Bjerknessenterets mål er å forstå klima
til nytte for samfunnet.

Nyheter

1050 results

Havet i Arktis vert varma opp dobbelt så mykje som resten av verdshava

Havet i Arktis vert varma opp dobbelt så mykje som resten av verdshava Anonymous (ikke bekreftet) tor, 08/04/2022 - 11:34 Havet i Arktis vert varma opp dobbelt så mykje som resten av verdshava Ny studie viser at miljø og livet i arktisk vert no permanent endra av denne oppvarminga, det hastar å forbetre klimaet.

Av Charlotte Stark, Arven etter Nansen 

Arktis har gjennom dei siste ti-åra opplevd mykje av dei mest merksame klimaendringar. Temperaturaukinga i lufta nær overflata i Arktis er meir en det dobbelte av det globale gjennomsnittet; eit fenomen kjent som «Arktisk forsterking» («Arctic Amplification»).

Dette har fått mykje merksemd frå både det vitskaplege miljøet og publikum. I motsetning er dei pågåande og framtidige endringane i Polhavet ikkje godt nok forstått enda.

Vil auke med 5°C innan slutten av dette århundre

Difor har forskarar frå Noreg, Tyskland og Kina bidrege med data og nytta topp moderne klimamodellar og synt at Polhavet og varmast opp mykje meir enn det globale gjennomsnittet. Dei øvre 2000 m av Polhavet varmast opp med så mykje som 2,3 gangar det globale gjennomsnittshastigheita. Det finnes dermed ei Arktisk forsterking også i havet.

- Den sterkaste oppvarminga finn vi på mellomliggande djup, i det atlantiske vasslaget. Barentshavet vil ha den største framtidige temperaturaukinga i Polhavet. Her vil vasstemperaturen auke med meir inn 5°C innan dette århundre, viss vi ikkje endrar oppvarminga, hevdar Marius Årthun som er ein av forskarane i denne nye studien som er publisert i Science Advances.

Modellkøyringane gjeld både dagens situasjon og fram i tid. Observasjonar frå Polhavet og Barentshavet viser at ein allereie no er utanfor den normale temperaturen i vassmassane.

 

Varme vert trekt nordover  

Den forsterka oppvarminga av ishavet kan tilskrivast ei tydeleg auking i transport av varmt vann mot Arktis i Den Norske Atlanterhavsstrømmen som er ei forlenging av Golfstrømmen gjennom Norskehavet. Auka oppvarming av Polhavet er difor eit fingeravtrykk av en pågåande «Atlantifisering» av havområda i Arktis der det tidlegare iskalde Polhavet liknar meir og meir på varmare område lenger sør.

– I tillegg til det me kallar «atlantifisering» av havet, vil også dei relativt varme vassmassane skubbe iskanten nordover, seier Marius Årthun.

Den raske og forsterka oppvarminga av Polhavet inneber at det fysiske miljøet og marine økosystem vil oppleva store endringar i åra som kjem viss ikkje klimautsleppa reduserast.

Referanse: 
Shu, Wang, Årthun et al. (2022). Arctic Ocean Amplification in a warming climate in CMIP6 models. Science Advances. 8, eabn9755

Urbefolkningen på Grønland og Stillehavet lever ulike liv, men har én ting til felles: De merker spesielt virkningene av klimaendringer.

Djuphavet i Nord-Atlanteren har vore nesten 20 °C

Djuphavet i Nord-Atlanteren har vore nesten 20 °C andreasopsvik tor, 06/30/2022 - 20:00 Djuphavet i Nord-Atlanteren har vore nesten 20 °C Store endringar i temperatur for 50 millionar år sidan overraska forskarane. Djuphavet i tidlegare klima viser seg å vere varmare og variere i større grad enn tidlegare trudd.

Ein ny studie i Science viser at det djupe Atlanterhavet har vore varmare og sett større variasjonar enn ein tidlegare har trudd – og nådd temperaturar på nærmare 20 grader for 50 millionar år sidan – på nivå med det Middelhavet kan ha ved overflata i dag.

Basert på tidlegare rekonstruksjonar trudde vi at temperaturen i djuphavet har vore meir stabil og kaldare.

– Dette viser behovet for nye måtar å utforske klimaet tilbake i tid, seier professor ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret, Nele Meckler.

Figure: Clumped isotope-based reconstruction of deep ocean temperatures in comparison with classical foraminifera isotope records. The dark red line showing temperature represents the understanding in more traditional methods (d18O), while the dotted line and the black and blue symbols show estimates from the new method.
Rekonstruksjonar med isotopklyngetermometri (frå ~3-20 grader) samanlikna med klassiske foraminifera-isotop-rekonstruksjonar (~3-13 grader). Den mørkeraude linja viser temperaturane i meir tradisjonelle metodar (d18O), medan den prikkete linja visar estimat basert på den nye metoden (dei svarte prikkane frå Nord-Atlanteren, vist på kartet med raud stjerne – dei blå trekantane på ulike punkt lengre nedover Atlanteren).

– Vi trudde vi kjente djuphavstemperaturane frå meir tradisjonelle metodar, men vårt nye syn oppstod frå data med metodar som trenger færre antakingar. Dette visar at nokre av antakingane som trengst i dei tradisjonelle metodane treng å bli sett gjennom på nytt, og viser at forskingsfeltet også treng å tenke nytt, seier Meckler.

Med forskarar frå The Open University, Universitetet i Utrecht, University of St. Andrews, University of California Los Angeles og ETH Zürich, har Universitetet i Bergen brukt ein ny metode på gamalt materiale, for å the revurdere referansetidsserien for djuphavstemperatur over dei siste 65 millionar år – det såkalla kenozoikum eller jordens nytid.

Foraminifera being analysed in the laboratory at UiB. (Foto: Eivind Senneset/UiB)
Foraminifera som blir analysert ved laboratoriet på UiB. (Foto: Eivind Senneset/UiB)

Metoden, som på norsk blir kalla isotopklyngetermometri (clumped isotope method, sjå faktaboks) tek ein nærare kikk på den kjemiske samansetjinga av mikrofossilar frå foraminifera, enkelt-cella mikroorganismar som lever i havet. Ved hjelp av denne metoden analyserar dei distribusjonen av isotop i skala, som kan bli brukt som eit termometer for å rekonstruere havtemperaturar frå tida då organismane levde.

Resultata visar store endringar i djuphavstemperaturen innanfor intervallar på mindre enn 500 000 år. 

– I eit geologisk perspektiv, er det ganske raskt, seier Meckler og smiler.

Temperaturestimata frå desse analysene viser totalt sett langt varmare djuphav enn rekonstruksjonane som er gjort hittil. Dette får forskarane til å lure på om ein bør revurdere heile den kenozoiske havtemperaturens historie. Det kunne også ha implikasjonar for vår forståing av sensitiviteten havtemperaturar har for CO2 i atmosfæra, som var veldig høgt på denne tida.

– Vi kan berre spekulere kvifor desse endringane skjedde basert på desse første rekonstruksjonane, men det reiser ei stor mengde spørsmål, seier Meckler, og framhever viktigheita av meir data.

– Robuste klimadata som dette hjelper også til med å teste klimamodellar, for å sjå om dei fangar opp endringar som dette.

Referanse

Meckler, A.N., Sexton, P.F., Piasecki, A.M., Leutert, T.J., Marquardt, J., Ziegler, M., Agterhuis, T., Lourens, L.J., Rae, J.W.B., Barnet, J., Tripati, A., Bernasconi, S.M. (2022): 
Cenozoic evolution of deep ocean temperature from clumped isotope thermometry, Science.
DOI: https://doi.org/10.1126/science.abk0604


 

Bjerknessenteret på Arendalsuka 2022

Bjerknessenteret på Arendalsuka 2022 andreas tor, 06/30/2022 - 10:39 Bjerknessenteret på Arendalsuka 2022 Bjerknessenterets forskere deltar på en lang rekke arrangement i årets Arendalsuke. Mange av dem streames også – slik kan du følge debattene om du ikke selv er i Arendal. 

Arktis sett fra Arendal

På torget i Arendal kan du ta Glassheisen opp til toppen av Fløyheia, til verdens største lavvo. Der serveres det smakebiter fra tradisjonsmat i nord, i regi av Internasjonalt reindriftssenter. 
 
Bjerknessenteret deltar i Nordområdepartnerskapet, et samarbeid mellom politikk, næringsliv og forskningsinstitusjoner for å fremme nasjonalt og internasjonalt samarbeid i nord. 

Arrangement våre forskere deltar på: 

Tirsdag 16. august 

08.30 – 09.30, Øvre dekk, Vision of the Fjords

Dette møtet vil ha fokus på hvordan samfunnet kan og bør tilpasse seg en ny klimavirkelighet, der katastrofer ikke er unntaket, men en del av den nye virkeligheten. Med Øyvind Paasche, Avdelingsleder, innovasjonssjef Climate Futures, tilknyttet Bjerknessenteret, NORCE i panelet.

1100-1200

Det geopolitiske spillet i Arktis handler om ressurser og stormakter. Innimellom dette bor og lever folk, det forskes og det handles. Med Øyvind Paasche, avdelingsleder, forsker, NORCE og Bjerknessenteret i panelet.

Onsdag 17. august 

0900-1000, Lavvoen

Hvordan skal vi klare å møte et kortsiktig, men stort energibehov, samtidig som vi jobber for et storstilt skifte til fornybar energi?  Og hva er nordområdene sin plass oppi dette? Med Ida Marie Solbrekke, phd.student, UiB i panelet.

1000-1100, Lavvoen

Med bakgrunn i den nye energisituasjonen i Europa og verdens energisikkerhet, tar vi et gjensyn med petroleumsinteressene i Arktis. Hvor langt strekker vi havets og naturens tålegrense i hensyn til realpolitikk? Med Tor Eldevik, professor, UiB og Bjerknessenteret i panelet.

1300-1400, Arendal kultur- og rådhus, Store Torungen

På hvilken måte bør vi møte naturkrisen nasjonalt? Hvordan kan vi ta vare på natur og utvikle samfunn samtidig? Oppspill fra professor Vigdis Vandvik, UiB og Bjerknessenteret.

1310-1340, Clarion Hotel Tyholmen

Stemplet av media i klimadebatten? Debatt mellom ulike relevante aktører, arrangert av Schibsted. Bjerknessenterets direktør, Kikki Kleiven, i panelet.

Torsdag 18. august 

1700-1800, Vision of the Fjords, nedre dekk, bak

Norge har ambisjoner om å bli verdensledende innen havvind, men å plassere havvindparker innebærer store interessemotsetninger. Vi tar debatten under Arendalsuka 2022. Med Ida Marie Solbrekke, ph.d.-stipendiat, UiB, i panelet. Med Bergen Offshore Wind og UiB.

Arendalsuka sett fra våre partnere: 

Har kartlagt terrenget under Folgefonna

Har kartlagt terrenget under Folgefonna sirihalvorsen fre, 06/17/2022 - 13:11 Har kartlagt terrenget under Folgefonna – Topografien under breen var overraskande variert. Isen skjuler både djupe dalar og bergtoppar. Breen ligg ikkje på noko platå, snarare tvert imot, seier Fanny Ekblom Johansson som saman med fleire har kartlagt landskapet.

Folgefonna er den tredje største og den sørlegaste av dei store breane på fastlands-Noreg. Sidan 2011 har forskarar frå Bjerknessenteret og Institutt for geovitskap arbeidd med å kartlegge landskapet under breen. 

Kva skjer når breen forsvinn?

Målet er å finne ut kva som skjer når den no smeltar i rekordfart og ein gong i framtida vil forsvinne heilt. Dette kan føre til store omleggingar av elvesystema kring breen med konsekvensar for kraftproduksjon, for tilstrøyming av ferskvatn til fjorden og livet langs og i vassdraga.

folgefonna
Djupe dalar og bergtoppar skjuler seg under isen. Foto: Ellen Viste

Store innsjøar vil kome fram

Kartlegginga av breen har vore del av PhD-prosjektet til Fanny Ekblom Johansson og nyleg vart den siste artikkelen hennar publisert i Frontiers in Earth Science. Hundrevis av kilometer med isradaren på slep er tilbakelagt på snøscooter for å lage det detaljerte kartet over både Nordfonna og Sørfonna. Les meir her.

Resultata har Johansson og fleire forskarar analysert med særleg fokus på korleis vassvegane vil endre seg når breen blir mindre. Dei har òg sett på kvar det vil vere tersklar i landskapet som vil styre retninga på vassvegane. Vidare har alle overfordjupingar vore fylt med vatn for å illustrere kvar det vil kome fram nye innsjøar når breen forsvinn.

Nokre av desse er store og vil bli dei største innsjøane på heile Folgefonnhalvøya. 

Sørfonna er mest robust

Forskarane har brukt data frå innsjøboringar kring breen for å samanlikne dei nye kartlagde dreneringsmønstra med korleis smeltevatnet drenerte i perioden frå 6000 – 4000 år før no tid då breen var mindre enn i dag.

Dei har òg brukt kartet av landskapet under isen til å modellere framtida til breen. Dette er det fyrste forsøket på å simulere tilbaketrekkinga til breen og fortel at deler av Sørfonna er den mest robuste delen av breen og vil vere den som overlever lengst i eit varmare klima.

På Nordfonna vil dei største endringane i vassvegane vere at alt smeltevatnet som i dag renn nordover mot Jondal vil drenere vestover mot Juklavatnet. Dette fordi det er tersklar i landskapet kring Sommarskisenteret og på nordsida av toppen av Nordfonna. Det største dalføret under breen går frå Jukladalen mot Juklavatnet. 

På Sørfonna vil mykje av smeltevatnet som i dag drenerer vestover drenere sørover i staden. Eit eksempel er toppen av Bondhusbreen der det er ein terskel som om ikkje mange år vil komme fram og dreneringa ned i Bondhusdalen vil stoppe. Vidare vil det bli danna ein nesten fem kilometer lang innsjø rett bak terskelen og denne vil drenere sørover. 

Katastrofeflaumar kan kome

I periodar med rask tilbaketrekking av breen er det potensiale for bredemte innsjøar som kan skape katastrofeflaumar kring breen. Frå tidlegare har dette skjedd til dømes i Sandvikedalen og Mosnes på 1960 talet då ein bredemt sjø ved Sauabreen vart katastrofetappa i fleire rundar. Kartlegginga av landskapet viser at det potensielt kan oppstå slike innsjøar mange stader når breen no vert mindre. Det er difor naudsynt å følgje nøye med på tilbaketrekkinga slik at det ikkje oppstår farlege situasjonar i dalføra kring breen. 

Sikre fornybar kraft i framtida

– Nasjonalt er det trong for meir forsking på korleis dreneringa ut frå breane endrar seg når klimaet no endrar seg raskt. Nær 20 prosent av norsk vasskraft er avhengig av vatn frå brear og såleis er denne kunnskapen viktig for å sikre trygge leveransar av fornybar kraft i framtida, seier professor ved UiB, Jostein Bakke, som er medforfattar og rettleiar for Fanny Ekblom Johansson.

Datagrunnlaget for kartlegginga er basert på isradar profil med antenne frekvensar mellom 25Mhz og 2,5Mhz. Isradaren sender ut ein elektromagnetisk puls som går gjennom isen og blir returnert når den treff fjellet under. Profila er deretter prosessert slik at støy blir fjerna for å få klarare grense mellom is og fjell. Deretter blir profila tekne inn i ArcGIS og kartet blir generert ved å interpolere mellom dei ulike linjene. 

Referanse:

https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/feart.2022.886361/full

Klimaendringer i norske fjorder

Klimaendringer i norske fjorder sirihalvorsen ons, 06/01/2022 - 15:35 Klimaendringer i norske fjorder Hvordan klimaendringer påvirker norske fjorder skal ny forskning gi svar på.

Kystvannet har blitt varmere og lettere de siste 30 årene. Samtidig viser målinger fra Masfjorden at oksygennivået i fjorden har avtatt, som er tegn på at dypvannet i norske fjorder skiftes ut sjeldnere enn før. 

Hvordan dette påvirker det fysiske miljøet i norske fjorder samt hvilke følger det har for økosystemene skal forskere undersøke i Bjerknessenterets nye satsing CLIFORD.

Dette er også tema under UN Ocean Decade Event "The science we need for the fjords we want" i dag kl. 14. Følg arrangementet her.

Under sterkt press

– Fjordene er allerede under sterkt press på grunn av menneskelig aktivitet som forurensing, fiskeri, oppdrett, skipstrafikk, turisme og utbygging av vannkraft. På toppen av dette kommer klimaendringer. Kunnskap om hvordan fjordene blir påvirket av klima er viktig for å kunne forvalte fjordene våre på en bærekraftig måte.

Dette forteller Mari S. Myksvoll, forsker ved Havforskningsinstituttet, som sammen med Elin M. K. Darelius Chiche, forsker og professor ved UiB, skal lede forskningsprosjektet ved Bjerknessenteret de neste fire årene. 

Mari Myksvoll og Elin Darelius
Mari S. Myksvoll, forsker ved Havforskningsinstituttet og Bjerknessenteret, og Elin Darelius, professor ved UiB og forsker ved Bjerknessenteret, skal lede prosjektet. Foto: Christine Fagerbakke/Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen 

Terskelfjorder spesielt utsatt

Prosjektet er tverrfaglig og har med seg en rekke klimaforskere fra NORCE, Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen som skal studere terskelfjorder langs Norskekysten som er spesielt utsatt for klimaendringer.

– Mange av fjordene i Norge har en terskel som hindrer hyppig utskiftning av dypvannet fordi kystvannet ikke er tungt nok til å strømme ned og skifte det ut. Dette vannet kan derfor bli stillestående over flere år, noe som gir redusert tilgang på oksygen og dårligere forhold for det lokale økosystemet, forklarer Myksvoll.

I tillegg til å studere det relativt stillestående dypvannet, skal de se nærmere på lagdelingen nær overflaten. 

– Denne delen styres i stor grad av hvor mye ferskvann som kommer fra elvene og hvordan dette ferskvannet blandes med saltvannet på grunn av vinden. Klimaendringer kan medføre endringer i den hydrologiske syklusen; ferskvannsavrenningen til fjordene kan både øke og bli forskjøvet til andre tider av året. 

fjord figur
I en terskelfjord fungerer terskelen som en barriere mellom bassengvannet og kystvannet. Dersom kystvannet utenfor ikke er tungt nok, vil det ikke kunne strømme ned i bassengvannet og skifte det ut. Illustrasjon: Ellen Viste

Hvordan påvirkes livet i fjorden?

Tilførsel av oksygen er nødvendig for alle arter som lever i fjorden, som fisk og krepsdyr. Biologene som deltar i prosjektet, skal undersøke hvordan miljø- og klimaendringer påvirker pH-verdien og oksygennivået i de dype fjordbassengene og hvilke konsekvenser det har for artene som lever der.

– Tap av oksygen kan endre fysiologi, vekst, vandringsmønster, utbredelse og forholdet mellom predator og bytte i økosystemet i fjorden. Resultat fra biologiske målinger vil bli brukt som parametere i modeller som kan brukes til å forstå hvordan dynamikken i fjordøkosystemene blir påvirket, sier Natalya Gallo, forsker ved UiB og Bjerknessenteret. 

Ny kunnskap skal forskerne samle inn gjennom fysiske og biologiske observasjoner på tokt, studering av sedimentkjerner for å se tilbake i tid samt numeriske modeller for å kunne estimere fremtiden. Slik kan forskerne finne ut hva som naturlige variasjoner og hva som er direkte konsekvenser av klimaendringer.
 

EastGRIP – kronprinsens mellomstopp på vegen over Grønland

EastGRIP – kronprinsens mellomstopp på vegen over Grønland andreas fre, 05/27/2022 - 14:02 EastGRIP – kronprinsens mellomstopp på vegen over Grønland Midt i isødet på Grønland ligger forskingsstasjonen EastGRIP. Kva gjer vi eigentleg der?

Korleis fann eigentleg nokon på å studere isen på Grønland for å lære om klimaet? "Det er ei forteljing om sære idear, regnvatn, eventyrlege ekspedisjonar, og frykta for atomkrig," skriv forskar Anne Katrine Faber, om Grønlandsforskinga sin spede start på 50-talet. I dag er det ein sentral stad for mange av våre arktiske prosjekt.

The East Greenland Ice-core Project, eller EastGRIP, er ein base der hovudarbeidet går på å borre iskjerner ut av verdas raskaste isstraum. Dette for å sanke ny viten om korleis isstraumane oppfører seg og bidreg til framtidig havnivåstigning, samt ei god kjelde til kunnskap om fortidsklimaet tilbake til forrige istid.

Få ei 360 graders omvisning på EastGRIP med denne videoen:

Tunnelsystem under isen

Forskarane hentar opp iskjerner dypt nede frå isstraumen. Dette gjer dei ved å grave ut store tunneler under isen. 

Sjølve tunnelsystemet blir laga ved å fresa ut djupe grøftar i isen, deretter blir store ballongar blåse opp før dei blir dekt av snø. Når snøen er fast igjen, blir lufta sloppen ut av ballongen. Ballongane lager nyttige strukturar, ventilasjonsrør blir innstallert og djupe renner må til for å skape eit perfekt miljø for boring.

istunnel
Ballongar, luftekanalar og kablar er på plass. Foto: EastGRIP
lagring av iskjerner
I tunnelen under isen lagrast borekjerner. Foto: EastGRIP

 

Samanheng mellom endringar i Arktis og hurtig smeltande is på Grønland

Gjennom forskingsprosjektet ice2ice frå 2014-2019 har forskarar ved Universitetet i Bergen bidratt til å sikre gode klimaarkiv frå isen på Grønland i form av fleire tusen meter djupe iskjerner. 

I løpet av fire år klarte forskarane å bore seg 2700 meter ned gjennom isen. Det tilsaman gir eit klimaarkiv på over 100 000 år. 

Innelukka i iskjernene frå djupet finnes luftbobler som fortel om lufttemperaturen då isen fall som snø på toppen mange tusen år tilbake i tid. I 2019 fikk også ein legofigur vere med på reisa. Les meir her. 

Korleis blir snø til is?

Kva skjer frå snøen fell på toppen av isen til den blir lagra som is nedover i isbreen? Dette spørsmålet er viktig å ha kontroll på når ein skal bruke iskjerner som eit klimaarkiv. 

Dette spørsmålet er sentralt i SNOWISO-prosjektet som er leia av Hans Christian Steen-Larsen. Saman med kollegaer vil dei samle over fem tusen prøvar frå snøoverflata for å finne koblingar mellom målingane i atmosfæren og klimasignalet i snøen. 

Ein havforskars reise til Grønlandsisen

3. juni 2022 kan du høyre den velrennomerte forskaren Fiamma Straneo halde ope foredrag om koblinga mellom havstraumer og Grønlandsisen. Straneo er ven av det bergenske klima- og havforskingsmiljøet og er tidligare medlem av Bjerknessenterets vitskapelege råd. 

2. juni vert ho utnemd som æresdoktor ved UiB, ope gjesteforelesing er på Vilvite på fredag 3. juni kl. 11. 

Fiamma Straneo vert æresdoktor ved UiB

Fiamma Straneo vert æresdoktor ved UiB Anonymous (ikke bekreftet) tir, 05/24/2022 - 15:40 Fiamma Straneo vert æresdoktor ved UiB Havforskaren Fiamma Straneo vert æresdoktor ved Universitetet i Bergen. Den banebrytande og verdsleiande oseanografen er føreslått av Det matematisk-naturvitskaplege fakultetet.

Pressemelding skriven av Universitetet i Bergen:

Fiammetta (Fiamma) Straneo (1968) er ein av verdas leiande ekspertar på klima i Arktis, særskilt knytt til Golfstrømmens forlenging mot nord.

"Hun har vært en pioner i å vise hvordan dette varme vannet, via omveier, også bidrar til å smelte Grønlands isbremmer fra undersiden", heiter det i grunngjevinga for at Straneo vert æresdoktor ved Universitetet i Bergen (UiB).

Samarbeidspartner og inspirator

Straneo er professor i hav og klima, og nestleiar for Polar Center ved Scripps Institution of Oceanography, University of California San Diego.  

Ho vert skildra som ein sentral samarbeidspartner og inspirator for både studentar og forskarar ved Bjerknessenteret for klimaforskning over to tiår. 

Æresdoktorgrader er den høgste æra universitetet kan gi ein person som ikkje er tilsett ved UiB. Straneo er ein av åtte forskarar som vil bli kreert til æresdoktorar under ein seremoni i Universitetsaulaen 2. juni.

Straneo er opprinneleg frå Italia, der ho tok mastergraden ved Univeristetet i Milano, for deretter å ta doktorgrad ved University of Washington (PhD 1999) og deretter post.doc ved Woods Hole Oceanographic Institution. Der bygde ho opp si eiga forskingsgruppe, for så å bli leiar av Scripps Polar Center ved Scripps Institution of Oceanography og professor ved University of California San Diego. 

Forkjempar for kjønnsbalanse og mangfald

Ho vert skildra som ein føregangsperson.

"Straneo har vært og er en forkjemper for kjønnsbalanse og mangfold innenfor akademia, blant annet med lederskap i nettverket Mentoring Physical Oceanography Women to Increase Retention, og som en foregangsperson for inkluderende forskningssamarbeid på tvers av nasjonaliteter og fagfelt. Hun er co-chair av The Climate and Cryosphere Program (CliC) og en av forfatterne som bidro til FNs klimapanels sjette hovedrapport."

Nære band til bergensk klimaforsking

Havforskaren er tett knytt til klimaforskinga i Bergen, med fleire opphald i byen bak seg og medlemskap i Bjerknessenterets Scientific Advisory Council i to år. Ho har også ei professor II-stilling på Geofysisk institutt, der ho bidreg til undervisinga ved instituttet. 

Straneo si forsking er er publisert i anerkjente tidsskrift som Nature og Science, og har også nådd breitt ut gjennom artiklar i New York Times og the Guardian.

"Straneo er en svært dyktig underviser og en fantastisk formidler. Hennes forskning, og ikke minst omfattende feltbaserte virksomhet, er bygget opp rundt samarbeidet med internasjonale kolleger – med Straneo i ledende og uegennyttige roller. Hun har en unik evne til å møte både studenter og kolleger til dialog med en kombinasjon av åpenhet, dyp kunnskap og oppfordring til kritisk refleksjon som inspirerer og gir oss alle noe å strekke oss etter," vert det skrive i nominasjonen av Straneo.

  • Gjesteforelesning 3.6 11-13 på VilVite: "An oceanographer's journey to the edge of the Greenland Ice Sheet through collaborative, inclusive, interdisciplinary science”

Skal varsle sjøis

Skal varsle sjøis Ellen Viste ons, 04/27/2022 - 09:46 Skal varsle sjøis Når en fiskebåt setter kurs mot Bjørnøya, vet kapteinen kun hvilke områder som er islagt nå, ikke hvor det vil være is i morgen. Om få år skal isvarsler gjøre rutevalget sikrere.

Store skip krysser havområder som før lå utilgjengelige under isen. Ikke bare er det blitt flere fiskebåter, men også tankskip og cruiseskip. Ifølge en rapport fra Arktisk råd økte den tilbakelagte distansen i Arktis 75 prosent fra 2013 til 2019.

Satellittbilder og iskart hjelper kapteinene med å finne farbare ruter. Kartene viser hvilke områder som er dekket med is og hvor sammenpakket isen er. Det de ikke sier noe om, er morgendagen.

Sjøis kan vokse opptil ti centimeter i døgnet, og is kan sprekke opp og drive langt på kort tid. I ung is glir lagene over hverandre, mens eldre is stuver seg opp når den presses sammen. Satellittbilder kan verken vise hvor tykk isen er, hvor den vil drive eller om det vil dannes ny is der vannet var åpent da bildene ble tatt.

Datamodeller som beregner isdekket i dagene fremover, finnes. Prinsippene er de samme som brukes for å varsle morgendagens vær. Men isens bevegelser er komplekse, og retningen kan endres på bare hundre meter. Foreløpig er isvarsling på forskningsstadiet.

Tarkan Aslan Bilge
Tarkan Bilge ber sjøfolk om å vente litt før de bruker isvarslingsmodeller til å navigere under vanskelige isforhold i Barentshavet. Foto: Ellen Viste

– Modellene gir brukbar informasjon sju dager frem i tid, men er fremdeles ikke pålitelige nok til å navigere etter, sier Tarkan Bilge.

Han er overingeniør ved Bjerknessenteret og Universitetet i Bergen og har ledet en studie av isvarslingsmodeller. I studien sammenlignet forskerne isvarslene fra fire modeller med observasjoner av isen i Barentshavet.

Når Tarkan Bilge ikke vil anbefale noen å stake ut kursen etter dagens isvarsler, er det ikke fordi de normalt ikke treffer. I gjennomsnitt kan modellene forutsi sjøistykkelsen en uke fremover ganske godt. Men enkelte dager blir det helbom.

I islagte farvann er rutevalg et spørsmål om liv og helse. Da holder det ikke å vite at overfarten i gjennomsnitt vil gå bra.

Kart over istykkelse
Sjøisvarsel for 27. april, laget dagen før av forskere ved Bjerknessenteret, Nansensenteret og Meteorologisk institutt. Kart: Copernicus Marine Service

Isvarsler kan være klare om noen få år

– Jeg tipper det vil gå tre-fire år, så er vi der, sier Laurent Bertino. – Det er lite sammenlignet med de tjue årene vi har jobbet med dette.

Bertino er seniorforsker ved Bjerknessenteret og Nansensenteret. Gruppen hans har drevet en isvarslingsmodell siden 2003, og siden 2008 har også Meteorologisk institutt vært involvert i arbeidet.

De siste sju årene har de norske isvarslingsforskerne hatt ansvar for å levere offisielle isvarsler for Arktis, som en del av EUs jordobservasjonsprogram, Copernicus.

Laurent Bertino
Laurent Bertino leder arbeidet med å utvikle metoder for å kombinere satellittdata og andre observasjoner fra atmosfæren, bakken og havet. Det skal gi datamodellene best mulig utgangspunkt for å beregne utviklingen i isforholdene de kommende dagene. Foto: Ellen Viste

Den nye studien var den første som sammenlignet slike varsler med målt istykkelse nær iskanten i Barentshavet. Dataene kom fra målebøyer satt ut i forbindelse med utredning av petroleumsvirksomhet og er ikke offentlig tilgjengelige.

Slike måledata direkte fra havet er ifølge Laurent Bertino uunnværlige hvis isvarslene skal kunne bli bedre. Satellittbilder viser hvor isen ligger, men selv om noen av dem også kan måle istykkelse, er slike data foreløpig usikre. Å sammenligne gamle varsler med observasjoner, er heller ikke nok.

Modellsimuleringene må starte fra det best mulige utgangspunktet, med best mulig oversikt over forholdene akkurat nå. Alt som finnes av observasjoner, må samles og inkluderes fra starten av. Metoder for å kombinere data på denne måten, kalt dataassimilering, er et viktig forskningsfelt både for ismodeller og andre vær- og klimamodeller.

I denne podkasten forteller isforsker Anton Korosov ved Bjerknessenteret og Nansensenteret mer om isvarsler og om hvordan nye måter å utnytte satellittdata på kan forbedre dem.

Må kunne varsle isfjell

– De som bruker isvarsler i dag, bruker dem for å unngå isen, sier Laurent Bertino.

Kapteiner som skal operere inne i områder med pakkis, trenger varsler som tar hensyn til drivende isfjell og is som slår milelange sprekker og driver mot andre områder. I dagens varsler plasseres iskanten med en usikkerhet på rundt 50 kilometer.

Med en kombinasjon av nye satellitter, en ny sjøismodell og nye måter å sammenstille alle dataene på, har Laurent Bertino tro på at ventetiden på mer nøyaktige varsler ikke vil bli for lang.

– Jeg er optimist, sier han.

Referanse

Bilge, Tarkan A., Nicolas Fournier, Davi Mignac, Laura Hume-Wright, Laurent Bertino, Timothy Williams, and Steffen Tietsche. 2022. An Evaluation of the Performance of Sea Ice Thickness Forecasts to Support Arctic Marine Transport Journal of Marine Science and Engineering 10, no. 2: 265. https://doi.org/10.3390/jmse10020265

Følger vannets flytur

Følger vannets flytur Ellen Viste tir, 03/22/2022 - 13:13 Følger vannets flytur I en storstilt flykampanje skal forskere for første gang følge vannmolekyler fra de letter fra havet til de lander som regn eller snø.

I en hangar i Kiruna står tre fly klare til å ta av. Rundt 140 forskere, flygere og teknikere har kommet til byen for å håndtere dem. Fra Ny-Ålesund på Svalbard skal fjernstyrte ballonger drive sørover over Norskehavet, der forskningsskipet Helmer Hanssen er på vei mot Øst-Grønland.

På Jan Mayen, Bjørnøya, Andenes og helt sør til Ålesund står folk klare til å ta vannprøver hvis det skulle begynne å snø eller regne akkurat der. Slik skal de holde på i tre og en halv uke.

Alt dette for noen dråper vann. Og ja, det er helt vanlig vann.

Uvanlig innsamling

Det uvanlige ligger i rollen vannet er tiltenkt. Måledata fra vannets ferd skal vise hva som har mest å si for hvor mye det regner og snør. Da vil man også få vite hvordan værvarslingsmodeller bør programmeres for å gi de best mulige varslene av skyer og nedbør.

– Nå er nesten alt på plass, sier Harald Sodemann, professor ved Bjerknessenteret og Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen.

Han leder én av tre forskergrupper som skal være i Kiruna, med ansvar for det ene flyet. At alle tre skal dit samtidig, skyldes tilfeldigheter, men med et felles mål om å utforske atmosfæren kan de hjelpe hverandre.

Fire dager før avreise har han det fremdeles travelt med pakking og organisering, men han har fått tid til å begynne å tenke på været.

Harald Sodemann
Harald Sodemann leder kampanjen og håper på vær som kan gi dem de dataene de trenger. Foto: Ellen Viste

Ønsker seg passe dårlig vær

– Drømmeværet er et kaldluftsutbrudd, sier Harald Sodemann. – Og det får vi.

Han ser fornøyd på et værkart på dataskjermen sin. Kartet viser et lavtrykk ved iskanten sørvest for Svalbard den første uken.

Under slike forhold krysser kald luft fra det isdekte Polhavet iskanten og strømmer sørover over åpne områder av Grønlands- og Norskehavet – et utbrudd av kald luft fra isen og utover havet. Polarluften er tørr, og når den kommer ut over åpent hav, tar den opp mengder av fuktighet fra sjøvannet. Sterk vind skaper ekstra stor fordampning, og den fuktige luften driver videre mot norskekysten.

Satellittbilde av et kaldsluftsutbrudd
Kaldluftsutbrudd fra iskanten nord for Svalbard 17. mars 2016. Skyene viser hvordan luften strømmet sørover mot norskekysten. Foto: Jeff Schmaltz ved LANCE/EOSDIS Rapid Response, NASA.

Når luften fra nord og nordvest treffer land og stiger mot fjellene, kan det oppstå kraftige snøbyger. Slikt vær forbindes med mengder av snø i kystområdene i Nord-Norge og med ising på skip. I ekstreme tilfeller kan det gjøre stor skade – i seg selv en god grunn til å forske på slikt vær.

I dette tilfellet er det en annen grunn til at akkurat dette været er valgt.

At luften som strømmer fra isen er kald, er ikke i seg selv så viktig. Det som betyr noe for Harald Sodemann og de andre forskerne, er at denne luften inneholder så lite vann.

– Fordi luften er tørr så lenge den strømmer over isen, vet vi at alt vannet som senere faller ned over Norge, kommer fra havet, sier han.

Ved et kaldluftsutbrudd kan forskerne følge de samme vannmolekylene hele veien – fra de fordamper fra havet, mens de kondenserer til vanndråper og fryser til is i skyene og til de lander i nedbørmålere eller legger seg som snø på bakken.

De må bare klare å fange dem.

Et fly med nese for skyer

– Vi skal reise dit vannet fordamper og følge dette vannet videre, sier Harald Sodemann. – Da må vi ha et flygende laboratorium.

Flyet som skal følge vannets reise, tilhører Frankrikes nasjonale forskningssenter, CNRS. Det er spesielt godt egnet til å fly inne i skyer og er utstyrt med instrumenter som registrerer ørsmå detaljer i skyene. Blant annet kan de telle skydråper, skille mellom is og vann og fryse ut vanndamp fra luften.

Tre personer skal til enhver tid følge med på værvarslene. Flyet skal sendes til havområder der det varsles høy fordampning. Med spesielle modeller skal forskerne beregne hvor luften og vanndampen så vil bevege seg.

– Hvis vann fordamper ved iskanten og 24 timer senere skal være ved Bjørnøya, sender vi flyet til Bjørnøya, sier Harald Sodemann. – Etter 48 timer er vannet et annet sted, og da sender vi flyet dit.

Slik skal de følge vannet.

Observatører i Longyearbyen, på Bjørnøya, på Jan Mayen, på Andenes, i Abisko, i Kiruna og så langt sør som i Ålesund står klare til å fange opp vannet når det lander. Hvis værvarslene tilsier at akkurat dette vannet vil regne eller snø ned et sted mellom Andøya og Kiruna, setter forskerne seg i bilen og kjører dit.

Mens fly tar av og lander i Kiruna, skal seks ballonger sendes opp fra forskningsstasjonen i Ny-Ålesund på Svalbard. Ballongene vil bevege seg opp og ned i de nederste tre kilometerne over havet, fjernstyrt fra USA. På vei sørover vil de samle inn data som viser hvordan fuktig luft fra havet blander seg med tørrere luft lengre oppe, også det viktig for å vite hva som har skjedd med skyvannet som når norskekysten.

Kart som viser fly- og skipsruter
Flyet, ballongen og forskningsskipet vil kunne være i det samme området samtidig. Illustrasjon: ISLAS.

Vil forbedre værvarslene

Ved å studere hvordan vann sirkulerer i naturen, håper Harald Sodemann å kunne forbedre måten dette fremstilles på i værvarslingsmodeller. Da skal modellene kunne beregne nedbør mer nøyaktig.

– Ofte oppstår værsituasjoner der vi ikke helt skjønner hvordan en modell kommer frem til et bestemt resultat, sier han.

En viss mengde regn kan skyldes at en viss mengde vann har fordampet fra havet. Men hvis overgangen fra vanndamp til vanndråper har vært mer effektiv, kan den samme nedbørmengden ha krevd mindre vanndamp. Med bare vanlige værobservasjoner er det umulig å vite hva som er den egentlige årsaken.

For å finne ut det, trenger de prøver av selve vannet og av vanndampen i luften. Vanlig vann inneholder flere isotoper – ulike varianter av vannmolekyler – som tungtvann og flere former for halvtungt vann, i tillegg til det vi må kunne kalle helt vanlig vann.

Alle disse isotopene forekommer naturlig i en vanndråpe. Men hvor mye vann av hver variant en vanndråpe inneholder, avhenger av hva vannet har gått gjennom.

Derfor kan Harald Sodemann og forskerne hans bruke vannprøver til å si noe om forholdene i havet der vannet fordampet, og om hva som har skjedd med vannet i luften og i skyene. Slik kan de skille virkningen av ulike forhold på regnet eller snøen som faller.

Viktig også for annet regnvær

Forbedringene de håper å kunne gjøre i modellene, vil ikke være begrenset til kaldluftsutbrudd. Hovedgrunnen til å velge slikt vær for målekampanjen, er at hele reisen fra vannet fordamper til det igjen når bakken, er unnagjort på to-tre dager.

Om de skulle gjort noe tilsvarende for lavtrykkene som kommer sørfra mot Norge over Atlanterhavet, ville de måtte overvåke luften over et mye større område i minst en uke.

– Da ville vi trengt mange flere fly, sier Harald Sodemann.

Ber påsketurister om assistanse

Når fly og forskere forlater Kiruna like før påske, gjenstår fremdeles noe målearbeid. Det skal påsketurister i Nord-Norge få ta seg av. Forskerne vil be skifolk om å hjelpe dem med å samle inn snø de kan ta prøver av.

Skal du på påsketur? Les mer om hvordan du kan bli med på denne folkeforskningen her.

Værkart over Europa
Det er ikke første gang bergensmeteorologene har styrt internasjonale luftkampanjer. I 1935 koordinerte Jacob Bjerknes en europeisk ballongkampanje fra Geofysisk institutt i Bergen. Mens et lavtrykk kom inn over Skandinavia, ble 120 værballonger sendt opp på 18 steder fra Nord-Sverige til Italia og fra Storbritannia til Moskva. Værkart fra Bjerknes & Palmén, 1937. 

 

Undersøker det pustende havet

Undersøker det pustende havet Ellen Viste tir, 03/01/2022 - 08:58 Undersøker det pustende havet Havets oksygennivå har sunket, og fiskens leveområder begrenses. Ny forskning skal gjøre det mulig å forutsi utviklingen av fremtidens oksygenforhold mer nøyaktig.
Nadine Goris
Nadine Goris leder et nytt prosjekt som skal sikre bedre estimater av fremtidens oksygennivå i havet. Foto: Louise Simpson

Oksygennivået i havet faller. På verdensbasis inneholder sjøvannet to prosent mindre oksygengass enn i 1960. Lokalt er nedgangen mye større. Oksygenmangel skaper problemer for livet i havet, særlig for fisk og større dyr. Områdene med gode levevilkår skrumper inn.

Tunfisken, en svært viktig fiskeriressurs, er blant de artene som påvirkes mest. Også torsken får mindre areal å bevege seg i. Hvor mye mindre det vil være i fremtiden, er ennå usikkert.

– I dag vet vi lite om hvor alvorlig oksygenmangelen vil bli, sier Nadine Goris, forsker ved Bjerknessenteret for klimaforskning og NORCE.

Hun leder Bjerknessenterets nye satsning O2Ocean som skal sikre troverdige beregninger av hvordan oksygennivået i havet vil kunne utvikle seg utover i dette århundret. Med seg har hun forskere fra partnerinstitusjonene NORCE, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet.

Både klimaendringer og utslipp i havet reduserer oksygen

De siste 50 årene er omfanget av "døde" soner der det er for lite oksygen til at fisk og andre større organismer kan leve, firdoblet. 

Ifølge en oppsummering laget av Den internasjonale naturvernunionen (IUCN), har reduksjonen av oksygen vært størst mellom 100 og 300 meters dyp i det tropiske Stillehavet, Sørishavet, Polhavet og det sørlige Atlanterhavet.

Størstedelen av oksygentapet – tre fjerdedeler – har likevel funnet sted på dyp som er større enn 1200 meter, påpeker Nadine Goris.

Nedgangen skyldes hovedsakelig temperaturstigning og i kystområdene også utslipp av næringsstoffer fra land. Næringsstoffer fra landbruk, kloakk og industri gjør forholdene spesielt ille enkelte steder. Mye næring i vannet kan føre til oppblomstring av alger som bruker opp oksygenet. I det åpne havet har klimaendringer størst betydning.

Varmere vann kan løse opp mindre oksygengass og tar dermed opp mindre oksygen fra atmosfæren. I de øverste tusen metrene skyldes nesten halvparten av oksygenreduksjonen at overflatevannet løser opp mindre oksygen. Totalt sett spiller oppløsning i overflaten likevel en mindre rolle, siden den største reduksjonen har funnet sted i dypet.

Når overflatevannet blir varmere, blir det også lettere. Dermed blir vannsøylen mer stabil, og sirkulasjonen i vannet blir dårligere. Oksygenrikt vann blandes ikke like lett nedover i vannmassene.

Ved å endre forholdene for organismene i vannet, påvirker vanntemperaturen og sirkulasjonen oksygeninnholdet også indirekte. Særlig spiller algeoppblomstring og døde alger som synker, en stor rolle.

– Det er vanskelig å skille ut hvilke av disse fysiske og biologiske faktorene som har størst betydning, sier Nadine Goris

Klimamodellene underestimerer tapet

Så langt har klimamodellene underestimert det globale oksygentapet. Mens observasjoner viser 2 prosent lavere oksygennivå nå enn rundt 1960, er oksygenmengden i modellene bare redusert med 0,7 prosent i den samme perioden. Modellene klarer heller ikke å gjenskape dagens forhold.

Nadine Goris mener det gir grunn til å tro at også klimamodellenes fremtidsestimater av oksygen er for optimistiske. Også den geografiske fordelingen kan være gal. Usikkerheten rundt dette gjør det vanskelig å gi politikerne og forvaltningsapparatet tilstrekkelig informasjon om utviklingen fremover.

Modellene må forbedres hvis man skal kunne si noe sikkert om hvordan forholdene vil utvikle seg i fremtiden, og det er dette Nadine Goris og de andre forskerne som deltar i samarbeidet nå vil ta tak i.

Skal forutsi utviklingen i Nord-Atlanteren bedre

Ved hjelp av klimamodeller som fanger opp detaljer i den regionale havsirkulasjonen bedre enn i de globale modellene, skal forskergruppen forbedre simuleringene av oksygennivået i de nordiske hav og nordlige deler av Nord-Atlanteren.

I arbeidet vil de også ta i bruk nye observasjoner fra det verdensomspennende BGO-ARGO-nettverket, som består av bøyer som beveger seg opp og ned gjennom vannmassene mens de registrerer egenskaper ved vannet. Observasjonene skal bidra til å avdekke hva modellene ikke mestrer i dag, og i tillegg gjøre dem bedre i stand til å fremstille de biologiske forholdene.

– Sikrere anslag av fremtidens oksygennivå er absolutt nødvendig for en målrettet klimapolitikk, sier Nadine Goris. – Målet vårt er å hjelpe til med å få det til.

Den internasjonale dagen for kvinner i forskning: Fire forskere, fire historier

Den internasjonale dagen for kvinner i forskning: Fire forskere, fire historier Anonymous (ikke bekreftet) tor, 02/10/2022 - 22:00 Den internasjonale dagen for kvinner i forskning: Fire forskere, fire historier Møt Victoria Miles, Elaine McDonagh, Shuang Gao og Lise Øvreås. 

Victoria Miles, tredje generasjons forsker 

Portrett av Victoria Miles
Victoria Miles

– Jeg er forsker i tredje generasjon, sier Victoria Miles stolt. – Min bestemor var den første.

Victoria Miles er forsker ved Bjerknessenteret og Nansensenteret for miljø og fjernmåling.

Hun bruker satellittdata for å studere hvordan klimaendringer og menneskelig aktivitet påvirker naturen og infrastruktur i Arktis. Mellom mange forskningstema har hun studert hvordan luftforurensing skader skog og effekten av urbane varmeøyer i nordlige byer – byer som ikke vanligvis er forbundet med hete, men der det blir store temperaturforskjeller mellom asfaltdekker og den omkringliggende tundraen.

– Jeg hadde ikke særlig stor tro på fjernmålinger. Men så oppdaget jeg hva slags fantastisk verktøy det er, sier hun.

Via satellitter kan hun dekke store areal som man ellers bare kan drømme om å få dekket med vanlige observasjoner i det tynt befolkede Arktis.

Under oppveksten i St. Petersburg, bestod barndommens søndager av besøk på konserter eller til gallerier. Hennes far var en professor som jobbet med natur og økosystemer, og hun ble selv interessert i skoger og dyreadferd, og valgte senere en naturvitenskapelig studieretning.

Hennes bestemor, Raisa Vasilievna Donchenko ble født i 1922. Hun var en forsker i ved det statlige russiske instituttet for hydrologi i St. Petersburg, der hun spesialiserte seg i ferskvannsis, hvordan isen fryser til og brytes opp i elver.

Portrett av Raisa V. Donchenko
Raisa Vasilievna Donchenko

­– Hennes arbeid er fremdeles i bruk, sier Victoria Miles og henter fram en kinesisk oversettelse av en bok skrevet av hennes bestemor.

I 2001 flyttet hun til Bergen med hennes amerikanske ektemann, Martin, som også er klimaforsker ved Bjerknessenteret. Sammen har de to døtre.

– Som forsker er hjernen alltid påskrudd, sier hun. – Men når man har en familie, er det vanskelig å bare fokusere på forskningen.

Hun tror det er vanskeligere for kvinner å finne en god balanse mellom husarbeid og arbeidslivets tidsfrister. Det ville trolig hennes bestemor også ha vært enig i, hun som kombinerte en karriere som isforsker med livet som enslig mor. Men som forsker i 1960-tallets Sovjet, hadde bestemoren noe dagens forskere ikke kan ta for gitt. Mens dagens forskere konstant konkurrerer om nye forskningsprosjekt, hadde bestemoren sin faste lønn fra styresmaktene.

– Livet som forsker ville vært langt enklere med en sikker inntekt, sier Victoria Miles.  

 

 

Elaine McDonagh - Pass på ubevisste fordommer

Portrett av Elaine McDonagh
Elaine McDonagh. Foto: Ellen Viste

Da Elaine McDonagh ble tilbudt en plass på forskningstokt fra Sør-Afrika til Mauritius, tok hennes karriere retning av oseanografien. Hun hadde alltid likt naturvitenskap og matematikk, og studerte den store bredden i miljøvitenskap ved Universitetet i East Anglia. Å bli med på toktet eller ei, var ikke et spørsmål – hun ville gjerne dra på eventyr.

Etter utdannelsen ble hun i tjue år som forsker ved National Oceanography Centre i Southampton, havnebyen ved den engelske kanal, der hun ble nestleder for den marine fysikk og havklimagruppen. I 2019 flyttet hun til Bergen til en stilling ved NORCE og Bjerknessenteret.

Som nestleder for GO-SHIP, et internasjonalt program for observasjoner i verdens hav, jobber hun med å gjøre alle data tilgjengelige og utvikle gode metoder for å utføre observasjoner og behandle de innhentede dataene. Hun setter stor pris på alt dataene kan fortelle om hvordan havet virker.

Og i Bergen er hun svært fornøyd med et forskersamfunn med stor grad av likestilling.

– Her ender jeg sjelden opp med å være eneste være eneste kvinne på møte med 5-6 menn. Andre steder er dette fremdeles vanlig, sier hun.

Likevel advarer hun om vanlige fordommer, spesielt når man ser gjennom søkerlisten til stillinger. Det gjelder å være bevisst på ulike preferanser og fordommer som fremdeles eksisterer, sånn som helt enkle oppfatninger om at mannen hører til på jobb, og kvinnens plass er i hjemmet.

På sprøsmålet om man virkelig trenger en egen dag for kvinner i forskningen, er Elaine McDonagh tydelig på.

– Vi trenger gode rollemodeller. Vi trenger å gjøre det normalt, og vi trenger å gi kvinner en plattform.

Og om ti år fra nå av, om tjue år?

– Sannsynligvis blir det bedre, svarer hun og peker på hvordan mange filmer og bøker ikke alltid tåler tidens tann.

– I dag reagerer vi på flere ting som for tjue år siden var helt innenfor. Det samme vil skje om tjue år fra nå av.

 

 

Shuang Gao - Fra globale modeller til norske fjorder

Shuang Gao på ski
Shuang Gao. Foto: Ingo Bethke

– Havet er som en mor for meg, sier Shuang Gao. – Det føltes helt naturlig å studere det.

Hun vokste mer eller mindre opp på stranden i hjembyen Qingdao i Kina. Etter sin mastergrad ved «Ocean University of China», tok et utvekslingsprogram henne til Bremen i Tyskland og en ph.d. i marin biologi.

– Norge føltes som verdens ende, som et mysterium. Og det ønsket jeg å se, sier hun om sitt neste steg, å flytte til Bergen.

Hennes erfaring med biogeokjemiske modeller gjorde henne velkvalifisert til en stiling som postdoktor ved UiB og Bjerknessenteret, før hun forflyttet seg til Havforskningsinstituttet, men fremdeles med tilknytningen til Bjerknessenteret.

Med en datter på fire år, og en på ni måneder, har hun akkurat kommet tilbake på jobb etter sin andre mammapermisjon, glad for å fordype seg i forskningen igjen.

I forskningen har hun flyttet fokuset fra de store globale modellene til norske fjorder. Fremdeles ved bruk av modeller, studerer hun nå hvordan vannet i fjordene, næringsstoffer og organismer utveksles med vannet langs kysten utenfor fjordene. Slik kunnskap er nyttig for eksempel når man prøver å gjenreise den synkende mengden reker i Hardangerfjorden.

Shuang Gao synes det norske systemet er en stor støtte for kvinnelige forskere. Til den grad at det noen ganger er en fordel å være kvinne. Når man har likeverdige kvalifiserte kandidater, skal man velge det underrepresenterte kjønnet for den bestemte stillingen, noe som ofte betyr kvinnen.

– Kanskje er det ikke rettferdig overfor den aktuelle mannen, men det blir en korreksjon for historien og det store bildet, konkluderer Shuang Gao.

 

Lise Øvreås -  Ikke mist halvparten av talentene

Portrett av Lise Øvreås
Lise Øvreås. Foto: Eivind Senneset

– Vi trenger de beste hodene, sier Lise Øvreås. – Vi kan ikke ha kjønnskvotering bare for å få likestilling, men om vi ikke jobber for å ha halvparten kvinner, så mister vi halvparten av talentene.

Lise Øvreås er professor ved UiB og Bjerknessenteret, og er også preses i Det Norske Videnskaps-Akademi.

Hun synes det er vanskelig å forstå hvorfor andelen av norske kvinnelige professorer fremdeles er så lav, med tanke på at Norge er et av de få land der det fint går an å kombinere familieliv med forskerkarriere. I Ph.d.- og postdoktornivå er andelen kvinner høy, men etter det går andelen kvinner i vitenskapelige stillinger kraftig ned.

Hun antar at en grunn til dette er at menn har egne nettverk, der man støtter hverandre og inviterer hverandre til formelle og uformelle samlinger og samarbeid.

– Menn har flere rollemodeller enn kvinner har, og gode forbindelser og nettverk er svært viktige. Hvis man aldri blir invitert til prosjektmøter, uformelle samlinger eller strategiske møter der viktige ting diskuteres og avgjørelser blir tatt, så blir ikke arbeidet så motiverende og givende i lengden.

Lise Øvreås deltar i det store nasjonale prosjektet Arven etter Nansen. Strukturen i dette prosjektet gjør henne optimistisk, ettersom prosjektet har et eget program for den nye generasjonen arktiske forskere til å jobbe tverrfaglig med kompetanse som trengs for å møte utfordringene i et raskt skiftende Arktis.

– Når vi har prosjektmøter legges det opp til lengre samlinger for de unge forskerne å diskutere strategier, karriereplaner og hvordan initiere og organisere workshoper. De viser et stort engasjement for faget og motiverer og støtter hverandre på en imponerende måte sier Øvreås.

For en del år siden var Lise Øvreås nasjonal koordinator på et EU-prosjekt. I hennes arbeidspakke bestod de involverte forskerne av fem kvinner. Da ble hun oppringt fra EU-systemet og spurt om informasjonen kunne være riktig. At dette skulle være oppsiktsvekkende, hadde ikke falt henne inn.

"Ringte du meg bare for å avklare dette, spurte jeg?  Det bekreftet han, og jeg spurte om han ville ha ringt om det var fem menn i arbeidspakken. Nei, svarte han da."

Somrene 2018 og 2019 tilbrakte Sonja Wahl på Grønlandsisen i minusgrader og kontinuerlig dagslys for å kombinere meteorologiske målinger og snømålinger. Nå disputerer hun med en avhandling om hvordan været påvirker klimainformasjon i iskjerner

Klimamodeller er ryggraden i norsk klimaforskning. Den norske modellen leverer sentrale bidrag til årets viktigste klimarapport, som avdekker viktige vippepunkter i klimasystemet.

Bjerknessenterets direktør Kikki Kleiven oppsummerer klimaforskningen i 2021

Forskningsrådet deler ut åtti millioner til norsk-kinesisk samarbeid om klimaforskning i Arktis. Femti av disse går til Bjerknessenterets forskere.

Siri Vatsø Haugum disputerer 15. desember 2021 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen "Land-use and climate impacts on drought resistance and resilience in coastal heathland ecosystems".

Med apparater forbundet med sykehus kan geologer analysere materiale raskere. Jan Magne Cederstrøm skriver om bruken av CT i en studie av materiale transportert av isbreer.