Av Åshild Nylund, UiB

Professor Eystein Jansen er valgt som visepresident i Det europeiske forskningsrådet (ERC). Han blir vitenskapelig leder for EUs satsing på grunnforskning innen fagområdene naturvitenskap og teknologi fra 1. januar 2023. Valget ble kunngjort på ERCs nettsider. 

Jansen er professor i klimaforskning ved Instutt for geovitenskap og Bjerknessenteret for klimaforskning. Han blir den første norske forskeren som har dette vervet. Han har vært medlem av ERCs vitenskapelige råd siden 2019. 

Vil jobbe for at verdien av grunnforskningen blir anerkjent

– Det er en stor ære og samtidig en utfordrende jobb å representere ERC og ivareta denne unike institusjonen som er beundret av forskere over hele verden, sier Eystein Jansen.

Det europeiske forskningsrådet regnes som elitedivisjonen for europeisk forskning, med ansvar for grunnforskning i EUs forsknings- og innovasjonsprogram Horisont Europa. ERC har et budsjett på over 16 milliarder euro i perioden 2021-2027.

ERC støtter banebrytende forskning som har gitt viktige bidrag til vitenskapens og samfunnets utvikling. Mange av forskerne som har mottatt nobelpriser de siste årene har tidligere hatt støtte fra ERC, også de norske nobelprisvinnerne. Forskningen har også ført til viktige fremskritt og innovasjoner, bl.a. ved å legge grunnlaget for utviklingen av COVID-vaksiner. 

Hva går vervet som visepresident i ERC ut på?

– Oppgaven min blir å sørge for at banebrytende grunnforskning får sin viktige plass i forskningslandskapet, og at verdien av at de beste og mest nyskapende forskerne får finansiering til å få følge sine beste ideer blir anerkjent. Vi kan ikke løse de store problemene i verden uten grunnforskning, og uten grunnforskning får vi heller ikke god anvendt forskning. ERC har vist verdien av å satse på forskerne, og at dette gir en rad av samfunnsgevinster, både på kort og lang sikt.

Ved siden av å ha ansvar for at europeiske forskere innenfor naturvitenskap og teknologi kan stole på at søknadene deres blir skikkelig behandlet, blir det min oppgave å tale grunnforskningens sak på mange arenaer i Europa. I ERC er det forskerne og deres ideer som står i fokus, og min jobb blir å legge best mulig til rette for dette. Jeg er overbevist om at det også gir mest valuta fra forskningen tilbake til samfunnet, avslutter Jansen.

Rektor: – En unik drivkraft for grunnforskning

Rektor Margareth Hagen gratulerer:
– Professor Eystein Jansen har vært en unik drivkraft for grunnforskning gjennom hele sin karriere ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret.

At han nå får denne viktige rollen som første norske forsker vil gi ham betydelig innflytelse på europeisk forskning. Det er fantastisk for han, for Universitetet i Bergen, for Bjerknessenteret – ja, for hele Norge, sier hun.

Om Eystein Jansen

Eystein Jansen har en doktorgrad i geovitenskap fra Universitetet i Bergen. Han har vært professor i klimaforskning ved Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret for klimaforskning siden 1993. 

Forskningen hans har først og fremst omhandlet betydningen av endringer i havstrømmer for klimaet, og på naturlige klimaendringer i fortid og nåtid. Han har gitt viktige bidrag til vår forståelse av istidens utvikling og av brå klimaendringer.

Jansen grunnla Bjerknessenteret for klimaforskning, et verdensledende senter for klimadynamikk, og ledet senteret som direktør i perioden 2002-2013. Han var hovedforfatter for rapporter fra FNs klimapanel i 2007 og 2013. I 2014-2019 var han leder for det store ERC-finansierte forskningsprosjektet ice2ice om brå klimaendringer. 

Han er for tiden akademisk direktør for Academia Europaea Bergen Knowledge Hub og visedirektør for det tverrfaglige SapienCE-senteret, et Senter for fremragende forskning ved Universitetet i Bergen.

Jansen er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Norges Teknologiske Vitenskapsakademi og Norges Vitenskapsakademi for Polarforskning og Academia Europaea.

Jansen ble i 2019 tildelt Brøggerprisen for livslange bidrag til geologiske vitenskaper og Meltzers ærespris for fremragende forskning.

I det nordlige Atlanterhavet er data samlet inn gjennom lang tid. Velstående land i Europa og Nord-Amerika har lagt ned ressurser i kunnskap om klimaet og økosystemene i sin egen region.

– Mye mindre er blitt investert i det tropiske og sørlige Atlanterhavet, sier Noel Keenlyside, professor ved Bjerknessenteret for klimaforskning og Universitetet i Bergen.

Keenlyside leder en multinasjonal forskergruppe som prøver å rette opp denne ubalansen. Finansiert av EU, tar prosjektet TRIATLAS for seg klimaet og de marine økosystemene i det tropiske og sørlige Atlanterhavet.

I Recife i Brasil tidligere denne måneden møtte oseanografer og marinbiologer kolleger som undersøker forholdet mellom fiskere og beslutningstagere. Sammen jobber de med å kartlegge klimaet og økosystemene i det tropiske og sørlige Atlanterhavet i dag, i tillegg til å vurdere hvordan forholdene vil utvikle seg i fremtiden.

I tillegg til press fra fiske og andre næringsaktiviteter, påvirkes livet i disse havområdene sterkt av klimaendringer.

Fisken utfordres fra flere hold

– Å få nok kunnskap om hvordan miljøendringer i oppstrømningsområdene eller endringer i næringsstoffer vil påvirke økosystemet, er en stor utfordring, sier Noel Keenlyside.

Selv om man kan beregne effekten på primærproduksjon, kjenner man ikke effekten høyere oppe i næringskjeden – på fisk.

Noel Keenlyside understreker betydningen av å observere havet, ikke bare for å kartlegge dagens tilstand, men for å kunne forbedre klimamodellene.

Dagens klimamodeller lykkes dårlig i å fremstille forhold som har stor betydning i Sør-Atlanteren. Blant disse er oppvellingen utenfor sørvestkysten av Afrika, viktig for fisket. I denne regionen, kjent for et svært produktivt økosystem, varierer temperaturen mye. De færreste av klimamodellene klarer å gjenskape disse variasjonene.

– Organismer har sine nisjer der de lever. Hvis havet i modellen er fire grader for varmt, er det vanskelig å studere effekten på økosystemet, sier Noel Keenlyside.

Han understreker betydningen av å observere havet, ikke bare for å kartlegge dagens tilstand, men for å kunne forbedre klimamodellenes fremstilling av det tropiske og sørlige Atlanterhavet. Bare slik vil modellene kunne gi varsler som er relevante for fiskeriene utenfor Sør-Amerika og Afrika.

Snøen som faller ned over Grønlandsisen blir deponert som lag av is på interiøret av isflaket. Siden hvert lag er skapt på forskjellig tidspunkt, fungerer hele settet av lag som et arkiv av isflakets evolusjon fra den fjerne fortiden til nåtiden. Hvert av disse lagene kan gi oss informasjon om mengden av nedbør eller smelting av overflaten til Grønlandsisen (overflatemassebalansen) da laget ble dannet. Det logiske spørsmålet er derfor om det finnes en måte å anvende dette arkivet for å rekonstruere fortidens nedbør og å få informasjon om datidens Jordens paleoklima. 

For å svare dette spørsmålet, er det nødvendig å formulere et forhold mellom fortidens nedbør og nåtidens lagtykkelse. Ved første øyekast virker dette forholdet åpenbart: jo mer snø som legger seg ned som følge av nedbør, jo tykkere lag blir dannet. Derimot etter at laget har blitt deponert, forblir ikke tykkelsen den samme. Isflak utvikler seg over tid, og ismassen beveger seg fra et sted til et annet, som endrer tykkelsen til lagene. Bruken av numeriske modeller som simulerer bevegelsen av is blir da nødvendig.

Denne avhandlingen bruker en isokron numerisk isflakmodell, som eksplisitt beskriver utviklingen av lagene til isflaket. Med hjelp av denne modellen er forholdet mellom nedbør og lagtykkelse linearisert ved å kjøre en serie av følsomhetssimuleringer som kvantifiserer hvordan små forstyrrelser av nedbør påvirker lagtykkelsen. På denne måten er påvirkningen av isdynamikk omgått ved å erstatte det med denne lineariske forholdet. Når lineariteten er etablert, blir det mulig å invertere problemet og å få nedbøren fra fortiden fra en gitt lagtykkelse. 

Å forstå og å simplifisere forholdene mellom nedbør og lagtykkelse lar oss rekonstruere med nøyaktighet paleoklimaet og lar oss forstå hvordan tidligere hendelser påvirket nåtidens form og størrelse av isflaket. 

Personalia

Alexios Theofilopoulos ble født i 1990, i Aten, Hellas. Han studerte ved den mekaniske ingeniørlinjen ved det Nasjonale Tekniske Universitet i Aten, og avsluttet en Master i Anvendt Miljøvitenskap ved Nasjonal og Kapodistrian Universitet i Aten.

Han begynte med doktorgrad i 2017 ved Institutt for Geovitenskap, Universitet i Bergen, under veiledning av Andreas Born. Han studerer numeriske isdynamikk.

Disputas

Tid: 30.9.2022 - 10.15–13.00

Sted: Auditorium 5, Realfagbygget

Kontakt

Alexios Theofilopoulos

E-post: Alexios.Theofilopoulos@uib.no

Det tropiske Atlanterhavet er avgrensa av den brasilianske kystlina i vest og i aust av den afrikanske kystlina. Ettersom havet speler ei stor rolle i klimasystemet og lokale vêrsystem, vil endringar i havet ofte påverke været lokalt – i tillegg til å påverke økosystem og dermed også folk som lever av fiskeriressursane.

El Niño og La Niña-episoder er slike hendingar som både påverker vêr og fiskeri. Sjølve namnet El Niño og La Niña er det óg fiskarar som står bak. Forskarar nyttar mest namnet ENSO (El Niño-Southern Oscillation).

Den atlantiske Nino er mindre kjent enn storebroren i Stillehavet. Den er óg mindre forska på, og no har forskarar for første gong undersøkt korleis den atlantiske Ninoen blir påverka av global oppvarming. Resultatet publisert i Nature Climate Change, viser ei tydeleg nedgong i variasjonar i overflatetemperaturar.

Lokale effektar av Atlantisk Niño:

• Gunieabukta: Uvanleg varme overflatetemperaturar i havet gir meir regn i landa langs Guineabukta og mindre regn over Sahel-regionen. Under La Niña- hendingar er effekten motsett, kaldare overflatetemperatur gir mindre regn i Guineabukta og meir regn i Sahel.
• Fiskeri – særleg for den vest-afrikanske kystlina: Ein atlantisk Nino gir mindre kontakt mellom overflatelaet og dei djupare laga i havet. Derfor vil oppvelling av kaldare og meir næringsrikt vatn frå djupet og opp i overflata ha mindre effekt. Mindre næring til de ivre laga, gir mindre produksjon i det marine økosystemet.
• Langs den brasilianske kysten på den andre sida av det sørlege Atlanterhavet, blir ikkje lokalt vêr, nedbør og fiskeri i like stor grad påverka av Niño-hendingar.

Redusert variasjon i havets overflatetemperatur

I den nye studien har forskarane undersøkt eit stort ensemble av klimamodellar. Resultatet viser ein nedgang på så mykje som 24-48% i variasjonen av overflatetemperatur. Dette er ved slutten av århundret, rekna i det høgaste utsleppsscenariet.

I følge førsteforfattar Lander Crespo gir studien gode indikasjonar på venta endringar i den atlantiske Niño.

– Vi vart overraska over å finne såpass robuste endringar i variasjonar i det tropiske atlanterhav. Den framtidige svekkinga av atlantisk niño er stor nok til at me kan vente endringar i havsirkulasjon og atmosfæresirkulasjon, med konsekvensar for lokalt fiskeri, så vel som endringar i tørke og nedbørsmønster, seier https://www.bjerknes.uib.no/artikler/nyheter/hva-styrer-nedbor-i-vest-afrikahttps://www.bjerknes.uib.no/artikler/nyheter/hva-styrer-nedbor-i-vest-afrika, forskar ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret for klimaforskning.

Crespo peiker på at ein no må undersøke kva desse endringane vil bety for klimasystemet og også for konsekvensar for samfunnet.

Svakare kopling mellom overflata og djupare lag i havet

I ei varmare framtid i vil overflatetemperaturane langs ekvator i det austlege Atlanterhavet, auke raskakre enn lengre nede i dei djupare vasslaga. Dette gjeld spesielt for Guineabukta, langs vestkysten av Afrika.

Nedover i vasslaga vil det ein kallar termoklinen bli djupare – dette er eit lag der temperaturen endrer seg raskt med djupet. I dette tilfellet markerer det skilnaden mellom temperatur over og under 20°- 23° C.

Referanse:

Lander R. Crespo, Prigent, A,  Keenlyside, N, Koseki, S, Svendsen, L, Richter, I & Sánchez-Gómez, E  (2022) Weakening of the Atlantic Niño variability under global warming Nature Climate Change

Pressemelding fra Norsk Klimastiftelse

Klima- og naturkrisen er den største utfordringen menneskeheten har stått overfor, og noe av det som vil forme hverdagen for dagens barn og ungdom i tiårene som kommer. Hvor vi bor, hva vi spiser, hvilke jobber vi har og hvordan vi reiser vil alt bli påvirket når klima og natur er i endring. Med klima- og naturkrisen følger det også mange og vanskelige valg vi må ta som samfunn. 

Ikke for seint å løse klimakrisen  

Verdens klimaforskere er enige om tre ting: Den globale oppvarmingen er høyst virkelig. Den er i all hovedsak menneskeskapt. Og vi gjør foreløpig for lite for å stanse den: Målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader over førindustriell tid er antakelig ikke mulig å nå lenger.  

Betyr det at det er for sent? Ikke ifølge direktør for Bjerknessenteret, Kikki Kleiven:  

– Jeg har fortsatt et lite smil i munnviken når jeg holder klimaforedrag. Det nytter å kutte, sier hun. 

– Vi mener det fortsatt er mulig å være optimistiske. Verden blir aldri helt som før, men vi har begynt snuoperasjonen, og vi kan bremse klimaendringene og unngå katastrofen. Men det er viktig å vite hvor vi står, og hvilke muligheter vi har fremover. Det krever kunnskap, og det er det <2°C-prosjektet handler om. Det er derfor vi gir ut dette magasinet. Det er en fortelling om klimaendringene, fra årsakene, via konsekvensene til hvordan vi kan bremse dem, sier direktør for Norsk klimastiftelse, Lars-Henrik Paarup Michelsen. 

Behov for store endringer 

Forskerne vi har snakket med legger ikke skjul på at det er en formidabel oppgave vi står overfor. 

– Utfordringa er så krevjande at det er vanskeleg å samanfatte. Det som trengs, er ein gjennomgripande endring i måten vi organiserer økonomi og samfunn på, sier for eksempel økonomiprofessor rektor ved Universitetet i Stavanger, Klaus Mohn. 

Blant de gjennomgripende endringene vi må gjennom for å endre kursen vår, er måten vi produserer og bruker energi på, hvordan matsystemet fungerer og hvordan vi produserer og forbruker helt hverdagslige ting.  

Hele økonomien må over i et sirkulært system, og bort fra et lineært bruk- og kast-system, forklarer NHH-professor Lars Jacob Tynes Pedersen:  

– Det som ikke virker kan repa­reres eller byttes ut, og det du bytter ut kan som regel brukes til noe annet, i en eller annen form, sier Pedersen. 

Alt dette må gjøres på en måte som sørger for at ingen blir stående igjen og betale hele prisen. Omstillingen må være rettferdig, understreker flere av forskerne: 

– Det vil være vinnere og tapere i et grønt skifte, og verden vil forandre seg for alle. Vi må løse dette på en måte som sikrer at ingen henger igjen og lider unø­dig skade, sier Kikki Kleiven. 

Digital utgave av magasinet finner du her, Du kan laste ned PDF her.

Lærer? Bestill gratis klassesett!

Alt dette og mere kan du lese om i vårt nye skolemagasin. Magasinet er på 44 sider, og kan bestilles i gratis klassesett så langt beholdningen rekker. Distribusjonen er dekket av våre samarbeidspartnere, men det er viktig å understreke at som alt annet Klimastiftelsen produserer, er også dette magasinet styrt etter redaktørplakaten. Det vil si at redaksjonen har hatt full frihet, og alt er basert på den beste tilgjengelige forskningen, med kilder fra Norges fremste forskningsmiljøer på klimafeltet. 

Av Charlotte Stark, Arven etter Nansen 

Arktis har gjennom dei siste ti-åra opplevd mykje av dei mest merksame klimaendringar. Temperaturaukinga i lufta nær overflata i Arktis er meir en det dobbelte av det globale gjennomsnittet; eit fenomen kjent som «Arktisk forsterking» («Arctic Amplification»).

Dette har fått mykje merksemd frå både det vitskaplege miljøet og publikum. I motsetning er dei pågåande og framtidige endringane i Polhavet ikkje godt nok forstått enda.

Vil auke med 5°C innan slutten av dette århundre

Difor har forskarar frå Noreg, Tyskland og Kina bidrege med data og nytta topp moderne klimamodellar og synt at Polhavet og varmast opp mykje meir enn det globale gjennomsnittet. Dei øvre 2000 m av Polhavet varmast opp med så mykje som 2,3 gangar det globale gjennomsnittshastigheita. Det finnes dermed ei Arktisk forsterking også i havet.

- Den sterkaste oppvarminga finn vi på mellomliggande djup, i det atlantiske vasslaget. Barentshavet vil ha den største framtidige temperaturaukinga i Polhavet. Her vil vasstemperaturen auke med meir inn 5°C innan dette århundre, viss vi ikkje endrar oppvarminga, hevdar Marius Årthun som er ein av forskarane i denne nye studien som er publisert i Science Advances.

Modellkøyringane gjeld både dagens situasjon og fram i tid. Observasjonar frå Polhavet og Barentshavet viser at ein allereie no er utanfor den normale temperaturen i vassmassane.

Varme vert trekt nordover  

Den forsterka oppvarminga av ishavet kan tilskrivast ei tydeleg auking i transport av varmt vann mot Arktis i Den Norske Atlanterhavsstrømmen som er ei forlenging av Golfstrømmen gjennom Norskehavet. Auka oppvarming av Polhavet er difor eit fingeravtrykk av en pågåande «Atlantifisering» av havområda i Arktis der det tidlegare iskalde Polhavet liknar meir og meir på varmare område lenger sør.

– I tillegg til det me kallar «atlantifisering» av havet, vil også dei relativt varme vassmassane skubbe iskanten nordover, seier Marius Årthun.

Den raske og forsterka oppvarminga av Polhavet inneber at det fysiske miljøet og marine økosystem vil oppleva store endringar i åra som kjem viss ikkje klimautsleppa reduserast.

Referanse: 
Shu, Wang, Årthun et al. (2022). Arctic Ocean Amplification in a warming climate in CMIP6 models. Science Advances. 8, eabn9755

Arktis sett fra Arendal

På torget i Arendal kan du ta Glassheisen opp til toppen av Fløyheia, til verdens største lavvo. Der serveres det smakebiter fra tradisjonsmat i nord, i regi av Internasjonalt reindriftssenter. 
 
Bjerknessenteret deltar i Nordområdepartnerskapet, et samarbeid mellom politikk, næringsliv og forskningsinstitusjoner for å fremme nasjonalt og internasjonalt samarbeid i nord. 

• Finn hele programmet til Nordområdepartnerskapet her

Arrangement våre forskere deltar på: 

Tirsdag 16. august 

• Seriekatastrofer

08.30 – 09.30, Øvre dekk, Vision of the Fjords

Dette møtet vil ha fokus på hvordan samfunnet kan og bør tilpasse seg en ny klimavirkelighet, der katastrofer ikke er unntaket, men en del av den nye virkeligheten. Med Øyvind Paasche, Avdelingsleder, innovasjonssjef Climate Futures, tilknyttet Bjerknessenteret, NORCE i panelet.

• Diplomatiske unntak i Arktis 

1100-1200

Det geopolitiske spillet i Arktis handler om ressurser og stormakter. Innimellom dette bor og lever folk, det forskes og det handles. Med Øyvind Paasche, avdelingsleder, forsker, NORCE og Bjerknessenteret i panelet.

Onsdag 17. august 

• Energinasjonen Norge i 2050 

0900-1000, Lavvoen

Hvordan skal vi klare å møte et kortsiktig, men stort energibehov, samtidig som vi jobber for et storstilt skifte til fornybar energi?  Og hva er nordområdene sin plass oppi dette? Med Ida Marie Solbrekke, phd.student, UiB i panelet.

• Ministeren, forskerne og oljebransjen: Iskant i skvis 

1000-1100, Lavvoen

Med bakgrunn i den nye energisituasjonen i Europa og verdens energisikkerhet, tar vi et gjensyn med petroleumsinteressene i Arktis. Hvor langt strekker vi havets og naturens tålegrense i hensyn til realpolitikk? Med Tor Eldevik, professor, UiB og Bjerknessenteret i panelet.

• Naturkrisen – kommer til et sted nær deg 

1300-1400, Arendal kultur- og rådhus, Store Torungen

På hvilken måte bør vi møte naturkrisen nasjonalt? Hvordan kan vi ta vare på natur og utvikle samfunn samtidig? Oppspill fra professor Vigdis Vandvik, UiB og Bjerknessenteret.

• Naive aktivister og klimafornektende kapitalister

1310-1340, Clarion Hotel Tyholmen

Stemplet av media i klimadebatten? Debatt mellom ulike relevante aktører, arrangert av Schibsted. Bjerknessenterets direktør, Kikki Kleiven, i panelet.

Torsdag 18. august 

• Hvor skal havvindparker plasseres? 

1700-1800, Vision of the Fjords, nedre dekk, bak

Norge har ambisjoner om å bli verdensledende innen havvind, men å plassere havvindparker innebærer store interessemotsetninger. Vi tar debatten under Arendalsuka 2022. Med Ida Marie Solbrekke, ph.d.-stipendiat, UiB, i panelet. Med Bergen Offshore Wind og UiB.

Arendalsuka sett fra våre partnere: 

• NORCE med fokus på demokratiets verdier og kår  
• UiB med fokus på havvind og skeiv forskning 
• Havforskningsinstituttet med fokus på bærekraftige hav og sjømat

Folgefonna er den tredje største og den sørlegaste av dei store breane på fastlands-Noreg. Sidan 2011 har forskarar frå Bjerknessenteret og Institutt for geovitskap arbeidd med å kartlegge landskapet under breen. 

Kva skjer når breen forsvinn?

Målet er å finne ut kva som skjer når den no smeltar i rekordfart og ein gong i framtida vil forsvinne heilt. Dette kan føre til store omleggingar av elvesystema kring breen med konsekvensar for kraftproduksjon, for tilstrøyming av ferskvatn til fjorden og livet langs og i vassdraga.

Store innsjøar vil kome fram

Kartlegginga av breen har vore del av PhD-prosjektet til Fanny Ekblom Johansson og nyleg vart den siste artikkelen hennar publisert i Frontiers in Earth Science. Hundrevis av kilometer med isradaren på slep er tilbakelagt på snøscooter for å lage det detaljerte kartet over både Nordfonna og Sørfonna. Les meir her.

Resultata har Johansson og fleire forskarar analysert med særleg fokus på korleis vassvegane vil endre seg når breen blir mindre. Dei har òg sett på kvar det vil vere tersklar i landskapet som vil styre retninga på vassvegane. Vidare har alle overfordjupingar vore fylt med vatn for å illustrere kvar det vil kome fram nye innsjøar når breen forsvinn.

Nokre av desse er store og vil bli dei største innsjøane på heile Folgefonnhalvøya. 

Sørfonna er mest robust

Forskarane har brukt data frå innsjøboringar kring breen for å samanlikne dei nye kartlagde dreneringsmønstra med korleis smeltevatnet drenerte i perioden frå 6000 – 4000 år før no tid då breen var mindre enn i dag.

Dei har òg brukt kartet av landskapet under isen til å modellere framtida til breen. Dette er det fyrste forsøket på å simulere tilbaketrekkinga til breen og fortel at deler av Sørfonna er den mest robuste delen av breen og vil vere den som overlever lengst i eit varmare klima.

På Nordfonna vil dei største endringane i vassvegane vere at alt smeltevatnet som i dag renn nordover mot Jondal vil drenere vestover mot Juklavatnet. Dette fordi det er tersklar i landskapet kring Sommarskisenteret og på nordsida av toppen av Nordfonna. Det største dalføret under breen går frå Jukladalen mot Juklavatnet. 

På Sørfonna vil mykje av smeltevatnet som i dag drenerer vestover drenere sørover i staden. Eit eksempel er toppen av Bondhusbreen der det er ein terskel som om ikkje mange år vil komme fram og dreneringa ned i Bondhusdalen vil stoppe. Vidare vil det bli danna ein nesten fem kilometer lang innsjø rett bak terskelen og denne vil drenere sørover. 

Katastrofeflaumar kan kome

I periodar med rask tilbaketrekking av breen er det potensiale for bredemte innsjøar som kan skape katastrofeflaumar kring breen. Frå tidlegare har dette skjedd til dømes i Sandvikedalen og Mosnes på 1960 talet då ein bredemt sjø ved Sauabreen vart katastrofetappa i fleire rundar. Kartlegginga av landskapet viser at det potensielt kan oppstå slike innsjøar mange stader når breen no vert mindre. Det er difor naudsynt å følgje nøye med på tilbaketrekkinga slik at det ikkje oppstår farlege situasjonar i dalføra kring breen. 

Sikre fornybar kraft i framtida

– Nasjonalt er det trong for meir forsking på korleis dreneringa ut frå breane endrar seg når klimaet no endrar seg raskt. Nær 20 prosent av norsk vasskraft er avhengig av vatn frå brear og såleis er denne kunnskapen viktig for å sikre trygge leveransar av fornybar kraft i framtida, seier professor ved UiB, Jostein Bakke, som er medforfattar og rettleiar for Fanny Ekblom Johansson.

Datagrunnlaget for kartlegginga er basert på isradar profil med antenne frekvensar mellom 25Mhz og 2,5Mhz. Isradaren sender ut ein elektromagnetisk puls som går gjennom isen og blir returnert når den treff fjellet under. Profila er deretter prosessert slik at støy blir fjerna for å få klarare grense mellom is og fjell. Deretter blir profila tekne inn i ArcGIS og kartet blir generert ved å interpolere mellom dei ulike linjene. 

Referanse:

https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/feart.2022.886361/full

Kystvannet har blitt varmere og lettere de siste 30 årene. Samtidig viser målinger fra Masfjorden at oksygennivået i fjorden har avtatt, som er tegn på at dypvannet i norske fjorder skiftes ut sjeldnere enn før. 

Hvordan dette påvirker det fysiske miljøet i norske fjorder samt hvilke følger det har for økosystemene skal forskere undersøke i Bjerknessenterets nye satsing CLIFORD.

Dette er også tema under UN Ocean Decade Event "The science we need for the fjords we want" i dag kl. 14. Følg arrangementet her.

Under sterkt press

– Fjordene er allerede under sterkt press på grunn av menneskelig aktivitet som forurensing, fiskeri, oppdrett, skipstrafikk, turisme og utbygging av vannkraft. På toppen av dette kommer klimaendringer. Kunnskap om hvordan fjordene blir påvirket av klima er viktig for å kunne forvalte fjordene våre på en bærekraftig måte.

Dette forteller Mari S. Myksvoll, forsker ved Havforskningsinstituttet, som sammen med Elin M. K. Darelius Chiche, forsker og professor ved UiB, skal lede forskningsprosjektet ved Bjerknessenteret de neste fire årene. 

Terskelfjorder spesielt utsatt

Prosjektet er tverrfaglig og har med seg en rekke klimaforskere fra NORCE, Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen som skal studere terskelfjorder langs Norskekysten som er spesielt utsatt for klimaendringer.

– Mange av fjordene i Norge har en terskel som hindrer hyppig utskiftning av dypvannet fordi kystvannet ikke er tungt nok til å strømme ned og skifte det ut. Dette vannet kan derfor bli stillestående over flere år, noe som gir redusert tilgang på oksygen og dårligere forhold for det lokale økosystemet, forklarer Myksvoll.

I tillegg til å studere det relativt stillestående dypvannet, skal de se nærmere på lagdelingen nær overflaten. 

– Denne delen styres i stor grad av hvor mye ferskvann som kommer fra elvene og hvordan dette ferskvannet blandes med saltvannet på grunn av vinden. Klimaendringer kan medføre endringer i den hydrologiske syklusen; ferskvannsavrenningen til fjordene kan både øke og bli forskjøvet til andre tider av året. 

Hvordan påvirkes livet i fjorden?

Tilførsel av oksygen er nødvendig for alle arter som lever i fjorden, som fisk og krepsdyr. Biologene som deltar i prosjektet, skal undersøke hvordan miljø- og klimaendringer påvirker pH-verdien og oksygennivået i de dype fjordbassengene og hvilke konsekvenser det har for artene som lever der.

– Tap av oksygen kan endre fysiologi, vekst, vandringsmønster, utbredelse og forholdet mellom predator og bytte i økosystemet i fjorden. Resultat fra biologiske målinger vil bli brukt som parametere i modeller som kan brukes til å forstå hvordan dynamikken i fjordøkosystemene blir påvirket, sier Natalya Gallo, forsker ved UiB og Bjerknessenteret. 

Ny kunnskap skal forskerne samle inn gjennom fysiske og biologiske observasjoner på tokt, studering av sedimentkjerner for å se tilbake i tid samt numeriske modeller for å kunne estimere fremtiden. Slik kan forskerne finne ut hva som naturlige variasjoner og hva som er direkte konsekvenser av klimaendringer.
 

Korleis fann eigentleg nokon på å studere isen på Grønland for å lære om klimaet? "Det er ei forteljing om sære idear, regnvatn, eventyrlege ekspedisjonar, og frykta for atomkrig," skriv forskar Anne Katrine Faber, om Grønlandsforskinga sin spede start på 50-talet. I dag er det ein sentral stad for mange av våre arktiske prosjekt.

The East Greenland Ice-core Project, eller EastGRIP, er ein base der hovudarbeidet går på å borre iskjerner ut av verdas raskaste isstraum. Dette for å sanke ny viten om korleis isstraumane oppfører seg og bidreg til framtidig havnivåstigning, samt ei god kjelde til kunnskap om fortidsklimaet tilbake til forrige istid.

Få ei 360 graders omvisning på EastGRIP med denne videoen:

Tunnelsystem under isen

Forskarane hentar opp iskjerner dypt nede frå isstraumen. Dette gjer dei ved å grave ut store tunneler under isen. 

Sjølve tunnelsystemet blir laga ved å fresa ut djupe grøftar i isen, deretter blir store ballongar blåse opp før dei blir dekt av snø. Når snøen er fast igjen, blir lufta sloppen ut av ballongen. Ballongane lager nyttige strukturar, ventilasjonsrør blir innstallert og djupe renner må til for å skape eit perfekt miljø for boring.

Samanheng mellom endringar i Arktis og hurtig smeltande is på Grønland

Gjennom forskingsprosjektet ice2ice frå 2014-2019 har forskarar ved Universitetet i Bergen bidratt til å sikre gode klimaarkiv frå isen på Grønland i form av fleire tusen meter djupe iskjerner. 

I løpet av fire år klarte forskarane å bore seg 2700 meter ned gjennom isen. Det tilsaman gir eit klimaarkiv på over 100 000 år. 

Innelukka i iskjernene frå djupet finnes luftbobler som fortel om lufttemperaturen då isen fall som snø på toppen mange tusen år tilbake i tid. I 2019 fikk også ein legofigur vere med på reisa. Les meir her. 

Korleis blir snø til is?

Kva skjer frå snøen fell på toppen av isen til den blir lagra som is nedover i isbreen? Dette spørsmålet er viktig å ha kontroll på når ein skal bruke iskjerner som eit klimaarkiv. 

Dette spørsmålet er sentralt i SNOWISO-prosjektet som er leia av Hans Christian Steen-Larsen. Saman med kollegaer vil dei samle over fem tusen prøvar frå snøoverflata for å finne koblingar mellom målingane i atmosfæren og klimasignalet i snøen. 

Ein havforskars reise til Grønlandsisen

3. juni 2022 kan du høyre den velrennomerte forskaren Fiamma Straneo halde ope foredrag om koblinga mellom havstraumer og Grønlandsisen. Straneo er ven av det bergenske klima- og havforskingsmiljøet og er tidligare medlem av Bjerknessenterets vitskapelege råd. 

2. juni vert ho utnemd som æresdoktor ved UiB, ope gjesteforelesing er på Vilvite på fredag 3. juni kl. 11. 

Pressemelding skriven av Universitetet i Bergen:

Fiammetta (Fiamma) Straneo (1968) er ein av verdas leiande ekspertar på klima i Arktis, særskilt knytt til Golfstrømmens forlenging mot nord.

"Hun har vært en pioner i å vise hvordan dette varme vannet, via omveier, også bidrar til å smelte Grønlands isbremmer fra undersiden", heiter det i grunngjevinga for at Straneo vert æresdoktor ved Universitetet i Bergen (UiB).

Samarbeidspartner og inspirator

Straneo er professor i hav og klima, og nestleiar for Polar Center ved Scripps Institution of Oceanography, University of California San Diego.  

Ho vert skildra som ein sentral samarbeidspartner og inspirator for både studentar og forskarar ved Bjerknessenteret for klimaforskning over to tiår. 

Æresdoktorgrader er den høgste æra universitetet kan gi ein person som ikkje er tilsett ved UiB. Straneo er ein av åtte forskarar som vil bli kreert til æresdoktorar under ein seremoni i Universitetsaulaen 2. juni.

Straneo er opprinneleg frå Italia, der ho tok mastergraden ved Univeristetet i Milano, for deretter å ta doktorgrad ved University of Washington (PhD 1999) og deretter post.doc ved Woods Hole Oceanographic Institution. Der bygde ho opp si eiga forskingsgruppe, for så å bli leiar av Scripps Polar Center ved Scripps Institution of Oceanography og professor ved University of California San Diego. 

• Les meir om Straneo si forsking i dette intervjuet.

Forkjempar for kjønnsbalanse og mangfald

Ho vert skildra som ein føregangsperson.

"Straneo har vært og er en forkjemper for kjønnsbalanse og mangfold innenfor akademia, blant annet med lederskap i nettverket Mentoring Physical Oceanography Women to Increase Retention, og som en foregangsperson for inkluderende forskningssamarbeid på tvers av nasjonaliteter og fagfelt. Hun er co-chair av The Climate and Cryosphere Program (CliC) og en av forfatterne som bidro til FNs klimapanels sjette hovedrapport."

Nære band til bergensk klimaforsking

Havforskaren er tett knytt til klimaforskinga i Bergen, med fleire opphald i byen bak seg og medlemskap i Bjerknessenterets Scientific Advisory Council i to år. Ho har også ei professor II-stilling på Geofysisk institutt, der ho bidreg til undervisinga ved instituttet. 

Straneo si forsking er er publisert i anerkjente tidsskrift som Nature og Science, og har også nådd breitt ut gjennom artiklar i New York Times og the Guardian.

"Straneo er en svært dyktig underviser og en fantastisk formidler. Hennes forskning, og ikke minst omfattende feltbaserte virksomhet, er bygget opp rundt samarbeidet med internasjonale kolleger – med Straneo i ledende og uegennyttige roller. Hun har en unik evne til å møte både studenter og kolleger til dialog med en kombinasjon av åpenhet, dyp kunnskap og oppfordring til kritisk refleksjon som inspirerer og gir oss alle noe å strekke oss etter," vert det skrive i nominasjonen av Straneo.

• Gjesteforelesning 3.6 11-13 på VilVite: "An oceanographer's journey to the edge of the Greenland Ice Sheet through collaborative, inclusive, interdisciplinary science”

Store skip krysser havområder som før lå utilgjengelige under isen. Ikke bare er det blitt flere fiskebåter, men også tankskip og cruiseskip. Ifølge en rapport fra Arktisk råd økte den tilbakelagte distansen i Arktis 75 prosent fra 2013 til 2019.

Satellittbilder og iskart hjelper kapteinene med å finne farbare ruter. Kartene viser hvilke områder som er dekket med is og hvor sammenpakket isen er. Det de ikke sier noe om, er morgendagen.

Sjøis kan vokse opptil ti centimeter i døgnet, og is kan sprekke opp og drive langt på kort tid. I ung is glir lagene over hverandre, mens eldre is stuver seg opp når den presses sammen. Satellittbilder kan verken vise hvor tykk isen er, hvor den vil drive eller om det vil dannes ny is der vannet var åpent da bildene ble tatt.

Datamodeller som beregner isdekket i dagene fremover, finnes. Prinsippene er de samme som brukes for å varsle morgendagens vær. Men isens bevegelser er komplekse, og retningen kan endres på bare hundre meter. Foreløpig er isvarsling på forskningsstadiet.

– Modellene gir brukbar informasjon sju dager frem i tid, men er fremdeles ikke pålitelige nok til å navigere etter, sier Tarkan Bilge.

Han er overingeniør ved Bjerknessenteret og Universitetet i Bergen og har ledet en studie av isvarslingsmodeller. I studien sammenlignet forskerne isvarslene fra fire modeller med observasjoner av isen i Barentshavet.

Når Tarkan Bilge ikke vil anbefale noen å stake ut kursen etter dagens isvarsler, er det ikke fordi de normalt ikke treffer. I gjennomsnitt kan modellene forutsi sjøistykkelsen en uke fremover ganske godt. Men enkelte dager blir det helbom.

I islagte farvann er rutevalg et spørsmål om liv og helse. Da holder det ikke å vite at overfarten i gjennomsnitt vil gå bra.

Isvarsler kan være klare om noen få år

– Jeg tipper det vil gå tre-fire år, så er vi der, sier Laurent Bertino. – Det er lite sammenlignet med de tjue årene vi har jobbet med dette.

Bertino er seniorforsker ved Bjerknessenteret og Nansensenteret. Gruppen hans har drevet en isvarslingsmodell siden 2003, og siden 2008 har også Meteorologisk institutt vært involvert i arbeidet.

De siste sju årene har de norske isvarslingsforskerne hatt ansvar for å levere offisielle isvarsler for Arktis, som en del av EUs jordobservasjonsprogram, Copernicus.

Den nye studien var den første som sammenlignet slike varsler med målt istykkelse nær iskanten i Barentshavet. Dataene kom fra målebøyer satt ut i forbindelse med utredning av petroleumsvirksomhet og er ikke offentlig tilgjengelige.

Slike måledata direkte fra havet er ifølge Laurent Bertino uunnværlige hvis isvarslene skal kunne bli bedre. Satellittbilder viser hvor isen ligger, men selv om noen av dem også kan måle istykkelse, er slike data foreløpig usikre. Å sammenligne gamle varsler med observasjoner, er heller ikke nok.

Modellsimuleringene må starte fra det best mulige utgangspunktet, med best mulig oversikt over forholdene akkurat nå. Alt som finnes av observasjoner, må samles og inkluderes fra starten av. Metoder for å kombinere data på denne måten, kalt dataassimilering, er et viktig forskningsfelt både for ismodeller og andre vær- og klimamodeller.

I denne podkasten forteller isforsker Anton Korosov ved Bjerknessenteret og Nansensenteret mer om isvarsler og om hvordan nye måter å utnytte satellittdata på kan forbedre dem.

Må kunne varsle isfjell

– De som bruker isvarsler i dag, bruker dem for å unngå isen, sier Laurent Bertino.

Kapteiner som skal operere inne i områder med pakkis, trenger varsler som tar hensyn til drivende isfjell og is som slår milelange sprekker og driver mot andre områder. I dagens varsler plasseres iskanten med en usikkerhet på rundt 50 kilometer.

Med en kombinasjon av nye satellitter, en ny sjøismodell og nye måter å sammenstille alle dataene på, har Laurent Bertino tro på at ventetiden på mer nøyaktige varsler ikke vil bli for lang.

– Jeg er optimist, sier han.

Referanse

Bilge, Tarkan A., Nicolas Fournier, Davi Mignac, Laura Hume-Wright, Laurent Bertino, Timothy Williams, and Steffen Tietsche. 2022. An Evaluation of the Performance of Sea Ice Thickness Forecasts to Support Arctic Marine Transport Journal of Marine Science and Engineering 10, no. 2: 265. https://doi.org/10.3390/jmse10020265

I en hangar i Kiruna står tre fly klare til å ta av. Rundt 140 forskere, flygere og teknikere har kommet til byen for å håndtere dem. Fra Ny-Ålesund på Svalbard skal fjernstyrte ballonger drive sørover over Norskehavet, der forskningsskipet Helmer Hanssen er på vei mot Øst-Grønland.

På Jan Mayen, Bjørnøya, Andenes og helt sør til Ålesund står folk klare til å ta vannprøver hvis det skulle begynne å snø eller regne akkurat der. Slik skal de holde på i tre og en halv uke.

Alt dette for noen dråper vann. Og ja, det er helt vanlig vann.

Uvanlig innsamling

Det uvanlige ligger i rollen vannet er tiltenkt. Måledata fra vannets ferd skal vise hva som har mest å si for hvor mye det regner og snør. Da vil man også få vite hvordan værvarslingsmodeller bør programmeres for å gi de best mulige varslene av skyer og nedbør.

– Nå er nesten alt på plass, sier Harald Sodemann, professor ved Bjerknessenteret og Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen.

Han leder én av tre forskergrupper som skal være i Kiruna, med ansvar for det ene flyet. At alle tre skal dit samtidig, skyldes tilfeldigheter, men med et felles mål om å utforske atmosfæren kan de hjelpe hverandre.

Fire dager før avreise har han det fremdeles travelt med pakking og organisering, men han har fått tid til å begynne å tenke på været.

Ønsker seg passe dårlig vær

– Drømmeværet er et kaldluftsutbrudd, sier Harald Sodemann. – Og det får vi.

Han ser fornøyd på et værkart på dataskjermen sin. Kartet viser et lavtrykk ved iskanten sørvest for Svalbard den første uken.

Under slike forhold krysser kald luft fra det isdekte Polhavet iskanten og strømmer sørover over åpne områder av Grønlands- og Norskehavet – et utbrudd av kald luft fra isen og utover havet. Polarluften er tørr, og når den kommer ut over åpent hav, tar den opp mengder av fuktighet fra sjøvannet. Sterk vind skaper ekstra stor fordampning, og den fuktige luften driver videre mot norskekysten.

Når luften fra nord og nordvest treffer land og stiger mot fjellene, kan det oppstå kraftige snøbyger. Slikt vær forbindes med mengder av snø i kystområdene i Nord-Norge og med ising på skip. I ekstreme tilfeller kan det gjøre stor skade – i seg selv en god grunn til å forske på slikt vær.

I dette tilfellet er det en annen grunn til at akkurat dette været er valgt.

At luften som strømmer fra isen er kald, er ikke i seg selv så viktig. Det som betyr noe for Harald Sodemann og de andre forskerne, er at denne luften inneholder så lite vann.

– Fordi luften er tørr så lenge den strømmer over isen, vet vi at alt vannet som senere faller ned over Norge, kommer fra havet, sier han.

Ved et kaldluftsutbrudd kan forskerne følge de samme vannmolekylene hele veien – fra de fordamper fra havet, mens de kondenserer til vanndråper og fryser til is i skyene og til de lander i nedbørmålere eller legger seg som snø på bakken.

De må bare klare å fange dem.

Et fly med nese for skyer

– Vi skal reise dit vannet fordamper og følge dette vannet videre, sier Harald Sodemann. – Da må vi ha et flygende laboratorium.

Flyet som skal følge vannets reise, tilhører Frankrikes nasjonale forskningssenter, CNRS. Det er spesielt godt egnet til å fly inne i skyer og er utstyrt med instrumenter som registrerer ørsmå detaljer i skyene. Blant annet kan de telle skydråper, skille mellom is og vann og fryse ut vanndamp fra luften.

Tre personer skal til enhver tid følge med på værvarslene. Flyet skal sendes til havområder der det varsles høy fordampning. Med spesielle modeller skal forskerne beregne hvor luften og vanndampen så vil bevege seg.

– Hvis vann fordamper ved iskanten og 24 timer senere skal være ved Bjørnøya, sender vi flyet til Bjørnøya, sier Harald Sodemann. – Etter 48 timer er vannet et annet sted, og da sender vi flyet dit.

Slik skal de følge vannet.

Observatører i Longyearbyen, på Bjørnøya, på Jan Mayen, på Andenes, i Abisko, i Kiruna og så langt sør som i Ålesund står klare til å fange opp vannet når det lander. Hvis værvarslene tilsier at akkurat dette vannet vil regne eller snø ned et sted mellom Andøya og Kiruna, setter forskerne seg i bilen og kjører dit.

Mens fly tar av og lander i Kiruna, skal seks ballonger sendes opp fra forskningsstasjonen i Ny-Ålesund på Svalbard. Ballongene vil bevege seg opp og ned i de nederste tre kilometerne over havet, fjernstyrt fra USA. På vei sørover vil de samle inn data som viser hvordan fuktig luft fra havet blander seg med tørrere luft lengre oppe, også det viktig for å vite hva som har skjedd med skyvannet som når norskekysten.

Vil forbedre værvarslene

Ved å studere hvordan vann sirkulerer i naturen, håper Harald Sodemann å kunne forbedre måten dette fremstilles på i værvarslingsmodeller. Da skal modellene kunne beregne nedbør mer nøyaktig.

– Ofte oppstår værsituasjoner der vi ikke helt skjønner hvordan en modell kommer frem til et bestemt resultat, sier han.

En viss mengde regn kan skyldes at en viss mengde vann har fordampet fra havet. Men hvis overgangen fra vanndamp til vanndråper har vært mer effektiv, kan den samme nedbørmengden ha krevd mindre vanndamp. Med bare vanlige værobservasjoner er det umulig å vite hva som er den egentlige årsaken.

For å finne ut det, trenger de prøver av selve vannet og av vanndampen i luften. Vanlig vann inneholder flere isotoper – ulike varianter av vannmolekyler – som tungtvann og flere former for halvtungt vann, i tillegg til det vi må kunne kalle helt vanlig vann.

Alle disse isotopene forekommer naturlig i en vanndråpe. Men hvor mye vann av hver variant en vanndråpe inneholder, avhenger av hva vannet har gått gjennom.

Derfor kan Harald Sodemann og forskerne hans bruke vannprøver til å si noe om forholdene i havet der vannet fordampet, og om hva som har skjedd med vannet i luften og i skyene. Slik kan de skille virkningen av ulike forhold på regnet eller snøen som faller.

Viktig også for annet regnvær

Forbedringene de håper å kunne gjøre i modellene, vil ikke være begrenset til kaldluftsutbrudd. Hovedgrunnen til å velge slikt vær for målekampanjen, er at hele reisen fra vannet fordamper til det igjen når bakken, er unnagjort på to-tre dager.

Om de skulle gjort noe tilsvarende for lavtrykkene som kommer sørfra mot Norge over Atlanterhavet, ville de måtte overvåke luften over et mye større område i minst en uke.

– Da ville vi trengt mange flere fly, sier Harald Sodemann.

Ber påsketurister om assistanse

Når fly og forskere forlater Kiruna like før påske, gjenstår fremdeles noe målearbeid. Det skal påsketurister i Nord-Norge få ta seg av. Forskerne vil be skifolk om å hjelpe dem med å samle inn snø de kan ta prøver av.

Skal du på påsketur? Les mer om hvordan du kan bli med på denne folkeforskningen her.