Av: Tarjei Breiteig, stipendiat, og Erik Kolstad, forsker, begge ved Bjerknessenteret. Kronikken var først publiset i Aftenposten.
Når Leonard Cohen sang "Things are gonna slide, slide in all directions", tenkte han på alvorligere ting enn været. Teksten kan likevel brukes som et bilde på værets natur.
Været er den kanskje fremste eksponenten for kaos i naturen. Det er som oftest umulig å gi et godt værvarsel som gjelder mer enn noen få dager. Små, uforutsette utviklinger i atmosfæren kan vokse ut av proporsjoner og virkelig få ting til å skli i alle retninger. I ytterste konsekvens kan en sommerfugls vingeslag forandre hele utviklingen.
Likevel søker meteorologer stadig etter systematikk i værsystemene. Mye av inspirasjonen har kommet fra El Niño. Dette er et tropisk fenomen som er knyttet til storstilte avvik i havtemperaturen i Stillehavet, men det har vist seg å ha konsekvenser for hele kloden. For eksempel fører kraftige El Niño-episoder til tørke i Sørøst-Asia og i Australia og flom i det sørvestlige USA.
El Niño er en mekanisme som er så dominerende at den medfører en viss grad av værmessig forutsigbarhet. Har vi noe tilsvarende i Europa?
Utgangspunktet er ikke det beste. Det er utenfor tropene at været virkelig lever ut sin kaotiske natur. Vår egen vestkyst blir bombardert med lavtrykk gjennom hele vinterhalvåret. Vi får sjelden oppleve lange perioder med stabilt vær. Det viser seg imidlertid at det også her i Nord-Atlanteren finnes et dominerende værmønster.
På slutten av 1700-tallet gjorde pastoren Hans Egede Saabye en interessant iakttakelse. Han oppholdt seg på Grønland, og gjennom sin korrespondanse med dansker la han merke til at de barskeste vintrene på Grønland gjerne var mildere enn normalt i Danmark. I senere tid har denne observasjonen blitt bekreftet ved hjelp av statistiske metoder.
Nord-Europa i øst og Grønland og Canada i vest danner to temperaturmessige motpoler i et system som svinger frem og tilbake. Denne pendelaktige svingningen er et resultat av «Den nordatlantiske oscillasjon», best kjent ved forkortelsen «NAO». På 1960- og 1970-tallet var NAO inne i en langvarig fase som gav mange kalde, snørike vintre i Norge. Dette snudde brått på 1980-tallet og innledet en lang periode med mildere vintre som var mer preget av regn enn snøfall.
Ettersom NAO kan holde seg i en gitt fase gjennom lengre perioder, har man et visst håp om at det finnes et element av forutsigbarhet også utenfor tropene. Britene har i flere år drevet med sesongvarsling av NAO, og dermed indirekte av temperaturforholdene i Europa og Nord-Amerika.
Havet er en nøkkelbrikke i puslespillet. Temperaturen i havoverflaten varierer mye saktere enn temperaturen i atmosfæren. Fordelingen av varmt og kaldt vann i Nord-Atlanteren kan derfor påvirke lufttemperaturen i kystnære områder i lange perioder.
Også sjøisens utbredelse og snø- og fuktighetsforholdene på land kan være gull verdt for sesongvarsling. For eksempel har snødekket over Sibir og Himalaya vist seg å ha innflytelse på vinterværet i Europa. Hvis disse områdene har mye snø, vil mye solstråling reflekteres fra den lyse overflaten. Luften blir kald og tung, et høyttrykk oppstår, og dette lager en bølge i luftstrømmene over, som en stor stein i en liten bekk. Et kraftig sibirsk høytrykk medfører gjerne kalde, fine vinterdager i Nord-Europa og mørke skyer i Sør-Europa.
Men vi må løfte blikket for å se den prosessen som kanskje gir det største potensialet for langtidsvarsling av vær i Europa. Stratosfæren, det stabile luftlaget som begynner på 10–12 kilometers høyde og som strekker seg flere tiltalls kilometer opp, er preget av voldsomme vinder gjennom hele vinteren. I snitt én gang hver vinter gjennomgår imidlertid disse vindene enten en kraftig forsterkning eller en kraftig svekkelse. Særlig svekkelsene har bemerkelsesverdige konsekvenser. De fører til en kraftig oppvarming av stratosfæren over Arktis, i ekstreme tilfeller opp mot 50 grader i avvik.
Etter starten på en stratosfærisk oppvarming ser man ofte en respons på bakken. Det er vanlig at vestavindene ved bakken svekkes i en lang periode. Temperaturen faller i den nordlige delen av Asia, og etter noen dager blir det kaldt også i Nord-Europa. Dette bildet kan vare ved i mange uker, og gir seg til kjenne ved et langvarig utslag i NAO-systemet. I Norge og i Nord-Europa for øvrig kommer vinden i større grad enn normalt fra øst. Det er dette som gjør at det kan holde seg kaldt i lang tid.
En plutselig stratosfærisk oppvarming tok til i midten av januar i år, og ble umiddelbart ledsaget av en voldsom frost i Russland. I slutten av januar begynte temperaturene i Norge også å falle, og det har holdt seg relativt kaldt siden. Meteorologene varsler lavere temperaturer enn normalt i hele Vest-Europa i den første halvdelen av februar.
Om denne hendelsen virkelig kommer til å feste sitt kalde grep rundt Nord-Europa er usikkert. Forholdene ligger imidlertid til rette for en slik utvikling, og sannsynligheten for en kald senvinter har økt. Utviklingen følges nøye av meteorologene.
Men selv om mulighetene for sesongvarsling i Europa virker å være til stede, er værets fremtidige vei alltid uransakelig. Vi har blitt lurt før, men inntil videre legger vi hodene på blokken og spår en kald avslutning på vinteren.