Bjerknessenteret for klimaforskning er et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, NORCE, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet. 

Kommentar

106 results

Dette året har virkelig gitt mange gode nyheter til klimaforskningsmiljøet i Bergen.

CO2-observatoriet på Mauna Loa på Hawaii har nå meldt om enkeltmålinger over 400 milliondeler (ppm) CO2 i atmosfæren. Dette har betydning utover et rundt talls symboleffekt.

Vitenskap eller myter om klima

Vitenskap eller myter om klima webadmin tir, 03/05/2013 - 00:00 Vitenskap eller myter om klima

Eystein Jansen
Prof./Direktør Bjerknessenteret for Klimaforskning, UiB

Først publisert i Finansavisen 23. februar 2013.

Øystein Stray Spetalens distribusjon av en påstand om at global oppvarming skulle ha stoppet opp, har skapt debatt. I en kunnskapsnasjon som Norgen burde vi ha en opplyst, faktabasert debatt. Her er vitenskapen: Vi har et ekstremt velfungerende målesystem for å overvåke klimasystemet. Alle objektive målinger av tilstanden i klimasystemet viser at jorden tilføres energi. Alle sentrale mål på oppvarming viser en klar stigende tendens. Det er en stadig økende varmemengde i havet, ned til mer enn 2000m vanndyp. Det er mindre snø, det er mindre is i Arktis, det samlede brearealet er i sterk nedgang, ismangden på Grønland og i Antarktis minker. Havet stiger. Temperaturen i atmosfæren og på jordoverflaten øker om man ser på dette 10-år for 10-år. En svak tendens til mer isutbredelse rundt Antarktis hindrer ikke at den totale ismengden på jorden minker sterkt. Jorden blir mindre hvit og absorberer mer varme fra solen.

Alle faglige rapporter som sammenstiller dette bildet er helt entydige, også når det gjelder at en hovedårsak er utslippene av klimagasser. Den økte drivhuseffekten er fundert i solid fysikkteori, og den er tillegg målt fra satelitter. Alt dette er fra fagfelleevaluert forskning i de vitenskapelige tidsskriftene. Vitenskapsakademiene i verdens fremste forskningsnasjoner og de internasjonale organisasjonene for de dispilinene som deltar i forskningen hevder det samme.

I vårt land baserer vi beslutninger på kunnskap. Vi vurderer nye metoder i medisin basert på publisert forskning. Vi ser på rangeringer av verdens universiteter, og er misunnelige på de ledende universitetene. Se så på forskerne som deltar i FNs klimapanel og de som publiserer ny forskning, hvor de jobber og er utdannet. Her finner man de fremste akademiske institusjonene i verden: Oxford, Cambridge, ETH, Ecole Normale Superieur, Stanford, Princeton, Columbia, MIT, Harvard, Peking Univ., Univ. Tokyo etc. Norske fagmiljø er gode og i godt selskap. Er det noen grunn til at disse institusjonene skulle holde helt andre standarder i utdanning og forskning innenfor geofysikk og forståelse for jordens klima, enn det de ellers er kjent for?

Ole H Ellestad gir i FA 11.2 støtte til Spetalens påstand. Det er ikke uventet. Ellestads metode er å neglisjere langsiktig trend og fokusere på utvalgte korte intervall der naturlige svingninger demper den langsiktige trenden. Han referer utdrag fra artikler uten å nevne at de samme artiklene konkluderer helt annerledes om datamaterialet enn han selv gjør, slik han nylig gjorde i en debatt med undertegnede i nettavisen geo365.no. Når havstigningen så tar fatt igjen og følger den langsiktige trenden, forblir Ellestad taus. Han beregner temperaturtrend ved å velge seg ut et tidspunkt i ett spesielt år som utgangspunkt, selv om det å bruke alle andre omliggende år som utgangspunkt gir andre resultat og viser fortsatt oppvarming. Tenk om børskurser le vurdert like subjektivt? Om Ellestad skulle ha rett, og alt styres av naturlige svingninger ville vi ikke ha en kontinuerlig opphopning av varme i jordsystemet, men bare en omfordeling mellom hav, is og atmosfære. Dette er egentlig enkel fysikk.

Dessverre for Ellestad viser objektive målinger at han tar feil. Varmemengden øker. Men dette helhetlige bildet blir naturlig nok ikke gjengitt av Ellestad i hans “klipp og lim” aktivitet.  Det er nok lite å gjøre med det, men jeg skulle ønske at debatten oftere tok utgangspunkt i vitenskap og kunnskapsproduksjonen enn i mytologien. Da vil man også slippe å erklære seg som “agnostiker “i et tema som egentlig dreier seg om fysikk og naturlover.
 

Er dette en akademisk klimadebatt?

Er dette en akademisk klimadebatt? webadmin ons, 02/20/2013 - 00:00 Er dette en akademisk klimadebatt?


Eystein Jansen
Professor/Direktør Bjerknessenteret for klimaforskning


Pål Prestrud
Seniorrådgiver CICERO Senter for klimaforskning

Denne kommentaren ble først publisert i GEO365.

Når vi debatterer med Ole Henrik Ellestad lurer vi alltid på hva slags debatt vi deltar i. For en akademisk debatt likner det lite på. En akademisk debatt skal være preget av kritiske og logiske tilnærminger, etterprøvbare forutsetninger, og at man forholder seg til det foreliggende datamaterialet og publikasjoner av god kvalitet. Det er det sjelden vi ser når Ellestad er på banen.

Temperaturen i Antarktis
La oss ta utgangspunkt i den debatten som har gått på Geo365 de siste ukene om temperatur-utviklingen i Antarktis. Den er illustrerende for hva Ellestad har å fare med. Det er ikke første gang Ellestad bastant har påstått av dette kontinentet avkjøles og at det strider mot den jevne økningen i atmosfærens innhold av CO2 dersom drivhusteorien er riktig. Han har gjort det i flere innlegg i andre medier også. Og medlemmene i foreningen Klimarealistene som han leder, har vært særdeles aktive med leserinnlegg i avisene og andre steder, der samme påstand framsettes.

For det første ligger det i påstanden en uetterrettelig framstilling av klimaforskningen. Det har aldri vært hevdet at hele kloden skal varmes opp likt eller at avkjøling ikke kan skje regionalt under en global oppvarming og økende CO2-nivåer. Det er som forventet at det er store regionale forskjeller.   En eventuell avkjøling i Antarktis vil ikke stride mot teorien om at drivhusgasser er årsaken til global oppvarming.

For det andre er det lite som tyder på at det har blitt kaldere i Antarktis de siste tiårene. Vi (EJ) har redegjort for noen av de vitenskapelige publikasjonene (i gode fagfellevurderte tidsskrift) som foreligger fra de siste årene om temaet (for eksempel Geo365, 24.01.13), men det er flere andre også. Felles for dem er at de viser en oppvarming eller stabil temperatur over store deler av Antarktis, mens noen deler av kontinentet ser ut til å ha hatt en svak avkjøling.

Disse vitenskapelige resultatene har sine styrker og svakheter som de fleste andre, og må selvfølgelig tolkes med et kritisk blikk.  Uansett gir de i hvert fall ikke noe grunnlag for å si uten forbehold at Antarktis avkjøles slik Ellestad gjør. Hva stiller så han opp med for å dokumentere sin påstand?

Han gjør ingen helhetlig vurdering av nyere oppdatert litteratur, men siterer fra en publikasjon som er 15 år gammel og som er vanskelig tilgjengelig fordi den er skrevet på polsk (eller er det russisk?), Så vidt vi kan skjønne er ikke alle tilgjengelige temperaturdata fra kontinentet inkluderte. Det er også vanskelig å vurdere om tidsskriftet har en god kvalitetssikring gjennom fagfellevurdering slik de fleste forskere ville legge vekt på.  I et slikt tilfelle burde de skeptiske antennene til enhver forsker bli aktive. Dette minner svært mye om selektiv utvelgelse (cherry picking) av ett enkeltresultat som viser en ting, og ignorering av en stor mengde solide forskningsresultater som viser noe helt annet.
Videre presenter Ellestad upubliserte kurver uten noen form for analyse av data og som er hentet fra en enkeltpersons nettside som tidligere har vist seg å inneholde graverende faglige feil. Disse kurvene er hovedgrunnen til at han slår fast at Antarktis er avkjølt med 0.4 grader de siste 30 årene. Angivelig skal kurvene være baserte på de samme satellittdata som EJ presenterte på kart i innlegg på Geo365 den 24. januar som er tatt direkte fra den forskergruppen som analyserer disse data, men resultatene ser ut til å være forskjellige. Dette viser hvor varsom man skal være i bruken av upubliserte data hentet fra tilfeldige nettsider.

Til slutt i sin beviskjede presenterer Ellestad en temperaturkurve sammen med CO2-kurven fra Sydpolen som slutter i år 2000. En dataserie som slutter for 13 år siden fra ett enkeltpunkt forteller veldig lite om temperaturutviklingen på et helt kontinent.  
Vi kan bare undre oss over at dette skal være tilstrekkelig til å neglisjere de mange vitenskapelige resultatene fra de aller siste årene som peker i en annen retning enn avkjøling og som er publiserte av gode forskergrupper i de beste tidsskriftene. Om Ellestad skal få rett i sin påstand, må det først publiseres et solid vitenskapelig grunnlag for den. Det er langt unna det nå.

Et mønster i debatten
Diskusjonen om temperaturene i Antarktis minner om den en av oss (PP) hadde med Ellestad da han høsten 2010 deltok på NRK TVs Debatten og hevdet at det hadde vært lettere for Børge Ousland å seile rundt Polhavet - som han nettopp hadde gjort - på 1930-tallet, fordi den gang var det varmere og mindre is i Arktis enn nå.  PP la fram det han kjente til av nye solide vitenskapelige publikasjoner som viste at Ellestad ikke hadde dekning for sin påstand, og utfordret han på forskning.no til å legge fram sin dokumentasjon. Også den gang var dokumentasjonen 10-15 år gamle vanskelig tilgjengelige rapporter som åpenbart ikke inkluderte alle data, dataserier fra en målestasjon på Grønland, og et par anekdoter fra ishavsskippere som hadde observert lite is. Opp mot dette står flere publiserte studier av isutbredelsen i tiden før satellittmålingene som viser at det ikke var like lite is som i dag på 30-tallet. Ellestads neglisjering av faglitteratur som ikke støtter hans forutinntatte oppfatninger, og mangel på vitenskapelig dokumentasjon er påfallende. Og det er et mønster i dette. Det går igjen i omtrent alle de skriftlige debatter Ellestad deltar i.

Et annet eksempel er Ellestads neglisjering av de klare langsiktige trendene i den globale oppvarmingen. Han fokuserer på utvalgte korte intervall der naturlige svingninger demper den langsiktige trenden. Han referer utdrag fra artikler uten å nevne at de samme artiklene konkluderer helt annerledes om datamaterialet enn han selv gjør, slik han gjorde i diskusjonen med EJ om havstigning. Når havstigningen så tar fatt igjen og følger den langsiktige trenden, forblir det ukommentert fra Ellestads side. Han beregner temperaturtrend ved å velge seg ut et spesielt år som utgangspunkt, selv om det å bruke alle andre omliggende år som utgangspunkt gir andre resultat og viser fortsatt oppvarming.
Han ignorerer både satellittmålingene som viser at drivhuseffekten øker, og de solide målingene av den kontinuerlige opphopningen av varme i verdenshavene ned til over 2000m vanndyp. Om Ellestad skulle ha rett, og alt styres av naturlige svingninger skulle ikke dette skje. Da ville vi ikke ha en kontinuerlig opphopning av varme i jordsystemet, men bare en omfordeling mellom hav, is og atmosfære. Dessverre for Ellestad viser objektive målinger at så ikke skjer. Tvertimot øker varmemengden både i havet, på landjorden, i den nedre atmosfæren, isbreene og innlandsisen smelter og permafrosten blir varmere. Men dette helhetlige bildet blir naturlig nok ikke gjengitt av Ellestad i hans “klipp og lim” aktivitet.

Snødekket på den nordlige halvkule
Ellestad gjør et stort poeng av at EJ angivelig er selektiv når han presenterer data for endringer i snødekket på den nordlige halvkule om våren da det er store endring, men ikke om vinteren da det ikke er noen endring. For legfolk er det mest naturlig å velge vinterdata når snømengde skal karakteriseres i følge Ellestad.

For oss er det logisk å bruke perioden for endringer når det er endringer som skal beskrives. Det er godt dokumentert at det er om våren. Ellestad kan da ikke mene at vi skal si at det ikke er endringer i snødekket på den nordlige halvkule med henvisning til vinterdata? Våren er dessuten den mest interessante perioden fordi det er da snødekket har størst effekt på albedo/klima (solinnstrålingen er som kjent langt høyere i disse områdene i mai og juni en senhøstes og om vinteren) og på de økologiske systemene (lengre vekstsesong har stor effekt på plantevekst og gjengroing av tundraen). Endringene i Arktis ser dessuten ut til å være dramatiske: “The rate of loss of June snow cover extent between 1979 and 2011 (- 17.8% per decade) is greater than the loss of September sea ice extent (-10.6% per decade) over the same period” (Derksen and Brown 2012. Geophysical Research Letters vol. 39). I denne perioden er det blitt 20% mer vegetasjon på den arktiske tundraen i følge satellittmålinger.

Isen i Arktis
Det tar lang tid og det må brukes mye plass på å gjendrive Ellestads påstander, men la oss helt til slutt bruke litt tid på hans mantra om at det er de naturlige variasjonene som dominerer også de siste tiårenes klimaendringer. Ellestad skriver for eksempel om Jansen og Prestrud at «De tolker resultatene i lys av beregningsmodellene og tillegger ikke observasjonene tilstrekkelig vekt». Det Ellestad sier er tull. For oss er det observasjonene og publikasjonen av dem på en god vitenskapelig måte som teller mest. Vi er begge forskere som har vår bakgrunn i empirisk forskning, og vet godt etter  15-20 feltsesonger på Svalbard og tokt i farvannene rundt (PP), og fra en rekke månedslange tokt til havs (EJ) (hvor mange har Ellestad?) forskjellen på data/harde fakta og modellberegninger. Men modellberegningene er nyttige fordi de kobler teori og observasjoner sammen, og gir oss forståelse for klimasystemets dynamikk.

I følge Ellestad er det en naturlig intensivering av Golfstrømmen som er ansvarlig for smelting av havis i Arktis de siste årene. Vi kjenner ingen som avviser at det er naturlige dekadiske variasjoner i innstrømmingen av vann til Polhavet. I sitatet Ellestad (Geo365 oppdatert 7. februar) selv presenterer for å dokumentere sine påstander står det «The magnitude of this warming (Polhavet utenfor Eurasia i 2007) is unprecedented (=savner sidestykke)  in the history of regional instrumental observation».

Nettopp! Det er jo det som er hele poenget.  Flere studier viser at det vannet som nå strømmer inn i Polhavet er varmere enn tidligere (se for eksempel figur i PPs innlegg 11. januar). De naturlige svingningene i klimaet går sin gang på toppen av den oppvarmingen drivhusgassene forårsaker. Det innebærer også at disse svingningene periodevis kan svekke eller forsterke oppvarmingen fra drivhusgasser.

Hvor kommer den økte varmen i havoverflaten fra? Det er en logisk brist når det hevdes at innstrømming av varmere vann skal være i strid med at det er global oppvarming og drivhusgasser som er årsaken til smeltingen av havis. Isen i Arktis smelter dessuten mange andre steder enn der den er i direkte kontakt med den innstrømmende Golfstrømvannet, og snødekket på land over store deler av Arktis smelter tidligere og det er mindre snø enn før. Følgelig er det også andre faktorer som bidrar til meltingen. Oppvarmingen av atmosfæren i Arktis har gått 2-3 ganger raskere enn det globale gjennomsnittet, og som kjent smelter is når det blir varmere. Så får det bli opptil forskningen å avgjøre om det er økt varme i havet eller i atmosfæren som bidrar mest til smeltingen av snø og is.

Ellestad har hårdnakket og gjentatte ganger hevdet at en sterk storm i august var en hovedårsak til at det ble målt minimums isutbredelse i september 2012. Det har han gjort uten dokumentasjon og uten at han har noen form for kompetanse på området. Nå er den første vitenskapelige studien av dette publisert. Zhang et al. 2013 (The impact of an intense summer cyclone on 2012 Arctic sea ice retreat, Geophysical Research Letters, in press) konkluderer med at stormen bare bidro til 4.4 % av isreduksjonen og videre at  «Thus without the storm, 2012 would still have produced a record minimum”. 

Naturlige svingninger
Ellestad spør lett retorisk hvorfor ikke naturlige endringer er årsaken til den oppvarmingen vi har nå, når det må ha vært tilfelle ved tidligere oppvarminger. Det foreligger store mengder publiserte studier fra forskjellige anerkjente forskningsgrupper som konkluderer med at sykliske endringer i havstrømmene i Atlanteren eller andre naturlige endringer ikke har vært en dominerende årsak til jordens klimaendringer og havisens reduksjon de siste årene slik Ellestad hevder. Det er vanskelig å finne vitenskapelige resultater som peker i en annen retning. Vi foreslår at Ellestad begynner å lese disse publikasjonene. Her er et lite utvalg han kan begynne med:

Del  Sole et al. 2011. A significant component of unforced multidecadal variability in the recent acceleration of global warming. Journal of Climate 24.
Keenlyside et al. 2008. Advancing decadal-scale climate prediction in the  North Atlantic sector. Nature 453.
Notz and Marotzke 2012. Observations reveal external  driver for Arctic sea ice retreat. Geophysical Research Letters 39.
Ring, M.J. et al. 2012. Causes of global warming observed since the 19th century. Atmospheric and Climate Sciences 2: 401-415.
Sedlacek and Knutti 2012. Evidence for external forcing on 20th century climate from combined ocean-atmospheric warming patterns. Geophysical Research Letters 39.
Swanson et al. 2009. Long-term natural variability and the 20th century climate change. Proceedings of the National Academy of Sciences 106.
Wu et al. 2011. On the time-varying trend in global-mean surface temperature. Climate Dynamics 37.
 

Ikke forankret i fakta

Ikke forankret i fakta webadmin tor, 01/24/2013 - 00:00 Ikke forankret i fakta



Av Eystein Jansen
Professor/Direktør Bjerknessenteret for Klimaforskning

Først publisert i geo365.no

Det er ingen tvil om det eksisterer naturlige klimasvingninger, og at de er veldokumenterte. Ved Bjerknessenteret er langt over halvparten av forskningen vår knyttet til å forstå naturlige svingninger, men også hvordan disse samspiller med klimapådriv fra menneskelig virksomhet. Jeg har derfor i både den forrige IPCC rapporten og den som nå skrives og som er klar i september hatt ansvar for å oppsummere forskningen rundt naturlige klimaendringer.  

Men det har liten hensikt i å debattere med Ellestad om slike spørsmål. Han fortsetter ufortrødent sin metode med selektive utvalg for å finne støtte for sin tese om at det ikke kan påvises menneskeskapte klimaendringer. Jeg vil derfor begrense meg til tre illustrerende eksempler her, så får denne debatten være over fra min side:

1. Ellestad viser til et arbeid av Leuliette & Willis 2011, og bruker det som referanse for at havstigningen skal være lavere enn det jeg skriver (og som forskningen ellers viser). Men han gjengir ikke forfatterne riktig. Han nevner ikke at Leuliette og Willis i nettopp dette arbeidet konkluderer med at havstigningen i perioden 1992-2010 var 3.3 mm/år. Ellestad velger seg ut en delanalyse i arbeidet som viser at i en kortere 5.5-årsperiode 2005-2010 var havstigningen 1.6 ± 0.6 mm/år (Leuliette & Willis, 2011). Ellestads metode er en uvederheftig bruk av forskning som står til stryk. Leuliette og Willis skriver: Total sea level has been continuously monitored since 1992 by satellite radar altimeters (TOPEX/Poseidon, Jason-1, Jason-2, and Envisat) with sufficient accuracy and stability to monitor global trends in total sea level. Estimates of global mean sea level rise from 1992 to 2010 are higher, 3.3 mm yr –1 (Leuliette and Scharroo, 2010; Nerem et al., 2010; Cazenave and Llovel, 2010; Beckley et al., 2010), than the late twentieth century rate, 1.8 mm yr–1 (Church and White, 2006).

Enhver som følger forskningen må vite at havstigningen varierer en god del over så korte tidsrom som 5-10 år pga kortvarige variasjoner i faktorene som bidrar. Nedenfor kan leserne selv se hvor meningsløs Ellestads selektive utvalgsmetode er. Figuren er fra nettopp det arbeidet Ellestad bruker (Leuliette & Willis, 2011). Som man kan se er forfatternes langsiktige trend 3.2 mm/år, mens Ellestad vil ha geo365 sine lesere til å tro at de mener den er 1.6mm/år.



Det fins en rekke korte perioder der havstigningen både er svakere og sterkere enn gjennomsnittet. Dette skyldes naturlige svingninger. Ellestad velger seg bevisst ut en periode der havstigningen var svakere enn langsiktig trend (trolig pga en ganske kontinuerlig kald la Nina-tilstand i Stillehavet i disse årene). Han underslår hovedbudskapet til forfatterne han siterer angående den langsiktige trenden i havstigningen, og forsøker å skape inntrykk av at havstigningen er redusert, noe den faktisk ikke er - den har økt.

Leuliette arbeider ved NOAA. For kort tid siden publiserte NOAA en samlet vurdering av havstigning basert på satelittdata, tidevannsdata og data fra oseanografiske målebøyer. Rapporten gjengir nøyaktig de samme tall og formuleringer som Leuliette & Willis , og påpeker at havstigningen de siste 20 år er dobelt så høy som den var i gjennomsnitt i det 20.århundre  ().

2. Ellestad vil fortsatt ha leserne til å tro at det foregår en betydelig nedkjølning i Antarktis (i strid med forskning og målinger). Det er ikke så mange langsiktige målestasjoner i Antarktis, og resultatene spriker noe mellom forskjellige metoder, men ingen av dem er enige med Ellestad. Det er tre uavhengige kilder for å vurdere dette:


A) Bakkemålinger: Tre nylig publiserte arbeider konkluderer med generell oppvarming, selv om utslagene spriker i størrelse: Den er størst i Vest Antarktis og på den Antarktiske halvøy (disse områdene er blant de områdene i verden som har sterkest oppvarming). I deler av Øst Antarktis er det ingen trend eller tendens til en nedkjølning, men over ett er kontinentet i oppvarming  siden 1970-tallet (Steig et al. 2009 , O´Donnell et al. 2011, Bromwitch et al. 2012).


B) Målinger temperaturen i atmosfæren med radiosonder som sendes opp med værballonger. Et helt nytt arbeid oppsummerer trender de siste 50 år (Screeze og Simmonds 2012, Geophysical Res. Letters). Deres konklusjon er: Statistically significant Multistation-mean 500 hPa warming (Midlere atmosfære, min komm.) (0.1 to 0.2_C decade"1) is found in all seasons. Resultatene er vist i figuren under med tre forskjellige metoder og for hvert kvartal. Skulle Ellestad ha rett burde rødfargen vært erstattet med blått. Resultatene her samsvarer med bakkemålingene.
 
M.a.o. er det heller ikke her tegn i målinger på det Ellestad påstår. Screeze og Simmons påviser at det i noen områder og på noen årstider ikke skjer en oppvarming, men generelt og over tid varmes luften over Antarktis opp.
C): Satelittmålinger, som Ellestad viser til. Jeg vet ikke hvor han har sitt tall for nedkjølning fra. Men de nyeste trend-data fra Spencer og Christie (kjente klimaskeptiske forskere) viser noe helt annet enn Ellestads påstand, se figuren under:


 

Satelittmålingene, som er beheftet med større usikkerhet enn bakkemålingene, viser et komplekst mønster med noen områder som varmes opp (de samme som bakkemålingene), og noen som kjøles ned, og det er ingen generell avkjølende trend over Antarktis. Variasjonene er av noen forskere knyttet til effekter av ozonlagsendringene. Å hevde, som Ellestad gjør, og som Hovland gjorde før ham i geo365, at Antarktis er inne i en sterk nedkjølning er i åpenbar strid med fakta, med publisert forskning og med alle tre måter å måle og beregne temperaturtrender i Antarktis på.

Og for å minne om det globale bildet av oppvarming: Her er satelittdata fra 1978 og til nå fra samme kilde (Spencer og Christie, UAH-data) for jorden som helhet:



Det eneste vi kan trekke ut av Ellestads skriverier er at han nok en gang velger ut mer eller mindre tilfeldige data, i strid med vitenskapelig metode. Etter min mening viser disse to eksemplene at  enhver påstand om faktuelle forhold fra Ellestad må tas med flere klyper salt.


3. Ellestad hevder, uten forbehold, at oppvarmingen i Arktis og tilbakesmeltningen av is og snø skyldes intensivering av Golfstrømmen. Han viser til målinger av dette, men ingen av forskerne som arbeider med disse målingene konkluderer slik Ellestad gjør. Bjerknessenterets forskning viser at reduksjonen av sjøis i Barentshavet henger sammen med med varmetransport fra havet i sør, men ingen oppegående forsker som studerer polområdene vil hevde at dette er grunnen til at sjøisen også er halvert i tykkelse i hele Arktis, at den også trekker seg tilbake i Beringhavet, i Chuchi-havet, i Arkisk Canada, at snødekket reduseres i hele området rundt Arktis, herunder nord-Amerika som ikke er i kontakt med ”Golfstrømvannet”, eller at det er målt en økning i temperaturen i permafrosten rundt hele Arktis på flere grader.

Ellestads forklaring har ingen forankring i fysikk og er uten mening. Derimot gir det mening å se på kombinasjoner av faktorer, der varme fra havet og atmosfæriske sirkulasjonsendringer koblet sammen med strålingspådriv fra klimagassene er vesentlige i dette samspillet. Aktis varmes dobbelt så raskt opp som jorden som helhet. Dette er så godt dokumentert at det er rart prøve å bestride det, og denne doblingen er i tråd med gjeldende geofysisk teori og i tråd med klimamodellenes simuleringer av klimaforholdene.  

Til slutt:
I Bjerknessenterets første havstigningsrapport lot vi være å ta med beregninger av gravtiasjonsdringer knyttet til bl.a til endringer i Grønlandsisen, noe vi utrykkelig gjorde oppmerksom på, pga usikkerheter knyttet til grunnlagsdata for slike beregninger. Ifølge Ellestad er dette å gjøre feil. Realiteten er at det først de siste par år er kommet tilstrekkelig gode og omforente data som kan danne et slikt grunnlag for beregninger. Så selv om effekten var kjent, var ikke datagrunnlaget til stede, etter vår vurdering. For Ellestad er det altså feil å avstå fra å konkludere på sviktende grunnlag. For oss, derimot, oss er det uvitenskapelig å konkludere før det er grunnlag for det. Og det sier vel det meste om våre forskjellige utgangspunkt, noe de ovenforstående eksemplene også skulle vise.

Derfor blir det en meningsløs konstruksjon av Ellestad å påstå et det finnes to ”skoleretninger” i klimaforskningen. IPCC har som oppgave å gi en balansert vitenskapelig vurdering basert på all publisert faglitteratur, og det er bare å lese i de tidligere rapportene for å få et reellt bilde av det enorme arbeidet som er nedlagt i dette. Denne metoden er så fjernt fra Ellestads tilfeldige utplukk som det er mulig å komme.   

PS: Istedenfor å bruke tid på Ellestads uvitenskapelige skriverier, kan leserne av geo365 heller  få klimakunnskap ved å lese denne lett tilgjengelige gjennomgangen hentet fra siste oppdatering fra amerikanske myndigheter om klima, klimaendringer og effektene av dem:
http://ncadac.globalchange.gov/download/NCAJan11-2013-publicreviewdraft-appendix1-CAQ.pdf

Originalartikkelen: http://www.geo365.no/geoaktuelt/miljo/miljo_arkiv/mangler-fo/

Minker eller vokser isbreene i Himalaya?

Minker eller vokser isbreene i Himalaya? webadmin man, 01/14/2013 - 00:00 Minker eller vokser isbreene i Himalaya? Millioner av mennesker er avhengig av smeltevannet fra breene i Himalaya.

Kronikk av Atle Nesje i Bergens Tidende 14. januar 2013.

Omtrent 800 millioner mennesker bor i nedslagsfeltene til Indus, Ganges og Brahmaputra og disse menneskene er i varierende grad avhengig av smeltevannet fra breene i Himalaya. Breene i Himalaya er fremme både i offentlig og vitenskapelig debatt. Dette skyldes stor usikkerhet om hva som kan skje med disse breene i fremtiden og hvilke konsekvenser dette vil få for vannressursene. De fleste breene i Himalaya smelter omtrent like mye som breene ellers i verden, bortsett fra indikasjoner på stabilitet og volumøkning av breer i Karakoram.

Mangelfull forståelse av de prosessene som påvirker breene, kombinert med store variasjoner i lokalklima og topografi, gjør projeksjoner spekulative. Det er imidlertid lite sannsynlig at dramatiske endringer vil skje med det første, selv om bresmelting rundt Karakoram vil øke den sesongmessige variasjonen i avrenning, påvirke irrigasjon og produksjon av vannkraft, samt påvirke skred- og flomfaren.
Store breområder

Tidligere publiserte estimater av brearealet i Himalaya og Karakoram varierer mellom 43.178 og 49.650 kvadratkilometer, mens nyere beregninger basert på satellittdata viser at brearealet er omtrent 40.800 kvadratkilometer (ca. 12 % av Norges areal). Brevolumet er betydelig vanskeligere å beregne, og estimatene spriker fra 2300 til 3600-6500 kubikk-kilometer.

Breer er naturlige buffere for sesongmessige svingninger i vannføring. Breene smelter gjennom sommeren og tidlig på høsten. De representerer en lokal vannressurs i fjellområdene, men de påvirker også lavereliggende elver, fyller opp grunnvannsmagasiner og påvirker det globale havnivået.
Klimaet varierer

Det regionale klimaet i Himalaya er svært varierende og den sosioøkonomiske betydningen av smeltevannet fra breene er derfor forskjellig. Smeltevannet har størst betydning i områder med lite nedbør om sommeren, spesielt i Karakoram og nordvest i Himalaya, men er av mindre betydning i de monsunpåvirkede regionene med rikelig sommernedbør.

Brevariasjonene påvirker også faren for skred og flom. Dette gjelder spesielt plutselige flommer fra innsjøer demt av breer eller av morenerygger, såkalte jøkulhlaup, på grunn av at bre- eller morenedemningene kan briste. De siste årene har det vært betydelig uenighet om den fremtidige utviklingen til breene i Himalaya. Dette skyldes vesentlige kunnskapshull når det gjelder den årlige mengden snø som faller på breene, hvor mye snø og is som smelter, og den sesongmessige og romlige variasjonen, samt usikkerheter til hvor mye nedbøren bidrar til den totale avrenningen i elvene.

Disse usikkerhetene skyldes først og fremst mangel på feltbaserte data, noe satellittmålinger ikke kan kompensere for fullt ut. Dette kan tilskrives at mange av områdene er svært utilgjengelige og har en uavklart politisk situasjon.
Regionale klimaforskjeller

Været og klimaet i Himalaya og Karakoram er sterkt påvirket av den asiatiske monsunen og vinder fra vest. Den vestlige luftstrømmen er en viktig fuktighetskilde i nordvest, der omtrent 2/3 av snøfallet i høyfjellsområdene kommer med vestlige lavtrykk, vesentlig om vinteren.

I sørøst, derimot, kommer mer enn 80 % med sommermonsunen. Fjellene blokkerer fuktighetstransport til Tibet-platået. Den horisontale og vertikale fordelingen av nedbør er lite er kjent. Noen korte måleserier viser at det kommer 1600-1800 mm i året i 5000 meters høyde i sørvestlige Karakoram. Data fra værstasjoner viser en nylig temperaturøkning i Himalaya men ikke i Karakoram.
Breene i Himalaya

De fleste breene i den østlige og sentrale delen av Himalaya er av den såkalte «sommerakkumulasjonstypen», noe som betyr at de hovedsakelig øker massen gjennom snøfall under sommermonsunen. Vinterakkumulasjon, slik som på våre norske isbreer, er viktigere i nordvest.

De bratte fjellene og ujevne terrenget over breene fører til at det ofte går snøskred ned på breene. Dette gjelder spesielt i Karakoram. Mange breer, spesielt de nedre delene, er dessuten dekket av løsmasser. Et tykt løsmassedekke virker isolerende og forsinker issmeltingen.
Breenes endringer

Rekonstruksjon av lengdevariasjoner til mer enn 100 breer viser at de fleste breene har smeltet tilbake siden midten av 1800-tallet. Mellom 1920 og 1940 holdt omtrent halvparten av de målte bretungene seg stabile, og noen rykket til og med fram. Noen store breer har rykket fram eller vært stabile de senere årene i nordvestlige Himalaya og Karakoram.

I det østlige Hindu Kush, vest for Karakoram, var 25 % av breene stabile eller rykket fram mellom 1976 og 2007. Gravimetriske målinger indikerer massetap i Himalaya og muligens masseøkning i Karakoram fra 2002 til 2006, men har deretter minket. En liknende studie publisert i 2012 viser et betydelig mindre massetap for høyfjellsområdene i Asia (-4 ± 20 mot -47 ± 12 gigatonn pr. år) og bare -5 ± 6 gigatonn pr. år for Himalaya og Karakoram fra 2003 til 2010.

Breer påvirket av monsun er mer sensitive for temperaturendringer enn de som er mer styrt av vinterakkumulasjon fordi temperaturøkningen reduserer nedbørmengden som faller som snø og forlenger smeltesesongen (se fakta). Uten et snødekke om sommeren blir albedoen (refleksjonen) mye mindre.
Hva kan skje?

Fremtidige endringer i monsunintensiteten vil være en viktig faktor for hva som kan skje med breene i Himalaya i fremtiden. Selv om det er store usikkerheter knyttet til hva som kan skje med monsunen, viser alle modellene et netto massetap på breene i Himalaya de neste tiårene.

De største usikkerhetene med hensyn til utviklingen til breene i Himalaya og Karakoram er knyttet til bidraget fra breer til den totale avrenningen, projeksjoner av fremtidige brevariasjoner, at brevariasjoner varierer i ulike regioner, påvirkning av løsmassedekke på breoverflaten på bresmelting, betydningen av snø- og isras ned på breene fra omkringliggende dalsider og breenes endringer de siste årene i et tidsperspektiv på noen hundre år.

Hovedkilde: T. Bolch m.fl. (2012): The State and Fate of Himalayan Glaciers. Science 336, 310-314.

Klima for bedre helse

Klima for bedre helse webadmin man, 01/07/2013 - 00:00 Klima for bedre helse Flere globale mål – både når det gjelder klima og helse – kan nås ved avkarbonisering og energieffektivisering, også uten karbonfangst og -lagring (CCS).

Av Peter Haugan, professor ved Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen
Først publisert på www.energiogklima.no 3. januar 2013

I 2012 ble Global Energy Assessment (GEA) fullført. Ca 300 forfattere og 200 vitenskapelige fagfellevurderere fra hele verden har brukt seks år på å produsere en rapport på nesten 2000 sider. Like viktig som rapporten er databasen som også ligger tilgjengelig på nett.
 
Arbeidet er utført på lignende måte som FNs klimapanel (IPCC). IPCC tar utgangspunkt i Business-as-usual og holder seg bare til klima. GEA tar utgangspunkt i politisk vedtatte globale målsetninger både for klima, helse (luftforurensning) og tilgang til energitjenester. GEA undersøker så hvilke tekniske, økonomiske og politiske tiltak som kreves for å nå disse målsetningene i løpet av noen tiår. Resultatene er mange og omfattende. De viser blant annet:
 •Det er mulig samtidig å nå 2-graders klimamålet, målsetninger om tilgang til elektrisitet for alle innen 2030, forsvarlig inne- og utemiljø i henhold til WHO-standarder, og økt energisikkerhet (redusert avhengighet av import av energibærere, særlig olje).
 •For å få dette til kan det bli behov for omkring en dobling av dagens investeringsnivå i energisektoren på ca. 2 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), men innsatsen vil være nede igjen på 2 prosent av BNP i 2050.
 •Det blir betydelig rimeligere å oppnå målene om bedret helse, tilgang til elektrisitet og energisikkerhet dersom energiforsyningen avkarboniseres i tråd med klimamålsetningen.
 •Energieffektivisering og vekt på utvikling av teknologi for energitjenester har stort potensiale for å redusere behovet for primærenergi. Det er klart formålstjenlig å rette mest innsats både innen forskning og utvikling (FoU) og markedstiltak mot etterspørselssiden heller enn forsyningssiden.
 •I scenarier med vekt på energieffektivisering er det fullt mulig å klare seg uten både CCS og kjernekraft i 2050.
 
GEA baserer seg på realistiske forutsetninger, blant annet om vekst i befolkningen til 9 milliarder i 2050 og en rimelig, men geografisk differensiert velstandsutvikling. Kvantitative beregninger er gjennomført basert på regionale særtrekk og utfordringer. I dagens debatt synses det mye om hva det er behov for og hvilken rolle forskjellige tiltak kommer til å spille. Særlig er det en gjenganger i Norge at verden ikke kan klare seg uten CCS. Jeg oppfordrer dem som ønsker en saklig debatt om slike tema å gå inn i GEA-materialet. Det finnes også mye annet som fortjener å trekkes fram fra GEA. Alternativt får man komme opp med egne solide analyser.
 
Så tilbake til CCS atter en gang: Aslak Einbu ser ut til å ha akseptert min fremstilling av hvordan CCS har blitt brukt som en behagelig illusjon de siste 20 år, særlig i Norge. Einbu sier imidlertid at det forventes vekst i global fossil energiproduksjon, at vi ikke kan gjøre noe med denne fossile produksjonen og at vi da ikke har noe annet valg enn å få til CCS. Dette argumentet skal trumfe alle motforestillinger. Det er imidlertid minst to problemer med argumentet:
 
1) Antakelsen om at det vil bli vekst (eller i hvert fall ikke reduksjon) i fossil energiproduksjon.
 2) Antakelsen om at fossil energi med CCS vil bli politisk akseptabel og økonomisk konkurransedyktig.
 
Einbu sier også mye annet om gass, kull, skifergass, CCS for gass, CCS for kull, elektrifisering av sokkelen og reduksjon av utslipp fra petroleumsproduksjon. Jeg konsentrerer meg her om hovedsaken: det globale energiproblemet og påstanden om at CCS er uunngåelig.
 
For det første er det ikke riktig, slik som det har blitt hevdet av mange i Norge, at fossil energi med CCS er nødvendig for å sikre verdens befolkning forsvarlig og bærekraftig tilgang til energitjenester. Ovennevnte GEA-studie viser noe annet. GEA viser at det er mange mulige veier som fører frem til samtidig oppnåelse av klimamål og andre hovedmål. Avkarbonisering av energiforsyningen er et gjennomgående nøkkelord. Avkarbonisering koster, men fører også til betydelige besparelser i utgiftene til bevaring av helse (luftforurensning) og gir energisikkerhet (og dermed politisk stabilitet og redusert grunnlag for konflikter). Videre viser GEA bl.a. at med sterk vekt på energieffektivisering (større investeringer i energibruk enn i energiforsyning), er det ikke bare mulig å klare seg uten CCS. Verden kan også kvitte seg med kjernekraft om man vil. Sterk vekt på energieffektivisering gir også mange andre fordeler.
 
Ifølge GEA er det altså ikke slik at økt fossil energiproduksjon er gitt og at CCS er nødvendig. Einbu og andre CCS-forkjempere er selvsagt fri til å mene noe annet og til å tolke observerte trender i internasjonal fossilhandel. Det er vanskelig å spå om fremtiden. Men, gitt historien til CCS-illusjonen, hvorfor skal vi tro mer på påstander fra CCS-forkjempere enn på grundige og konsistente globale scenarier fra et uavhengig globalt ekspertpanel som GEA?
 
Så var det antakelsen om at CCS vil bli akseptabel og konkurransedyktig og at dette vil skje i tide. Jeg har tidligere anført flere motforestillinger mot dette, som ikke er imøtegått. Einbu sier det er dokumentert at verden har geologisk lagerplass til storstilt og langvarig lagring av CO2, og at internasjonale kjøreregler for trygg lagring er under utarbeiding, basert på omfattende forskning. Men lagringsplassene er særlig i vannførende lag (akviferer). Slike er generelt lite undersøkt fordi det i slike lag (i kontrast til petroleumsførende lag) ikke har vært insentiver til å gjøre boringer eller omfattende studier. Videre trengs det en helt annen detaljgrad av dokumentasjon for å sikre at et lager skal være tett i tusenvis av år enn for å undersøke om det finnes petroleum. Det gjenstår å se om fremlagt dokumentasjon og konsekvensutredninger for lagring av CO2 fra fossil kratftproduksjon vil være tilstrekkelig til å få de nødvendige tillatelser noe sted i verden. I kontrast til avfallet fra kjernekraft, kan avfallet fra fossil kraft ikke mellomlagres. CO2 produseres i så store mengder at fleksibel lagerkapasitet må være kontinuerlig tilgjengelig.
 
Ifølge GEA, IPCC og andre trengs avkarbonisering av energisektoren nå. Men det er fortsatt slik at det vil ta lang tid å få etablert selv de første CCS-anleggene. Dersom CO2 skal transporteres over landegrenser for eksempel for å lagres på kontinentalsokkelen til et annet land, krever det tilslutning fra minst 27 av de 40 landene som har ratifisert London-protokollen . Foreløpig er det kun Norge som har godkjent forslag til endring av protkollen. Å få med seg 26 andre land er en kjempeutfordring. Det er åpent om det overhodet vil være mulig. Ihvertfall vil det ta tid, svært lang tid.
 
Hvorfor satse ensidig på CCS fremfor alternativene? Den gode petroleumstekniske kompetansen i Norge kan brukes til andre formål inkludert havvind og geotermi. Merk at Statoil som overhodet ikke får noen styringssignaler fra sin eier om å satse på fornybart eller gjøre noe annet enn å tjene mest mulig penger, faktisk likevel satser innen disse to områdene. Tenk hva dette selskapet og de mange teknologiselskapene som i dag forsyner petroleum med teknologitjenester kunne gjort på disse feltene om det ble gitt statlige insentiver. Og tenk på hvilket globalt marked som er i ferd med å utvikle seg innen energieffektivisering og etterspørsel etter energitjenester. Skal vi være med der og skal vi modernisere vårt eget samfunn, eller skal vi vektlegge usikre tiltak som i verste fall bare gjør de globale problemene vanskeligere?

http://energiogklima.no/kommentar-analyse/klima-for-bedre-helse/

Forvirrende klimaskepsis

Forvirrende klimaskepsis webadmin man, 01/07/2013 - 00:00 Forvirrende klimaskepsis
Av Eystein Jansen
Professor/Direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning
(Først publisert på geo265.no)
 
Ellestads innlegg i klimadebatten mangler stadig vitenskapelig fundament. 
Hans kommentar til mitt motsvar til Martin Hovland på geo365.no er en forvirrende blanding av referanser til enkeltstående, og ofte misforståtte, artikler og resultat.  Istedenfor å være i takt med forskningen, viser Ellestad i innlegget sitt (som ofte ellers) at han ikke har oversikt over dette fagfeltet som han med stor suffisanse debatterer. Noen eksempler: 
 
Ellestad kritiserer Bjerknessenterets første havstigningsrapport for at den ikke hadde med beregninger av virkningen av gravitasjonseffekten som oppstår ved endringer i Grønlandsisens volum. Men da denne rapporten ble skrevet forelå det ikke data som gjorde at denne effekten kunne kvantifiseres. Den første rapporten sa bl.a. derfor eksplisitt at den kom med foreløpige tall. Nå foreligger det tallmateriale fra endringene på Grønland som gir grunnlag for kvantifisering, og faktoren er med i de nye beregningene. Det å lage beregninger uten grunnlagsmateriale er en øvelse vi får overlate til Ellestad å bedrive. Det interessante er jo at over den 25-årsperioden man nå har omforente satelittobservasjoner fra de store isdekkene ser vi både i Antarktis og på Grønland et aksellererende tap av is som nå er med og bidrar til den pågående havstigningen. Dette gjelder både Antarktis samlet, og på Grønland og er vist i Fig. 1 nedenfor som viser sammensatte data både fra NASA og den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, og publisert av det samlede forskningsmiljøet i verden i tidsskriftet Science i fjor. 
 
Dette tapet av ismasse er et alvorlig varsko med hensyn til fremtidig havstigning. Ny forskning påviser tydelig at den pågående havstigningen har økt fra 1.7mm/år gjennom 1900-tallet til i overkant av 3mm/år i dag. Ellestad har valgt seg ut noen alternative tall (som misforstås) fra en rapport fra 7 år tilbake, og neglisjerer dermed dusinvis av nyere arbeider og en enorm forskningsinnsats der vitenskapen har gjort store fremskritt, både ved at tidevannsmålinger og satelittmålinger stemmer svært godt overens, og ved at man uavhengig av dette har kunnet kvantifisere de viktige bidragene til havstigningen (fra termisk ekspansjon i havet (ca 1mm/år) , breer (ca 1mm/år) innlandsis (ca 0.7mm/år) og fra andre kilder (ca. 0.3mm/år). Alt dette overser Ellestad og viser hvor langt fra aktuell forskning hans ”tilfeldige utvalgsmetode” befinner seg. 
 
Jeg har vist til at 2012 ikke bare hadde det laveste satelittmålte isdekket i Arktis, men også det laveste snødekket. To tydelige tegn på pågående oppvarming. Ellestad får dette til å gjelde et enkeltår, men bryr seg ikke med å studere den helt overbevisende trenden i snødekket. Jeg viser derfor hele serien i Figur 2 nedenfor. Ethvert oppegående menneske vil måtte se at det er en helt åpenbar tendens til at det blir mindre og mindre snødekke på nordlige halvkule. Hva er hensikten med å tilsløre et slikt åpenbart faktum? 
 
I strid med oppdatert forskning påstår Ellestad at Antarktis opplever en nedkjølning. Hovland påstod på samme vis at sørlige halvkule er i en kraftig nedkjølning. Nye data, publisert i Nature Geoscience (Bromwich mfl 2012) viser en helt klar oppvarmende trend i Vest Antarktis (i tråd med tidligere forskning) med en økning på 1.5 grader mellom 1960 og 2010. Jeg gjengir også (på nytt) temperaturkurven for sørlige halvkule (Fig. 3). Å påstå at mens det blir varmere i nord, blir det kaldere i sør, slik Ellestad gjør, er i motstrid til observasjonene. 
 
Ellestad vil at alt vi ser kun er naturlige svingninger. Det er ingen som benekter at det fins naturlig variabilitet. Men Ellestads metode er ikke holdbar. I enkeltdata fra enkelte lokaliteter og over enkelte tidsrom finnes det sykliske svingninger. Hvis man derimot, slik en må gjøre hvis man går vitenskapelig til verks, gjør en balansert vurdering av tilgjengelig litteratur som dekker de siste 10.000 år, vil man se at det ikke kan påvises faste sykliske og globale temperatursvingninger. Variasjonene varierer både i frekvens og styrke og ikke minst romlig. Et helhetlig bilde av globale endringer med spesielle frekvenser lar seg ikke påvise i faglitteraturen. Ei heller er det vitenskapelig belegg for å påstå at den ”Lille istid” er et ledd i en langvarig, overordnet syklisitet. Det er klart at flerdekadiske variasjoner (av hittil ikke endelig fastlagt årsak) er til stede i datasett for de siste par hundre år, men denne variasjonen forklarer ikke den overordnede oppovergående trenden i datasettene (se fig.3). Derimot er det solid empirisk og teoretisk belegg i faglitteraturen og grunnleggende fysikk som knytter den langsiktige oppvarmingstrenden til økende konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren. For å unngå å komme til denne konklusjonen, må dessverre Ellestad forfalle til selektiv utvelgelse av håndplukkede data som brukes til å begrunne en allerede forutinntatt posisjon. Det er der han og hans følgesvenner skiller lag med vitenskapen. 
 
Fig. 1: Satelittbasert beregning av ismassetap og tilsvarende beregnet bidrag til havnivå for perioden 1990-2011 for Antarktis (Kombinasjon av Øst-Antarktis, Vest-Antarktis og den Antarktiske halvøy), fra Grønland, og de to samlet. Fra: Shepherd et al. Science 2012.
 
 
Fig. 2. Utvikling av snødekket areal om våren på nordlige halvkule for perioden 1965-2012 basert på satelittdata, og plottet som % av gjennomsnittet for perioden. Data fra: Rutgers University Global Snow Laboratory.
 
Fig. 3. Årlig middel overflatetemperatur fra Sørlige Halvkule, som avvik fra normalperioden 1961-90 fra målinger med termometre og med satellitt. Ringene viser 2012 tom oktober måned. Søylene viser 10-årlig gjennomsnitt. Figur fra: http://folk.uib.no/ngfhd/Climate/climate.html#j1979

Den nye oljen

Den nye oljen webadmin fre, 12/07/2012 - 00:00 Den nye oljen

Kronikk i Dagens Næringsliv 27.11.2023 av Bjørn Kviskvik, stipendiat på Bjerknessenteret, sammen med Tomas M. Skjølsvold og Gard H. Hansen ved CenSES, NTNU


Husker du 2007? FNs klimapanel presenterte sin fjerde rapport, Al Gore lagde film, og sammen fikk de Nobels fredspris. Klimaet var vår tids store utfordring. Interessen var stor både i media og blant folk flest. På Bali møttes verdens ledere for å forhandle, og på børsene ble fornybar energi løftet opp og fram av en grønn bølge.

Noen år senere, i Durban den 6. desember 2011, sa IEAs sjef, Maria van der Hoeven, at tiden var i ferd med å svinne om vi skal ha noe håp om å nå togradersmålet. Samme formiddag var et annet møte i gang i Doha. På World Petroleum Congress uttalte BPs Robert Dudley at vi måtte oppdage et nytt Saudi Arabia hvert femte år for å dekke verdens etterspørsel etter olje i 2030. Disse utfordringene peker på samme løsning: Av både klima- og energihensyn må vi ha mer fornybar energi. Vi må redusere fossilavhengigheten og dette må skje fort!

Men ingenting av dette angår oss i Norge i 2012. For de som lenge har lett etter olje var 2011 året de endelig fant! Johan Sverdrup danser samba med Peregrino, Havis står i baren og Skrugard snurrer skiver. Og Alberta... ja, hvor ble det av henne? Samma det! Festen er ikke over, den har knapt begynt! Ola og Helge står i døra, og det er god stemning – alle skal med! Det er plass til minst 4500 feststemte ingeniører! Utenfor står norsk ungdom og vil inn. Petroleumsfagene, som gjennom flere år har opplevd dalende interesse, hadde i 2012 rekordmange søkere. Statistisk Sentralbyrå anslår at over 200 milliarder kroner vil bli investert på sokkelen i 2013. Det tilsvarer nesten 30 LOL (Lillehammer-OL). Ola Nordmann kan regne med å tjene en drøy million (kroner) i året med jobb innen olje og gass. Her finnes fremdeles spennende utfordringer for alle. Solnedgang er byttet ut med optimisme og framtidstro. 'Vi er Den Nye Oljen', er det en som roper fra balkongen, ‘og snart skal vi til Nordpolen'!

Peak oil er utsatt og samba’n er løs, men vent litt... var det ikke snakk om en ubehagelig sannhet og?

Den siste tiden har Noen lagt ned en betydelig innsats i å ramme inn norsk olje og gass slik at det mer enn før framstår som en løsning heller enn et problem. Når man for et par år siden kunne få inntrykk av at olje og gass handlet om å presse de siste dråpene ut av en gammel sitron, blir det nå skapt et bilde av kreative skattejegere og innovatører som – til applaus fra framtidige generasjoner – sikrer norsk velferd, og samtidig slår et slag for miljøet og den globale økonomien.

På Statnetts høstkonferanse sa Statnett-sjef Auke Lont at gass er fornybart, ettersom man finner mer enn man brenner. Erik Haugane i Det norske legger seg på samme linje, mens geofysiker, vestlending og Statoil-spesialist Martin Hovland hevder at oljen er fornybar siden den dannes kontinuerlig i jordens indre, uten nødvendigvis å involvere dinosaurer eller andre fossiler (DN, 01.09.12). I utgangspunktet skulle man tro at disse forsøkene på sette olje og gass inn i en ny ramme er harmløs retorisk moro, men når ord og kategorier blir brukt av folk som kan kunsten får det følger.

En omramming som vil få store konsekvenser er beslutningen om at gass nå er en lavkarbon-teknologi. Dette skjer i forbindelse med at EU forbereder sitt enorme forskningsprogram Horizon2020, som i perioden 2014 til 2020 skal investere 80 milliarder Euro i fremtidsteknologi. Dette betyr at gass, som tross alt er mer klimavennlig enn kull, kan ende opp med å utkonkurrere ekte fornybar energi i kampen om midlene. Engelske aviser beskriver dette som en stor seier for gass-lobbyen (The Guardian, 29.05.12).

Olje og gass har vært, er og vil i framtiden være viktig for norsk økonomi. Norsk sokkel har vært viktig for å utvikle både norsk industri og en teknologi som sikkert er grønnere enn den ellers ville vært. Likevel mener vi det er noen sannheter som må tilbake i regnestykket. Snart er det et nytt viktig møte i Doha. Mens norsk oljebransje har vært på fest og feiret egen bærekraft, maner andre til edruelighet. I rapporten ‘World Energy Outlook’ som nylig kom ut (12.11.12) påpeker det internasjonale energibyrået (IEA) at to tredeler av oljen som per i dag er funnet må bli der den er de neste førti årene dersom vi skal ha noe håp om å nå togradersmålet.

I Norge i 2012 er det nesten litt flaut å argumentere for å spare olje, men sånn var det ikke i 2007. Noen har gjort en god jobb.
 

Oljeboring i Arktis og ministrars kunnskapsnivå

Oljeboring i Arktis og ministrars kunnskapsnivå webadmin ons, 11/21/2012 - 00:00 Oljeboring i Arktis og ministrars kunnskapsnivå
Lesarinnlegg av Tore Furevik i Bergens Tidende fredag 16.11.2012
 
Under tittelen ”Minister uten kunnskap” tar ein bekymra leiar for Bergen Natur og Ungdom, Tina Andersen Vågenes,  5. november opp spørsmålet om Norsk oljeutvinning i Arktis. 
 
Medan svært mange land tar til orde for å frede dei sårbare områda i nord, slik det er gjort i Antarktis, har vi ein olje og energiminister som på Stavanger Forum uttalar at ”Nytt areal vil bli åpnet. Det er ingen grunn til å stoppe nå. Norges grenser slutter nesten helt opp mot Nordpolen”, ein utanriksminister som i intervju med tyske Der Spiegel seier ”Arktis er bare et hav. Derfor trengs det ikke noen spesielle lover for dette området”,  og eit statleg oljeselskap som er tydelege på at målet med å tredoble satsinga på forsking rundt oljeboring i Arktis handlar om å bore under isen og om å bore i meir ekstreme område.
 
Det tar ikkje lang tid før Bergen Natur og Ungdom får svar. Først Per Rune, Henriksen statssekretær i Olje, og energidepartementet som den 7. november i korte trekk seier at ” Arktis er ikke som Vågenes synes å tro, et jomfruelig isøde uten petroleumsvirksomhet”, og deretter Torgeir Larsen, statssekretær Utanriksdepartementet, som seier at forvirringa kanskje skyldast at enkelte blander Arktis med Polhavet,  og som vidare kan “berolige Bergen Natur og Ungdom med at regjeringen ikke har planer om utvinning av olje og gass i Polhavet eller Barentshavet nord”. 
 
I motsetning til leiar for Bergen Natur og Ungdom vil eg ikkje gje meg i kast med å analysere våre ministrars kunnskapsnivå, men heller oppfordre dei to ivrige statssekretærane til å be sine respektive ministrar om å vera tydelegare når dei kommuniserer regjeringas energipolitikk i nordområda. Og samtidig be dei forklare korleis dette heng saman med det vedtekne 2-gradarsmålet  i klimapolitikken, som betyr at storparten av allereie oppdaga ressursar av olje, kol, og gass bør bli verande i bakken.  Jamfør den årlege rapporten til det internasjonale energibyrå som vart lagt fram den 12. november. 
 
 
 

Statoil misforstår togradersmålet

Statoil misforstår togradersmålet webadmin fre, 10/26/2012 - 00:00 Statoil misforstår togradersmålet

Kommentar av Helge Drange i Dag og Tid fredag 25. oktober 2012

 

Togradersoptimismen er lite ut­breidd i dagens klima. Men det finst unntak. I siste utgåva av Dag og Tid kunne vi lesa at klima­direktør i Statoil Hege Marie Nor­heim argumenterer for å halda oppe leiting og utvinning av olje og gass – i alle fall fram til 2050 – og at dette skal vera i tråd med togradersmålet. Meir om det sei­nare.


Nyleg nådde CO2­målingane på Zeppelin­fjellet på Svalbard ein verdi på 400 milliondelar. Ein tilsynelatande liten, men like fullt skremmande høg verdi. Så mykje CO2 er det i lufta i dag
at vi i alle fall må åtte hundre tusen år attende i tid, kanskje tre millionar år, for å finna tilsva­rande situasjon. Auken har – i all hovudsak – si årsak i brenning av kol, olje og gass.

Hadde CO2­molekyla i seg sjølv vore helseskadelege eller hatt farge eller lukt, hadde det vore slutt på menneskeskapte CO2­utslepp for lengst. Men det er tilsynelatande ikkje frykt for ein fare som vanskeleg kan san­sast. Rett nok kjenner vi til kva forskinga seier: at vi er i ukjent territorium, med uavklåra følgjer for menneske, samfunn og øko­system. Men gamal vane, makt og kortsiktig avkasting held seg til det kjende og handgripelege.Difor styrer vi med attlatne augo og nyttar atmosfæren som eit til­nærma fritt, utømmeleg avfalls­deponi.

Hadde tryggleiksmarginane i Nordsjøen vore sette til 80 pro­sent, hadde få teke helikopteret til olje­ og gassfelta i vest. Kva svarar ein slik låg tryggleiksmar­gin til i forvaltinga av vår felles planet og framtid? Skal tempera­turen på jorda avgrensast til to grader oppvarming i 2100 saman­likna med førindustriell tid, og dersom vi tillèt at det er 80 pro­sent sannsynleg for at dette vil skje, seier faglitteraturen at vi kan frigjera om lag 150 milliar­dar tonn karbon mellom i dag og 2050. Om dette høyrest mykje ut, så er det ikkje det. Tvert om. 150 milliardar tonn karbon svarar til sytten år med brenning av kol, olje og gass på dagens nivå. Etter det er det stopp.

Med så liten margin for å nå togradersmålet slår det interna­sjonale energibyrået IEA fast at
dersom ikkje utsleppa går ned frå og med i dag, kan ny fossilbasert energiproduksjon ikkje starta etter 2017. Det same energibyrået har kome fram til at dei globale CO2­utsleppa auka med rekord­ høge tre prosent i 2011. Dette, saman med mangel på interna­sjonale avtalar, gjer det ikkje sær­leg sannsynleg med omgåande reduksjonar av karbonutsleppa.
Alt dette er velkjent eller burde vera det.

Statoil må gjerne forsvara eiga verksemd med at verda treng energi. Men å argu­mentera for at all Statoil­aktivitet er i tråd med togradersmålet, er ei misforståing. Klimaendringane er drivne av faktiske klimagass­utslepp og naturlovene, ikkje retoriske grep eller omsynet til
kortsiktig avkasting.

Skal vi unngå omfattande, langvarige og ikkje­opprettelege klimaendringar, trengst det nye tankar og andre mål. Opninga av olje­ og gasseventyret i 1971 er éin ting, framhald av det same tankegodset 41 år seinare noko anna.

Eller for å sitera første set­ning i 2011­rapporten frå IEA, som Statoil gjerne nyttar som støtte for auka olje­ og gasspro­duksjon: «If we don’t change direction soon, we’ll end up where we’re heading.»

Helland-Hansen og Nansen hadde rett

Helland-Hansen og Nansen hadde rett webadmin ons, 07/04/2012 - 00:00 Helland-Hansen og Nansen hadde rett I Barentshavet foregår hver vinter en kamp mellom Atlanterhavets varme og Arktis’ frysende kulde. Resultatet er et isdekke på vikende front.

Av Tor Eldevik, førsteamanuensis, Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen, og forskningsgruppeleder ved Bjerknessenteret for klimaforskning.

og Marius Årthun, stipendiat, Geofysisk institutt og Bjerknessenteret; nå postdoc, British Antarctic Survey, Cambridge, UK.

Først publisert i Dagens Næringsliv 25. august 2012 

 

Få steder på kloden er klimaendringer mer merkbare enn i Arktis. Overgangen fra sjøis til åpent hav utgjør et skarpt skille mellom klimaregimer. Dette påvirker dyreliv og økosystemer i betydelig grad, og vær og vind i Arktis er delvis styrt av isens utbredelse. Rent praktisk begrenser isen også kommersiell tilgang til Arktis og dets ressurser. Ingen steder har vinterisdekket trukket seg mer tilbake enn i Barentshavet; dette har vært en robust trend siden 1970-tallet, og isdekket er nær halvert de siste ti årene.


Den varme Golfstrømmens forlengelse (de røde pilene) møter iskanten i Barentshavet. Fargeskalaen illustrerer vintre med relativt lite (i blåtoner) og mer omfattende (i gult/rødt) isdekke. Iskanten for vintrene 1981 og 2010 er vist som konkrete eksempler. Merk spesielt hvordan Shtokmanfeltet ligger gunstig til ved redusert isdekke (og tilsvarende sårbar ved økt isdekke).  

I Barentshavet møtes iskanten og den varme Golfstrømmens forlengelse mot Arktis. I motsetning til Polhavet hvor en stadig varmere atmosfære spiser av det permanente isdekket sommerstid, fører økt utbredelse av varmt Atlantisk vann i Barentshavet til mindre isfrysing vinterstid. (Barentshavet er uansett i stor grad isfritt på slutten av hver sommersesong.) Dette er en forståelse som går tilbake til de to norske pionerene innen moderne havforskning, Bjørn Helland-Hansen og Fridtjof Nansen, og deres ”kanon” The Norwegian Sea fra 1909.

Hundre år senere er en omsider i den heldige situasjonen at denne viktige innsikten kan etterprøves og tallfestes basert på nøyaktige observasjoner over relativt lang tid. Det er denne muligheten vi nå har benyttet ved Bjerknessenteret. Kolleger ved Havforskningsinstituttet har målt styrken og varmen til den atlantiske innstrømningen til Barentshavet mellom Svalbard og Norge siden 1997, og isutbredelsen er kjent i detalj fra satellitt-overvåkning siden 1979. Ved hjelp av disse observasjonene kan vi nå påvise og tallfeste hvordan innstrømningen av atlantisk varme styrer framtidig isdekke, et resultat som også gjenskapes i en numerisk havmodell som i detalj beskriver mulige endringer tilbake til 1950-tallet.

Det er store energimengder som er i sving. En typisk observert mellomårlig økning i varmeinnstrømning fører til at ytterligere 5 prosent av Barentshavet forblir isfritt påfølgende år. Den tilførte varmeenergien svarer til 10 TW, som er mer enn 400 ganger energiforbruket i Norge. Totalt finner vi at innstrømningen av atlantisk varme til Barentshavet er styrket med 30 TW siden hva synes å være et maksimum i isutbredelsen rundt 1970.

Hvis en legger overstående til grunn også for en fremtidig utvikling, vil en ytterligere 30 TW styrking av den atlantiske innstrømningen i praksis bety et isfritt Barentshav. Tilsvarende kan en eventuell svekkelse på 30 TW føre Barentshavet tilbake til et isdekke som på 70-tallet hvor for eksempel Shtokmanfeltet vil være dekket av is vinterstid.

Hvorvidt dette i det hele tatt er mulige utviklinger, om de kan skje som en del av globale eller mer lokale klimaendringer, og hvorvidt dette er noe som da kan forutsies ved hjelp av en ”klimavarslingsmodell”, er forskningsspørsmål med stor samfunnsrelevans som Bjerknessenteret vil forfølge i årene framover.

 

 

LITTERATUR
Helland-Hansen, B. and F. Nansen, 1909: The Norwegian Sea.

Fiskeridirektoratets skrifter. Serie havundersøkelser, 11(2), 1–360.

Århtun, M., 2011: Water mass transformations and air-sea exchange in the Barents Sea.

Doktorgradsavhandling, Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen.

Årthun, M., T. Eldevik, L.H. Smedsrud, Ø. Skagseth, and R. Ingvaldsen, 2012: Quantifying the influence of Atlantic heat on Barents Sea ice variability and retreat. Journal of Climate, 25, 4736–4743.


 

Det blir skrint i jordas brødkorg

Det blir skrint i jordas brødkorg webadmin ons, 06/20/2012 - 00:00 Det blir skrint i jordas brødkorg Meir enn tre milliardar menneske, og eit stort mangfald av dyr og plantar, må tilpasse seg eit klima dei aldri før har sett. Er vi i stand til å takla den aukande varmen?

Kronikk av Tore Furevik, Senter for klimadynamikk og Bjerknessenteret, Universitetet i Bergen. Først publisert i På Høyden og i Bergens Tidende 19. juni 2012 


Reduserte avlingar, aukande prisar på mat, matmangel og underernæring er allereie ein realitet for mange, og utan ein nærast revolusjon i vår evne til å produsere mat til eit stadig veksande folketal, går mange ei svært usikker tid i møte. 

20 år gamle avtalar
Mange hugsar sikkert den store FN konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i Brasil i 1992 som mellom anna resulterte i klimakonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfald, to avtalar som  har stått heilt sentralt i internasjonalt miljø og klimasamarbeid. For å markere at det er 20 år sidan dette gjennombrotet i internasjonalt samarbeid, vil det 20-22 juni i år vera ein ny stor FN konferanse om bærekraftig utvikling, Rio+20. Eit sentralt tema for konferansen er mattryggleik.

Langt fram til mattryggleik

Under FN sitt mat-toppmøte i Roma i 1996 kom delegatane fram til følgjande definisjon: ”Mattryggleik eksisterer når alle menneska til ei kvar tid har fysisk og økonomisk tilgang til nok og trygg mat for eit fullgodt kosthald som møter deira ernæringsmessige behov og preferansar, og som dannar grunnlag for eit aktivt liv med god helse”. For oss er dette opplagt og ingenting som vi tenker på i det daglege, men for nær ein milliard underernærte menneske på jorda handlar det om ein dagleg kamp på liv og død. Og denne kampen kan syne seg å bli stadig vanskelegare etter kvart som klimaendringane fører til at det vert stadig mindre mat, og den som er å få kjøpt vert stadig dyrare.

Tørke, flaum og ras

På berre få generasjonar tømmer vi menneska lagre av olje, gass og kol  som det har tatt naturen mange millionar år å produsere. Kvart år vert nye 30 milliard tonn med karbondioksid sleppt ut i atmosfæren, og lufta inneheld allereie så mykje drivhusgassar at vi truleg må tre millionar år tilbake i tid for å finne maken. Lufta, landjorda og havet vert varmare, sjøis og isbrear forsvinn, permafrosten smeltar og havet stig og vert stadig surare. Varmare luft held på meir vatn, og vi kan vente meir fordamping i allereie tørre område, meir nedbør i våte område, og kanskje også at stormar og tropiske orkanar vil kunne bli endå sterkare enn før. Resultatet vert uttørking og sandflukt i nokre område, flom og ras i andre.

Det blir for varmt

Prof David S Battisti og Rosamond Naylar frå Stanford Universitetet i California har i lengre tid studert kva effekt dei globale endringane i klima vil ha på verdas matvareproduksjon. Resultata er nedslåande. I ein artikkel publisert i tidsskriftet Science i 2009 samanliknar dei venta sommartemperaturar mot slutten av dette hundreåret (når dagens nyfødde er blitt 80 år), med dei temperaturane som har blitt målt fram til i dag. Dei finn at for tropane og subtropane, vil nesten alle somrar, også dei relativt kjølige, bli varmare enn den absolutt varmaste sommaren som nokosinne har blitt målt fram til no. Dette er i vekstsesongen, når jordas brødkurv skal fyllast. Og for mange område kjem ekstremvarmen samstundes med at det vert mindre regn. Meir enn tre milliardar menneske, og eit stort mangfald av dyr og plantar, må tilpasse seg eit klima dei aldri før har sett. Vil dei vera i stand til det? 

Drepande varme
Døme frå vår nære historie kan peike på det motsette sjølv for langt lågare temperaturar enn det framtida vil syne. Og vi treng ikkje gå til Afrika sjølv om hendingane der er flest og konsekvensane størst. Sommaren 2003 fekk Vesteuropa ein smak av framtidig klima, då store deler av Frankrike hadde ein heil månad med temperaturar som låg fem til ti grader celsius over normalen. Dødstala for alle aldersgrupper over 45 år skaut i veret, og kanskje så mange som 50 000 menneske omkom som følgje av varmen. Jorda tørka ut, og trass i massiv vatning forsvann ein tredjedel av avlingane i Frankrike og fleire av nabolanda. Global handel og ekstra produksjon andre stader, hindra likevel massiv prisauke denne sommaren.

50 varmegrader

For mange land i Afrika er konsekvensane av varme og tørke langt større enn i Europa. I Sahel-beltet sør for Sahara står jordbruket for nær halvparten av bruttonasjonalproduktet til landa og sysselset 60 prosent av befolkninga. Langvarig tørke kombinert med rask vekst i folketal, skogshogst og overbeiting har ført til dramatisk reduksjon i avlingar, underernæring og ein stor flyttestraum til slumområde i storbyane lengre sør. Sommaren 2010 blei det i mange land målt temperaturar heilt opp mot 50 grader, og i år vert det rapportert om at så mange som ein million born står i fare for å svelte i hel på grunn av langvarig tørke. Sahel er eit område med liten variasjon i temperatur frå år til år, og allereie om få tiår ventar derfor forskarane med at dei fleste somrane vil bli varmare enn dei varmaste som har vore målt til no.

Mindre korn

David Lobell, også han frå Stanford Universitetet, har sett på utvikling i den samla globale jordbruksproduksjonen dei siste tretti år, og samanlikna dette med utviklinga i temperatur og nedbør i vekstsesongen. Over store deler av kloden, og særleg i Europa, Kina, deler av Vest-Afrika og Sør-Amerika, har auken i temperatur vore mykje større enn det som har vore normal variasjon. Og her finn forskarane ein tydeleg negativ effekt på matproduksjonen. Totalt for heile kloden kjem dei fram til at klimaendringane har minska produksjonen av særleg mais og kveite med tre og fem prosent. Det høyrest kanskje ikkje mykje ut, men det svarar til den samla produksjonen av mais i Mexico og kveite i Frankrike.

Stadig varmare
Til saman teiknar døma over eit dystert bilete om framtidig mattryggleik for eit stadig veksande folketal. Høgare temperaturar i vekstsesongen til plantane gir mindre avlingar, og særleg har unormalt varme somrar ein svært negativ effekt på produksjonen av mat. Klimamodellane fortel oss at dei varmaste somrane vi har målt fram til i dag vil vera relativt kjølige samanlikna med ein vanleg sommar mot slutten av dette hundreåret. Berre gjennom ei storstilt endring i landbruket, som å ta i bruk nye område for matproduksjon, utvikle eller ta i bruk nye kornsortar, eller utvide vekstsesongen der det er mulig, kan vi ha håp om å mette eit stadig aukande folketal i eit stadig varmare klima.

Klimameldingen - noe å bygge på, men usikker virkning

Klimameldingen - noe å bygge på, men usikker virkning webadmin søn, 04/29/2012 - 00:00 Klimameldingen - noe å bygge på, men usikker virkning Regjeringens nylig framlagte klimamelding opprettholder et høyt ambisjonsnivå i klimapolitikken. Men Klimameldingen må følges opp ved hver eneste budsjettbehandling.

Eystein Jansen, Prof./Direktør Bjerknessenteret for klimaforskning
Først publisert i Bergens Tidende 29. april 2012 

 

Målsettingene om reduserte utslipp opprettholdes, også at 2/3 av utslippskuttene skal tas innenlands. Dette betyr at Regjeringen tar klimautfordringene på alvor, og at den er opptatt av at  Norges klimapolitikk bidrar til globale utslippsreduksjoner. 

I de internasjonale klimaforhandlingene er det enighet om å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader. Lite av det som reelt skjer i klima- og energipolitikken internasjonalt eller i Norge gjør dette målet sannsynlig. Utslippene øker både nasjonalt og ikke minst internasjonalt. De enorme energibehovene som trengs for å utvikle fattige land og redusere fattigdom, i tillegg til økt forbruk i land med allerede høyt forbruk, gjør det vanskelig å få ned de globale utslippene. 

Bjerknessenterets forskning har vist at det må raske utslippsreduksjoner til for å nå togradersmålet. Mens de globale CO2-utslippene har økt med hele tre prosent per år etter år 2000, må de reduseres kraftig i løpet av de neste 10 årene for å ha forhåpningen om å nå togradersmålet. Forskningen viser også at to grader økning i global temperatur er mye, faktisk halvparten av klimautslaget i en istid (med motsatt fortegn). Videre gir to grader i globalt gjennomsnitt gir langt større klimaendring over land og i Arktis. De store problemene dette vil medføre i form av tørke, endringer i ekstremværfrekvens, problemer med matvareforsyning og havstigning vil også gjelde selv om temperaturstigningen begrenses til to grader over førindustrielt nivå. 

Uansett hvor vellykket klimapolitikk som føres er det stadig økende behov for klimatilpasning og kunnskap om klimaendringer på regionalt og nasjonalt nivå. Kort sagt trengs det en rask og omfattende omveltning i Norges og verdens energibruk for å unngå de mest alvorlige klimaendringene og for å begrense virkningene av klimaendringer. Uavhengig av dette går planeten mot en annen klimatilstand enn den samfunnene er tilpasset til. 

Hvordan bidrar klimameldingen til disse overordnede målsettingene? Det kanskje viktigste tiltaket er den globale skogsatsningen for å demme opp for fortsatt hogst av tropisk regnskog. Dette gir umiddelbare utslippsreduksjoner og kan forhåpentligvis få ringvirkninger. Det er en viktig styrke ved meldingen at dette tiltaket videreføres og forsterkes. 

Det er også flere gode forslag til utslippsreduserende tiltak her hjemme, og det er i tråd med tidligere utredninger vist til hvordan reduksjonene kan fordeles på forskjellige samfunnssektorer. De viktigste utslippskuttene må skje på offshore-sektoren og innenfor transport, men også innenfor bygg og bolig kan mye gjøres. Meldingen gir en god del forslag og foreslår endringer som kan bidra positivt. Samtidig er det uklart hvor stor utslippsreduserende effekt de forskjellige tiltakene vil ha. Både effekt og kostnader vil måtte bli en viktig side ved den fremtidige klimapolitikken. Det er svært viktig at de klimapolitiske føringene nedfelt i klimameldingen blir overordnet i de nasjonale planene for f.eks. transport og for rammebetingelsene for olje og gass-industrien. Klimameldingen må derfor følges opp ved hver eneste budsjettbehandling. Storbritannia har løst dette ved å vedta en nasjonal klimalov med et lite fagsekretariat som følger regnskap med faktiske klimautslipp og sammenholder disse med de overordnede politiske målene. Regjeringens klimamelding åpner for det samme i Norge. 

Klimameldingen har også et viktig avsnitt om behovet for kunnskap og forskning. Det trengs en betydelig økning på hele bredden i klimaforskningen, både på klimateknologier, klimaforståelse, tilpasning til et endret klima og forskning på politiske og institusjonelle hindringer for å nå klimamålene. Regjeringen har fått til en satsning på fornybar energi og CO2-fangst og lagring, men meldingen er uklar og vag når den omhandler strategiplanen for klimaforskning, Klima21, overlevert Regjeringen så sent som i februar 2010. Realiteten er at denne planen, i tråd med klimaforliket, ikke er fulgt opp, og det har ikke vært en reell økning for den grunnleggende forskningen. De siste årene har det faktisk vært nedgang i finansieringen trass i direktestøtte til Bjerknessenteret i Bergen og Framsenteret i Tromsø. Meldingen glatter over denne utviklingen. Likevel tar den til orde for en opptrapping av grunnleggende klimaforskning, som vi håper nå blir fulgt opp, slik at Klima21 blir tatt opp fra skuffene igjen. 

Mange av kunnskapsbehovene er knyttet til klimatilpasning. Regjeringen kommer i løpet av de neste månedene med en egen stortingsmelding om klimatilpasning. I den forventer vi at det kommer støtte til et nasjonalt senter for klimatjenester, og at det som ledd i et slikt senter gis støtte til en langsiktig finansiering av klimamodelldrift og utvikling. Bare et system som har en slik langsiktighet vil kunne gi den kvaliteten og de detaljene som samfunnet etterspør. 

 

 

Klimaforskningen trenger økonomer

Klimaforskningen trenger økonomer webadmin ons, 04/18/2012 - 00:00 Klimaforskningen trenger økonomer

Leserinnlegg av Sigbjørn Grønås, prof. em. meteorologi, Geofysisk institutt og Bjerknessenteret, Universitetet i Bergen, i Bergens Tidende 18. april 2012

 

Gjennom mer enn ti år, og nå sist i innlegg i BT 27. mars og 13. april, har professor ved Norges handelshøyskole Rögnvaldur Hannesson hevdet at den naturvitenskapelige kunnskapen om klimaendringene er svært usikker. Derfor drar han den konklusjon at verden ikke trenger noen klimapolitikk for å stabilisere klimaendringene.

Hannesson har sin naturvitenskapelige klimakunnskap fra nettsidene til amerikanske klimaskeptikere. Han fører meteorologiprofessor ved MIT, Richard Lindzen, som sannhetsvitne. Lindzen hevder at jordas klima er mye mindre sensitiv for påvirkninger enn det andre klimaforskere kommer fram til. Problemet er at han da ikke er i stand til å forklare de store klimaendringene i klimahistorien.

Hannesson synes å tro at den primære klimakunnskapen ligger i klimamodeller. Men den viktigste klimakunnskapen ligger i rekonstruksjoner av klimahistorien, observasjoner av dagens klimasituasjon og sikker fysisk teori om klimaendringer. Klimamodeller, som forresten slett ikke er så usikre som Hannesson hevder, er nyttige, men kommer i tredje rekke.  

To av tidligere mellomistider var litt varmere dagens klima, men trolig ikke mer enn noen tidels grader varmere. Da sto havet 4 – 6 meter høyere enn i dag. Går en så langt som 5 millioner år tilbake i tid, sto havet 15 – 25 meter høyere enn i dag. Da var global temperatur trolig bare vel en grad høyere enn i dag og CO2-innholdet omtrent på dagens nivå. Det er den samme fysikken som virker i dag, det usikre ligger i at vi ikke vet sikkert hvor lang tid det vil ta for havnivået å tilpasse seg en økning i temperaturen.

Klimakunnskapen vet sikkert at dersom klimautslippene øker som nå i bare noen få tiår til, risikerer vi katastrofale klimaendringer. Verden har derfor en plikt til å stabilisere klimaendringene for våre etterkommere. 

Verdensledende økonomer som Sir Nicholas Stern, hevder at klimaendringene kan stabiliseres med god økonomi i en rask overgang til et postfossilt samfunn. I følge Stern vil Hannessons resept, å tilpasse seg klimaendringene etter hvert som de måtte komme, ødelegge verdensøkonomien.

Skal klimaendringene stabiliseres, må utslipp skattlegges for å betale for klimaskadene de forårsaker. Det er økonomers oppgave å fortelle verden hvordan dette best kan gjøres, slik at vi kan bruke energi mer effektivt og fase ut bruk av fossilt drivstoff. 

 

Professor uten innsikt

Professor uten innsikt webadmin tir, 03/20/2012 - 00:00 Professor uten innsikt Jeg vet ikke hvor Rögnvaldur Hannesson søker informasjon fra, eller om han i det hele tatt gjør det før han taster i vei. Men særlig vitenskapelig er det dessverre ikke.

Av Eystein Jansen, professor og direktør for Bjerknessenteret for klimaforskning, innlegg publisert i E24 20. mars 2012 .  Innlegget er eit svar til Rögnvaldur Hannesson samme sted 14.03.2012

 

Det er fristende å bli oppgitt på standens vegne, over hvordan enkelte professorer vandrer inn i nye og for dem ukjente fagfelt, tar et raskt blikk rundt seg, gjør noen kjappe observasjoner av isolerte enkeltdata som bekrefter egne fordommer, for deretter ukritisk utbasunere disse fordommene i et egnet medium.


NHH-professor Rögnvaldur Hannesson sin kommentar i E24 er nok et trist eksempel.
Denne gangen er det forskningen om menneskenes ansvar for global oppvarming og konsekvensene av denne han kaster seg over. Han har lest noen blogger, og et innlegg professor Lindzen ved MIT har holdt.


Dermed konkluderer han bastant med at klimaforskningen består av sjarlataner, uten å være på det rene med at Lindzens resultat og oppfatninger er svært marginale i den publiserte vitenskapen om emnet.

Ved å ensidig trekke på Lindzen ignorerer han den store litteraturen om klimasystemets følsomhet til klimagassene som viser at Lindzen trolig tar feil.


En bastant overvekt av litteratur om emnet i fagtidsskriftene ligger til grunn for at den sannsynlige følsomheten er 3 ganger høyere enn det Lindzen vil ha, og at den mest sannsynlige oppvarmingen vi får ved en dobling av CO2-innholdet er ca. 3 grader.

Resultatene baserer seg på en lang rekke studier av klimafølsomhet både i fortidens og nåtidens klima. Lindzens siste artikler om emnet er kraftig imøtegått i faglitteraturen. Ingenting av dette nevner Hannesson.


Når FNs Klimapanel (IPCC) uttaler seg om et slikt tema, gjøres det naturlig nok på grunnlag av en balansert vurdering av all tilgjengelig faglitteratur, og i den blir Lindzens meninger en ekstrem uteligger. Hannessons metode er å sammenligne med å ta et enkeltresultat som ligger to standardavik fra gjennomsnittet, ignorere alle andre observasjoner, og utbasunere dette enkeltresultatet som mest sannsynlig.

I dette spørsmålet er Lindzens vurderinger marginale: Blant annet gir Vitenskapsakademiene i alle sentrale forskningsnasjoner og de faglige organisasjonene i relevant vitenskap FNs klimapanel bred støtte.

Hanneson påstår at eventuelle positive sider ved klimaendringene ikke tas opp.
Han beskylder FNs klimapanel for ikke å nevne at global oppvarming vil redusere dødsfall ved sprengkulde.

Et enkelt Google-søk med ordene: IPCC+Cold+Death bringer oss rett til Summary for Policymakers i siste IPCC-rapport (det lettest forståelige dokumentet fra Klimapanelet). Der står følgende: «Studies in temperate areas have shown that climate change is projected to bring some benefits, such as fewer deaths from cold exposure. Overall it is expected that these benefits will be outweighed by the negative health effects of rising temperatures worldwide, especially in developing countries».

Ikke bare er temaet nevnt direkte, men det konkluderes også med at fordelene er svakere enn de negative helseeffektene ved klimaendringene.
 

Han endret værvarslingen

Han endret værvarslingen webadmin ons, 03/14/2012 - 00:00 Han endret værvarslingen Over alt i verden varsles i dag været etter de prinsipper som Vilhelm Bjerknes satte frem i 1904. Les Sigbjørn Grønås' jubileumskronikk i Aftenposten!

Kronikk av Sigbjørn Grønås og Gudrun Sylte, publisert i Aftenposten 14.03.2012

Før Vilhelm Bjerknes’ tid ble værvarslingen stort sett utført på grunnlag av erfaring. Det var Bjerknes som innførte matematikk og fysikk i meteorologien. Han foreslo å beregne endringer i været etter kjente lover for atmosfærens bevegelse, en virksomhet som i dag utføres på raske superdatamaskiner.

En kort og enkelt formulert vitenskapelig artikkel på tysk i 1904 utgjorde vendepunktet i tenkningen. Tittelen var "Problemet værvarsling sett fra mekanikkens og fysikkens ståsted". Her uttrykte han sin berømte visjon, den første vitenskapelige analyse av problemet værvarsling. Han så løsningen i to skritt: en kartlegging av atmosfærens tilstand ved et tidspunkt ut fra observasjoner og en matematisk beregning av endringene frem til neste tilstand.
 

Matematikk som daglige gjøremål
Samtidig som Bjerknes publiserte sin visjon om værvarsling iMeteorologische Zeitschrift i Wien, utdypet han sine tanker i en serie kronikker i Aftenposten, fordelt over tre påfølgende dager. Totallengden på kronikkene var seks ganger lengre enn dagens kronikker og omtrent dobbelt så lang som den vitenskapelige artikkelen. Han uttrykker stor forskningsoptimisme:

"Men naar denne udvikling er fuldført, saa er det intet usandsynligt i, at som astronomerne aar iforveien forudsiger minut og sekund for en formørkelse, vil meteorologien dage eller uger iforveien kunne forudsige dag og dagstid for et større veiromslag."


Bare bakkeobservasjoner
På begynnelsen av 1900-tallet var det kun observasjoner ved bakken, for eksempel trykkmålinger, som var tilgjengelige for meteorologer. I kronikkene viser Bjerknes hvordan det var mulig å skaffe observasjoner gjennom atmosfæren til store høyder. Han viser også hvordan det er mulig å løse bevegelsesligningene med grafiske metoder, slik at man kan regne ut tilstanden i atmosfæren en time etter observasjonstidspunktet. Fra denne nye tilstanden kunne beregningene fortsette til neste tilstand, for eksempel noen dager frem i tid.

Noen år senere ble det arrangert store målekampanjer i Tyskland, Frankrike og Storbritannia, der man slapp opp værballonger på samme tidspunkt for å måle tilstander i atmosfæren samtidig på ulike steder.Bjerknes og hans medarbeidere analyserte resultatene.
 

Stor treffsikkerhet
I kronikkene bedyrer Bjerknes beskjedent at tankene bare representerer vanlig sunn fornuft, og han forklarer hvordan matematiske løsninger kan utføres skritt for skritt omtrent som dagligdagse gjøremål.

Hans indikasjon på hvor stor treffsikkerhet det var mulig å oppnå, stemmer forbausende godt med det vi i dag vet om forutsigbarhet for værvarsling. Han mente også at om havets bevegelse ble inkludert i beregningene, ville det en dag bli mulig å beregne om neste årstid for eksempel ville bli varmere eller kaldere enn normalt. I dag er nettopp havsirkulasjon nøkkelen i forsøksarbeidet som pågår på Bjerknessenteret for å utvikleklimavarsling på tiårig skala.
 

Skjebnen beseglet i Washington
Egentlig var det fysiker Vilhelm Bjerknes ville være. I tenårene jobbet han tett sammen med sin far Carl Anton Bjerknes, professor i matematikk og fysikk i Kristiania. Under arbeid med farens ideer om krefters virkning over avstand – med et mål om å forklare gravitasjon – publiserte Vilhelm sitt berømte sirkulasjonsteorem i 1898. Her viste han hvordan det kan forklare hvorfor sirkulasjoner i atmosfæren og havet kan oppstå og dø ut. Med dette arbeidet forente han fagfeltene hydrodynamikk og termodynamikk, to fagfelt som opp til da hadde utviklet seg uavhengig av hverandre.

Etter at den vitenskapelige artikkelen kom ut, ble Bjerknes invitert til Carnegieinstitusjonen i Washington for å legge frem sin visjon. Etter sine foredrag fikk han tilbud om årlig støtte til forskning på værvarsling. Idet han aksepterte dette, var hans skjebne beseglet. Fra 1905 av viet Bjerknes sin forskning til værvarsling, og han beholdt støtten til han var langt opp i alderdommen. Det årlige tilskuddet gikk til å lønne et par assistenter.

I 1912 ble han leder for et nyopprettet institutt i Leipzig for å utvikle værvarsling. I tiltredelsestalen fremholdt han sin visjon som fullt mulig å gjennomføre og sa: Det kan ta år å borre en tunnel gjennom et fjell. Mang en arbeider vil ikke leve for å oppleve gjennombruddet. Likevel, det vil ikke hindre andre fra senere å reise gjennom tunnelen med ekspressfart.
 

Bergensskolen i meteorologi
Da levekårene ble vanskelige i Tyskland under Den første verdenskrig, var det Fridtjof Nansen som overtalte Bjerknes til å akseptere et professorat i Bergen ved det nyopprettede Institutt for Geofysikk ved Bergen Museum. Her ble han i cirka ti år fra 1917 og dannet sammen med sine unge assistenter Bergensskolen i meteorologi. Bergensskolen fornyet værvarslingen overalt ved å føre inn nye begrep som fronter og luftmasser, og en deskriptiv modell for hvordan lavtrykk oppstår som en brytende bølge på polarfronten og hvordan de dør ut.

Bjerknes og hans assistenter publiserte flittig sin forskning og sammen skrev de lærebøker på engelsk, tysk og fransk, bøker som inspirerte forskere over hele verden. De unge meteorologene i Bergen formidlet sin forskning i Europa, og flere av dem ble invitert til forskning og undervisning i USA. De nye metodene fikk på den måten stor betydning for værvarsling under Den annen verdenskrig.
 

Assistentene utmerket seg
Forskningsmidlene Bjerknes fikk fra Washington, ble usedvanlig godt utnyttet, ikke minst til å utdanne unge norske og svenske forskere. Alle hans assistenter utmerket seg som forskere eller som ledere. Vi vil bare nevne tre av dem: Hans sønn Jacob, som var en drivkraft i Bergensskolen som tenåring, som dro til USA og gjorde viktige oppdagelser om variasjoner i været fra år til år; Harald Ulrik Sverdrup, som ble Norges største oseanograf og Svein Rosseland som ut fra beskjeden utdannelse ble en verdensberømt astrofysiker.

Bjerknes fikk ikke Nobelprisen i fysikk. Ironisk nok var ankepunktet mot han at værvarsling ikke representerer eksakt fysikk. Det svenske akademiet hadde for så vidt rett, for meteorologen Ed Lorenz har siden vist at atmosfærens bevegelse er kaotisk, noe som medfører begrenset forutsigbarhet og som sprenger grensene for eksakt, klassisk fysikk.

Merkelig nok er fortellingen om en av Norges største sønner ennå ikke fortalt, kimen ligger ennå i arkivene.
 

Mer om Vilhelm Bjerknes

Grønås holder i dag jubileumsforelesning på Bjerknessenteret om Vilhelm Bjerknes visjon om værvarsling.

 

Høyfjellet i endring

Høyfjellet i endring webadmin tir, 02/21/2012 - 00:00 Høyfjellet i endring Plantelivet reagerer på et varmere klima i høyfjellet. Noen fjellplanter trives nå høyere opp, mens flere nye arter slår rot i den alpine sonen.

AV Atle Nesje, publisert i Klima 1/2012

De siste tiårene har alpine områder på nordlige breddegrader vært utsatt for klimaendringer som har resultert i betydelige endringer i det fysiske og biologiske miljøet. De fysiske endringene har blant annet gitt seg utslag i stigende luft- og bakketemperaturer, tinende permafrost og tilbakesmeltende isbreer.
Det er behov for å få økt forståelse for og bedre kvantifisering av de fysiske og biologiske endringsprosessene som foregår i høyfjellsområdene i Norge. På den måten vil en kunne bli i stand til å gjøre bedre prediksjoner av framtidige endringer i fysiske og biologiske komponenter i det alpine landskapet.
Forskning innenfor prosjektet GLORIA Norge omfatter kartlegging og overvåking av både fysiske og biologiske komponenter i utvalgte høyfjellsområder fra kyst til innland og bygger på et nært tverrfaglig samarbeid mellom de ulike fysiske og biologiske fagdisiplinene.

Bakketemperatur og permafrost
En ti år lang måleserie fra 1999 til 2009 av årlig gjennomsnittlig bakketemperatur på 16 lokaliteter i Jotunheimen og på Dovrefjell er blitt analysert. Oppvarming er registrert på lokaliteter med både kald permafrost, marginal permafrost og dyp sesongfrost. Både direkte temperaturmålinger og indirekte geofysiske parametrer viser at det foregår en degradering av permafrosten.


En økning av gjennomsnittlig bakketemperatur på dyp mellom 6,6 og 9 meter ble observert på de fleste lokalitetene. Temperaturøkningen varierte fra cirka 0,015 til 0,095 grader per år. Den største økningen ble observert der bakketemperaturen er like over null grader celsius. Den laveste stigningen ble observert i områder med marginal permafrost, der bakketemperaturen er like under null grader celsius. Disse områdene er påvirket av latent varmeutveksling som følge av at en økende andel is tiner i de øvre 4 til 10 meterne i bakken. Økt snødybde og en økning i lufttemperaturen om vinteren synes å være de viktigste faktorene som har ført til den oppvarmingen i bakken som vi har observert gjennom tiårsperioden.


Vegetasjonsendringer

En viktig del av prosjektet GLORIA Norge er årlige registreringer av vegetasjonen i såkalte fastruter. Et fastnett etableres ved at man markerer områder på for eksempel én ganger én meter med pinner i hjørnene og spenner opp snorer mellom pinnene. Deretter registrerer man plantene innenfor rutene, og så sammenligner man fra år til år hva som skjer. Det er etablert fastruter på tre fjell langs en vest-øst-gradient i Midt-Norge: Snøtind/Stortussen ble etablert i 2009, Kaldfonna ble etablert i 2010, og Kolla ble etablert i 2011. I 2012 vil det også bli etablert fastruter på Tronfjell ved Alvdal.


På hvert av fjellene er det lagt ut omtrent 40 såkalte makroflater på 10 ganger 10 meter, og flatene er spredd fra fjellskogen og opp til toppunktet i hver av de fire himmelretningene. Det legges vekt på at flatene skal være representative for området, og at en skal ha med både rabber, lesider og snøleier for å kunne inkludere plantesamfunn med ulike krav til snødekke, fuktighet, temperatur og solstråling.


I alle flatene er det lagt ut en temperaturlogger som jevnlig registrerer temperaturen i det øverste jordlaget. I et utvalg av makroflatene er det også merket opp fire mikroflater på én ganger én meter, der en kan registrere vegetasjonen på mer detaljert nivå. I rutene blir alle arter av karplanter samt et utvalg moser og lav registrert, og prosentvis forekomst blir dokumentert. I tillegg har man særskilt fokus på arter som kan være ekstra følsomme for endringer i middeltemperatur. Dette gjelder for eksempel en del typiske fjellplanter og dvergbusker som dvergbjørk (Betula nana).

Etter planen skal fastrutene besøkes hvert femte år, og eventuelle endringer i vegetasjonen skal etter hvert sammenlignes med temperaturdata fra den enkelte rute. Analyseflatene vil videre bli sett i sammenheng med vegetasjonskart som utarbeides for hvert fjellområde. Denne kartleggingen skjer ved bruk av satellittdata. Dette gjør studiet mye mer robust når det gjelder å kunne påvise lokale variasjoner i mikroklimaet. På lengre sikt er det tenkt at prosjektet i tillegg til i Midt-Norge skal inneholde vest-øst-gradienter fra Nord-Norge (Troms), Svalbard og Sørlandet.

Den vegetasjonshistoriske komponenten vil gå ut på å samle inn innsjøsedimenter som representerer de siste tusen år for å studere vegetasjonsendringer og dermed også fortidens klimaendringer. De siste tusen år dekker både middelalderens varme periode og perioden som kalles den lille istiden – to perioder som begge har ført til endringer i økosystemene på grunn av sine klimaendringer.

Overvåking av vekstsesongen

Endringer i tidspunktet for start og slutt på vekstsesongen – såkalt fenologi – er en umiddelbar respons på endringer i klimaet og er ofte en første indikasjon på endringer i vegetasjonen. Artene reagerer fenologisk ulikt på endringer i klimaet, og denne ulikheten vil på sikt føre til endringer i utbredelsesmønsteret og på mengdeforholdet blant artene i plantesamfunnene. På en lengre tidsskala vil denne endringen etter hvert kunne fanges opp av den øvrige overvåkingen som inngår i GLORIANorge, først sett i populasjonsdynamikken, deretter i makro- og mikroflatene og til sist i vegetasjonskartene.

Endringer i vekstsesongens lengde vil også ha betydning for populasjonsdynamikken. For eksempel vil tidlig snøsmelting føre til redusert refleksjon og økt absorpsjon av solinnstråling. En tidligere start på vekstsesongen, med tidligere grønn vegetasjon, gjør at mengden solinnstråling som absorberes og omdannes til varme, øker.


I GLORIA Norge brukes MODIS satellittdata til kartlegging av vekstsesongen for hele fjellkjeden fra Tronfjell til Snøtind/Stortussen. Satellittdatasettet går tilbake til år 2000 og fanger opp de regionale trendene i vekstsesongen mellom kyst og innland og i ulike høydebelter. For å kunne tolke start og slutt på vekstsesongen fra satellittdataene er en helt avhengig av feltobservasjoner – og av at observasjonene gjøres på en skala som er tilpasset de satellittdata som brukes.

 

Referanser


Bjune, A.E., Aalbu, J.H. og Nesje, A. 2011: High-resolution temperature and precipitation reconstructions for the last millennium reconstructed from a lake in western Norway. Innsendt til Journal of Paleolimnology
Isaksen,

K., Ødegård, R.S., Etzelmüller, B., Hilbich, C., Hauck, C., Farbrot, H., Eiken, T. Hygen, H.O. og Hipp, T.F. 2011: Degrading mountain permafrost in southern Norway: Spatial and temporal variability of mean ground temperatures, 1999–2009. Permafrost and Periglacial Processes
Karlsen,

S.R., Høgda, K.A., Wielgolaski, F.E., Tolvanen, A., Tømmervik, H., Poikolainen, J. og Kubin, E. 2009: Growing-season trends in Fennoskandia 1982–2006, determined from satellite and phenology data. Climate Research 39, 275–286


Michelsen, O., Syverhuset, A.O., Pedersen, B. og Holten, J.I. 2011: The Impact of Climate Change on Recent Vegetation Changes on Dovrefjell, Norway. Diversity 3, 91–111

 

 

Vi trenger mer naturvitenskaplig klimaforskning

Vi trenger mer naturvitenskaplig klimaforskning webadmin man, 02/06/2012 - 00:00 Vi trenger mer naturvitenskaplig klimaforskning

Tor Eldevik, førsteamanuensis Geofysisk institutt, UiB, og forskningsgruppeleder Bjerknessenteret

”Trenger vi mer klimaforskning - og i så fall hvilken?” spør Carlo Aall i en kronikk på forskning.no 31. januar. Svaret hans synes å være ”ja” på det første, og ”samfunnsvitenskapelig” på det andre.

En prioritering av Aalls eget fagfelt skal om nødvendig skje på bekostning av økt forståelse av det fysiske klimasystemet. Jeg betviler ikke viktigheten av Aalls forskning, ei heller viktigheten av mer og bedre tverrfaglig klimaforskning, men finner hans relative devaluering av behovet for et bedre naturvitenskapelig kunnskapsgrunnlag dårlig fundert.


Vi har diagnose, men ikke sikker prognose
Det synes å være en utbredt misforståelse at vi forstår klimasystemet godt nok. Dette faller sammen med at både samfunn og forskningsråd nå tilsynelatende innstiller seg på en framtid der en i stor grad må tilpasse seg de klimaendringer som følger av global oppvarming, heller enn å unngå dem gjennom utslippsreduksjoner.


Dette er en uheldig kombinasjon både vitenskapelig og samfunnsmessig. En allment akseptert diagnose – global oppvarming forårsaket av menneskelige utslipp av klimagasser – medfører ikke at en kan gi tilsvarende sikker prognose for iverksettelse av tiltak.


Det kan være relativt enkelt å slå fast et en pasient lider av en livsstilssykdom. Å medisinere vedkommende frisk er adskillig mer komplisert, spesielt hvis pasienten nekter å legge om livsstilen.


Vet ikke nok om framtidens klima
Klimatilpasning er noe som nødvendigvis må foregå regionalt, og med en veldefinert og samfunnsrelevant tidshorisont. Dagens kunnskap om det fysiske (og biogeokjemiske) klimasystemet, inkludert mål på usikkerheter, er utilstrekkelig for å predikere framtidig klima med den presisjonen eventuell klimatilpasning vil kreve.


Dette er kritisk; kunnskapsbasert tilpasning forutsetter at en med stor grad av regional nøyaktighet forstår og modellerer samspillet mellom menneskeskapt global oppvarming og naturlige variasjoner i klimasystemet. Det gjør vi ikke i dag.


I tillegg til klimatilpasning, synes sterke krefter å ivre for aktivt å motvirke effekten av framtidig global oppvarming gjennom såkalt geoengineering. Den faktiske virkningen av ’mot-forurensning’ på global skala er i praksis ukjent.


Sikker kunnskap må være en forutsetning før en i det hele tatt vurderer å iverksette et slikt storstilt eksperiment med jordens klimasystem, ikke minst med tanke på dramatiske og uønskede klimaeffekter som kan oppstå både regionalt og globalt.


Klimasystemet er ikke ferdigforsket
Jeg må avslutningsvis kommentere Aalls overskrifter ”Lettere å gi mer penger enn å gjøre noe” og ”Bakenforliggende agendaer”. Det er mulig at det finnes aktører som tar til orde for mer naturvitenskaplig klimaforskning på sviktende eller lite aktverdig grunnlag.


Aall må gjerne personlig mene at dette bør gi verdimessige føringer for hvilken type (klima)forskning et samfunn velger å prioritere, men det er problematisk hvis han som fagperson i praksis anser det naturvitenskaplige kunnskapsgrunnlaget som ferdigforsket fordi ”tiden nå er i ferd med å renne ut for å unngå klimakatastrofen”.

 

Først publisert i forskning.no mandag 6. januar 2012