Ny rapport: er Norge forberedt på fremtiden?

For tre år siden skapte stormen Hans store ødeleggelser i Norge. Et av stedene som ble rammet var Nesbyen i Hallingdal.

- Jeg er fra Nesbyen selv så jeg kjenner jo folk der, forteller professor Asgeir Sorteberg ved Geofysisk Institutt, Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret. 

Som del av ekspertutvalget om klimatilpasning oppnevnt av regjeringen, har Sorteberg reist rundt i Norge for å samle kunnskap om hvordan kommuner håndterer ekstremvær.

- Det er fremdeles folk som ikke har kunne flytte tilbake igjen til hjemmene sine, og som ikke vet om de kan bygge opp igjen på samme tomt – selv etter snart tre år, sier Sorteberg.

Historien fra Nesbyen er ikke unik – mange små kommuner opplever store skader, uten å ha tilstrekkelig kompetanse eller støtte til å håndtere situasjonen.

- Når flommen holdt på og folk måtte evakueres da var det mye hjelp og få, forteller Sorteberg.

- Men når stormen er over og alt skal bygges opp igjen er man plutselig der alene. For kommuner som står i det finnes det ingen klare systemer på hvor man kan henvende seg.

Norge er et lite og værutsatt land med en åpen økonomi som i stor grad er avhengig av import fra utlandet. Klimaendringene vil føre til mer ekstremvær i årene som kommer, og vi vil merke konsekvensene både her hjemme og internasjonalt.

Ekspertutvalget har nå publisert en rapport som går gjennom de største utfordringene rundt klimatilpasning, samtidig som de peker på nødvendige tiltak og barrierer.

Klimatilpasning i blinde

Rapporten viser et sammensatt problem: mangel på kunnskap, uklare ansvarsforhold og politiske insentiver som favoriserer kortsiktighet framfor langsiktig beredskap.

- Det er ingen som har oversikt over klimakostnadene per i dag, sier Sorteberg. 

- Uten en slik oversikt blir det også vanskelig å vite hva som bør prioriteres.

Et gjennomgående funn er at Norge mangler data om hva klimaendringer faktisk koster – både i dag og fremover.

- Hvis man ikke har oversikt over kostnadene, så er det jo selvsagt også veldig vanskelig å regne en kost-nytte-analyse, forklarer Sorteberg.

- Det er masse kostnader og fordeler vi ikke har klart å sette en pris på, rett og slett fordi informasjonen ikke finnes.

Dette betyr at beslutningstakere i praksis ikke kan støtte seg på et solid faglig grunnlag når de skal gjøre klimatilpasning. Resultatet er en politikk der tiltak enten utsettes eller gjennomføres uten å vite om de er sosialøkonomisk lønnsomme.

Problemet stopper ikke ved økonomi. Mange konsekvenser, som naturtap og sosiale effekter, lar seg i liten grad tallfeste.

Naturen bygges ned og mister evnen til å tilpasse seg

Arealpolitikk trekkes frem som en kjerneutfordring i rapporten. Lokale utbyggingsvedtak kan ha store konsekvenser for naturens evne til å håndtere klimaendringer.

- Naturen tilpasser jo seg selv, forteller Sorteberg. 

- Hvis det blir for varmt i et økosystem kan mange arter bare flytte seg lengre nord. Men da må de ha muligheten til det.

Arealforvaltningen i Norge er i stor grad lagt til lokalt nivå, der kommunene styrer bruken av arealer gjennom plan- og bygningsloven. Mesteparten av landarealet i Norge omfattes av denne loven, mens en mindre del er underlagt ulike former for vern.

Det betyr at om naturen bygges ned eller vernes er avhengig av individuelle kommuner og lokale myndigheter, som i liten grad samarbeider med hverandre om naturvern- og forvaltning. 

- Kommunene ser jo bare sine egne behov, og så er det ingen hjemme når det gjelder å se nasjonens behov, forteller Sorteberg.

Men naturen bryr seg ikke om kommunegrenser. Når den bygges ned i én kommune, svekkes naturens evne til å tilpasse seg også i områder som strekker seg utover den enkelte kommune.

Desentraliseringen gjør det vanskelig å se naturinngrep i sammenheng og å ivareta fellesskapets interesser. Kommunen har ofte økonomiske insentiver til å prioritere arbeidsplasser og verdiskaping lokalt, mens kostnadene ved naturinngrep bæres av samfunnet som helhet.

Barrierer for klimatilpasning

Rapporten beskriver «myke» og «harde» grenser for tilpasning. Myke grenser betyr at tilpasning er mulig, men hindres av ulike barrierer. Harde grenser betyr at det finnes klare tekniske eller naturlige begrensninger for hva det er mulig å tilpasse.

En av grensene for tilpasning ifølge rapporten er institusjonelle grenser. Det kan for eksempel bety kortsiktige beslutninger, uklar ansvarsfordeling, målkonflikter, skjulte gevinster og administrative grenser.

- Den aller største barrieren er jo selvsagt det at kostnaden ved å gjøre et klimatilpasningstiltak - den tar du i dag, mens nytten av det kommer fram i tid, sier Sorteberg.

Dette gjør klimatilpasning politisk vanskelig å prioritere. Klimaendringer får større konsekvenser over tid, så tiltak bør settes inn tidlig. Det gjelder særlig nye bygg og oppgraderinger av bygg og infrastruktur med lang levetid, som vann- og avløp.

Når investeringer må gjøres nå, men gevinstene kommer senere, kan det føre til utsettelser. Det kan igjen gi høyere kostnader til skader og reparasjoner i fremtiden og mindre effektiv bruk av ressurser.

Økonomiske konsekvenser

Klimaendringene vil kreve store omstillinger i norsk næringsliv, ikke minst i fiskerinæringen. Klimaendringer kan føre til at fiskebestander reduseres eller flytter på seg. Når fisken blir mindre tilgjengelig eller mer uforutsigbar, må fiskeflåten ofte seile lengre, bruke mer drivstoff og mer tid. Dette øker kostnadene og kan redusere lønnsomheten i fiskeriene.

Rapporten trekker fram lakselus som den viktigste miljøutfordringen, både for oppdrettslaks og villaks. Stigende sjøtemperatur vil bidra til å forsterke eksisterende problemer i havbruksnæringen knyttet til utslipp og spredning av lakselus.

- Vi ser jo med oppdrettsanlegg at lakselus trives godt i varmt vann, sier Sorteberg.

Men klimaendringer vil ikke bare ha negative effekter. En positiv konsekvens kan være økt kraftproduksjon, for eksempel fra vannkraft. Beregninger viser at gjennomsnittlig årlig vannkraftproduksjon kan øke med 1–1,8 % mot midten av århundret og 0,9–2,8 % mot slutten, avhengig av klimascenario.

Utvalget har vært avgrenset til å undersøke konsekvenser og politiske virkemidler i Norge. Sorteberg understreker likevel at de største økonomiske konsekvensene kan komme fra utlandet.

- Det som antageligvis er mye større enn alt vi har sett på er jo effekten av klimaendringene i utlandet på norske på priser, forteller Sorteberg. 

- Hvis det vokser mindre korn i utlandet, så har vi mindre korn vi kan kjøpe.

Kommunene har ansvaret – men ikke ressursene

Klimatilpasning skjer i stor grad lokalt, men kommunene som skal gjøre jobben står ofte uten tilstrekkelig kapasitet.

- Halvparten av kommunene i Norge har under 5000 innbyggere, forklarer Sorteberg. 

- Problemet er jo at når kommunene er så små er det vanskelig å bygge opp nok kompetanse.

Samtidig forventes det at kommunene håndterer stadig mer komplekse utfordringer. Det skaper et tydelig gap mellom ansvar og evnen til å levere.

 - Alt er på en måte dyttet ned på kommunenivå, fortsetter Sorteberg.

- Resultatet er et system der gjennomføringen avhenger av tilfeldig lokal kapasitet, snarere enn en helhetlig nasjonal strategi.

Klimatilpasning handler ikke først og fremst om teknologi eller kunnskap alene, men om hvordan samfunnet organiserer seg. Når kunnskapsgrunnlaget er svakt, ansvarsforholdene uklare og insentivene kortsiktige blir resultatet et system som reagerer på kriser, men ikke forebygger dem.

Skal Norge lykkes bedre med klimatilpasning, krever det ikke bare flere tiltak, men endringer i hvordan beslutninger tas, ansvar fordeles og langsiktige hensyn vektlegges, konkluderer rapporten.