Den siste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC AR5) baserer seg på de koordinerte internasjonale klimamodelleksperimentene organisert som CMIP5 (Co-ordinated Modeling Intercomparison Project; http://cmip-pcmdi.llnl.gov/cmip5/). Simuleringene av klima i fortid, nåtid og fremtid ble designet slik at alle modellsystemene utførte de samme simuleringene og med de samme forutsetninger når det gjelder klimapådriv. Således er forskjellene i simulert klima mellom modellene et resultat av forskjeller i selve modellene, og spredningen i temperaturfremskrivningene for hvert av de sentrale utslippsscenarioene skyldes bl.a. ulik klimafølsomhet i modellene. I tillegg er det en spredning i temperaturfremskrivningene mellom de forskjellige utslippsscenarioene, særlig fra midten av århundret som følge av forskjellene i klimapådrivet som har sitt utspring i at fremtidsklimaet er simulart med høye, lave og midlere fremtidige klimagassutslipp.
Hvilke av modellene som er best og dermed hvilke av modellresultatene som er mest sannsynlige, er vanskelig å avgjøre. Følgelig oppgir IPCC middelverdier med usikkerhetsintervall. For globalt midlede verdier har gjennomsnittet av modellsimuleringene (vanligvis 30-40 simuleringer for hvert scenario) vist seg å treffe best med observerte endringer frem til nå.
Atmosfærens konsentrasjon av CO2 er nå ca. 400 ppm. IPCCs femte hovedrapport konkluderer, basert på CMIP5 modellene, med at stabilisering på en konsentrasjon på mellom 430 og 480 ppm gir en sannsynlighet for å nå togradersmålet på 66-100%. For å unngå å overskride togradersmålet må globale CO2-utslipp i 2050 være mellom 72 og 41% lavere enn de var i 2010 ifølge IPCC. Skulle CO2-konsentrasjonen gå betydelig over 500ppm, sier IPCC at man da må sette i verk betydelige tiltak som reabsorberer CO2 fra atmosfæren, såkalte negative utslipp, f.eks. ved bioenergi kombinert med CCS (Carbon Capture and Storage) (Alexander et al. 2013, IPCC WG1 AR5 Summary for Policymakers). Slik teknologi finnes ikke pr. i dag.
For IPCCs 5.hovedrapport ble det utført en lang rekke simuleringer av mulige fremtidige klimaendringer basert på et utvalg av fremtidige utslippscenarioer. Fire hovedklasser ble benyttet som skal gi representative mulige fremtidige endringer utfra forskjellige mulige utviklingstrekk i økonomi og demografi. Disse representative utslippsscenarioene (RCP) ble brukt som drivere i modellsimuleringer med avanserte jordystemmodeller som beregner de klimatiske konsekvensene av utslippene i dette århundret, og for noen simuleringer frem til år 2300.
IPCC oppsummerte, basert på modellsimuleringene, at det finnes en sammenheng mellom kumulative klimagassutslipp og temperatur. Basert på dette forholdet ble det beregnet hvor store kumulative utslipp som vil gi to graders oppvarming, med usikkerhetsintervall som reflekterer de forskjellige modellenes klimafølsomhet. Gjennomsnittet av modellene tilsier ifølge IPCC at vi har sluppet ut 575 GtC og har ca 275 GtC igjen å slippe ut for å ha en 67% sjanse for å stabilisere klimaet innenfor to grader. Dette innebærer at ca 80% av de fossile reservene (olje, gass, kull - til sammen ca 2,795 Gt) må forbli ubrukt såfremt det ikke gjennomføres storstilt karbonfangst og lagring (CCS) som håndterer utslippene. CO2-konsentrasjonen som gjør at vi passerer to grader oppvarming er av IPCC estimert til mellom 430 og 480 ppm (IPCC 2014). Dagens nivå er i overkant av 400 ppm, og har de siste årene steget med ca 2ppm per år (http://www.esrl.noaa.gov/gmd/ccgg/trends/).
Hvis vi greier å raskt stoppe alle andre klimadrivende utslippene enn CO2, så som avskogning, metan fra landbruk og andre oppvarmende utslipp, kan vi innenfor karbonbudsjettet i beste fall øke uttaket av fossile brensler noe, gitt nåværende generasjon av klimamodeller og deres klimafølsomhet.
En videre satsning på bruk, av og utvinning av, fossile energiressurser vil imidlertid raskt komme i konflikt omkring hva som vil være en rettferdig fordeling av det resterende karbonbudsjettet. Med togradersmålet som utgangspunkt har verden ifølge IPCC AR5 et gjenværende budsjett på 275 milliarder tonn karbon, tilsvarende omtrent 1000 milliarder tonn CO2. Det finnes i prinsippet uendelig mange utslippsbaner, og fordelinger mellom land, som er i samsvar med et gitt karbonbudsjett. Når man tar hensyn til hva som er teknisk, økonomisk og politisk gjennomførbart er det imidlertid langt færre utslippsbaner som er i tråd med karbonbudsjettet for togradersmålet, og enda færre om målet er 1.5 grader. Like fullt finnes det flere tolkninger av hvor store utslippene kan være i 2030 og påfølgende år dersom vi skal kunne nå togradersmålet, blant annet på grunn av ulike forventninger til framtidig teknologi som potensielt kan gi negative utslipp senere i dette århundret.
Konklusjon nr. 8:
Dersom togradersmålet skal nås, bør det samlede globale utslipp av CO2 innen 2030 være nede på mellom 5 og 6 GtC, dvs. ca 50% lavere utslipp enn i dag, og deretter falle til 70-80% reduksjon midt i århundret. Usikkerheten omkring klimasystemets følsomhet for klimagassutslipp kan ikke brukes som argument for mindre ambisiøse utslippsreduksjoner.
