I 2010 var globale utslipp 49 milliarder tonn CO2-ekvivalenter mens de i 1970 var 27 milliarder tonn (Global Carbon Project 2015). Skal utslippene ned med ca. 70% i 2050 må årlige globale utslipp dermed være ca. 16 milliarder tonn CO2 på det tidspunktet. Avhengig av befolkningsmengden på Jorden i 2050 må per capita CO2-utslipp i 2050 være mellom 1.5 og 3.1 millioner tonn ifølge Miljødirektoratet (Miljødirektoratet 2014). Miljødirektoratet sier også at Norge som lavutslippssamfunn i 2050 vil måtte ha utslipp som er så lave som 7-12 millioner tonn.
Norske utslipp var i 2013 på 52,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter, som representerer en økning på 4.6 % siden 1990. For å følge klimaforliket må norske utslipp være på 45-47 millioner tonn årlig i 2020 når man holder eventuell binding i skog utenom. En videreføring av klimaforliket som det er, vil ikke gi ytterligere nedgang mellom 2020 og 2030, men Norges klimamål er nå samkjørt med EUs klimamål som har som mål en nedgang på 40% i forhold til 1990. Dette er også den forpliktelsen Norge har innmeldt i Parisavtalen.
Miljødirektoratet regner at norske utslipp i 2050 må ned med 60-80% i forhold til 1990 dersom Norge skal være på verdensgjennomsnittet i utslipp per capita innenfor en utvikling som er i samsvar med togradersmålet. Det vil si at nasjonale årlige utslipp må være mellom 10 og 20 millioner tonn årlig i 2050. Per capita utslippene i Norge er per i dag ca. 10.4 tonn/år, noe som er omtrent det doble av det globale gjennomsnittet per capita som er på 5 tonn (Global Carbon Budget 2015), og betydelig høyere enn EU-gjennomsnittet (6.8 tonn).
I 2015 foretok en forskergruppe på oppdrag fra SV en gjennomgang av norske klimagassutslipp og forskning på byrdefordelingsprinsipp og hvilke utslippskutt som er rimelige for Norge i lys av de forskjellige prinsippene for byrdefordeling (Kallbekken et al. 2014). Gruppen skulle bl.a. vurdere: 1) hva som er den minste innsats som kreves av Norge dersom utslippskutt skal fordeles uten å ta hensyn til historisk ansvar eller kapasitet for å kutte utslipp, og 2) hva som er nødvendig dersom Norge ønsker å innta en pådriverrolle i forhandlingsprosessen med hensyn til prinsippene om historisk ansvar og kapasitet.
Utfra dette tilsier en rimelig byrdefordeling som et minimum at norske per capita utslipp er på globalt gjennomsnitt i 2050, noe som tilsier utslipp på 1.5-3.1 tonn pr capita, gitt en forventet befolkning på 6.6 millioner i 2050. IPCCs 5. hovedrapport viser at utslippsreduksjonene som oppnås fra nå og til 2030 har stor betydning for mulighetene til å nå togradersmålet i 2050. Med global utslippsutvikling som tilsvarer de frivillige utslippsmålene fra Parisavtalen frem til 2030, vil det sannsynligvis være behov for årlige globale utslippsreduksjoner på opp mot 6% fra 2030 til 2050. Hvis vi derimot får en utflating og etter hvert nedgang i utslippene mellom i dag og 2030, kan behovet for årlige globale reduksjoner fra 2030 til 2050 ligge på om lag 3%. Det bør være en rimelig ambisjon at Norge ligger i forkant av en slik utvikling, og at nasjonale utslipp må gå betydelig ned allerede på kort sikt.
Konklusjon nr. 11:
Alle aktuelle byrdefordelingsberegninger innebærer at Norge har et forholdsvis stort ansvar for å kutte utslipp, og alle beregninger med byrdefordelingsprinsipper i bunn innebærer mål som er betydelig høyere enn for eksempel målet om 40 % kutt innen 2030 som ligger inne i Norges INDC (Intended National Determined Contribution) til Parisavtalen.
