En brutal felttur - men ny innsikt i artkiske vintre
Selv om feltturen på Svalbard ble den hardeste forskerne noen gang hadde opplevd, var resultatet både overraskende og interessant.
Publisert 11. mai 2026
Skrevet av Tori Pedersen
Stuptjørna, som var turens mål, befinner seg på østsiden av Wijdefjorden på nordsiden av Spitsbergen, Svalbard. Foto: Alexandra Rouillard
– Vi undervurderte turen fullstendig, spesielt med mengden utstyr vi måtte bære. Folk var utmattet, sier forskningsprofessor Willem van der Bilt ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret, om den svært krevende feltturen til det nordlige Svalbard sommeren 2022.
Forskerne tilbrakte mer enn 24 timer i felt, uten overnatting, før de vendte tilbake til båten med sedimentprøver fra innsjøen Stuptjørna. Totalt ble det ni kilometer gange med høydeforskjell på 400 meter, bærende på tungt utstyr.
Og Stuptjørna levde opp til sitt navn. Terrenget var bratt og til tider nesten ufremkommelig.
Vanskelig terreng ved Stuptjørna. Foto: Alexandra Rouillard
Den hvite flekken i det fjerne
Alexandra Rouillard fra Umeå Universitet var også med i teamet. Hun var postdoktor på den tiden, og det var hennes første tur til Svalbard. Det som startet som en naturskjønn fottur, utviklet seg til en krevende ekspedisjon i bratt terreng, ustabile steinurer og lange stigninger med tungt utstyr – alt i en konstant bevissthet om at isbjørner ferdes i området.
– Jeg begynte seriøst å stille spørsmål ved mine prioriteringer i livet. På et tidspunkt fremsto det å leve som en sterk konkurrent til vitenskapen, sier hun.
Etter mer enn 24 timer vendte de tilbake til bredden av Wijdefjorden med sedimentkjerner og vått utstyr.
– Vi tok alle et nødvendig bad, og brukte en mindre båt for å komme oss fram og tilbake mellom stranda og seilbåten for å få alt av utstyr og folk ombord. Da alle var ombord var det pur glede. Minutter senere la vi merke til en hvit flekk på stranden vi nettopp hadde forlatt, forteller Rouillard.
På bildet nedenfor kan du se hva det var.
Først da alle var ombord i seilbåten igjen, oppdaget forskerne denne innbyggeren luskende på stranda. Foto: Alexandra Rouillard
Alexandra’s full account of the hike up to Stuptjørna
Some context: I am a postdoc at the time, going to Svalbard to collect data for multiple projects including my postdoc and our PhD student M. Bulinova (UiT). I have been to the remote Arctic to sample lakes before (Nuvavik, Ellesmere Is. and Greenland), but this is my first time on Svalbard and with this particular team. This time, I’m leaving a 2 and a 5 yr old at home. It is also my first time on a sailboat. On board I get a crash course on how to steer (!!!) the sailboat on a rotating shift with my scientist colleagues, so that our skipper may also sleep. We lose the map on our GPS north of some 79°N, among icebergs and fog. The sea is agitated around the corner of Spitsbergen on the way over: everyone gets seasick; one of us turns so green I start doubting they would get their complexion back...
So that morning, semi-rested, we get ready for the big ascent (200+m from sea level) to Stuptjørna. We had been staring at this round-sized gem of a lake from remotely-sensed imagery for months (and years for some of us). One of the highest elevated lakes in the entire Archipelago. We pack the gear -strictly the necessary- we need for data collection, safety, firearms, changes of clothes and food into the small boat ferrying us to land, then awkwardly in or onto our backpacks. I have been training and building my body back for this hike: will my injured lower back -post pregnancy of two scandinavian sized boys- allow me to hike 20-30kg of gear up to this lake? Twice? Then also get the work done? The stakes are high; I am nervous. We start walking.
We start on a nice beach of pebbles and cobbles. I am so excited to be there, even to the point of forgetting not to yell at people about how beautiful and amazing everything is, which nearly give our PI A. Schomacker a series of heart attacks: loud voice should only ever be used in the Arctic in the case of a polar bear sighting, which there are (still) many on Svalbard. I calm down some as we start ferrying gear on an inflatable zodiac across the Røyetjørna, while some of us walk along shore. A bit of uphill to a nice viewpoint onto the large lake Røyesjøen, ‘this is great, we can do this!’, we have some well deserved fika. Onwards comes a perilous passage along a steep mountain hill, with giant sharp boulders we need to hop to and from that look like they have only recently fallen off the cliff… the geologists among us know the timescales of this ‘recent’ fall are way beyond that of a human life, and that from previous experience on this terrain is best way to cross over. But it is my very own human life I feel I am risking at every step crossing this much too inclined field of boulders, unbalanced by giant backpack, and I must ask multiple times whether this was indeed the very best way for some reassurance. Finally in safer terrain for a few minutes, there begins a wild ascent that gives me an impression of how it must be on the final legs of an iron man. I’m at the tail of the group sweating, while some of us simply trot along like mountain goats. With around the corner our prize in sight, we happily walk down again towards it, trying our luck on the presume smoother little leftover snow patch still melting into the lake, and then again deciding against due to sinking at every step. We leave much of the gear in place for sampling the next day, hoping polar bears do not decide to use our materials as entertainment. The return to the boat on day 1 is attempted via a ’short cut’, which turns out to be much too close for comfort to the ‘precipice of doom’ (towering over a near 200m vertical cliff to Røyesjøen). Note to self: shall return the other way next time. The (too) inclined boulder field exhibits the same traits as on the way over, and I begin seriously questioning my priorities in life. Indeed living itself emerges as a strong contender vs science at that point. Somehow, the souvenir of the exciting and nice 'walk on the beach’ is suddenly very distant in the last few 100 m back to the sailboat.
Thinking about the hike to the lake and back is really daunting, but sleep and the promise of a unique climate record from Stuptjørna gives us strength. This time, our sampling stretches the day, as well as our will - and we return more than 24 hrs later to the shore of Wijdefjorden with our precious cores and wet gear sticking out from every angle of our silhouettes. We all take a (much needed) cleansing swim and finally make it back to the sailboat, ferrying our equipment and people back and forth until the lasts of the team are on board. Pure joy. Minutes later, we notice a white spot on the beach we just left behind (see attached photo).
Overraskende lag
Innsjøen Stuptjørna ble valgt på grunn av sin høye beliggenhet. Målet var å få en bedre forståelse av tidligere arktisk vinterklima og de naturlige mekanismene som styrer det, ved å bruke innsjøen som et arkiv over vinterforhold.
– Jo høyere innsjøen ligger, desto lengre varer vinteren, sier van der Bilt.
De hentet opp en sedimentkjerne fra innsjøen som inneholdt 7000 år med klimahistorie, og under laboratorieanalyser oppdaget de noe overraskende. Artikkelen er publisert i Geophysical Research Letters.
– Vi fant ut at disse små lagene vi allerede hadde sett i felt, besto av mineraler som dannes i innsjøen under svært spesifikke forhold, når det ikke er oksygen i vannet. Jo lengre innsjøen er dekket av is, desto mindre oksygen finnes i vannet, noe som er direkte knyttet til vinterklimaet, forklarer van der Bilt.
Et tverrsnitt fra sedimentlagene hentet opp fra Stuptjørna. Her sees fine og informative lag i sedimentene. Foto: Alexandra Rouillard
Forskerne samlet før seilturen mot nordenden av Spitsbergen.
Alexandra Rouillard. Foto: Marie Bulínová
Kombinasjon av metoder
I studien kombinerte forskerne etablerte laboratoriemetoder med nye skanningsteknikker.
Et eksempel er medisinske CT-skanninger som ble brukt til å identifisere ofte usynlige, mineraluttrykk, mens deres kjemiske sammensetning ble bekreftet ved hjelp av mikroskopiske analyser. I tillegg benyttet de såkalte hyperspektrale avbildninger, en metode som identifisere lysspektrene til spesifikke materialer. I dette tilfellet brukte de lysspektrene til pigmenter produsert av bakterier som levde i innsjøen når det var lite oksygen.
Resultatet viste variasjoner i vinterklima som følger en klimasyklus på 1500 år.
– Du kan tenke på det som hjerteslaget til det naturlige klimaet i dette området. Men vi er de første som viser at det også påvirker vinterklimaet på land, sier van der Bilt.
– Avhengig av hvor man befinner seg i denne syklusen i en fremtid som også er preget av menneskeskapt oppvarming, kan syklusen enten forsterke eller dempe effektene av klimaendringene, legger han til.
Ved Stuptjørna bredd. Foto: Mateusz Strzelecki
Willem van der Bilt tilbake på seilbåten. Foto: private
Vulkanutbrudd
Det neste viktige funnet er at nesten hver ekstreme vinter som ble identifisert i innsjøen ser ut til å ha skjedd like etter flere vulkanutbrudd som har oppstått over en kort periode.
Vulkanutbrudd sender nemlig store skyer av partikler og gasser opp i atmosfæren, noe som kan blokkere innkommende sollys i alt fra år til tiår.
– Ved å kombinere avanserte skanne‑ og mikroskopiteknikker ser vi at disse ekstreme vulkanske vintrene har skjedd gjennom de siste 8000 årene, uavhengig av den overordnede klimatiske tilstanden. Det betyr at de har skjedd både under varme og kalde forhold. Dette viser at ekstremt kalde vulkanske vintre også kan forekomme i den varmere fremtiden som regionen står overfor, avslutter van der Bilt.
Referanser
Siderite Concretions in Svalbard Lake Sediments Capture 7,000 Years of Extreme Arctic Cold Season Climate Change