Hundre og femti år siden Norskehavet ble Norskehavet

I 1876 la dampseilskipet Vøringen ut fra Bergen på det første av tre sommertokt. Meteorologen og oseanografen Henrik Mohn og biologen Georg Ossian Sars hadde latt seg inspirere av den britiske ekspedisjonen med korvetten HMS Challenger. 

Britene hadde brukt tre og et halvt år på en reise rundt kloden, den første globale marine forskningsekspedisjonen. De hadde holdt seg i sørlige strøk. Med «Den Norske Nordhavs-Expedition» ville Mohn og Sars utforske havområdene vest og nord for Norge.

– Ekspedisjonen krevde omfattende samarbeid, sier Svein Østerhus.

Østerhus er oseanograf og forsker ved NORCE og Bjerknessenteret for klimaforskning. I morgen skal han holde åpningsforedraget under en internasjonal konferanse om de nordlige havområdene. 

De mer enn hundre havforskerne som er samlet i Bergen, vil få høre historien om utforskningen av de nordiske hav samt om de betydeligste variasjonene som er observert i disse havområdene siden 1900.

Fristelser fra havet

Hvor kom sildestimer og skrei fra? Hvorfor var det i perioder store mengder fisk å få utenfor norske kysten, andre år langt mindre? Hvem skulle ha retten til fiskeressursene i fjernere hav? 

Motivasjonen bak nordhavsekspedisjonen mer enn rent vitenskapelig. Spørsmålene var av stor betydning for norsk økonomi. 

I tillegg til kartlegging av nye fiskebanker kunne utforskning av havet være en måte å markere territorium på. Mohn og Sars fikk støtte fra Indredepartementet, som blant annet hadde ansvar for handel og sjøfart. 

Mens Challenger hadde hatt mer enn to hundre mann om bord, fikk Vøringen med seg fem vitenskapsmenn og en maler i tillegg til båtens kaptein og et mannskap på oppunder tretti. 

Etter ekspedisjonen erklærte Henrik Mohn at det var berettiget å kalle havet utenfor Norge «Det norske Hav», ikke bare fordi norske sjømenn til alle tider hadde ferdedes der, men fordi nasjonen nå hadde undersøkt dette havet vitenskapelig. Med navnet tok Norge eierskap til Norskehavet.

Havstrømmer ble tidlig kartlagt

De omfattende rapportene som ble laget etter Mohn og Sars’ nordhavsekspedisjon la grunnlaget for utviklingen av fiskeribiologi og oseanografi de kommende tiårene.

I 1909 publiserte havforskerne Bjørn Helland-Hansen og Fridtjof Nansen storverket The Norwegian Sea, som blant annet inneholdt et detaljert kart over overflatestrømmer i Norskehavet. 

Hverken Helland-Hansen eller Nansen hadde vært i alle områdene kartet dekket, langt mindre utført målinger der. Likevel er kartet realistisk, mener Svein Østerhus.

– Bildet Helland-Hansen og Nansen ga av havsirkulasjonen i Norskehavet, kan knapt tegnes bedre i dag, sier han.

De to forskerne hadde snakket med fiskere og sjømenn som kjente havstrømmene. Noen bevegelser kunne de også beregne, andre steder må de ha gjettet seg frem til et resultat som er forbausende nært virkelighetens hav.

– Nye instrumenter var avgjørende

Svein Østerhus er opptatt av teknologiens rolle for vitenskapens utvikling. Hva man har kunnet finne ut, har til enhver tid vært avhengig av hvor nøyaktige de tilgjengelige instrumentene har vært.

Innen Vøringen la fra kai i Bergen i 1876, var selve termometeret godt utviklet, men prosedyrene for å måle temperatur på store dyp var primitive. Å måle vannets saltinnhold var heller ikke enkelt, og ekspedisjonsdeltagerne la ned mye arbeid i å utvikle nye målemetoder.  

Fremover mot århundreskiftet samarbeidet nordiske havforskere om å utvikle instrumenter og metoder. Fridtjof Nansen var en av pådriverne, og han stilte svært høye krav til termometrenes nøyaktighet.

– Sammen med mange forskningstokt la de nye metodene grunnlaget for Nansen og Helland-Hansens suksess med The Norwegian Sea, sier Svein Østerhus.

På 1960-tallet ble Aanderaa-strømmåleren, utviklet i Bergen, raskt tatt i bruk i alle verdenshav. Også den var et resultat av at ny teknologi gjorde det mulig å måle og lagre data på nye måter.

– Nyutviklede halvledere var helt nødvendige for utviklingen av Aanderaa-strømmåleren, sier Østerhus.

Nasjonalt og internasjonalt samarbeid

Fordi utviklingen av fagfeltet oseanografi har fulgt utviklingen i meteorologi og fiskeriforskning, har samarbeid mellom disiplinene alltid vært vanlig, forteller Svein Østerhus.

Allerede som student ble han involvert i en internasjonal oseanografiorganisasjon og fikk et omfattende kontaktnett. Møtene ga eksamenslitteraturen ansikter.

– Jeg hadde drukket øl med alle på pensumlisten, sier oseanografen.

Som ung forsker på 1980-tallet satte Svein Østerhus i gang en måleserie det tok et tiår å få i gang. Først måtte han og kollegene få instrumentene sine til å fungere, deretter måtte de vente på data de kunne analysere. 

I dag krever nye prosjekter ofte raske resultater, og han anbefaler dagens unge forskere å satse på ferdiginnsamlede data.

– I måledata som allerede finnes, ligger opplysninger ingen ennå har utnyttet, sier han.

Selv om jakten på dypets hemmeligheter fremdeles krever forskningstokt med skip, kan analyser av gamle tall og målinger også gi innsikt. Kanskje kan nye nordhavsekspedisjoner utføres uten å forlate bryggekanten.