På den internasjonale meteorologikongressen den 24. mai godkjende WMO etableringa av Global Greenhouse Gas Watch, for å tette kunnskapshol og gi eit rammeverk for all overvåkning og modellering av klimagassar.

– Eit stort steg framover for verdas karbonforskarmiljø, seier professor Are Olsen ved Universitetet i Bergen, som leier karbongruppa ved Bjerknessenteret for klimaforsking.

– Vi anerkjenner den store samfunnsnytta og det akutte behovet for å styrke det vitskaplege grunnlaget bak klimatiltaka i Parisavtalen og FNs rammekonvensjon om klimaendringar, seier WMO i ei pressemelding.

Dette skal bygge på WMO og deltakarlanda si erfaring med å koordinere internasjonale samarbeid innan værvarsling og klimaanalyse, og langvarige klimagassovervåking og -forsking i Global Atmosphere Watch, oppretta i 1989.

Verdsomspennande koordinering

– Men det er framleis usikkerheit, spesielt om rolla til karbonsyklusen i havet, i landbiosfæra, og i permafrost-områder, seier generalsekretær i WMO, Petteri Taalas.

– Vi må difor ta inn over oss klimagassovervåkinga i alle delar av jordsystemet, for å betre kunne redegjere for for naturlige karbonkjelder og karbonlager, både slik dei fungerar i dag og slik dei vil endre seg som følge av eit klima i endring.

For tida er det ingen samanhengande og verdsomspennande koordinering av  klimagassovervåking, men med dette ynskjer WMO ei endring.

– I dag har verda teke eit stort skritt til å kunne overvåke og halde reknskap på dei globale drivhusgassane, seier Kikki Kleiven, direktør ved Bjerknessenteret.

GGGW vil etter planen ha fire hovudoppgåver:

• Kart over overflate- og satelittbaserte observasjonar av CO2, CH4 og N2O-konsentrasjonar
• Klimagassestimat for fortida basert på aktivitetsdata og prosessbaserte modellar
• Globale høgoppløyselege jordsystemmodellar som skildrar klimagass-syklusane
• Saman med modellene, data-assimileringssystem som kombinerar observasjonar med modellkalkulasjonar for å generere høgkvalitetsprodukt 

Gode data er viktige

«Gode data er viktige» er et sentralt prinsipp i ICOS, det europeiske karbonovervåknings-nettverket, som vil være viktig for måling av klimagassar i europeiske land og havområde. Gjennom sertifisering og standardisering bygges et nettverk av kvalitetssikra stasjoner som blant anna målar CO2 og metan. Observasjonene som gjøres til havs av dette nettverket blir styrt fra NORCE og Bjerknessenteret i Bergen, saman med institusjonar i Storbritannia.

– Dette er stort. I Europa har vi ICOS, og det finst liknande organisasjonar andre stader i verda, men dette er ei moglegheit til å gjere det globalt. I si tid tok det også tid å få på plass det verdsomspennande nettverket vi har i dag for værobservasjonar. No håpar vi at vi kan få til noko liknande for klimagassovervåkinga, seier Meike Becker, forskar ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret, og leiar for havstasjonane i ICOS.

– Vi har unik kompetanse som gir viktige bidrag til norsk og internasjonal karbonovervåkning og forsking. Og vi ser fram til å bidra endå meir! seier Kikki Kleiven.

• Les meir om GGGW hos WMO
   

I Atlanterhavet strømmer varmt vann nordover i overflaten. Først i Golfstrømmen og så videre nordover inn i Norskehavet og oppover langs norskekysten. På sin ferd nordover blir det varme vannet gradvis nedkjølt av den kaldere atmosfæren. Etter hvert som vannet blir kaldere, blir det tyngre og synker. Etter en tur innom Norskehavet og Arktis vender så vannet snuten sørover og strømmer mot dypet av Atlanterhavet.

• Les mer på Aftenposten.no (abonnement)

Denne sirkulasjonen, der varmt vann strømmer nordover i overflaten og kaldt vann strømmer tilbake sørover i dypet, kalles for omveltningssirkulasjonen i Atlanterhavet. Denne omveltningen er en viktig del av den globale havsirkulasjonen og klimasystemet.

Alle klimamodeller brukt av FNs klimapanel (IPCC) er enige i at omveltningssirkulasjonen i Atlanterhavet vil svekkes ved global oppvarming. Når luften blir varmere, vil ikke vannet bli avkjølt like mye på sin ferd nordover, og mengden kaldt, tungt vann som strømmer sørover i dypet vil avta. En svekkelse av omveltningssirkulasjonen kan få store konsekvenser for hele planeten ved å føre til endringer i for eksempel havnivå og temperatur og nedbør over land.    

Hvor mye omveltningssirkulasjonen vil svekkes er likevel uvisst. Ny forskning publisert i Nature Communications viser at Norskehavet kan spille en sentral rolle. I motsetning til Atlanterhavet, viser denne studien at den dype havsirkulasjonen i Norskehavet styrkes frem mot år 2100. Dette skjer fordi temperaturen i vannet som strømmer inn fra Atlanterhavet endrer seg. På grunn av global oppvarming vil hele Norskehavet bli varmere i fremtiden. Men fordi Atlanterhavsvannet blir varmere vil noen områder i Norskehavet varmes opp mer enn andre. Disse økte kontrastene i temperatur, og dermed tetthet, driver styrkingen av havstrømmene. En fremtidig reorganisering av overflatetemperatur i Norskehavet muliggjør også at mer vann blir omdannet fra varmt til kaldt, tungt vann, noe som også bidrar til en styrket omveltningssirkulasjon.

Ved å sammenligne ulike modellfremskrivninger fra FNs klimapanel viser også studien at svekkelsen av omveltningssirkulasjonen i Atlanterhavet er påvirket av hva som skjer i Norskehavet – jo mer sirkulasjonen styrkes i Norskehavet, jo mindre svekkes den i Atlanterhavet. Norskehavet kan dermed spille en nøkkelrolle i fremtidige endringer i den globale havsirkulasjonen.

Referanse

Årthun, M., Asbjørnsen, H., Chafik, L., Johnson, H.L., Våge, K. Future strengthening of the Nordic Seas overturning circulation. Nature Communications 14, 2065 (2023). https://doi.org/10.1038/s41467-023-37846-6

Like sikkert som at solen kommer tilbake i Arktis etter vinteren, får man også oppblomstring av planteplankton i havet. Planteplankton er nederst i den marine næringskjeden, og har derfor stor betydning som mat for artene oppover i næringskjeden.

Torskestammen i Barentshavet er blant verdens største, og sammen med andre store fiskeforekomster i det grunne og næringsrike havområdet, kan det ha stor betydning for fiskeri og fiskeriforvaltning om man kan varsle mengden planteplankton noen år fram i tid.

Hvor stor blomstringen blir og når den skjer, er likevel avhengig av flere faktorer enn solen.

Filippa Fransner er forsker ved Geofysisk institutt og Bjerknessenteret. Hun har i lang tid jobbet med modellering av næringssalter i Barentshavet og utvikling av klimavarsling av planteplankton, spesielt i tilknytning til den store forskningskampanjen Arven etter Nansen. 

Nylig publiserte hun og kollegaer en artikkel med et oppsiktsvekkende resultat – det er mulig å varsle slike oppblomstringshendelser fem år fram i tid.

Sammenfall i observasjoner og modell

Resultatene viser at det er hovedsakelig to forskjellige mekanismer som gjør det mulig å varsle oppblomstring:

I det nordlige Barentshavet, handler det om varsling av utbredelsen av sommerisdekket. Om sommerisdekket er mer eller mindre utbredt, blir det tilsvarende åpning eller ei for sollys inn i vannmassene, og tilhørende oppblomstring. Varslingsmekanismen for utbredelse er allerede veletablert gjennom varslingsmodellen NorCPM (Norwegian Climate Prediction Model). De nye resultatene viser at dette også gir mulighet til å varsle planteplankton, ettersom det er sammenfall mellom resultatene og satellittmålinger av plankton.

– Jeg satt og lekte med målingene i åpningen til Barentshavet, der Havforskningsinstituttet har flere målinger per år. I observasjonene la jeg merke til en nivåtopp av planteplankton som sammenfaller med en nivåtopp i næringssalt, som også går igjen i modellen, forteller Fransner.

I de sørlige delene av Barentshavet, der det i dag ikke er sjøis, er det derimot tilførselen av næringssalter i de innstrømmende vannmassene, som har betydning for oppblomstringen.

I de sørlige delene av Barentshavet så hun så ingen sammenfall i satelittobservasjonene. Da begynte Fransner å dykke dypere i materien sammen med kollegaer på Bjerknessenteret.

Fordi vannet forflytter seg i en viss hastighet oppover langs norskekysten inn mot Barentshavet, kan man med noen års mellomrom varsle pulser av varmere og mindre næringsrike, eller kaldere og mer næringsrike vannmasser inn i Barentshavet.

Et blandebatteri nordvest for Skottland, sør for Island, sørøst for Grønland

Det viser seg som at hvor mye varmt vann som driver oppover langs Norskekysten og inn i Barentshavet, har en sammenheng med et fenomen i havområdet sørøst for Grønland. I havområdet sør for Island, nordvest for Skottland og sørøst for Grønland, finner vi Irmingerhavet og Islandsbassenget. Her finnes en havstrøm som går i en stor virvel – det oseanografene kaller den subpolare gyren.

Denne virvelen omfatter de øverste lagene i havet. Hvor stor denne virvelen er i utbredelse varierer, den trekker seg sammen og vider seg ut med flere års mellomrom, fra fem år til over ti år.

Når gyren er stor i utbredelse, kommer det kaldere og mer næringsrikt vann innover i havstrømmen nordover langs Norskekysten. Når gyren derimot trekker seg sammen, kommer det mer varmt vann inn fra havområdene lengre sør. Dette vannet er varmere og har mindre innhold av næringssalter.

– Man kan kalle dette for et stort blandebatteri. Hvor stor gyren er, avgjør hvor mye varmt eller kaldt vann som får slippe inn i havstrømmen nordover mot Barentshavet og Arktis, sier Marius Årthun, forsker ved UiB og Bjerknessenteret, og medforfatter i studien.

Årthun har lenge jobbet med varsling av sjøis i Barentshavet, basert på temperaturer i havstrømmen som går nordover. Fordi det finnes mange målepunkter med lange tidsserier, vet forskerne at vannmassene bruker omtrent fem år på å forflytte seg fra nordvestkysten av Skottland og inn i Barentshavet.
 

Teoretisk varsel

Kunnskapen om temperatur og havstrømmenes forflytning nordover har Filippa Fransner og kollegaene tatt i bruk. De har ved hjelp av observasjoner og modeller gått tilbake i tid, undersøkt spesielt to hendelser tilbake i tid, for å sjekke sammenhenger mellom utbredelse på gyren og innstrømmende verdier i havstrømmene inn i Barentshavet.

Varslene de nå kan slå fast stemmer, er for hendelser tilbake i tid.

Det er altså et stykke mellom den teoretiske kunnskapen om varsling til man kan ta dette ut i operativ skala. Før en eventuell varsling vil være mulig i framtiden, er det også behov for mer kunnskap om hvordan man kan overføre varslingsmekanismer fra vekst av planteplankton og videre oppover i næringskjeden.

Referanse

Fransner, F., Olsen, A., Årthun, M. et al. Phytoplankton abundance in the Barents Sea is predictable up to five years in advance. Communications Earth & Environment 4, 141 (2023). DOI: https://doi.org/10.1038/s43247-023-00791-9

Av Katherine Duarte 

Tenk deg at du er forsker og skal på feltarbeid til Grønland for første gang. Du har småbarn hjemme, familie og venner som lurer på hva i alle dager du skal gjøre ute i isødet. Det er første gang du skal i feltarbeid og kanskje har like mange spørsmål som de nysgjerrige familiemedlemmene og vennene hjemme.

Når man vanligvis har skrivebordsarbeid, hvordan kan man forklare hva en fortidsklimaforsker og isforsker skal gjøre langt ute på isødet?

Jo, da tar man med seg noen legofigurer og lager en klimategneserie - eller en fotonovelle i tegneseriestil.

Dersom du ikke har småbarn i alderen 5-12 år, vet du kanskje ikke hva Lego Ninjago er for noe, men det får du vite i løpet av denne reportasjen.

Aller først: Hjernen bak denne smarte måten å formidle klimaendringer på er forsker Petra Langebroek.

Klimaformidling for barn

Hvorfor ble akkurat en Ninjago-figur med til Grønland?

– Mine barn som var tre og fire år da, så veldig mye Lego Ninjago på TV. Der var det mye action, og slåssing. Det var Ninjago de hadde et forhold til.

– Jeg tok med bare to figurer, og håpte at jeg ikke ville miste dem på Grønland. I starten hadde jeg en vag idé om hvordan jeg skulle gjøre det, og vise bilder og forklare barna mine.

– Ved å bruke tegneseriestilen, kan man forklare ting med et bilde og noen snakkebobler, jeg brukte hun en app og jeg kunne forklare underveis.

Hvordan fikk du delt bildene med familien mens du var på feltarbeid, var det noe nettilgang?

– Midt på isen er det ingen nettilgang, men på basen er det bra nettilgang via satellitt. Så jeg kunne sende bilder omtrent daglig.

Nysgjerrige voksne

Petra forteller at det var ikke bare barna hennes som var nysgjerrige på hva hun skulle gjøre på feltarbeid. Hennes egen mor var også veldig nysgjerrig og stilte mange spørsmål.

– Min mor var veldig spent på at datteren skulle til “nowhere land”. Hun lurte på hvor jeg skulle sove. Hun lurte også på om jeg kunne dusje på fire uker? Hvor går man på do? Hva skjer med maten? Kanskje akkurat de samme spørsmål som barn har. Alle disse spørsmålene viser hvor lite vanlige folk vet om feltarbeid. Det som kan være opplagt for forskerne, er ikke like opplagt for alle.

– Dette var også mitt første feltarbeid, jeg kunne ikke svare på alle spørsmålene selv og det var fint å bli påminnet alt folk lurer på med feltarbeid. Jeg begynte å legge dette ut på instagram og deretter i en blogg. Stripene ble plukket opp av en journalist i Framtida som ønsket å oversette stripene til nynorsk og resten er historie.

Klimaninja med på nye eventyr

Etter at Petra tok med seg Klimaninja til Grønland i 2019, fant hun ut at det var noe som kunne gjentas flere ganger. Da kollega og professor Elin Darelius skulle på tokt til Antarktis i 2021, spurte hun Petra om hun kunne ta med Ninjago på tur. Det fikk hun, og med de erfaringene Petra hadde gjort seg, var det fint å ha med seg Klimaninja på flere eventyr.

Klimaninja var klar for tokt på den tyske isbryteren Polarstern.

– Jeg fikk låne samme legofigur av Petra, for hjemme hadde vi bare “jentelego” med skjørt og kjoler, og det passer dårlig i minus 30 grader på Antarktis, ler Elin.

Alle som har småbarn og erfaring med lego, vet hvor enkelt det kan være å miste legobiter og figurer, selv hjemme i sin egen stue. Mitt neste spørsmål var om det var risikabelt å bare ta med én legofigur på den lange reisen?

– Jeg burde kanskje tatt med flere figurer, fordi jeg klarte faktisk å miste den lille Klimaninja på isbryteren. Da måtte alle mann lete, og toktledere ropte over høytalere at alle måtte hjelpe med å lete. Det var ganske komisk, den episoden måtte vi skrive inn i fortellingene, for det ble en sann opplevelse, sier Elin og ler.

Etter denne episoden, måtte forskerne skaffe flere versjoner av Klimaninja, og annonserte på Finn.no for å kunne kjøpe flere like figurer.

Fruktbar samarbeid med barneskole

Vel hjemme igjen fra tokt, var det en pilotklasse på Landås skole som fikk testlese og gi tilbakemelding til forskerne.

Mottakelsen der har vært bra, og barna har vært interessert i fortellingen. Barna har fått fylle ut enkle spørreskjema, og de har fått gi tilbakemelding, både skriftlig og med tegninger.

Til tross for at legofigurene ikke gjør ting som er “ninjaaktige”, det vil si det er for lite action eller for mye fakta, har forskerne jevnt over fått mange gode tilbakemeldinger. Ideen med å dele dette videre for andre barn var det Elin som tok initiativ til.

Både Petra og Elin hadde barn på Landås skole, og det var derfor naturlig å gjøre et samarbeid med skolen.

I tillegg fikk de god hjelp av en engasjert lærer, Endre Tufteland. Han har startet Klimaklubben som skal engasjere barn for klimaendringer.

– Elin hadde en idé om at vi kunne bruke barn i en fagfellevurdering av Klimaninja, det vil si at vi kunne få tilbakemelding av barn om hva som kunne fungere og ikke fungere med tegneserien. Vi har oppdatert, forklart ting bedre, og gjort ting tydeligere på bakgrunn av tilbakemeldingene fra barna, sier Petra.

Hvordan har mottakelsen av fotonovellene vært?

– De fleste likte det, vi har fått masse tilbakemeldinger. Enkelte ting som har vært vanskelig å forklare, eller som tar for mye plass å forklare i en snakkeboble, har vi forklart utfyllende i en faktaboks, sier Petra.

– Jeg har hatt eksperimenter for barn, og deres diskusjoner og tanker om forskning og vitenskap er helt på høyde med de voksne, innrømmer Elin.

Tanken var aldri å gjøre språket så enkelt at man tok vekk fagbegreper, men heller diskutere og forklare disse begrepene på en god måte.

Håper nye klimaspirer blir inspirert

Petra håper at Klimaninja vil inspirere flere unge til å bli interessert i forskning og vitenskap i fremtiden.

– Mange barn hører gjerne om klimaendringer tidlig, men de vet kanskje ikke hvordan forskere jobber. Barn knytter klimaendringer med miljøutfordringer, plastgjenvinning og plukking av boss i naturen. Her håper vi å vise det store bildet. Hvordan henter vi data, hvordan måler vi, hvordan kan vi vite så mye om fortidsklima og klimaendringer i fremtiden.

Elin håper at Klimaninja vil stimulere til interesse for naturvitenskap og klimaforskning. At barn er nysgjerrige og alltid stiller spørsmål. Dessuten finnes det veldig få vitenskapelige tegneserier.

– Jeg håper at barn aldri slutter å drømme og at de får troen på at de kan bli hva de vil, om de drømmer om å være astronauter eller klimaforskere, så kan de bli alt de vil når de blir store, oppfordrer Petra.

Skal Klimaninja på nye eventyr?

Til nå har Klimaninja vært på Grønland og Antarktis med forskerne fra Bjerknessenteret. I det tredje (og foreløpige siste eventyret), er Ninja med på feltarbeid i norske fjorder.

Alle tre deler av serien skal lanseres nærmere sommeren.

I “Klimaninja dykker ned i fjordene”, tar forskerne med seg legofigurer tilbake til Norge for å se på klimaendringer i vår egen bakgård.

– Den siste fotonovellen er mer tverrfaglig, og tar for seg mer om biologi, forklarer Petra. Nå er ikke Klimaninja på isen lenger, og det er kanskje mer eksotisk for barn. Eller?

– Barna synes det var like spennende å høre om de norske fjordene, og hvordan fisken ser ut innvendig. Det ble like eksotisk for barna å høre om hva som skjer på bunnen av fjordene, som det er på isødet, sier Elin.

Se nederst i saken for våre andre arrangementer under One Ocean Week.

Utstillingen Havhistorier inngår i One Ocean Week, som arrangeres i forbindelse med at seilskipet Statsraad Lehmkuhl kommer tilbake til Bergen etter sin jordomseiling.

– Statsraaden har seilt jorden rundt og møtt folk som blir påvirket av klimaendringer. Også i dette prosjektet prøver vi å finne ut hvordan folk opplever endringene. Havet knytter alle sammen, sier Skade Henriksen, kunstner og koordinator for forskningsprosjektet Climate Narratives, som utstillingen er en del av.

Grønland og Fiji ligger på hver sin side av jordkloden, men havet forbinder stedene. Folk som bor der har en felles avhengighet av naturen og påvirkes sterkt av klimaendringene.

Lyden av stigende hav

I et videoverk har Skade Henriksen latt data for fremtidig havnivå ved Fiji og i Diskobukta på Grønland styre bevegelser og lyd. Hun fremhever at kunsten ikke skal være en ren illustrasjon av data eller klimaendringer.

– Klimaendringer er et hyperobjekt, så stort at menneskesinnet ikke klarer å ta det inn over seg. En måte å formidle noe så stort på, er gjennom kunst.

Når isbreer på Grønland smelter, blir det mer vann i verdenshavene. Men endringene vil bli større i tropene enn i nord. Søyler på en skjerm viser at havet rundt Fiji vil stige, mens det synker eller endrer seg lite utenfor Grønland.

Havforsker Kristin Richter ved Bjerknessenteret og NORCE forklarer hvordan forskjellene oppstår. Slik månen trekker på havet og lager flo og fjære, gjør jordens egen tyngdekraft at havet hoper seg opp rundt tunge kontinenter og store ismasser. Når is forsvinner, blir Grønland lettere og trekker mindre på vannet. Da kan havnivået synke lokalt.

– På Grønland forsvinner isen, og det blir mer land. På Fiji blir det mindre land. Verket er basert på data, men tallene vises ikke. Den som hører lyden, vet ikke hva den betyr i centimeter eller meter, sier Kristin Richter.

– Lyd trenger inn i kroppen, og folk forholder seg til det på en annen måte. Her får du klimaendringene inn i ditt eget hode gjennom øreklokker, sier Skade Henriksen.

Forteller klimahistorier

Utstillingen i Lysverket på Kode består ellers av verk av totalt 28 kunstnere – fra Grønland og Fiji samt Bergen. Åpningen er fredag 14. april kl. 17. Du kan lese mer om den her.

I samarbeid med Litteraturhuset i Bergen arrangerer prosjektet Climate Narratives også en samtaleserie med klimahistorier fra Grønland og tropene. Under det første arrangementet i serien, tirsdag 18. april, forteller unge klimaforskere fra Fiji, Jamaica og Canada om hvordan issmelting og havstigning påvirker livet der de bor. Dette kan du lese mer om her.

NB! Arrangementet 18. april har tidligere vært annonsert med start kl. 19 – riktig tidspunkt er kl. 20.

Arrangementer under One Ocean week

Hele programmet for One Ocean week finner du her.

Her er et utvalg:

Fredag 14. april

Blue foods for health and sustainability. Smaksarrangement på Lysverket restaurant.

Utstillingsåpning: Havhistorier, Kode

Tirsdag 18. april

Ocean Science Bar – Studenter og Stillehavet

Ocean Futures – an ocean of opportunities

Climate change in the Pacific Islands and the Caribbean: Young voices

Onsdag 19. april

Ocean Science Bar – Havet, klima og fisk

Skoledag på Statsraad Lehmkuhl

Torsdag 20. april

Ocean Science Bar – Mat fra havet

One Ocean – One Pint ... of Science

Hele uken

Utstilling: Havhistorier, Kode

Effects of Climate Change on the World’s Ocean. Internasjonal havkonferanse om klimaeffekter, med Havforskningsinstituttet som vertskap.

Grønlandsisen er en av de største bidragsyterne til global havnivåstigning. En av de største usikkerhetene i prognosene for fremtidige bidrag til havnivåstigning er utfordringen i å fremskrive endringer i de hurtigflytende utløpsbreene langs kysten. Spesielt er de dynamiske prosessene der isen møter havet i fjordene lite beskrevet.

Observasjoner fra nyere tid, samt rekonstruksjoner av fortidens endringer i utløpsbreene indikerer at breene kan respondere raskt på endringer i klima.

Avhandlingen bruker detaljerte modeller for å bedre forstå hvordan varme fra Atlanterhavet har påvirket historisk dokumenterte tilbaketrekninger og fremrykninger av Sermeq Kujalleq - den raskest bevegende utløpsbreen på Grønland. Vi bruker målingene av tidligere endringer i breen for å kalibrere modellen.

I tillegg, undersøker vi isfjorden der breen møter havet ved å karakterisere virkningen av smeltingen av isfjell over en sesong, og interaksjonen mellom smeltevann fra isfjellene og smeltevann fra Grønlandsisen. Det meste av smeltevannet fra overflaten av Grønlandsisen finner veien til fjorden under breen som «subglasialt smeltevann». Det subglasiale smeltevannet driver sesongvariasjonen av både fjordsirkulasjonen, smeltingen av brefronten, samt isfjellsmeltingen.

Samlet sett viser avhandlingen at endringer i is-hav-grensesnittet kan utløse både rask tilbaketrekning og rask fremrykning av Sermeq Kujalleq. Subglasialt smeltevann er nøkkeldriveren for dynamikken til breen der den møter havet i fjorden og fordeler varmen fra Atlantisk vann i fjorden opp langs brefronten og isfjellene.

Det atlantiske vannet i fjorden er en viktig varmekilde for smelting av brefronten og isfjellene, mens det subglasiale smeltevannet er kritisk i å fordele varmen i vannsøylen og kontrollerer til en stor grad den dynamiske responsen vi observerer i utløpsbreen Sermeq Kujalleq.

Personalia

Karita Kajanto (f. 1989) har bachelor og mastergrad i teknisk fysikk fra Aalto University School of Science i Finland. Hun har jobbet med doktorgraden i marine isbreer siden 2017 ved Institutt for Geovitenskap, Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret for klimaforskning.

Avhandlingen er gjennomført under veiledning av professor Kerim Hestens Nisancioglu (UiB og Bjerknessenteret), førsteamanuensis Hélène Seroussi (Dartmouth College, USA), og Dr. Basile de Fleurian (UiB).

De dype havstrømmene som sirkulerer rundt Antarktis er bare noen grader varme. Men når de treffer isbremmene i det iskalde Antarktis, regnes 1-2 varmegrader som relativt varmt. Vi har lenge hørt om smeltende is i Antarktis, når isen flyter ut fra kontinentet og kalver ut i havet, bidrar dette til havnivåstigning.

I Antarktis er det likevel store forskjeller på de ulike havområdene. Weddellhavet og Rosshavet er noen av de kaldeste havområdene. Her blir det ved kontinentalsokkelen under isbremmene, blir det produsert iskaldt dypvann som strømmer nedover i dypet. Tidligere har bergensforskere påvist verdens kaldeste dypvannstrøm her – en strøm av vann som holder temperaturer helt ned til -2,6 grader.

Andre havområder i Antarktis, som Amundsenhavet og Bellingshausenhavet, er regnet for relativt varme havområder. «Relativt varme» handler om temperaturforskjeller på 2-3 grader, noe som er mye i det iskalde Antarktis.

– At disse havområdene er regnet som varme, skyldes at vi finner mye av det relativt varme dypvannet fra verdenshavene oppe på sokkelen her, sier Elin Darelius, professor i oseanografi ved Geofysisk institutt, UiB og Bjerknessenteret.

Det relativt varme vannet får isbremmene til å smelte underfra, og brekke av som store isfjell.

Gjensyn med gamle måleserier

Elin Darelius har jobbet med målinger og observasjoner av den iskalde dypvannsproduksjonen i Weddellhavet. I 2020 leste hun en forskingsartikkel om en modellstudie i tidsskriftet Science Advanced, noe som umiddelbart virket rart for henne:

Modellene viste at der hvor kaldt, tungt vann strømmer nedover skråningen, så strømmer varmt vann andre veien, opp skråningen og inn på kontinentalsokkelen. Forskerne bak den australske modellstudien med de overraskende resultatene hadde ikke data som kunne vise det som modellen så. Men Darelius og hennes kollegaer har måleserier i Weddellhavet langt tilbake i tid.

Sammen med forskerkollegaer i Bergen, Bremerhaven, Cambridge og Paris, gikk de i gang for å undersøke tidligere måleserier fra Weddellhavet.

– Dataene var der, det var faktisk varmt vann som strømmet den andre veien. I forskningen vår har vi fokusert på den iskalde dypvannsproduksjonen, og har dermed ikke bitt oss merke i disse andre dataene, forteller Darelius.

– Det er ganske overraskende, at det varme vannet faktisk strømmer oppover og ikke langs skråningen som forventet.
 

Nytt funn i Nature Communications

Denne uken publiserte Darelius og forskerkollegaene sine funn fra observasjonene som støtter teorien fra den australske modellstudien fra 2020.

I tillegg til at de gamle måleseriene bidrar til ny kunnskap viser de også et annet poeng rundt arkivering av innsamlede data.

– Gjenbruk ligger jo i tiden, i denne studien har vi hentet fram og brukt alt vi har hatt av tilgjengelige data fra regionen. Dette er et godt eksempel på viktigheten av å gjøre innsamlede data åpent tilgjengelig for alle åpne databaser og arkiv, sier Elin Darelius.

Referanse: 

Darelius, E., Daae, K., Dundas, V. et al. Observational evidence for on-shelf heat transport driven by dense water export in the Weddell Sea. Nat Commun 14, 1022 (2023). https://doi.org/10.1038/s41467-023-36580-3

Hvorfor er det så mye mikroplast fra sminke på Langhaugen videregående skole?

Elevene på Langhaugen skole i Bergen ble overrasket over resultatet av sin undersøkning av mikroplast på sin skole. Gjennom innspilling av serien Klimavenn, fikk de i oppdrag å samle 1 desiliter sand og grus i sitt nærmiljø. Det viste seg at det var mye mer mikroplast fra sminke på Langhaugen enn gjennomsnittet fra andre skoler i landet.

Undersøkelsen kan du se i episoden «Mikroplast» i tv-serien Klimavenn som ligger på NRK skole. 

Elever på fire videregående skoler på Vestlandet deltar i episodene, der de samler og kategoriserer mikroplast, plast som er drevet inn på strendene med havstrømmene, de er med på fjellet for å se hvordan fjellplantene klarer konkurransen med lavlandsplanter i et varmere klima.

Elevene på Langhaugen skole går i dag i 3. klasse. Klassen kommer til lanseringsvisning av serien i dag på Bergen kino. 

Tv-serien Klimavenn, er støttet av Norges Forskningsråd og Bergen kommune.

I sesong 1 tester fire familier å spise mindre kjøtt, ikke kaste mat, reise mindre og shoppestopp. 

Se begge sesongene og mer informasjon om serien her.

I tredje etasje på Realfagbygget, har John Inge Svendsen flytta ut frå sitt gamle kontor. No deler han kontor, eit par meter nedover i samme gang. Han har blitt emeritus, og må innfinne seg med mindre hylleplass til bøker, hefter, artiklar, permar, alt som samlast opp gjennom eit langt liv i akademia.

– Det er vanskeleg å vite kva som skal kastast. Eg har tatt vare på ein del seminar og hefter som ikkje er like lett å finne att digitalt, seier John Inge Svendsen, professor i kvartærgeologi, no professor emeritus.

Nede i kjellaren har Institutt for geovitskap eit tilsvarande problem. Det er meter på meter med gamle borekjerner.

– Det er lett å seie at me skal kaste dei, men i eit prosjekt i samarbeid med Universitetet i Tromsø, nytta me nye metoder for DNA-analyse på dei gamle kjernene. Då er dei gull verdt likevel, påpeiker Svendsen.

Forsking avhengig av lokal kontakt

Gitt dagens geopolitiske situasjon, er det samarbeidet satt på pause.

– At russlandssamarbeidet no ikkje får fortsetje, er ei katastrofe for miljøforskinga. Det tar lang tid å byggje opp eit slikt samarbeid, seier Svendsen.

John Inge Svendsen og kollega Jan Mangerud byrja å jobbe i Uralfjella alt på midten av 1990-talet, då Sovjet-tida nyleg var over. Mange lokale institusjonar var velvillige til samarbeid med vestlege institusjonar.

– Me er heilt avhengige av fagleg samarbeid med lokale institusjonar for å få til feltarbeid i andre land. Det er svære logistiske operasjonar. Me skal ha tunge ting inn på fjellet. Me treng nokon som kjenner språket og kulturen, seier Svendsen.

Første feltsesong var for tretti år sidan. Deretter har det eine prosjektet avløyst det neste.

– Om ein har eitt prosjekt på tre år, løyser det fint lite. Me treng tid på å løyse forskingsspørsmål, seier Svendsen.

Gjenskaping av Uralfjella før istida

John Inge Svendsen er kvartærgeolog og jobbar med «yngre ting». Medan kvartærgeologar jobbar med dei siste 2,5 millionar åra, jobbar Svendsen mest med dei siste 100 000 åra, etter dei store istidene.

Kjernene han viser til, kjem frå Uralfjella. Forskinga på det eurasiske isdekket frå siste istid vart gjennom forskarkarrieren til eit over tretti år langt samarbeid med russiske institusjonar om Uralfjella.

Her er ein av dei få stadene der det ikkje har vore is som har skrapt vekk sediment og avsetningar – slik det er i Noreg. Svendsen påpeiker at det i Noreg ikkje finst særleg med sediment som er eldre enn 10 000 år.

Gjennom arbeidet i Ural, har John Inge Svendsen saman med ven, kollega og mentor Jan Mangerud definert utstrekninga av isen under siste istid i Russland. Det viser seg at isgrensa gjekk om lag ved Uralfjella, her har det vore folk langt tidlegare enn det mange har trudde før.

Då Svendsen saman med ei rekkje kollegaer i 2004 laga ei ny rekonstruksjon av det Euraiske isdekket, viste forskarane at det nordlege Russland var isfri då isdekket var på sitt største, for omlag 20 000 år sidan.  Forskarverda kallast dette LGM, Last Glacial Maximum, og Svendsens rekonstruksjon inngår i mange globale modellar som eit rammevilkår for LGM-tida.

Neandertalarar i Arktis

I samarbeid med arkeologar, fann Svendsen og Mangerud ut at folk hadde kryssa polarsirkelen på dei russiske slettene for over 40 000 år sidan. Publisert Science i 2011, kunne Svendsen og kollegaene vise at det var neandertalarar fleire tusen kilometer lengre nord enn ein tidlegare hadde kjent til.

– Verdien av samarbeid på tvers av fag kan ikkje overdrivast.  Berre her på instituttet, kan det vere vanskeleg å forstå på tvers av disisplinar som maringeologi og kvartærgeologi. Det same gjeld mellom modellering og oss som jobbar med observasjonar, me har framleis mykje å lære av kvarandre, seier Svendsen.

Som veteran på Bjerknessenteret, kjenner han godt til utfordringa med å få forskarar til å forstå språket mellom dei ulike tradisjonane.

Stabiliteten til havstraumane i Atlanterhavet er viktig for oss nordmenn, som ei av dei viktigaste varmekjeldene for livet langs den lange kysten vår. Men kva vil hende med havsirkulasjonen i eit varmare klima? Diskusjonane rundt dette har gått heite i forskarmiljøet.

Det europeiske forskingsrådet, ERC, ynskjer også å vite meir om dette, og har difor tildelt eit prestisjefylte Consolidator Grant til professor Kjetil Våge ved UiB og Bjerknessenteret for å undersøke det nærare.

– Det er veldig kjekt når ein får det positive svaret, seier ein smilande Våge.

ROVER undersøker havstraumane

Prosjektet hans har fått namnet «Resilient northern overturning in a warming climate», eller ROVER blant vener. Målet er å finne ut kor motstandsdyktig havstraumane er mot endringar i klimaet, og spesielt reduksjonen i sjøis om vinteren.

– Eit av hav- og klimaforskinga sine store uløyste spørsmål er korvidt havet i nord er «årsak» eller «verknad» i klimasystemet, seier professor Tor Eldevik, instituttleiar på Geofysisk institutt ved UiB. 

– Påverkar isens tilbaketrekking Golfstraumen? Eller er det global oppvarming i seg sjølv via Golfstraumen som endrar Arktis? Her håper eg Kjetil kan hjelpe oss med gode svar etter kvart som prosjektet skrider fram.

Omveltningssirkulasjonen i det nordlige Atlanterhavet (AMOC) er namnet på det store havstraumsystemet som fraktar vatn frå ekvator mot nord i overflaten, og kaldt, tett vann i dypet mot sør igjen, i ein evig sirkel. Både Golfstraumen og den nordatlantiske straumen er ein del av dette.

Dei arktiske områda er nokre av dei som har hatt størst auke i temperatur dei siste 50 åra, som gjer seg tydeleg til syne i sjøisens endring her.

Ny kunnskap om havets sirkulasjon

Spesielt ser ROVER på påverknaden minkande is på austkysten langs Grønland har på danninga av det kalde djupvatnet i AMOC. Noko av det særeigne her er at havstraumen følgjer kontinentalsokkelen langs marginaliskanten, og straumen blir i aukande grad isfri.

– Når vatnet er under isen, er det lite varmeutveksling med lufta over. Når iskanten flytter seg, blir ikkje straumen forflytta, men den totale avkjølinga av vatnet i straumen vil auke. Dette blir ikkje oppfatta av klimamodellar, fordi dei ikkje har  tilstrekkelig oppløsning i sine modelleringar, forklarar Våge.

Klimapanelet forventer ei svekking av AMOC, men hypotesa til Våge er at den manglande isen styrkar danninga av det kalde djupvatnet. Målet er å finne ut kor mykje kaldt djupvatn som dannar seg i området under der det før pleide å vere konstant havis. Kan det til og med styrke AMOC? Følgjene av kunnskapen gjer forskaren nysgjerrig:

– Potensielt får det innverknad på vår grunnleggjande forståing for AMOC, og korleis den endrar seg i eit varmare klima. Kanskje det også kan hjelpe oss nærare ei forståing for vippepunkta i Nord-Atlanteren?

Nybrottsarbeid langs Grønlandskysten

– Kjetil er ekspert på havstraumane i Nord-Atlanteren og har alt bidrege tungt til ny forståing av denne sentrale delen av det globale klimasystemet, seier Kikki Kleiven, direktør på Bjerknessenteret. 

Ho gratulerar hjarteleg, og seier heile bjerknesmiljøet er stolt på hans vegner.

– Det er viktig for Bjerknessenteret, men også for samfunnet at Kjetil no får moglegheita til å bygge opp si forskingsgruppe og internasjonale forskingsaktivitetar på havstraumar ytterlegare.

I ROVER skal forskararne observere straumane og dypvannsdannelsen medan den foregår, både gjennom vintertokt med isbrytar, og gjennom fortøyingssensorar – såkalla målerigger – på tvers av kontinentalskråningen øst for Grønland, og glidere – autonome undervannsfartøy. Gode data herfrå vil vere nybrottsarbeid, og er kritiske for forståinga vår av dypvannsdannelsen i området

I 2015 fekk han og laget hans eit rekrutteringsstipend frå Bergens forskningsstiftelse, no Trond Mohn-stiftelsen. Dette arbeidet la grunnlag for ROVER.

Resultat av ein laginnsats

For å nå opp til toppen i ERC-systemet må ein gjennom to rundar med det europeiske forskingsrådet og ein heil del venting, og etter eitt år fekk han endeleg svaret han ynskja.

Våge trekker fram ERC-søknaden som ein laginnsats, som ikkje hadde gått åleine:

– Eg er veldig takknemleg for alle frå Geofysisk institutt som har stilt opp, støtta prosjektet, og bidrege med mykje inn mot søknaden. Mange har vore involvert, både frå det administrative og samarbeidspartnarar i det faglege.

– Det er utruleg gledeleg at det er så mange som har bidrege kvar gong ein hjå oss lukkast, seier Eldevik, som trekker fram at Christian Gebhardt ved GFI og Bergen Offshore Wind også fekk Consolidator Grant denne runden.
 

De siste 120 årene har overflatetemperaturen i Nord-Atlanteren svingt opp og ned i perioder på noen tiår. Havet var varmere i 1930–1965 og etter 1995, kaldere i 1900–1930 og 1965–1995. Tilsvarende skift kan spores i været i landene rundt Atlanterhavet.

At temperaturen har gått opp og ned flere ganger, antyder at det finnes naturlige mekanismer som får Atlanterhavet til å svinge. Men fort går det ikke.

Måledataene tilsier at det går seksti til åtti år fra en varmeperiode til den neste. Derfor er måleserien for kort til å avkrefte at det dreier seg om tilfeldige sammenfall eller til å finne årsaken til at temperaturen svinger.

– Skyldes det vulkaner, spør François Counillon. – Solen? Variasjoner i havsirkulasjonen eller bare tilfeldigheter? Vi trenger en lengre periode med data for å skjønne hva som foregår.

Som forsker ved Nansen senter for miljø og fjernmåling, leder Counillon Bjerknessenterets nye satsning på modellering av fortidens klima. Sammen med kolleger vil han bruke en klimamodell til å simulere klimaet på jorden, ikke fremover, men for det siste tusenåret. Tusen år er lenge nok til at man kan utforske svingninger som den i Nord-Atlanteren.

Lange simuleringer av fortidsklimaet finnes fra før. Også materialer fra havbunnen har gitt innsikt i hvordan klimaet har variert. Det nye er at begge typer data skal kobles. Bjerknes-forskerne vil la gamle skjell og koraller styre en klimamodell.

Modeller gir deg hele verden

En klimamodell er en forenklet fremstilling av virkeligheten, en digital klode der geografien og klimaet er mest mulig likt jordens. Man kan sette modellen i gang og se hvordan hav, luft, isbreer og regnskog utvikler seg under gitte forutsetninger.

Sammenlignet med observasjoner, har modeller den fordelen at de gir deg hele verden, også forhold det ikke finnes målinger av. Fysikken i vind og havstrømmer er som i virkeligheten. Derfor kan modellen gi informasjon om havstrømmer i Atlanterhavet for tusen år siden – uten at vikingene senket et eneste måleinstrument i sjøen.

Ulempen med modeller er at de kan komme skjevt ut. Modellen trenger ikke å gjøre noe galt, men små avvik kan vri utviklingen i en annen retning. Historiens gang – også i vær og havstrømmer – var bare ett av flere mulige utfall.

Får ikke trave av gårde

Oftest begynner en klimasimulering bra, med et modellklima som er som i virkeligheten. Men etter å ha kjørt en stund, kan modellen ta en annen retning, som en hest som får gå fritt over et jorde. Det er ingenting i veien med hesten, men innimellom må rytteren sørge for at de kommer frem til rett sted.

– Det er som i et kryss der man kan ta til høyre eller venstre, sier François Counillon. – Vi vil forsikre oss om at modellen alltid velger riktig retning. Historiske data skal fungere som et kompass.

Fordelen med simuleringer av fortiden er at vi vet hva som skjedde. Observasjoner fra gammel tid skal lede modellen inn på rett avkjørsel. Også det er gjort før, men i den nye tusenårssimuleringen skal François Counillon og kollegene stramme tømmene.

Klimamodellen skal aldri få galoppere vilt. Virkelighetens klima skal få den på riktig kurs før den kommer langt.

Metoden kalles dataassimilering og innebærer å samle all tilgjengelig informasjon om klimaet til enhver tid. Det fullstendige bildet brukes til å korrigere modellen før man kjører videre. Slik sikrer man et virkelighetsnært klima gjennom hele det tusenåret simuleringen skal dekke.

Skjell og koraller tøyler modellen

Måledata finnes kun for et hundreår eller to. Fortidens havtemperatur må rekonstrueres. Til dette kan fortidsklimaforskerne bruke stoffer i skjell, i koraller og i fossiler i sedimentene på havbunnen.

Dette er indirekte klimaindikatorer eller såkalte stedfortrederdata – ikke direkte målinger av klimaet, men av egenskaper som ble påvirket av klimaet da organismene levde. Ved å måle dem, kan man utlede om det har vært varmt eller kaldt, tørt eller vått.

Utvalget er begrenset sammenlignet med moderne måledata, men slår man sammen all tilgjengelig informasjon, er grunnlaget godt nok til å holde modellen i tømmene.

En fortid nærmere den virkelige historien

Selv om temperatursvingningen i Nord-Atlanteren bare er observert i et drøyt hundreår, kommer den tydelig frem i simuleringer som allerede er gjort. I klimamodellene knyttes den til variasjoner i den store omveltningssirkulasjonen som Golfstrømmen er en del av.

I den nye tusenårssimuleringen, der skjell og koraller binder modellen til virkeligheten, vil fremstillingen av Nord-Atlanterens klima være mer realistisk enn i tidligere simuleringer.

François Counillon og kollegene vil finne ut om temperaturen i Nord-Atlanteren på lang sikt påvirkes av vulkanutbrudd, av variasjoner i havstrømmer og av hvor mye solstråling jorden og havet mottar. I tillegg vil de utforske hvordan temperatur og havstrømmer i Atlanterhavet samvirker med fenomener som El niño i Stillehavet.

– Med en bedre forståelse av hva som driver variasjonene i havet, håper vi å kunne forbedre klimavarslene for fremtiden, sier François Counillon.

Les mer om fortidsklima.

– Litt glede og litt skuffelse.

Slik oppsummerer professor Vigdis Vandvik den nye naturavtalen som ble banket igjennom på verdens naturtoppmøte i Montreal på søndag. Hun mener det er veldig bra at verden har fått en avtale, selv om den har blitt avslipt i kantene gjennom forhandlingene.

Her kan du laste ned og lese hele naturavtalen

Selv om et av hovedmålene handler om at 30 prosent av hav- og landområder i verden skal være under en form for beskyttelse innen 2030, er Vandvik tydelig på at avtalen likevel ikke kun handler om vern.

– Avtalen handler både om vern og om hvordan vi skal nå målene. Den handler også om hvordan vi i verden skal fordele byrder og goder på en rettferdig måte. Urfolk skal fremdeles få bo i viktige områder, land i sør med regnskog og stort biomangfold skal få lov til å utvikle seg.   

Som i klimatoppmøtene, avslører også forhandlingene i naturtoppmøtet sterke konflikter mellom utviklingsland og industriland rundt vern av naturressurser og økonomisk utvikling.

– Det er stor misnøye fra Afrika. Det må vi ta på alvor i arbeidet framover, sier Vandvik.

Blant de målene som tar for seg løsninger og hvordan man skal klare å nå målene, er det flere punkt som tar opp rettferdig fordeling mellom nord og sør, tar hensyn til urfolk og kvinner. Det er mål som handler om at nasjoner må slutte med subsidier som er skadelige, for eksempel oljeskattepakken for Norges del, eller subsidier til import fra soya fra Brasil.

Ikke minst er det også et punkt om at det skal være åpenhet om finansiering, som skal sikre at støtte til vern, faktisk går til det man betaler for.

I tillegg til målene for 2030 har rammeverket fire samlende hovedpunkt gjeldene for 2050.

Les mer i pressemeldingen fra naturtoppmøtet– FNs biodiversitetskonferanse COP15

For mer om avtalen, bakgrunn og forhandlingene, les også Energi og klima sitt intervju med Vigids Vandvik

Det siste hundreåret har overflatetemperaturen i Nord-Atlanteren svingt opp og ned i perioder på noen tiår. Svingningene er ikke begrenset til havet. Tilsvarende variasjoner er observert i sjøisdekket i Arktis, i havstrømmene og i luften helt opp til stratosfæren, mer enn en mil over overflaten.

I vinterhalvåret på den nordlige halvkule er variasjonene store nok til å gi utslag i den globale temperaturen. Noen tiår blir varmere enn andre.

En pause i global oppvarming i 1950–1970 og tilsvarende økning i 1980–2000 kan knyttes til slike svingninger. Nå er vi igjen inne i en periode der forholdene i Nord-Atlanteren tilsier at det skulle bli kaldere.

– Svingningene kan dempe menneskeskapt oppvarming midlertidig. Men den kan ikke gi oss klimaet fra 1950-, 60- og 70- tallet tilbake, sier Nour-Eddine Omrani.

Sammen med andre forskere fra Bjerknessenteret og Universitetet i Bergen har Omrani publisert en studie av mekanismen bak svingningene i Nord-Atlanteren.

Nå advarer han mot å ta en mindre intens temperaturstigning de kommende årene til inntekt for at den globale oppvarmingen går saktere.

Global oppvarming gjør både varme og kalde faser av svingningen varmere. I kalde faser forsvinner mindre sjøis enn i varme faser, men uansett vil mer sjøis smelte nå enn for femti år siden.

Temperaturen vil stige raskere igjen

– Når den neste varme fasen kommer, vil oppvarmingen starte på et høyere nivå. Det vil føre til at det blir varmere enn noen gang, sier Nour-Eddine Omrani.

Han håper vi vil bruke de kommende årene klokt.

– Den varslede pausen kan gi oss tid til å utarbeide tekniske, politiske og økonomiske løsninger innen global oppvarming og sjøissmelting akselererer igjen.

Svingninger gjør klimaet mer forutsigbart

Omrani og kollegenes nye studie viste at svingningene i Nord-Atlanteren er relativt forutsigbare. Det vil de utnytte.

Svingninger som den i Nord-Atlanteren gjør det mulig å varsle vær og klima for kommende sesonger, år og tiår – lengre enn vanlige værvarsler og kortere enn klimafremskrivninger. Temperaturen i det tropiske Stillehavet, som skifter mellom fenomenene El niño og La niña, er også en slik svingning.

Hvor gode varsler for sesonger og tiår kan bli, avhenger av kunnskap om hva som forårsaker variasjonene, og hvordan de påvirker havet og atmosfæren. Dette er et relativt nytt forskningsfelt, der global oppvarming og variasjoner på kortere tidsskala kombineres.

– Uten global oppvarming ville det neste tiåret minne om det kjølige 1950-, 60- og 70-tallet, sier Nour-Eddine Omrani. – Med klimaendringene på toppen, vil det bli varmere.

Les om bakgrunnen for svingningene i Nord-Atlanteren her.

Referanse

Omrani, NE., Keenlyside, N., Matthes, K., Boljka, L., Zanchettin, D., Jungclaus, J.H., Lubis, S.SH.: Coupled stratosphere-troposphere-Atlantic multidecadal oscillation and its importance for near-future climate projection. npj Clim Atmos Sci 5, 59 (2022). https://doi.org/10.1038/s41612-022-00275-1

Laurdag 13. november vart Voss råka av ein ny storflom. Voss kulturhus vart igjen oversvømt, og det planlagte klimatilpasningsseminaret med 70 deltakarar frå kommunar, fylkeskommunar, forskning og privat sektor måtte finne alternativ stad å vere.

– Flommen sist helg gav ein ekstra dimensjon til arbeidet, seier Elisabeth Angell, forskar i Norce og prosjektleiar for årets Klimathon.

I år var Voss herad med på arrangørsida, med mange deltakande lokalpolitikarar. Med klimaendringane er auka risiko for flom nettopp noko vossingane må bu seg på, og finne gode løysingar på. 

Les også forskarane Øyvind Paasche og Erik Kolstad i ba.no om flaum og klimarisiko: Dette vil skje igjen, snart  

Nyttig nettverk

Klimathon er ein workshop og arbeidsseminar over to dagar, der deltakarar frå ulike sektorar saman løyser problemstillingar rundt klimatilpasning. Deltakarane har ulik erfaring og arbeidsverktøy, og rundt om i kommunane er det ofte små fagmiljø.

Målet er å bryne kunnskap på tvers av fagdisiplinar.

­­­– Det er ulik kapasitet og kompetanse på klimatilpasning rundt om i kommunane. Me ser at dei kommunane som har vore utsett for klimahendingar er meir opptatt av klimatilpasning enn andre, naturleg nok, seier Angell.

Det er i år fjerde gong Klimathon kjem i stand, og med fleire av deltakarane som har delteke tidlegare. Lene Omdahl er rådgjevar innan klimatilpasning i Vestland fylkeskommune. I første runde med Klimathon i 2018, var ho med som deltakar. Sidan har ho vore med som arrangør.

­– Klimathon har blitt ein nettverkstad for oss som jobbar med klimatilpasning. Rundt om i kommunane er det fleire som sit meir eller mindre aleine med dette arbeidet, her får me eit nettverk og fagleg påfyll, seier Omdahl.

Ei viktig side ved Klimathon er nettopp at forskarane også får tilbakemelding frå forvaltning og folk som bruker kunnskapen.

– Sidan starten i 2018 har dialogen og medverkninga mellom forskarane og brukarane blitt langt betre, seier Mathew Stiller-Reeve, som sidan starten har vore med å utvikle klimatilpasningsworkshopen.

Naturbaserte løysingar

Årets tema er naturbaserte løysingar som ein del av klimatilpasningsarbeid. I bakgrunnen ligg den pågåande klimakrisa og naturkrisa med tap av biomangfald. Både FNs klimapanel og det internasjonale naturpanelet gir naturbaserte løysingar ei nøkkerolle for handtering av desse utfordringane.

Naturbaserte løysingar famnar om tiltak der natur og natur-hermande innretningar er med å dempe klimarisiko. Det kan vere elverestaurering, skog som rasvern, bevaring og gjenskaping av natur.  

Regnbed og grøne tak i byar er liknande klimatiltak som er gode måtar å samle opp vatn for å hindre flom og overvatn, men ikkje rekna som eit naturbasert tiltak. I Noreg er naturbaserte løysingar hovedregeken i dei statlege retningslinene for klimatilpasning.