Hopp til hovedinnhold

Fakta

Fortidsklima

Studier av fortidsklima er nøkkelen til å forstå dagens klimaendringer og hvordan klimaet kan endre seg i fremtiden.

Oppdatert 30. januar 2025

FAKTA // FORTIDSKLIMA

  • Under middelalderen (900–1350 e. Kr.) erfarte områder på den nordlige halvkule et varmt klima, med en middeltemperatur på 1–2 °C høyere enn gjennomsnittstemperaturen i det 20. århundret. Det varme klimaet gjorde det mulig for Nordboere å bosette seg på Grønland.
  • Det vokste trær på Hardangervidden i steinalderen for 8000–6000 år siden, og samtidig var mange av de største isbreene i Norge bortsmeltet. Årsaken var høyere temperaturer i nordlige områder, som skyldes at jorden var nærmere solen om sommeren og jordens helningsvinkel var større.
  • Under siste istid var Norge dekket av en iskappe som var over 1 km tykk.
  • Omlag en tredjedel av Grønlandsisen var smeltet og havnivået stod 4–6 m høyere for ca. 125 000 år siden. Dette var en periode da jorden var nærmere solen om sommeren. Dette førte til at sommertemperaturen i nordområdene var 3–5 °C høyere enn i det 20. århundret.
  • Over tusenvis av år bidrar små variasjoner i jordens bane rundt solen til vekslingen mellom istider og varmere perioder. Variasjoner i solstrålingen som følger slike endringer har ikke endret seg de siste hundreårene og kan derfor ikke forklare oppvarmingen som har funnet sted siden 1900-tallet.

FORSKNING // FORTIDSKLIMA

På Bjerknessenteret jobber en stor gruppe paleoklimaforskere. De rekonstruerer klima på den nordlige og sørlige halvkule og havstrømmers styrke og sirkulasjonsmønster. Dataene kan brukes sammen med klimamodeller til å øke forståelsen av årsakene til klimaendringer. Ved å kjøre ulike modeller bakover i tid, koblet med paleoklimadata, kan vi få sikrere modeller fremover i tid. 

Sedimentkjerner er borekjerner med avsetninger for eksempel i innsjøer eller på havbunnen. De fungerer som klimaarkiv, som forteller om fortidens klima. Ørsmå fossile organismer som foraminifer inneholder informasjon om klimaet da de levde. Foto fra venstre: Foraminifer (Susan Forbes og Catriona Macleod), innsjøsedimenter med årlige lag (Timo J. Saarinen).

Fremtidige klimaendringer vil være en kombinasjon av naturlig klimavariabilitet og et resultat av menneskelig påvirkning (fra fossile brensler og arealbruk). For å kunne skille mellom de menneskeskapte klimaendringene og de naturlige klimavariasjonene må vi vite hvordan klimaet har endret seg før den industrielle revolusjonen.

Ved å studere fortidens klima har forskere funnet vitenskapelig belegg for at dagens klimaendringer i hovedsak er menneskeskapte. Det er først når en legger til effekten fra drivhusgassene at klimamodellene stemmer overens med faktiske observasjoner gjennom de siste 50 år (se faktaark om klimamodeller).

Mye av den naturlige klimavariasjonen er regional og ikke global. Særlig gjelder dette for klimasvingninger som er kortere enn 100 års varighet. For eksempel var varmeperioder i steinalderen først og fremst noe som skjedde nær polområdene, mens tropene ikke var berørt.

Langvarige temperaturendringer på jorda, slik som under istidene, henger sammen med jordens bane rundt solen, vinkelen til jordaksen i forhold til solen, og om jorden er nærmest solen sommerstid eller vinterstid.

Mange steder i naturen lagres informasjon om fortidig klima. Det kan være i treringer, i isbreer, og i dryppsteiner i grotter. Foto fra venstre: Trering - Erik Kolstad, isprofil: Queqqat kommune, Grønland og dryppstein:Danny Yee. 

Rekonstruerer klimaendringer

Pålitelige instrumentelle klimadata går kun tilbake til ca. 1860, og gir et altfor kort perspektiv for å kunne si noe om hvordan klimaet har variert i fortiden. Forskere på feltet fortidsklima, også kalt paleoklima, forsøker derfor å rekonstruere klimaet (temperatur/nedbør/havstrømmer) med så liten usikkerhet og så god tidsoppløsning som mulig tilbake i tid. Videre prøver de å finne årsakene til de observerte klimaendringene. For å rekonstruere klimaet må forskerne benytte seg av indirekte data fra naturlige arkiv. Blant kildene finner vi:

  • Geologiske data (marine organismer, sedimentsammensetninger)
  • Landdata (sediment fra innsjøer, morener, kalkutfellinger i grotter)
  • Glasiologiske data (iskjerner og isbreer)
  • Biologiske data (pollen, planterester, insekter, treringer)
  • Bein og skjelettrester
  • Historiske data (nedtegnelse i kirkebøker, brev etc.)

Marine organismer kan være fossiler som ligger bevart i sedimentavleiringer på havbunnen, som reflekterer temperatur, næringsinnhold og saltholdighet i vannmassene på den tid disse organsimene levde.

Sedimentsammensetning og sortering av fint og grovt materiale kan reflektere styrken på havstrømmer, sjøisutbredelse og dryppstein fra drivende isfjell.

I denne filmen kan du se hvordan forskere bruker skjell, innsjøsedimenter og dryppstein til å finne ut noe om fortidens klima.

Rekordhøy CO2-konsentrasjon

Iskjernedata fra Antarktis og Grønland viser at de atmosfæriske konsentrasjonene av CO2 og metan overstiger de naturlige variasjonene gjennom siste en million år. Siden førindustriell tid har konsentrasjonen av CO2 økt med nær 40 %, mens konsentrasjonen av metan har økt med 17 %. Oppvarmingen i siste halvdel av forrige århundre inntraff i en periode hvor de naturlige pådriverne skulle tilsi en svak nedkjøling, og ikke oppvarming, av jorden. Det er sannsynlig at strålingspådrivet fra menneskelige aktiviteter siden den industrielle revolusjon og fram til i dag er mer enn fem ganger større enn endringer forårsaket av solens innstråling.

Referanser

Kontaktpersoner