Helge Drange, professor ved Geofysisk institutt og Bjerknessenteret
I DN 26. august uttaler olje- og energiminister Ola Borten Moe at «Selv ikke i FNs 2-gradersmål-scenario skal det kuttes mye i fossil energi i forhold til det som produseres og forbrukes i dag». Dette er dessverre lagt
fra tilfelle.
Togradersmålet uttrykker at jordens temperatur ikke skal stige med mer enn to grader i forhold til før-industriell tid (1850), og angir en «smerteterskel» for globale klimaendringer.
Togradersmålet har støtte fra rundt 200 nasjoner, Norge inkludert. For å ha rundt 50 prosents mulighet til å nå togradersmålet, konkluderer FNs miljøprogram UNEP og faglitteraturen med at klimagassutslippene fra de industrialiserte landene må ned med 25 til 40 prosent i 2020 i forhold til utslippene i 1990. For land med raskt voksende økonomi må utslippene ned med 15 til 30 prosent.
Togradersmålet krever altså både øyeblikkelig og omfattende utslippskutt, i klar motsetning til Borten Moes beskrivelse. Norge bidrar med rundt to
prosent av de globale CO2-utslippene når en inkluderer vår eksport av olje og gass. Dette er mye for et land med under én promille av verdens befolkning.
Fra et klimasynspunkt forsvares eksporten av olje og gass med
at den erstatter kull i Europa. Dette har vært et legitimt argument, men en kommer uansett ikke unna den overordnede problemstillingen: Omfattende nyutvinning av tradisjonelle olje- og gassfelt, samt bruk av oljesand, skifergass og andre fossile reserver, er ikke forenlig med togradersmålet. Et mål som altså regjeringen støtter, og som Norges representanter skal forhandle om på klimatoppmøtet i Sør-Afrika i desember i år.
Publisert i Dagens Næringsliv 2.9.2011