Bjerknessenterets mål er å forstå klima
til nytte for samfunnet.
Verdens CO2-utslipp fra fossilt brensel antas å øke 1,1 prosent i 2023 sammenlignet med 2022. Dette er det høyeste nivået til nå, over utslippene før covid-19-pandeimen. I 26 land går utslippene ned, mens veksten reduseres i noen andre land. Men dette er ikke nok til å reversere den totale veksten i utslipp.
– Det er skuffende at vi fremdeles ikke klarer å kutte utslippene nok, verken i Europa eller i resten av verden, sier Meike Becker.
Oseanografen fra Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret for klimaforskning er en av forskerne bak årets karbonbudsjett, som lanseres i dag.
Hvis de nåværende utslippene av CO2 fortsetter, er det ifølge den nye rapporten femti prosent sannsynlig at vi allerede om sju år vil overskride et CO2-nivå som tilsvarer 1,5 graders temperaturstigning. Å bringe klodens temperatur tilbake under denne grensen vil kreve en massiv oppskalering av karbonfangst etter at vi først har oppnådd nullutslipp.
I noen regioner minker utslippene, inkludert USA og særlig EU, men totalt er det ingen tegn til nedgang. Rapportens forskere konkluderer med at den globale innsatsen for å kutte fossile utslipp ikke er stor nok til å unngå farlige klimaendringer. Selv om mange land lykkes i å redusere utslippene sine, er ikke reduksjonene omfattende nok til å styre globale utslipp mot netto null.
CO2-nivået i atmosfæren antas å bli gjennomsnittlig 419,3 ppm i 2023, 51 prosent over nivået før den industrielle revolusjon.
I og med at 2023 ennå ikke er over, er alle tall fremskrivninger basert på utslippene så langt i år. Fullstendige tall for Norge er ikke tilgjengelige.
Havet og vegetasjonen på land har tatt opp rundt halvparten av all CO2 vi mennesker har sluppet ut i atmosfæren det siste tiåret. Til tross for at klimaendringer svekker naturens evne til å ta unna CO2, har opptaket så langt holdt tritt med det økte CO2-nivået i atmosfæren.
Fra år til år påvirkes både klodens temperatur og opptaket av CO2 i hav og skog av vekslingene mellom El niño og La niña i Stillehavet. Det kommende året kan opptaket i havet komme til å øke litt.
– Havets karbonopptak har holdt seg ganske stabilt de siste årene på grunn av La niña, sier Meike Becker. Vi venter at dette vil endre seg og at vi nå vil se et økende opptak siden vi har gått inn i en periode med El niño.
Meike Becker er imidlertid bekymret for kunnskapen om havets CO2-opptak. Hun og kollegene måler havets CO2-konsentrasjon i målenettverket ICOS (Integrated Carbon Observing System).
– Det er alarmerende å se at antall nye målinger bestandig har gått nedover siden 2017. Tidsserier av CO2-konsentrasjonen i havet er utrolig viktige for å kunne beregne havets karbonopptak.
Veksten er redusert det siste tiåret sammenlignet med tiåret før. De globale CO2-utslippene økte 0,5 prosent i året i 2013–2022, godt under veksten på 2,6 prosent i 2003–2012.
Den registrerte økningen i fossile CO2-utslipp i 2023 er omtrent lik en liten, men usikker nedgang i CO2-utslipp fra bruk av landjord. Men noen total nedgang har vi så langt ikke oppnådd.
I det globale karbonatlaset Global Carbon Atlas kan du selv utforske tallene.
Vår evne til å forutse kommende klimaendringer som følge av menneskeskapte utslipp avhenger av en forståelse for hvordan klimasystemet har oppført seg under liknende forhold i fortiden. Den geologiske epoken Pliocen (5.3-2.6 millioner år siden) representerer det siste intervallet i jordens historie hvor globale temperaturer og atmosfæriske CO2 nivåer var sammenlignbare med det vi forventer å oppleve i kommende tiår, og utgjør derfor et nøkkelinterval for å forstå effekten av økt andel CO2 i atmosfæren på klimasystemet.
Den geokjemiske sammensetningen til karbonatmikrofossiler (foraminifera) avsatt i havbunnssedimenter utgjør verdifulle arkiv av fortidens klimaendringer. I avhandlingen benyttes to ulike analysemetoder for å estimere havtemperaturer fra flere intervaller over de siste fem millioner årene, med særlig fokus på varmeperioden i pliocen og overgangen til istidsperioder i den påfølgende epoken pleistocen. Samlet sett gir de tre artiklene i avhandlingen ny innsikt i utviklingen og variabiliteten i klima i plio-pleistocen, og fremhever at kombinasjonen av de to ulike analysemetodene målt på foraminiferer gir robuste estimater av havtemperaturer.
Avhandlingen viser at en stor temperaturgradient eksisterte mellom dypvannsmassene i Stillehavet og Atlanterhavet gjennom store deler av pliocen, der det dype Atlanterhavet var betraktelig varmere og saltere enn i dag. Resultatene antyder en fundamentalt annerledes dyphavssirkulasjon enn i det moderne havet. Videre bidrar avhandlingen med ny innsikt om den gåtefulle nedkjølingsperioden i isotoptrinn (MIS) M2 (3.3 millioner år siden). I motsetning til tidligere forskning antyder resultatene at MIS M2 trolig ikke representerer en istid på den nordlige halvkule.
Anna Hauge Braaten (f. 1990) er født og oppvokst i Stavanger og fullførte en mastergrad i maringeologi ved Universitetet i Bergen (UiB) i 2018. Doktorgradsprosjektet ble gjennomført ved Institutt for geovitenskap og Bjerknessenteret for klimaforskning, UiB, under veiledning fra Professor Nele Meckler og Dr. Eirik Vinje Galaasen.
Planteplankton eller alger danner grunnlaget for alt liv i havet. Algene er avhengige av sollys og næringsstoffer for å vokse. Noen mikroskopiske alger produserer imidlertid giftstoffer som er skadelige for annet liv i havet eller for mennesker som spiser mat fra havet. Problemet er størst for skalldyr som filtrerer vann og samler opp giftstoffer. Takket være regelmessig overvåking i Norge, er det sjelden at mennesker blir forgiftet, men det økonomiske tapet av blåskjell som blir forurenset er stort.
Edson Silva har i sin doktorgradsavhandling utviklet metoder for å varsle farlig høye forekomster av giftige alger, såkalt skadelige algeoppblomstring eller «harmful algal bloom», HAB. Han har fokusert på norskekysten og de nordisk hav, men metodene kan også tilpasses andre områder globalt.
Framveksten av skadelige alger påvirkes av vanntemperatur og sollys, og slike observasjoner kan benyttes til å varsle HAB situasjoner. For å utvikle nye varslingsmodeller har Silva benyttet havobservasjoner fra satellitter og numeriske modeller sammen med in situ observasjoner av giftige alger i blåskjellanlegg. Han har benyttet maskinlæring for å bruke store datamengder til å øke kunnskapen om de typiske miljøtilstandene i havet som kan forårsake framvekst av giftige alger.
Silvas avhandling viser at vertikal lagdeling av vannmassene i Nordsjøen og Barentshavet er en abiotisk/fysisk faktor som bidrar til høye konsentrasjoner av alger om våren. Hvis dette er giftige arter kan algeoppblomstringen være skadelig. Varslingsmodellene som han har utviklet kan beregne sannsynligheten for at giftige alger når skadelige nivåer, selv i områder hvor algeoppblomstringen aldri har blitt målt. Modellen kan også varsle mengden av giftige alger i kystfarvann én til fire uker fremover i tid.
Edson Silva er instituttstipendiat ved Nansen Senter for Miljø og Fjernmåling (NERSC) og doktorgradskandidat ved Universitetet i Bergen (UiB). Hans veiledere er Dr. François Counillon (NERSC), Dr. Julien Brajard (NERSC), og Prof. Noel Keenlyside (Geofysisk institutt, UiB).
Han har en bachelorgrad i oseanografi og en mastergrad i fjernmåling fra INPE, Brasil. I sin doktorgrad bruker han maskinlæring for å utvikle varslingsmodeller for skadelige algeoppblomstringer.
Det nordlege Atlanterhavet er heim for det største varme- og karbonsluket i verda, og driver omveltningssirkulasjonen i det nordlige Atlanterhavet (AMOC), eit massivt system av straumar som flytter varme og næring rundt på kloden.
Men området er også under raske endringar, som ein regional nedkjøling som går på tvers av den globale varmetrenden, og ei mogleg svekking av AMOC som kan ha store konsekvensar for klimaet og økosystema.
For å betre forstå desse endringane og implikasjonane av desse har prosjektet DYNASOR (DYnamics of the North Atlantic Surface and Overturning ciRculation) blitt starta av eit lag av Bjerknes-forskarar ved Universitetet i Bergen, Havforskningsinstituttet, og NORCE Research Centre i Bergen.
– Den tiår gamle forestillinga av AMOC som "transportbandet" har kome under stadig nærare gransking etter kvart som viktigheita av overflatesirkulasjonen blir meir og meir tydeleg, seier Andreas Born, DYNASOR-prosjektleiar og professor ved UiB og Bjerknessenteret.
Prosjektet tek sikte på å utforske interaksjonen mellom den subpolare kvervel (subpolar gyre) og sørlege AMOC ved Grønland-Skottland-ryggen (GSR), i tillegg til utvekslinga av vannmasser over denne ryggen, både ved overflata og der vatnet renn over tersklane i djupet.
DYNASOR vil bruke en kombinasjon av dei fremste klimamodellane, paleoseanografiske rekonstruksjonar, og moderne hydrografiske observasjonar for å nå måla sine.
Berre slike tverrfaglege samarbeid gir data på tilstrekkeleg detaljnivå og tidsmessig dekning til å finne ut meir om variasjonane i havstrøymane på tidsskalaer over mange tiår.
Å forstå og forske på svakheitene i klimamodellar er ei viktig oppgåve, især for korleis variasjonane i djupet påverkar dei ulike laga av havet. Dette kan hjelpe til å forstå dei spesifikke grunnane for det observerte varmeholet i området.
Dette går hand i hand med det strategiske fokuset Bergen sitt forskingsmiljø har på området Nordishavet og dei nordiske hava, eit område som blir sterkt påverka av den nordatlantiske sirkulasjonen.
– DYNASOR trekker på tre kjerneverksemder i Bjerknessenteret: fysisk oseanografi, paleoklimarekonstruksjonar, og karbonsyklus-dynamikk, seier Born, som har ambisjonar om å setje dagsorden for forskingsområdet.
DYNASOR er eit av Bjerknessenterets fem strategiske prosjekt i perioden 2022-2025.
Among the speakers were Are Olsen (UiB, BCCR), Kikki Kleiven (BCCR), Eystein Jansen (UiB, BCCR), Tore Furevik (UiB, NERSC), Helmuth Thomas (University of Oldenburg and the Helmholtz Centre Hereon), Anne Moreé (University of Bern) and Marion Gehlen. Speakers from NORCE and BCCR were: Jörg Schwinger, Jerry Tjiputra and Nadine Goris. Speakers from UiB and BCCR were: Friederike Fröb , Paul Dees, Tomas Torsvik, Jöran Maerz,.
As commented by the director of the Bjerknes Center, Kikki Kleiven, Christoph is not only a wonderful scientist, but a valuable mentor to his students and perhaps even more important a good citizen. Being a good citizen goes beyond just paying taxes and abiding by laws, it means trustworthiness, courtesy, responsibilities, a respect for others and being informed on the issues of the day.
A true renaissance man, Dr. Heinze is someone who embraces all knowledge and aim to develop himself as fully as possible. He is knowledgeable, educated and proficient in a wide range of fields, but his greatest love, second only to science, is music.
Not someone who is afraid to take on a challenge, nor someone who shies away from asking the big questions, Christoph has been a driving force in climate modelling, and he is to a large extent who we can thank for creating climate modelling in Norway. Even from his early career he was a force for creating rigorous scientific routines and forging ahead new paths in biochemistry. It is no wonder then that Dr. Heinze is one of the rare few who have the honor to achieve professorship because they were called to it by the University board.
With a remarkable three decades of experience in biogeochemical ocean modeling, Dr. Christoph Heinze stands as a seasoned expert in the field. Having earned his PhD from the prestigious Max-Planck-Institute for Meteorology and the University of Hamburg, Heinze has been at the forefront of unraveling the intricate relationships between climate and biogeochemical cycles. His leadership roles in coordinating European projects, including CARBOOCEAN and CARBOCHANGE, demonstrate his commitment to advancing our understanding of climate dynamics.
Dr. Heinze's extensive research portfolio delves into critical areas such as feedback mechanisms between climate and biogeochemical cycles, the simulation of marine sedimentary paleo-climate archives, and the quantification of global carbon and silicon cycles.
In the course of his illustrious career, Professor Christoph Heinze has played a pivotal role in securing a substantial amount of EU funding for the University of Bergen (UiB). His three major projects have collectively received approximately 70 million Norwegian kroner in funding, underscoring his adeptness in navigating the competitive landscape of external financing.
Notably, Dr. Heinze has significantly contributed to the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) as a lead author for the Fourth Assessment Report (AR4) and as a review editor for the Fifth Assessment Report (AR5).
As a professor, mentor, scientist, colleague and to many also a dear friend, Dr. Heinze continues to inspire and shape the future of oceanography and climate science. His retirement from UiB and BCCR will leave a vacancy that cannot easily be replaced. We wish him all the best on his future endeavors.
Under den siste istid har den storskala sirkulasjonen i Atlanterhavet (AMOC: Atlantic Meridional Overturning Circulation) vært knyttet til raske klimaendringer og arktisk sjøis. AMOC - dette store systemet av overflate- og dypstrømmer - bidrar til omfordeling av varme fra tropene til de høye nordlige breddegradene.
Med tanke på de pågående klimaendringene og rask tilbaketrekning av sjøis, er det avgjørende å forstå koblingene mellom havsirkulasjonen og arktisk sjøis.
I dag overvåkes sirkulasjonen i Atlanterhavet, spesielt over Golfstrømmen ved 26°N; men hva vet vi om den nordligste delen av havstrømmene når de nærmer seg kanten av sjøisen? I min avhandling vil jeg ta deg med til Arktis, til regionen der det varme atlantiske vannet møter det kalde arktiske klimaet, mister varmen sin og synker til havets dyp.
Anais Bretones (f. 1994) er oppvokst i Lyon, Frankrike, og har en mastergrad i fysisk oseanografi fra Universitet i Vest-Bretagne i Brest. I 2017 påbegynte hun doktorgraden i klimadynamikk ved Institutt for Geovitenskap, Universitetet i Bergen, og har i denne perioden også vært tilknyttet Bjerknessenteret for klimaforskning.
Veilederne under doktorgradsarbeidet har vært professor Kerim H. Nisancioglu og postdoktor Mari F. Jensen.
Historia om Klimaninja starta i 2016, då Petra Langebroek, forskar ved NORCE og Bjerknessenteret skulle på feltarbeid i ein månad på Grønlandsisen. For å fortelle heim til sine to små søner, lånte ho ein med seg ein liten Lego Ninjago-figur. Resultatet vart ei fortelling om livet som forskar på isen. Då hennar kollega professor Elin Darelius eit par år etter skulle på eit langt tokt til Antarktis, fekk ho også med seg den vesle Klimaninja.
I dag har det blitt tre magasin med Klimaninja-fortellingar om forskning på Grønlandsisen, i djupet under isbremmane i Antarktis og i djupet av dei norske fjordane.
Det er denne Klimaninjaen Bryggens museum har tatt tak i og bygd vidare på i fortellinga om forskning i Bergen.
I utstillinga kan ein vandre fram gjennom tidene, frå den tidlege juristen Audun Hugleiksson, som skapte den første Landslova saman med kong Magnus lagabøte. Du kan møte Absalon Beyer og Erik Pontoppidan, og kikke på rektor Arentz’ historiske tabellar over nedbørsmålingar frå 1760-talet, Armauer Hansen og Christies oppretting av Bergen museum - før ein får eit blikk inn i den moderne forskingas tid og professor Elin Darelius’ kontor i Geofysisk institutt.
Alt med følge historiske tablå bygd i lego av legokunstnaren Birgitte Jonsgard.
Utstillinga «Smarte bergensere?» er ein del av Bymuseet sitt 150-årsjubileum for Armauer Hansen og oppdaginga av leprabasillen. Utstillinga står til 10. mars 2024.
I noen områder i verden er det nå mulig å varsle klimaendringer opp til ti år på forhånd.
Det er for eksempel mulig å varsle hvorvidt vi forventer at de neste årene skal bli spesielt varme og nedbørsrike. Slik informasjon om nedbørsmengder og temperatur er for viktig flere næringer og beslutningstakere, inkludert fiskerinæringen, kraftselskap og jordbruksnæringen.
Subpolare strøk i Nord-Atlanteren er et av de områdene som peker seg ut med høyest forutsigbarhet eller prediktabilitet. Dette området har også en betydelig påvirkning på klimaet over Vest-Europa.
Passos har brukt den norske klimavarslingsmodellen og observasjoner for å undersøke tre ulike aspekter: hvordan ulike metoder for dataassimilering (hvordan observasjoner blir tatt opp i en modell) påvirker prediksjonsevnen i Nord-Atlanteren og Arktis regionen, forholdet mellom forskjellige fysiske mekanismer som gir prediktabilitet på lengre tidsskala (fra tiår til tiår), samt hvordan dataassimilering i havet forbedrer varsling av klimaet i Europa.
Funnene i doktorgradsoppgaven bygger opp under utviklingen av dynamiske varslingssystemer og bidrar til å gjøre dem operasjonelle i nær framtid.
Leilane Passos (f. 1985) er født og oppvokst i Vitória, Brazil, og har en mastergrad i i Fysisk Oseanografi fra Universitetet i São Paulo.
I 2019 påbegynte hun doktorgraden i klimadynamikk ved Geofysisk Institutt, Universitetet i Bergen, og har i denne perioden også vært tilknyttet Bjerknessenteret for klimaforskning. Veilederne under doktorgradsarbeidet har vært Helene R. Langehaug (NERSC), Marius Årthun (UiB), og Tor Eldvik (UiB).
Jochen Knies ved Norges arktiske universitet UiT, Stijn De Schepper ved NORCE og Bjerknessenteret, og Gerrit Lohmann fra Alfred Wegener Institut og Universitetet i Bremen, er de tre lederne i prosjektet i2B- Into the Blue, som nå har fått svært høythengende midler fra Det europeiske forskningsrådet ERC.
Verden står midt i en global oppvarming, med et smeltende Arktis. Hva det vil bety for miljøet i Arktis og resten av verden at man går fra et hvitt til et blått Arktis, er noe man i forskermiljøene lenge har vært opptatt av. Med prosjektet i2B – Into the Blue, skal det internasjonale forskerteamet samle ekspertise og krefter for å kunne svare på dette spørsmålet.
Prosjektet blir finansert som et såkalt Synergy Grant, som er en bevilgning gitt for å krysse ekspertise med mål om å finne nye svar. Bevilgningen er krevende å oppnå, og torsdag feires det i forskningsmiljøene Tromsø, Bergen og Bremerhaven.
Det hvite, kalde Arktis har i tidligere varmeperioder på jorden vært blått og isfritt. Hva er forskjellene fra da til utviklingen i dag, og hvordan vil miljøet i Arktis utvikle seg i vår nære framtid? Dette er spørsmålene det internasjonale forskerteamet vil ta utgangspunkt i.
– Om vi skal forstå hvordan global oppvarming påvirker Akrits, trenger vi helt fundamental forskning på hvorfor, hvordan og hva et isfritt Arktis vil bety. I dette prosjektet får vi muligheten til å gjøre nettopp dette. Vi vil dra inn i Arktis på ekspedisjoner, der vi vil benytte innovative verktøy for å utvide kunnskapen om Arktis, og ikke minst bygge et internasjonalt forskningsmiljø med kunnskap om et varmt Arktis, sier Stijn De Schepper.
Sammen med de tre forskningslederne Knies, De Schepper og Lohmann, skal nestlederne Petra Langebroek (NORCE og Bjerknessenteret), Juliane Müller (AWI) og Monica Winsborrow (UiT) lede et internasjonalt team av forskere, som samler ekspertise på fortidsklima, marin geologi og klima- og miljøforskning.
Stijn De Schepper ved NORCE og Bjerknessenteret har over lang tid bygget opp en helt spesiell metode for å undersøke fortidens klima. Ved bruk av DNA fra fossiler i gjemt dypt i sedimenten på havbunnen, er det mulig å undersøke forholdene i havet langt tilbake i tid.
07.09.2023, 09:08
I tillegg ble jorden mettet med vann etter første stormen og vannet ble da ikke absorbert av jorden de følgende stormene, noe som bidro til enda mer ødeleggelse.
Professor i Meteorologi Harald Sodemann ved Universitet i Bergen og Bjerknessenteret for klimaforskning har undersøkt nærmere på hvor og hvordan ekstremværet oppstod og utviklet seg. Analyse av lavtrykk og vannmengde i luften viser en overraskende årsak til flom på Østlandet.
For at det skal regne mye må det først være mye vanndamp i luften. I tillegg til fordampning fra hav er fordampning fra land en viktig kilde til fuktighet i luften. Planter trekker til seg vann via røttene, og slipper det ut igjen via bladene gjennom en prosess som heter transpirasjon.
I Norge kommer stormer med store vannmasser som oftest fra havet. Men om sommeren er vegetasjon, altså skog og mark, svært virksom i å få vannet ut av bakken og inn i atmosfæren, spesielt når det er varmt. Dette påvirker også stormene.
Regnbyger og flom på Østlandet skyldes vanligvis snøsmelting eller lokale styrtregn om sommeren. Under «Hans» kom derimot nedbøren fra Øst-Europa, og ble i stor grad påvirket av vanndamp fra land.
Figuren over viser en oversikt over den totale vannkilden under hele «Hans».
Deler av lavtrykket er som et transportbånd, som frakter store vannmasser gjennom atmosfæren. Disse transportbåndene omtales som atmosfæriske elver.
Atmosfæriske elver frakter vanligvis store vannmengder fra Nord-Atlanteren gjennom luften, men under «Hans» var det altså en atmosfærisk elv som kom østfra. Dette er ganske overraskende, og er en ny vri i årsakene til flom på Østlandet.
Vanligvis går lavtrykk med vestaværet forholdsvis fort videre mot Sverige og Finland. Under «Hans» var det mye nedbør i strekk, noe som delvis skyldtes at lavtrykket gikk ‘mot strømmen’ i sakte fart vestover fra øst, mot det vanlige vestaværet.
Videoen over viser hvordan lavtrykket (de blå linjene) fanger opp hvor mye vanndamp som er i luften.
Animasjonen viser perioden 03.08.2023 til 09.08.2023. Stormen «Hans» varte fra 07.08.2023 til 09.08.2023.
I perioden rundt «Hans» var det særlig mye fukt i luften over Sørøst-Europa. Sammen med en del mindre værsystemer over Middelhavet og Storbritannia la forholdene til rette for at «Hans» kunne få fatt i store mengder vanndamp fra Europa.
Vanndampen ble fraktet i cirka 3 døgn og over 1000 km fra Poland, Ukraina, Belarus og rundt Svartehavet. Analysene viser at til dels 80 % av regnet opprinnelig kom fra landfordampning.
Animasjonen over viser transport av vanndamp i perioden 03.08.2023 til 09.08.2023. De fleste vannmassene kommer fra vest, men under «Hans» er det store vannmasser som reiser vestover fra øst.
Under «Hans» reiste vannet et stykke, regnet ut, fordampet igjen og så fortsatte reisen, det ble altså gjenbrukt flere ganger før det nådde Norge.
Animasjonen over viser vannkilde til enhver tidspunkt i perioden 03.08.2023 til 09.08.2023. Stormen «Hans» varte fra 07.08.2023 til 09.08.2023.
Det kan være mange uventede ting som skjer når klima er i endring. I en varmere verden vil det være mer vanndamp i luften, som kan øke sjansen for at det kan komme flere stormer fra uventede steder framover.
Så langt viser resultatene ingen direkte lenke til de varme havtemperaturene i Nord-Atlanteren og hetebølger over Europa. Det må undersøkes videre om dette kan har gjort sjansen større for ekstremvær som «Hans».
Generelt er vanndamp er et viktig midlertidig lagringssted for energi som bidrar til å gjøre forskjellene større. Derfor understreker Sodemann viktigheten for at den type koblinger i klimasystemet blir undersøkt nærmere.
__________________
Kilde: Harald Sodemann, prof. Geofysisk institutt, Bjerknessenteret for klimaforskning.
Havsirkulasjonen styrer fordelingen av havets ulike biogeokjemiske egenskaper, spesielt antropogent karbon og oksygen. Havet spiller en avgjørende rolle i klimasystemet, og har absorbert 90% av den ekstra varmen som stammer fra våre karbondioksidutslipp og omtrent 25% av selve utslippene.
Dette har imidlertid en pris – havet mister pusten sin.
Transporten av vann fra overflaten til det indre av havet, som tar med seg karbon fra atmosfæren og tilfører oksygen til havet, blir stadig svakere ettersom havet varmes opp.
Ved å bruke en omvendt sirkulasjonsmodell har Davila arbeidet med å fastslå opprinnelsen, transporten og skjebnen til antropogent karbon og oksygen i havet. Avhandlingen kvantifiserer hvordan områder på høye breddegrader binder karbon på århundreskala og tilfører oksygenfattig vann til åpne områder i havet med oksygenminimum.
Disse resultatene gir innsikt i hvordan fremtidige sirkulasjonsendringer kan påvirke opptaket av karbon og oksygen.
Xabier Davila (f. 1994) er født og oppvokst i Bilbao, Spania, og har en mastergrad i Marine Environment and Resources fra Universitet i Basque Country, Uni. i Southampton og Uni. i Liege.
I 2019 påbegynte han doktorgraden i oseanografi ved Geofysisk Institutt, Universitetet i Bergen, og har i denne perioden også vært tilknyttet Bjerknessenteret for klimaforskning. Veilederne under doktorgradsarbeidet har vært Are Olse (UiB), Siv Lauvset (NORCE), Jake Gebbie (WHOI), og Elaine McDonagh (NORCE)
Dialogmøte om hav og klima mellom KLD og aktører i Bergen onsdag 23.august kl 1530-1730 i Aulaen
| Fra kl. 14:45 | Kaffe med tilbehør i peisestuen i Café Christie |
| 15:30 - 15:40 | Velkommen til dialogmøte ved Kikki Kleiven, direktør ved Bjerknessenteret |
| 15:40 - 15:45 | Hvilke forventninger har Klima og miljødepartementet til møtet, ved klima- og miljøminister Espen Barth-Eide |
| 15:45 - 15:55 | Havets betydning for klima ved direktør ved Bjerknessenteret, Kikki Kleiven |
| 15:55 - 16:05 | Maritim nærings forventninger til regjeringens nye havmelding ved leder Trygve Nøkleby, Bergen Rederiforening |
| 16:05 - 16:15 | Hva skal til for at Regjeringens ambisjoner om havvind skal kunne realiseres? Ved Dr. Ignacio Herrera Anchustegui, Bergen Offshore Wind |
| 16:15 - 16:25 | Bærekraftig mineralutvinning på havbunnen, er det mulig? Ved CEO Dr. Anette Borch Mathisen Tvedt, ADEPTH Minerals |
| 16:25 - 16:35 | Klima i endring og marine økosystemer, ved forskningssjef Frode Vikebø, Havforskningsinstituttet |
| 16:35 - 16:45 | Helhetlig fiskeriforvaltning i opprørt hav ved fiskeridirektør Frank Bakke-Jensen |
| 16:45 - 17:15 | Panelsamtale mellom aktørene og Espen Barth-Eide ledet av preses i Det norske Videnskaps-Akademi professor Lise Øvreås, UiB |
27.06.2023, 12:01
Iskjerner som bores in store isdekker, som Grønlandsisen, inneholder informasjon om fortidsklima. Disse klimaspesifikke «fingeravtrykkene» ble dannet i fortiden og lagret i isen. Forskere kan bruke disse lagrede fingeravtrykkene til å rekonstruere fortidsklima og bruke dette til å lære om fremtiden.
I tiår har forskere antatt at de klimatiske fingeravtrykkene er dannet i luften, hvor de blir fanget ved dannelse av snø. I hennes arbeid kan Laura J. Dietrich nå vise at utveksling av vanndamp mellom overflatesnø og luft spiller en viktig rolle i formering av disse klimaspesifikke fingeravtrykkene, også. Sammen med kollegaer, har Laura J. utviklet en ny modell for å simulere prosessene som foregår på overflaten, som danner disse klimatiske fingeravtrykkene. Denne nye informasjonen vil hjelpe å forbedre de nåværende rekonstruksjonene av fortidsklima, og hjelpe med å informere om hvordan jorden reagerer på drasktiske endringer i temperatur.
Laura J. Dietrich ble født i Tyskland i 1995 og studerte meteorologi ved Universitetet i Hamburg fra 2013-2019. I hennes studier, undersøkte hun fuktighet i atmosfæren observert av satellitter og relevansen for klimaendringer. I januar 2020 flyttet hun til Bergen og startet sitt doktorgradsprosjekt ved Geofysisk Institutt, Universitetet i Bergen under veiledning av førsteamanuensis Hans Christian Steen-Larsen, forsker Cécile Agosta, og postdoktor Anne-Katrine Faber.
Flo og fjære styres av månen og solen. Ved fullmåne og nymåne står jorden, solen og månen på linje, og det blir springflo. På toppen av det astronomiske tidevannet kommer været. Sterk vind kan stuve sjøen inn mot land, og når lufttrykket er lavt, står vannet høyere.
En ny studie tar for seg hendelsene med høyest flo 21 steder ved norskekysten de siste tretti årene. I de fleste tilfellene oppsto høyvannet mens det var ekstrem springflo og uvær som bidro moderat, eller motsatt, under moderat høyt tidevann kombinert med ekstreme bidrag fra lavtrykk og vind.
Kun i et fåtall av tilfellene skyldtes den høye vannstanden både ekstrem springflo og ekstrem oppstuving fra lavtrykk og vind.
– Dette åpner for en mulighet for høyere vannstand, sier Stephen Outten, forsker ved Bjerknessenteret for klimaforskning og Nansen Senter for Miljø og Fjernmåling.
Hvis tidevannstoppen ved springflo sammenfaller med ekstremt vær, vil sjøen kunne stige høyere enn den har gjort. Outten understreker at resultatene er basert på observasjoner av tidevannet til nå. Forskerne har ikke vurdert om trange sund eller andre lokale forhold ville hindre vannet i å strømme inn i fjorder og bukter.
I Bergen har sjøen to ganger i løpet av disse tre tiårene stått høyere enn det statistisk sett vil gjøre én gang hvert tusenår. Dette skjedde 11. februar 2020 samt 27. februar 1990, med den høyeste vannstanden noensinne registrert i Bergen.
– Tusenårsnivået ble riktignok bare overskredet med henholdsvis én og to centimeter, presiserer Tobias Wolf, som ledet denne forskningen mens han var ansatt ved Bjerknessenteret for klimaforskning og Nansen Senter for Miljø og Fjernmåling.
Grensen for plassering av sykehus, skoler og andre viktige bygg er satt ved en vannstand som i gjennomsnitt ventes å opptre en gang hvert tusende år. Da er også havstigning knyttet til klimaendringer tatt med i beregningen.
Wolf T, Outten S, Mangini F, Chen L and Nilsen JEØ (2023), Analysis of storm surge events along the Norwegian coast. Front. Earth Sci. 11:1037826. doi: 10.3389/feart.2023.1037826
Isbreer beveger seg og isdynamikken kontrolleres av mange prosesser. En av disse prosessene er snøsmelting om sommeren på toppen av isbreene. Smeltevannet kan renne ned gjennom sprekker i isen og påvirker hvordan isen glir på underlaget. En bedre forståelse av denne prosessen er viktig for å forutsi hvordan isbreer kommer til å respondere på fremtidig klima, siden smeltevannsproduksjonen forventes å øke i fremtiden.
For å forstå hvordan smeltevann påvirker breenes bevegelser over lange tidsskalaer, utarbeidet vi i denne avhandlingen isbevegelseshastighetskart for alle breene i sørvest-Grønland for perioden 2000-2019. Tidligere studier har vist at gjennomsnittsbevegelsen i disse breene har bremset opp mellom 2000 og 2012, og kartene våre bekrefter dette. For perioden 2012-2019 viser noen studier at breene akselererer igjen. Sistnevnte støttes ikke av våre resultater. Årsaken er at tidligere studier har brukt hele regionens gjennomsnittshastighet (tilsvarer et datapunkt per år), mens vi i denne avhandlingen har sporet ishastigheten på individuelle 150-kvadratmeters piksler (millioner av datapunkter per år). Vi viser at denne mer detaljerte fremgangsmåten er nødvendig fordi isbevegelsen ikke er uniform innenfor isdekket.
Videre viser vår studie at det er viktig å sørge for at bildene som hastighetskartene baseres på, er tatt i samme periode hvert år, for å oppnå tall som er sammenlignbare fra år til år. Sammenhengen mellom produksjon av overflatesmeltevann og ishastigheter ble også undersøkt, ved å kombinere hastighetskartene med klimareanalyser. Vi viser at ishastighet ikke varierer lineært med smeltevannsavrenning, men at ishastigheten først stiger, så synker, og deretter stiger igjen med økende avrenning. Det er ikke tidligere påvist at høy smeltevannsproduksjon kan føre til høyere ishastigheter. I vår studie analyserte vi bare en liten del av kartdatasettet i detalj. Ishastighetskartene for årene 1984 til 2020 for sørvest-Grønland er åpent tilgjengelige.
Paul Halas ble født i 1995 i Frankrike. Han studerte hydrogeologi og bærekraftig utvikling ved Ecole Nationale Supérieure en Environnement, Géoressources et Ingénierie du Développement durable (ENSEGID) i Bordeaux. Han begynte doktorgraden i 2019 ved Institutt for Geovitenskap, Universitet i Bergen, under veiledning av Basile de Fleurian, Jérémie Mouginot og Petra Langebroek. Han studerer fjernmåling for isdynamikk.
30.05.2023, 13:19
26.05.2023, 13:16
25.05.2023, 13:10