Fremtidige klimaendringer vil være en kombinasjon av naturlig klimavariabilitet og et resultat av menneskelig påvirkning (fra fossile brensler og arealbruk). For å kunne skille mellom de menneskeskapte klimaendringene og de naturlige klimavariasjonene må vi vite hvordan klimaet har endret seg før den industrielle revolusjonen.
Ved å studere fortidens klima har forskere funnet vitenskapelig belegg for at dagens klimaendringer i hovedsak er menneskeskapte. Det er først når en legger til effekten fra drivhusgassene at klimamodellene stemmer overens med faktiske observasjoner gjennom de siste 50 år (se faktaark om klimamodeller).
Mye av den naturlige klimavariasjonen er regional og ikke global. Særlig gjelder dette for klimasvingninger som er kortere enn 100 års varighet. For eksempel var varmeperioder i steinalderen først og fremst noe som skjedde nær polområdene, mens tropene ikke var berørt.
Langvarige temperaturendringer på jorda, slik som under istidene, henger sammen med jordens bane rundt solen, vinkelen til jordaksen i forhold til solen, og om jorden er nærmest solen sommerstid eller vinterstid.
Rekonstruerer klimaendringer
Pålitelige instrumentelle klimadata går kun tilbake til ca. 1860, og gir et altfor kort perspektiv for å kunne si noe om hvordan klimaet har variert i fortiden. Forskere på feltet fortidsklima, også kalt paleoklima, forsøker derfor å rekonstruere klimaet (temperatur/nedbør/havstrømmer) med så liten usikkerhet og så god tidsoppløsning som mulig tilbake i tid. Videre prøver de å finne årsakene til de observerte klimaendringene. For å rekonstruere klimaet må forskerne benytte seg av indirekte data fra naturlige arkiv. Blant kildene finner vi:
- Geologiske data (marine organismer, sedimentsammensetninger)
- Landdata (sediment fra innsjøer, morener, kalkutfellinger i grotter)
- Glasiologiske data (iskjerner og isbreer)
- Biologiske data (pollen, planterester, insekter, treringer)
- Bein og skjelettrester
- Historiske data (nedtegnelse i kirkebøker, brev etc.)
Marine organismer kan være fossiler som ligger bevart i sedimentavleiringer på havbunnen, som reflekterer temperatur, næringsinnhold og saltholdighet i vannmassene på den tid disse organsimene levde.
Sedimentsammensetning og sortering av fint og grovt materiale kan reflektere styrken på havstrømmer, sjøisutbredelse og dryppstein fra drivende isfjell.
I denne filmen kan du se hvordan forskere bruker skjell, innsjøsedimenter og dryppstein til å finne ut noe om fortidens klima.
Rekordhøy CO2-konsentrasjon
Iskjernedata fra Antarktis og Grønland viser at de atmosfæriske konsentrasjonene av CO2 og metan overstiger de naturlige variasjonene gjennom siste en million år. Siden førindustriell tid har konsentrasjonen av CO2 økt med nær 40 %, mens konsentrasjonen av metan har økt med 17 %. Oppvarmingen i siste halvdel av forrige århundre inntraff i en periode hvor de naturlige pådriverne skulle tilsi en svak nedkjøling, og ikke oppvarming, av jorden. Det er sannsynlig at strålingspådrivet fra menneskelige aktiviteter siden den industrielle revolusjon og fram til i dag er mer enn fem ganger større enn endringer forårsaket av solens innstråling.
Referanser
Intergovernmental Report for Climate Change (IPCC) Fourth Assessment Report 2007.
Nesje A., Jansen E., Birks J.B m.fl. «Holocene Climate Variability in the Northern North Atlantic Region: A Review of Terrestrial
and Marine Evidence», in The Nordic Seas (2005) by Drange H., Dokken T., Furevik m.fl.