Bjerknessenterets mål er å forstå klima
til nytte for samfunnet.

Nyheter

1043 results

Skal varsle sjøis

Skal varsle sjøis Ellen Viste ons, 04/27/2022 - 09:46 Skal varsle sjøis Når en fiskebåt setter kurs mot Bjørnøya, vet kapteinen kun hvilke områder som er islagt nå, ikke hvor det vil være is i morgen. Om få år skal isvarsler gjøre rutevalget sikrere.

Store skip krysser havområder som før lå utilgjengelige under isen. Ikke bare er det blitt flere fiskebåter, men også tankskip og cruiseskip. Ifølge en rapport fra Arktisk råd økte den tilbakelagte distansen i Arktis 75 prosent fra 2013 til 2019.

Satellittbilder og iskart hjelper kapteinene med å finne farbare ruter. Kartene viser hvilke områder som er dekket med is og hvor sammenpakket isen er. Det de ikke sier noe om, er morgendagen.

Sjøis kan vokse opptil ti centimeter i døgnet, og is kan sprekke opp og drive langt på kort tid. I ung is glir lagene over hverandre, mens eldre is stuver seg opp når den presses sammen. Satellittbilder kan verken vise hvor tykk isen er, hvor den vil drive eller om det vil dannes ny is der vannet var åpent da bildene ble tatt.

Datamodeller som beregner isdekket i dagene fremover, finnes. Prinsippene er de samme som brukes for å varsle morgendagens vær. Men isens bevegelser er komplekse, og retningen kan endres på bare hundre meter. Foreløpig er isvarsling på forskningsstadiet.

Tarkan Aslan Bilge
Tarkan Bilge ber sjøfolk om å vente litt før de bruker isvarslingsmodeller til å navigere under vanskelige isforhold i Barentshavet. Foto: Ellen Viste

– Modellene gir brukbar informasjon sju dager frem i tid, men er fremdeles ikke pålitelige nok til å navigere etter, sier Tarkan Bilge.

Han er overingeniør ved Bjerknessenteret og Universitetet i Bergen og har ledet en studie av isvarslingsmodeller. I studien sammenlignet forskerne isvarslene fra fire modeller med observasjoner av isen i Barentshavet.

Når Tarkan Bilge ikke vil anbefale noen å stake ut kursen etter dagens isvarsler, er det ikke fordi de normalt ikke treffer. I gjennomsnitt kan modellene forutsi sjøistykkelsen en uke fremover ganske godt. Men enkelte dager blir det helbom.

I islagte farvann er rutevalg et spørsmål om liv og helse. Da holder det ikke å vite at overfarten i gjennomsnitt vil gå bra.

Kart over istykkelse
Sjøisvarsel for 27. april, laget dagen før av forskere ved Bjerknessenteret, Nansensenteret og Meteorologisk institutt. Kart: Copernicus Marine Service

Isvarsler kan være klare om noen få år

– Jeg tipper det vil gå tre-fire år, så er vi der, sier Laurent Bertino. – Det er lite sammenlignet med de tjue årene vi har jobbet med dette.

Bertino er seniorforsker ved Bjerknessenteret og Nansensenteret. Gruppen hans har drevet en isvarslingsmodell siden 2003, og siden 2008 har også Meteorologisk institutt vært involvert i arbeidet.

De siste sju årene har de norske isvarslingsforskerne hatt ansvar for å levere offisielle isvarsler for Arktis, som en del av EUs jordobservasjonsprogram, Copernicus.

Laurent Bertino
Laurent Bertino leder arbeidet med å utvikle metoder for å kombinere satellittdata og andre observasjoner fra atmosfæren, bakken og havet. Det skal gi datamodellene best mulig utgangspunkt for å beregne utviklingen i isforholdene de kommende dagene. Foto: Ellen Viste

Den nye studien var den første som sammenlignet slike varsler med målt istykkelse nær iskanten i Barentshavet. Dataene kom fra målebøyer satt ut i forbindelse med utredning av petroleumsvirksomhet og er ikke offentlig tilgjengelige.

Slike måledata direkte fra havet er ifølge Laurent Bertino uunnværlige hvis isvarslene skal kunne bli bedre. Satellittbilder viser hvor isen ligger, men selv om noen av dem også kan måle istykkelse, er slike data foreløpig usikre. Å sammenligne gamle varsler med observasjoner, er heller ikke nok.

Modellsimuleringene må starte fra det best mulige utgangspunktet, med best mulig oversikt over forholdene akkurat nå. Alt som finnes av observasjoner, må samles og inkluderes fra starten av. Metoder for å kombinere data på denne måten, kalt dataassimilering, er et viktig forskningsfelt både for ismodeller og andre vær- og klimamodeller.

I denne podkasten forteller isforsker Anton Korosov ved Bjerknessenteret og Nansensenteret mer om isvarsler og om hvordan nye måter å utnytte satellittdata på kan forbedre dem.

Må kunne varsle isfjell

– De som bruker isvarsler i dag, bruker dem for å unngå isen, sier Laurent Bertino.

Kapteiner som skal operere inne i områder med pakkis, trenger varsler som tar hensyn til drivende isfjell og is som slår milelange sprekker og driver mot andre områder. I dagens varsler plasseres iskanten med en usikkerhet på rundt 50 kilometer.

Med en kombinasjon av nye satellitter, en ny sjøismodell og nye måter å sammenstille alle dataene på, har Laurent Bertino tro på at ventetiden på mer nøyaktige varsler ikke vil bli for lang.

– Jeg er optimist, sier han.

Referanse

Bilge, Tarkan A., Nicolas Fournier, Davi Mignac, Laura Hume-Wright, Laurent Bertino, Timothy Williams, and Steffen Tietsche. 2022. An Evaluation of the Performance of Sea Ice Thickness Forecasts to Support Arctic Marine Transport Journal of Marine Science and Engineering 10, no. 2: 265. https://doi.org/10.3390/jmse10020265

Følger vannets flytur

Følger vannets flytur Ellen Viste tir, 03/22/2022 - 13:13 Følger vannets flytur I en storstilt flykampanje skal forskere for første gang følge vannmolekyler fra de letter fra havet til de lander som regn eller snø.

I en hangar i Kiruna står tre fly klare til å ta av. Rundt 140 forskere, flygere og teknikere har kommet til byen for å håndtere dem. Fra Ny-Ålesund på Svalbard skal fjernstyrte ballonger drive sørover over Norskehavet, der forskningsskipet Helmer Hanssen er på vei mot Øst-Grønland.

På Jan Mayen, Bjørnøya, Andenes og helt sør til Ålesund står folk klare til å ta vannprøver hvis det skulle begynne å snø eller regne akkurat der. Slik skal de holde på i tre og en halv uke.

Alt dette for noen dråper vann. Og ja, det er helt vanlig vann.

Uvanlig innsamling

Det uvanlige ligger i rollen vannet er tiltenkt. Måledata fra vannets ferd skal vise hva som har mest å si for hvor mye det regner og snør. Da vil man også få vite hvordan værvarslingsmodeller bør programmeres for å gi de best mulige varslene av skyer og nedbør.

– Nå er nesten alt på plass, sier Harald Sodemann, professor ved Bjerknessenteret og Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen.

Han leder én av tre forskergrupper som skal være i Kiruna, med ansvar for det ene flyet. At alle tre skal dit samtidig, skyldes tilfeldigheter, men med et felles mål om å utforske atmosfæren kan de hjelpe hverandre.

Fire dager før avreise har han det fremdeles travelt med pakking og organisering, men han har fått tid til å begynne å tenke på været.

Harald Sodemann
Harald Sodemann leder kampanjen og håper på vær som kan gi dem de dataene de trenger. Foto: Ellen Viste

Ønsker seg passe dårlig vær

– Drømmeværet er et kaldluftsutbrudd, sier Harald Sodemann. – Og det får vi.

Han ser fornøyd på et værkart på dataskjermen sin. Kartet viser et lavtrykk ved iskanten sørvest for Svalbard den første uken.

Under slike forhold krysser kald luft fra det isdekte Polhavet iskanten og strømmer sørover over åpne områder av Grønlands- og Norskehavet – et utbrudd av kald luft fra isen og utover havet. Polarluften er tørr, og når den kommer ut over åpent hav, tar den opp mengder av fuktighet fra sjøvannet. Sterk vind skaper ekstra stor fordampning, og den fuktige luften driver videre mot norskekysten.

Satellittbilde av et kaldsluftsutbrudd
Kaldluftsutbrudd fra iskanten nord for Svalbard 17. mars 2016. Skyene viser hvordan luften strømmet sørover mot norskekysten. Foto: Jeff Schmaltz ved LANCE/EOSDIS Rapid Response, NASA.

Når luften fra nord og nordvest treffer land og stiger mot fjellene, kan det oppstå kraftige snøbyger. Slikt vær forbindes med mengder av snø i kystområdene i Nord-Norge og med ising på skip. I ekstreme tilfeller kan det gjøre stor skade – i seg selv en god grunn til å forske på slikt vær.

I dette tilfellet er det en annen grunn til at akkurat dette været er valgt.

At luften som strømmer fra isen er kald, er ikke i seg selv så viktig. Det som betyr noe for Harald Sodemann og de andre forskerne, er at denne luften inneholder så lite vann.

– Fordi luften er tørr så lenge den strømmer over isen, vet vi at alt vannet som senere faller ned over Norge, kommer fra havet, sier han.

Ved et kaldluftsutbrudd kan forskerne følge de samme vannmolekylene hele veien – fra de fordamper fra havet, mens de kondenserer til vanndråper og fryser til is i skyene og til de lander i nedbørmålere eller legger seg som snø på bakken.

De må bare klare å fange dem.

Et fly med nese for skyer

– Vi skal reise dit vannet fordamper og følge dette vannet videre, sier Harald Sodemann. – Da må vi ha et flygende laboratorium.

Flyet som skal følge vannets reise, tilhører Frankrikes nasjonale forskningssenter, CNRS. Det er spesielt godt egnet til å fly inne i skyer og er utstyrt med instrumenter som registrerer ørsmå detaljer i skyene. Blant annet kan de telle skydråper, skille mellom is og vann og fryse ut vanndamp fra luften.

Tre personer skal til enhver tid følge med på værvarslene. Flyet skal sendes til havområder der det varsles høy fordampning. Med spesielle modeller skal forskerne beregne hvor luften og vanndampen så vil bevege seg.

– Hvis vann fordamper ved iskanten og 24 timer senere skal være ved Bjørnøya, sender vi flyet til Bjørnøya, sier Harald Sodemann. – Etter 48 timer er vannet et annet sted, og da sender vi flyet dit.

Slik skal de følge vannet.

Observatører i Longyearbyen, på Bjørnøya, på Jan Mayen, på Andenes, i Abisko, i Kiruna og så langt sør som i Ålesund står klare til å fange opp vannet når det lander. Hvis værvarslene tilsier at akkurat dette vannet vil regne eller snø ned et sted mellom Andøya og Kiruna, setter forskerne seg i bilen og kjører dit.

Mens fly tar av og lander i Kiruna, skal seks ballonger sendes opp fra forskningsstasjonen i Ny-Ålesund på Svalbard. Ballongene vil bevege seg opp og ned i de nederste tre kilometerne over havet, fjernstyrt fra USA. På vei sørover vil de samle inn data som viser hvordan fuktig luft fra havet blander seg med tørrere luft lengre oppe, også det viktig for å vite hva som har skjedd med skyvannet som når norskekysten.

Kart som viser fly- og skipsruter
Flyet, ballongen og forskningsskipet vil kunne være i det samme området samtidig. Illustrasjon: ISLAS.

Vil forbedre værvarslene

Ved å studere hvordan vann sirkulerer i naturen, håper Harald Sodemann å kunne forbedre måten dette fremstilles på i værvarslingsmodeller. Da skal modellene kunne beregne nedbør mer nøyaktig.

– Ofte oppstår værsituasjoner der vi ikke helt skjønner hvordan en modell kommer frem til et bestemt resultat, sier han.

En viss mengde regn kan skyldes at en viss mengde vann har fordampet fra havet. Men hvis overgangen fra vanndamp til vanndråper har vært mer effektiv, kan den samme nedbørmengden ha krevd mindre vanndamp. Med bare vanlige værobservasjoner er det umulig å vite hva som er den egentlige årsaken.

For å finne ut det, trenger de prøver av selve vannet og av vanndampen i luften. Vanlig vann inneholder flere isotoper – ulike varianter av vannmolekyler – som tungtvann og flere former for halvtungt vann, i tillegg til det vi må kunne kalle helt vanlig vann.

Alle disse isotopene forekommer naturlig i en vanndråpe. Men hvor mye vann av hver variant en vanndråpe inneholder, avhenger av hva vannet har gått gjennom.

Derfor kan Harald Sodemann og forskerne hans bruke vannprøver til å si noe om forholdene i havet der vannet fordampet, og om hva som har skjedd med vannet i luften og i skyene. Slik kan de skille virkningen av ulike forhold på regnet eller snøen som faller.

Viktig også for annet regnvær

Forbedringene de håper å kunne gjøre i modellene, vil ikke være begrenset til kaldluftsutbrudd. Hovedgrunnen til å velge slikt vær for målekampanjen, er at hele reisen fra vannet fordamper til det igjen når bakken, er unnagjort på to-tre dager.

Om de skulle gjort noe tilsvarende for lavtrykkene som kommer sørfra mot Norge over Atlanterhavet, ville de måtte overvåke luften over et mye større område i minst en uke.

– Da ville vi trengt mange flere fly, sier Harald Sodemann.

Ber påsketurister om assistanse

Når fly og forskere forlater Kiruna like før påske, gjenstår fremdeles noe målearbeid. Det skal påsketurister i Nord-Norge få ta seg av. Forskerne vil be skifolk om å hjelpe dem med å samle inn snø de kan ta prøver av.

Skal du på påsketur? Les mer om hvordan du kan bli med på denne folkeforskningen her.

Værkart over Europa
Det er ikke første gang bergensmeteorologene har styrt internasjonale luftkampanjer. I 1935 koordinerte Jacob Bjerknes en europeisk ballongkampanje fra Geofysisk institutt i Bergen. Mens et lavtrykk kom inn over Skandinavia, ble 120 værballonger sendt opp på 18 steder fra Nord-Sverige til Italia og fra Storbritannia til Moskva. Værkart fra Bjerknes & Palmén, 1937. 

 

Ulike liv, felles erfaring

Ulike liv, felles erfaring Ellen Viste tir, 03/08/2022 - 10:16 Ulike liv, felles erfaring Urbefolkningen på Grønland og Stillehavet lever ulike liv, men har én ting til felles: De merker spesielt virkningene av klimaendringer.

Mens breene og sjøisen ved kysten av Grønland trekker seg tilbake, kommer nytt land frem, og fjordene åpner seg. På lavtliggende øyer i Stillehavet forsvinner landområder mens havet stiger og sender stormbølger og oversvømmelser lengre innover det landet som er igjen.

Å få oversikt over risikoen ved klimaendringer i krever samarbeid på tvers av fag- og landegrenser.

– Det er radikalt tverrfaglig, sier Kerim H. Nisancioglu.

I det nye prosjektet ClimateNarratives vil forskningslederen ved Bjerknessenteret og professor ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen koble grønlandske isbreer, fisket i fjorden utenfor, varmetransport i Atlanterhavet og stigende hav i Fiji.

Med seg i prosjektet har naturviteren forskere fra samfunnsvitenskapelige fag og fra Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen. Med kunstfagenes innfallsvinkel ønsker man å fange historiene til folk som lever midt i klimaendringene.

Eamon O’Kane leder kunstdelen av prosjektet. Han har også tidligere samarbeidet med forskere ved Bjerknessenteret. Målet er å sette opp utstillinger både i Fiji og på Grønland.

Kerim Nisancioglu og Eamon O'Kane
Bjerknessenterets Kerim H. Nisancioglu og Eamon O’Kane, professor ved Kunstakademiet ved Universitetet i Bergen, vil utforske betydningen av klimaendringer gjennom samarbeid med kunstnere på Grønland og Fiji.

Samler klimafortellinger

Er klimafortellinger en del av løsningen på klimautfordringene vi står ovenfor? Under klimafestivalen Varmere Våtere Villere vil Kerim H. Nisancioglu diskutere dette med av sosialantropologene som deltar i ClimateNarratives – Edvard Hviding, professor ved UiB og leder for Bergen Pacific Studies, og Ragnhild Freng Dale, seniorforsker ved Vestlandsforskning.

Bak alle temaene i prosjektet ligger sårbarheten mennesker i urbefolkningssamfunn langs kysten av Grønland og på Fiji og Cookøyene opplever når klimaet endrer seg. Når mennesker bor så nært naturen og havet, skaper klimaendringer problemer, men også muligheter, forutsatt at man har kunnskap om hvordan man kan utnytte dem.

ClimateNarratives samler biologer, oseanografer, sosialantropologer og kunstnere. En sentral forutsetning er en gjensidig kunnskapsutveksling der forskerne skal bygge arbeidet på opplevelsene til lokalbefolkningen på Grønland og på lavtliggende Stillehavsøyer.

– Det viktige er at vi skal lære av dem som allerede lever med klimaendringer, sier Kerim H. Nisancioglu.

I samarbeid med lokalbefolkningen vil en viktig del av arbeidet være å kartlegge risiko og sårbarhet, men også å se på muligheter for tilpasning og innovasjon i begge områdene. Lokale kunstnere vil også bli trukket inn.

Undersøker det pustende havet

Undersøker det pustende havet Ellen Viste tir, 03/01/2022 - 08:58 Undersøker det pustende havet Havets oksygennivå har sunket, og fiskens leveområder begrenses. Ny forskning skal gjøre det mulig å forutsi utviklingen av fremtidens oksygenforhold mer nøyaktig.
Nadine Goris
Nadine Goris leder et nytt prosjekt som skal sikre bedre estimater av fremtidens oksygennivå i havet. Foto: Louise Simpson

Oksygennivået i havet faller. På verdensbasis inneholder sjøvannet to prosent mindre oksygengass enn i 1960. Lokalt er nedgangen mye større. Oksygenmangel skaper problemer for livet i havet, særlig for fisk og større dyr. Områdene med gode levevilkår skrumper inn.

Tunfisken, en svært viktig fiskeriressurs, er blant de artene som påvirkes mest. Også torsken får mindre areal å bevege seg i. Hvor mye mindre det vil være i fremtiden, er ennå usikkert.

– I dag vet vi lite om hvor alvorlig oksygenmangelen vil bli, sier Nadine Goris, forsker ved Bjerknessenteret for klimaforskning og NORCE.

Hun leder Bjerknessenterets nye satsning O2Ocean som skal sikre troverdige beregninger av hvordan oksygennivået i havet vil kunne utvikle seg utover i dette århundret. Med seg har hun forskere fra partnerinstitusjonene NORCE, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet.

Både klimaendringer og utslipp i havet reduserer oksygen

De siste 50 årene er omfanget av "døde" soner der det er for lite oksygen til at fisk og andre større organismer kan leve, firdoblet. 

Ifølge en oppsummering laget av Den internasjonale naturvernunionen (IUCN), har reduksjonen av oksygen vært størst mellom 100 og 300 meters dyp i det tropiske Stillehavet, Sørishavet, Polhavet og det sørlige Atlanterhavet.

Størstedelen av oksygentapet – tre fjerdedeler – har likevel funnet sted på dyp som er større enn 1200 meter, påpeker Nadine Goris.

Nedgangen skyldes hovedsakelig temperaturstigning og i kystområdene også utslipp av næringsstoffer fra land. Næringsstoffer fra landbruk, kloakk og industri gjør forholdene spesielt ille enkelte steder. Mye næring i vannet kan føre til oppblomstring av alger som bruker opp oksygenet. I det åpne havet har klimaendringer størst betydning.

Varmere vann kan løse opp mindre oksygengass og tar dermed opp mindre oksygen fra atmosfæren. I de øverste tusen metrene skyldes nesten halvparten av oksygenreduksjonen at overflatevannet løser opp mindre oksygen. Totalt sett spiller oppløsning i overflaten likevel en mindre rolle, siden den største reduksjonen har funnet sted i dypet.

Når overflatevannet blir varmere, blir det også lettere. Dermed blir vannsøylen mer stabil, og sirkulasjonen i vannet blir dårligere. Oksygenrikt vann blandes ikke like lett nedover i vannmassene.

Ved å endre forholdene for organismene i vannet, påvirker vanntemperaturen og sirkulasjonen oksygeninnholdet også indirekte. Særlig spiller algeoppblomstring og døde alger som synker, en stor rolle.

– Det er vanskelig å skille ut hvilke av disse fysiske og biologiske faktorene som har størst betydning, sier Nadine Goris

Klimamodellene underestimerer tapet

Så langt har klimamodellene underestimert det globale oksygentapet. Mens observasjoner viser 2 prosent lavere oksygennivå nå enn rundt 1960, er oksygenmengden i modellene bare redusert med 0,7 prosent i den samme perioden. Modellene klarer heller ikke å gjenskape dagens forhold.

Nadine Goris mener det gir grunn til å tro at også klimamodellenes fremtidsestimater av oksygen er for optimistiske. Også den geografiske fordelingen kan være gal. Usikkerheten rundt dette gjør det vanskelig å gi politikerne og forvaltningsapparatet tilstrekkelig informasjon om utviklingen fremover.

Modellene må forbedres hvis man skal kunne si noe sikkert om hvordan forholdene vil utvikle seg i fremtiden, og det er dette Nadine Goris og de andre forskerne som deltar i samarbeidet nå vil ta tak i.

Skal forutsi utviklingen i Nord-Atlanteren bedre

Ved hjelp av klimamodeller som fanger opp detaljer i den regionale havsirkulasjonen bedre enn i de globale modellene, skal forskergruppen forbedre simuleringene av oksygennivået i de nordiske hav og nordlige deler av Nord-Atlanteren.

I arbeidet vil de også ta i bruk nye observasjoner fra det verdensomspennende BGO-ARGO-nettverket, som består av bøyer som beveger seg opp og ned gjennom vannmassene mens de registrerer egenskaper ved vannet. Observasjonene skal bidra til å avdekke hva modellene ikke mestrer i dag, og i tillegg gjøre dem bedre i stand til å fremstille de biologiske forholdene.

– Sikrere anslag av fremtidens oksygennivå er absolutt nødvendig for en målrettet klimapolitikk, sier Nadine Goris. – Målet vårt er å hjelpe til med å få det til.

Den internasjonale dagen for kvinner i forskning: Fire forskere, fire historier

Den internasjonale dagen for kvinner i forskning: Fire forskere, fire historier Anonymous (ikke bekreftet) tor, 02/10/2022 - 22:00 Den internasjonale dagen for kvinner i forskning: Fire forskere, fire historier Møt Victoria Miles, Elaine McDonagh, Shuang Gao og Lise Øvreås. 

Victoria Miles, tredje generasjons forsker 

Portrett av Victoria Miles
Victoria Miles

– Jeg er forsker i tredje generasjon, sier Victoria Miles stolt. – Min bestemor var den første.

Victoria Miles er forsker ved Bjerknessenteret og Nansensenteret for miljø og fjernmåling.

Hun bruker satellittdata for å studere hvordan klimaendringer og menneskelig aktivitet påvirker naturen og infrastruktur i Arktis. Mellom mange forskningstema har hun studert hvordan luftforurensing skader skog og effekten av urbane varmeøyer i nordlige byer – byer som ikke vanligvis er forbundet med hete, men der det blir store temperaturforskjeller mellom asfaltdekker og den omkringliggende tundraen.

– Jeg hadde ikke særlig stor tro på fjernmålinger. Men så oppdaget jeg hva slags fantastisk verktøy det er, sier hun.

Via satellitter kan hun dekke store areal som man ellers bare kan drømme om å få dekket med vanlige observasjoner i det tynt befolkede Arktis.

Under oppveksten i St. Petersburg, bestod barndommens søndager av besøk på konserter eller til gallerier. Hennes far var en professor som jobbet med natur og økosystemer, og hun ble selv interessert i skoger og dyreadferd, og valgte senere en naturvitenskapelig studieretning.

Hennes bestemor, Raisa Vasilievna Donchenko ble født i 1922. Hun var en forsker i ved det statlige russiske instituttet for hydrologi i St. Petersburg, der hun spesialiserte seg i ferskvannsis, hvordan isen fryser til og brytes opp i elver.

Portrett av Raisa V. Donchenko
Raisa Vasilievna Donchenko

­– Hennes arbeid er fremdeles i bruk, sier Victoria Miles og henter fram en kinesisk oversettelse av en bok skrevet av hennes bestemor.

I 2001 flyttet hun til Bergen med hennes amerikanske ektemann, Martin, som også er klimaforsker ved Bjerknessenteret. Sammen har de to døtre.

– Som forsker er hjernen alltid påskrudd, sier hun. – Men når man har en familie, er det vanskelig å bare fokusere på forskningen.

Hun tror det er vanskeligere for kvinner å finne en god balanse mellom husarbeid og arbeidslivets tidsfrister. Det ville trolig hennes bestemor også ha vært enig i, hun som kombinerte en karriere som isforsker med livet som enslig mor. Men som forsker i 1960-tallets Sovjet, hadde bestemoren noe dagens forskere ikke kan ta for gitt. Mens dagens forskere konstant konkurrerer om nye forskningsprosjekt, hadde bestemoren sin faste lønn fra styresmaktene.

– Livet som forsker ville vært langt enklere med en sikker inntekt, sier Victoria Miles.  

 

 

Elaine McDonagh - Pass på ubevisste fordommer

Portrett av Elaine McDonagh
Elaine McDonagh. Foto: Ellen Viste

Da Elaine McDonagh ble tilbudt en plass på forskningstokt fra Sør-Afrika til Mauritius, tok hennes karriere retning av oseanografien. Hun hadde alltid likt naturvitenskap og matematikk, og studerte den store bredden i miljøvitenskap ved Universitetet i East Anglia. Å bli med på toktet eller ei, var ikke et spørsmål – hun ville gjerne dra på eventyr.

Etter utdannelsen ble hun i tjue år som forsker ved National Oceanography Centre i Southampton, havnebyen ved den engelske kanal, der hun ble nestleder for den marine fysikk og havklimagruppen. I 2019 flyttet hun til Bergen til en stilling ved NORCE og Bjerknessenteret.

Som nestleder for GO-SHIP, et internasjonalt program for observasjoner i verdens hav, jobber hun med å gjøre alle data tilgjengelige og utvikle gode metoder for å utføre observasjoner og behandle de innhentede dataene. Hun setter stor pris på alt dataene kan fortelle om hvordan havet virker.

Og i Bergen er hun svært fornøyd med et forskersamfunn med stor grad av likestilling.

– Her ender jeg sjelden opp med å være eneste være eneste kvinne på møte med 5-6 menn. Andre steder er dette fremdeles vanlig, sier hun.

Likevel advarer hun om vanlige fordommer, spesielt når man ser gjennom søkerlisten til stillinger. Det gjelder å være bevisst på ulike preferanser og fordommer som fremdeles eksisterer, sånn som helt enkle oppfatninger om at mannen hører til på jobb, og kvinnens plass er i hjemmet.

På sprøsmålet om man virkelig trenger en egen dag for kvinner i forskningen, er Elaine McDonagh tydelig på.

– Vi trenger gode rollemodeller. Vi trenger å gjøre det normalt, og vi trenger å gi kvinner en plattform.

Og om ti år fra nå av, om tjue år?

– Sannsynligvis blir det bedre, svarer hun og peker på hvordan mange filmer og bøker ikke alltid tåler tidens tann.

– I dag reagerer vi på flere ting som for tjue år siden var helt innenfor. Det samme vil skje om tjue år fra nå av.

 

 

Shuang Gao - Fra globale modeller til norske fjorder

Shuang Gao på ski
Shuang Gao. Foto: Ingo Bethke

– Havet er som en mor for meg, sier Shuang Gao. – Det føltes helt naturlig å studere det.

Hun vokste mer eller mindre opp på stranden i hjembyen Qingdao i Kina. Etter sin mastergrad ved «Ocean University of China», tok et utvekslingsprogram henne til Bremen i Tyskland og en ph.d. i marin biologi.

– Norge føltes som verdens ende, som et mysterium. Og det ønsket jeg å se, sier hun om sitt neste steg, å flytte til Bergen.

Hennes erfaring med biogeokjemiske modeller gjorde henne velkvalifisert til en stiling som postdoktor ved UiB og Bjerknessenteret, før hun forflyttet seg til Havforskningsinstituttet, men fremdeles med tilknytningen til Bjerknessenteret.

Med en datter på fire år, og en på ni måneder, har hun akkurat kommet tilbake på jobb etter sin andre mammapermisjon, glad for å fordype seg i forskningen igjen.

I forskningen har hun flyttet fokuset fra de store globale modellene til norske fjorder. Fremdeles ved bruk av modeller, studerer hun nå hvordan vannet i fjordene, næringsstoffer og organismer utveksles med vannet langs kysten utenfor fjordene. Slik kunnskap er nyttig for eksempel når man prøver å gjenreise den synkende mengden reker i Hardangerfjorden.

Shuang Gao synes det norske systemet er en stor støtte for kvinnelige forskere. Til den grad at det noen ganger er en fordel å være kvinne. Når man har likeverdige kvalifiserte kandidater, skal man velge det underrepresenterte kjønnet for den bestemte stillingen, noe som ofte betyr kvinnen.

– Kanskje er det ikke rettferdig overfor den aktuelle mannen, men det blir en korreksjon for historien og det store bildet, konkluderer Shuang Gao.

 

Lise Øvreås -  Ikke mist halvparten av talentene

Portrett av Lise Øvreås
Lise Øvreås. Foto: Eivind Senneset

– Vi trenger de beste hodene, sier Lise Øvreås. – Vi kan ikke ha kjønnskvotering bare for å få likestilling, men om vi ikke jobber for å ha halvparten kvinner, så mister vi halvparten av talentene.

Lise Øvreås er professor ved UiB og Bjerknessenteret, og er også preses i Det Norske Videnskaps-Akademi.

Hun synes det er vanskelig å forstå hvorfor andelen av norske kvinnelige professorer fremdeles er så lav, med tanke på at Norge er et av de få land der det fint går an å kombinere familieliv med forskerkarriere. I Ph.d.- og postdoktornivå er andelen kvinner høy, men etter det går andelen kvinner i vitenskapelige stillinger kraftig ned.

Hun antar at en grunn til dette er at menn har egne nettverk, der man støtter hverandre og inviterer hverandre til formelle og uformelle samlinger og samarbeid.

– Menn har flere rollemodeller enn kvinner har, og gode forbindelser og nettverk er svært viktige. Hvis man aldri blir invitert til prosjektmøter, uformelle samlinger eller strategiske møter der viktige ting diskuteres og avgjørelser blir tatt, så blir ikke arbeidet så motiverende og givende i lengden.

Lise Øvreås deltar i det store nasjonale prosjektet Arven etter Nansen. Strukturen i dette prosjektet gjør henne optimistisk, ettersom prosjektet har et eget program for den nye generasjonen arktiske forskere til å jobbe tverrfaglig med kompetanse som trengs for å møte utfordringene i et raskt skiftende Arktis.

– Når vi har prosjektmøter legges det opp til lengre samlinger for de unge forskerne å diskutere strategier, karriereplaner og hvordan initiere og organisere workshoper. De viser et stort engasjement for faget og motiverer og støtter hverandre på en imponerende måte sier Øvreås.

For en del år siden var Lise Øvreås nasjonal koordinator på et EU-prosjekt. I hennes arbeidspakke bestod de involverte forskerne av fem kvinner. Da ble hun oppringt fra EU-systemet og spurt om informasjonen kunne være riktig. At dette skulle være oppsiktsvekkende, hadde ikke falt henne inn.

"Ringte du meg bare for å avklare dette, spurte jeg?  Det bekreftet han, og jeg spurte om han ville ha ringt om det var fem menn i arbeidspakken. Nei, svarte han da."

Somrene 2018 og 2019 tilbrakte Sonja Wahl på Grønlandsisen i minusgrader og kontinuerlig dagslys for å kombinere meteorologiske målinger og snømålinger. Nå disputerer hun med en avhandling om hvordan været påvirker klimainformasjon i iskjerner

Klimamodeller er ryggraden i norsk klimaforskning. Den norske modellen leverer sentrale bidrag til årets viktigste klimarapport, som avdekker viktige vippepunkter i klimasystemet.

Bjerknessenterets direktør Kikki Kleiven oppsummerer klimaforskningen i 2021

Forskningsrådet deler ut åtti millioner til norsk-kinesisk samarbeid om klimaforskning i Arktis. Femti av disse går til Bjerknessenterets forskere.

Siri Vatsø Haugum disputerer 15. desember 2021 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen "Land-use and climate impacts on drought resistance and resilience in coastal heathland ecosystems".

Med apparater forbundet med sykehus kan geologer analysere materiale raskere. Jan Magne Cederstrøm skriver om bruken av CT i en studie av materiale transportert av isbreer.

Kvart år leverer klimaforskarar karbonbudsjettet frå heile verda. Klimamiljøet i Bergen har gjort ein betydeleg innsats for å skildra CO2-data frå havet.

Det er knyttet store forventninger til årets klimatoppmøte i Glasgow. Forskere ved UiB og Bjerknessenteret deltar 4., 5. og 6. november, og du kan følge arrangementene via stream her.

Det er mindre sjøis enn normalt i Arktis nå i september. De siste tiårene har lite is om høsten vært forbundet med kalde vintre. En ny studie viser at vi likevel kan vente med å forberede oss på frostnetter og skiføre.

Menneskeskapte klimaendringer er her nå, og påvirker vær- og klimaekstremer i hver region på jorden. Enkelte hetebølger som er observert ville være usannsynlige uten menneskelig påvirkning.

Professor Yongqi Gao sovnet stille inn i sitt hjem på Landås i Bergen den 23. juli, bare 55 år gammel.