Bjerknessenteret for klimaforskning er et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, Uni Research, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet. 

Sedimentkjerner fra vannene nedenfor Skriufonnnen viser at breen smeltet helt bort etter istiden og først dukket opp igjen for ca 4000 år siden. Alle foto: Ellen Viste

Rondanes eneste bre

Vi dro for å finne Rondanes eneste isbre, som i 3500 år har ligget der mellom Dørålseter og Høvringen. Vi fant noe annet. 

Først publisert i Harvest 10. desember 2016. 

I Rondane er det en isbre. Den har ligget der i 3500 år, godt synlig fra stien mellom Dørålseter og Høvringen. Men den er liten nå. Så liten at en god sommer vil kunne få den til å renne bort. Er den kanskje allerede borte?

Bjørn Kvisvik og Øyvind Paasche i Rondane
Bjørn Kvisvik (til venstre) og Øyvind Paasche i Rondane. 

Det har regnet i hele natt, men nå driver skyene bort. Biltermometeret viser 10,5 grader, og det blåser akkurat nok til å holde vimpelen på Dørålseter rett. Det er den andre helgen i september, og jeg har blitt med geologene Øyvind Paasche og Bjørn Christian Kvisvik for å se om Rondanes eneste bre – Skriufonnen – fortsatt finnes.

Fire fotballbaner. Det var omtrent det som var igjen sist de så den, i 2011. Den hadde krympet til det halve på sju år. Siden har de ikke vært her, men Bjørn gjetter at den kan ha vært enda mindre etter den varme sommeren i 2014. Og nå? Det vet de ikke. Somrene i år og i fjor var ikke like varme, men det var også mindre is igjen å smelte.

Langs stien innover fra Dørålseter finner vi blåbær, men bjørketrærne er begynt å bli gule. En anelse høst og slutten på en sommer. Men mest av alt: stein. Stein. Grus. Sand og silt. Det er hauger av det i Rondane. Hauger av stein, skråninger av stein og lange, flate sletter av stein.

– Terrasser, retter Bjørn meg.

terrasser i steinlandskap i rondane
Terrasser i steinlandskap. 

Terrasser av stein. Da isen smeltet bort etter siste istid, var denne dalen full av vann. Nå går vi over det vannet lot ligge igjen: vannrette terrasser av stein, steinsletter som smeltevannet fra isen la fra seg når det ble demmet opp av is lengre nede, og som elvene siden tærte ned i ulike høyder. Grå stein og stein som er grågrønn av lav. Midt i den vide dalen har elven skåret seg skarpt ned gjennom flatene. Det er driv i den i dag.

Jeg ser opp på fjellene rundt oss. Hvis vi hadde vært her for 21 000 år siden, da iskappen under forrige istid var på sitt største, ville alt dette vært dekket av is. Rondane ble laget av breer. U-dalen vi går gjennom og botnene i fjellsidene er formet av is. Men det skjedde ikke da. I Rondane var iskappen frosset fast til grunnen, uten bevegelsene som gnisser og gnir og tærer ned berget, uten isstrømmene som skurte Vestlandsfjordene rene for alt som fantes der før. Is som ligger i ro bevarer det som ligger under den,  og da isen over Rondane tinte, smeltet den rett nedover fra overflaten. Det er ingen botnbreer her nå, og det var sannsynligvis heller ingen da den siste istiden var på sitt største. Nedtæringen har nok skjedd før, forklarer Øyvind.

Før, tenker jeg. Før siste istid, kanskje før den forrige. Kanskje mens jorden var fri for moderne mennesker, kanskje før neandertalerne. Kanskje for 800 000 år siden. Ingen vet når.

Skriufonnen er den eneste breen i Rondane nå, og slik har det vært siden siste istid. Bjørn og Øyvind tok bilder av den i årene mellom 2001 og 2011. I 2004: 0,06 kvadratkilometer. I 2011: 0,03 kvadratkilometer. Og i 2016? Det er det vi er her for å finne ut.

Etter to og en halv kilometer deler vi oss. Øyvind og Bjørn skal opp på fjellet Skagsnebb for å se Skriufonnen ovenfra og ta nye bilder fra samme sted som de gamle. Jeg skal fortsette alene innover dalen til foten av breen.

Det er Skriufonnen, tenker jeg, og Kilimanjaro.

Kilimanjaro ble festet til knusbart glass. Året var 1912, og den 29. juli nådde de to tyskerne Fritz Klute og Eduard Oehler vulkanens nest høyeste topp, Mawenzi. Klute var 27, Oehler 31. Ingen hadde vært der før dem. De hadde himmelen over seg og Afrika under seg, de hadde Zeiss-optikk, og de hadde fotoplater av glass. Skjøre filmplater, bare et dusin. Oehler og Klute var ikke der for å klatre. Med seg hadde de en fototeodolitt – et kamera som også kunne brukes til landmåling. Klikk etter klikk steg Kilmanjaro frem på glassplatene.

De trasket i fjellsidene i seks måneder. Senere laget de et 1:50 000-kart over fjellet fra fot til topp. Derfor vet vi at snø og is dekker 85 prosent mindre av Kilimanjaro nå enn i 1912. På bildene de tok da de sto på Mawenzi, kan alle selv se de mektige brefallene som i dag bare er strimer av is.

Høgronden, Digerronden, Rondslottet. Veslesmeden. Horisonten er av fjell. Det er vått etter regnet, vannet renner fra myrene og krysser stien i små elver. Det lukter jord og våte bjørkeblader. En oransje sommerfugl med lyse og brunsvarte flekker svinser foran meg, jaget av spruten fra støvlene mine.

Fjell og landskap i Rondane

 

Jeg følger stien oppover lien til høyre, det blir tørrere og færre trær. Ved toppen av bakken ser jeg innover mot Dørålsvatnet. Skriufonnen skal ligge i en sidedal, i et søkk i fjellsiden til venstre. Hvis den fremdeles er der. Jeg går noen meter til, men ser den fortsatt ikke. Spiller det egentlig noen rolle? Det er bare en bre. Og den er liten, ikke som de enorme breene i Hindukush og Himalaya, der smeltevann sørger for vann i tørre elveleier om våren. Det er ingen som skal drikke av Skriufonnen.

Det var vannet, fikk vi høre. Drikkevann og vann til avlinger i tørketiden og i år med lite regn i regntiden. Det var i 2001, og den amerikanske glasiologen Lonnie Thompson annonserte at breene på Kilimanjaro ville være borte innen det var gått tjue år. Han tok feil. Om vannet. Det blir ikke mye drikkevann av breene på Kilimanjaro. De er for små, og så høyt oppe sublimerer det meste av isen sporløst ut i luften i stedet for å smelte. Men pressen hadde kjøpt argumentet, og av bildene fra 1912 kunne hele verden se at isen var blitt borte. I november 2001 klatret Greenpeace til toppen for å kringkaste den farlige koblingen mellom smeltende breer og global oppvarming.

Jeg ser den nå. Skriufonnen. Den er der ennå.

Et hvitt skjegg, høyt oppe i fjellveggen. Den ligger nordvendt, bortgjemt i skyggen, det er kanskje derfor den har klart å klore seg fast så lenge. En sjuende far i huset, den har noe temperamentsløst og ufarlig over seg. Her er ingen bratte brefall, ruvende issøyler eller gapende sprekker. Bare en stille flate av snø.

Jeg krysser elven og myrene nede i dalen. Snart når jeg den nederste morenen. Ned hit gikk breen da den var på sitt største, under den lille istiden. Nå er det langt opp til snøkanten. Og bratt. Steinene jeg tråkker på blir løsere og løsere jo høyere jeg kommer, som om de ennå ikke har hatt tid til å falle til ro. Jeg snur meg mot Skagsnebb, lurer på om Bjørn og Øyvind har sett at breen finnes. Jeg kan ikke se dem, bare uendelige røyser av stein.

Lonnie Thompson hadde boret i isen på Kilimanjaro, og det han hadde funnet der lå bak beregningene om at breen ville bli borte. Seks iskjerner hadde han tatt med hjem til USA, 92 bærere hadde fraktet dem ned fra fjellet. De skjønte at de hadde det travelt, Lonnie og hans likemenn. Det hastet med å redde isen, ikke for dens egen del, men fordi klimaet fra fortiden er innkapslet i den. Stoffene i isen er stemplet av luften slik den var den gang det snødde. I Kilimanjaro-kjernene var den eldste isen 11 700 år gammel. Den amerikanske miljøhistorikeren Mark Carey beskriver et kappløp. De boret på Kilimanjaro, de boret i Tibet, og de boret i Andes. De sikret isen, de hentet den hjem. Om noen år, fabulerer Carey, vil breene på Kilimanjaro og iskappen på Perus Quelccaya kun finnes som prøver i frysebokser i Ohio eller Colorado.    

I de tre små vannene i skråningen under meg har Bjørn, Øyvind og kollegene deres boret på nesten samme vis. Ikke etter is, men etter sedimenter. De sto på isen om vinteren, boret hull gjennom den og slo metallrør ned i bunnen av vannene. Da de dro opp rørene, var de fulle av sedimenter, av lag på lag med sand, silt og leire som bekken hadde tatt med ned fra breen. Tre meter på ti tusen år.

For omtrent 10 000 år siden, ble Rondane isfritt. Sommertemperaturen var en grad eller to høyere enn i dag, og Skriufonnen forsvant. Stoffer i sedimentkjernene viser at den dukket opp igjen for 4000 år siden, da det ble kaldere igjen. Breen vokste og var på sitt største for 3200–2400 år siden og rundt år 1800, under den lille istiden.

Det var ikke bare Skriufonnen. Europas breer vokste, og folk var redde. Fra det 14. til det 18. århundre gikk breene fra å være noe farlig, men fjernt, til en trussel om invasjon. De raserte avlinger, valset over jorder og sendte flodbølger nedover dalene når demninger av is bygget seg opp og så brast. Menneskene fryktet den lille istid og en ny, stor.

For en gang hadde Nord-Europa vært dekket av is. Ubeboelig. Teorien om en tidligere istid ble lansert på midten av 1800-tallet. Kunne det skje igjen? Så sent som i 1972 satt forskere på en konferanse ved Brown University i Rhode Island og diskuterte når denne varme mellomistiden ville ta slutt.

Fjellandskap i RondaneSmeltetid. Ingen ny istid, men en bølge av varme var det vi fikk. Og det er det vi er redde for nå: is som trekker seg tilbake. For lite vann på land og for mye vann i havet. Breer som renner bort og etterlater et vått avtrykk og en steingrunn i ubalanse, et landskap der alt er løst, der steiner og fjell raser ut, der sjøer av smeltevann bygges opp av is som nok en gang kan sprekke, som kan åpne seg og slippe kreftene i vilt vann over menneskene i dalen nedenfor. I Nepal, og kanskje i Norge.

Men det handler ikke bare om vann og ødeleggelser. Mark Carey beskriver hvordan menneskenes brebilde har utviklet seg. Før opplysningstiden var de fryktinngydende. Under romantikken var de fremdeles skremmende, men også opphøyd vakre. Mot slutten av 1800-tallet oppsto turistindustrien i Alpene, og folk kom for å bestige dem. Under den kalde krigen ble de rom det var strategisk viktig å erobre. Og nå: en utrydningstruet art.

De invaderende breene fra den lille istiden er blitt sårbare og sjarmerende skapninger vi ønsker å beskytte, som pinnsvin og bambuslemurer. De har fått sjel og personlighet, de er uskyldige ofre, og vi sørger når de blir borte. Ingen breer er lenger ubetydelige.

Men, påpeker Carey, det startet ikke nå. Verdens breer har trukket seg tilbake i over hundre år, siden slutten av den lille istiden. Likevel er det først de siste tiårene det har bekymret oss nevneverdig. Det er også først nå det hovedsakelig er vår skyld. Forskere fra Østerrike og Canada har tidfestet endringen til 1970-tallet. Frem til da var det naturlig at verdens breer ble mindre, men etter den tid har menneskeskapte klimaendringer vært hovedårsaken. Siden 1991 har vi forårsaket 70 prosent av istapet.

Kanskje er det derfor vi ønsker oss en verden der selv ikke ubetydeligheter endrer seg. 

De ville dekke til Kilimanjaro. I 2003 foreslo klimaforskeren og glasiologen Euan Nisbet å henge hvite presenninger over de tretti meter høye isklippene ved brekanten. Det skulle forsegle isen, redusere fordampningen og reflektere sollyset. Han møtte skepsis og motstand. Noen mente presenningene ville bli som tepper som varmet opp isen og fikk den til å forsvinne raskere.

De har lagt plast over breer ved skianlegg i Alpene, og i Ladakh i India har de bygget kunstige breer for å lagre vann til tørketiden. Men Kilimanjaro fikk være i fred.

Det er skygge der jeg står ved breen, men solen skinner lavt over vannene i dalen. Det er helt stille. Jeg snur meg mot Skriufonnen igjen. Går helt bort til kanten og gløtter over skulderen før jeg bøyer meg ned og legger hånden i snøen.

På vei tilbake hører jeg hoiing fra siden av Skagsnebb. Jeg stopper og venter på Bjørn og Øyvind som kommer småspringende ned skråningen. De har også sett det. Og ikke bare ligger breen der ennå, den er blitt større siden sist de så den. Dessverre hjelper det nok ikke mye, mener Bjørn. Det vil neppe bli ordentlig is av denne snøen, og med en ny, varm sommer, vil tillegget fort forsvinne. Det er ikke lenger nok trykk i denne snøklatten.

For Rondanes eneste bre er ikke lenger en bre. Den er ikke stor nok til å bevege seg slik is må gjøre for å defineres som en bre, ikke tung nok til å skure fjell eller flytte stein. Noe er gammel snø, noe er is, men det er is uten fremgang.

– En fonn, sier Øyvind.
– Et isforkle, sier Bjørn.

Når var Skriufonnen sist en bre, lurer jeg på. Kanskje for hundre eller to hundre år siden, tror Øyvind. Den var det i hvert fall under den lille istiden, da den bygget opp morenen de har kartlagt lengre nede i skråningen. Riller i berget på nedsiden tyder også på at tung is har skurt over det. Skriufonnen har en gang vært en bre, det vet de.

Det er Skriufonnen, tenker jeg. Bare en fonn. Rondane har ikke lenger noen bre.

Vi møtte ingen, denne søndagen i september. Folk flokker ikke til Rondane for å se på en døende snøfonn. For dette er ikke Kilimanjaro. Ingen vil foreslå å dekke til Skriufonnen.

Skriufonnen i Rondane
Skriufonnen er der fremdeles i september 2016. 

 

 

 

Kilder

  • Carey, Mark (2007): The history of ice: How glaciers became an endangered species. Environmental History 12, 497–527.
  • Cullen et al. (2013): A century of ice retreat on Kilimanjaro: the mapping reloaded. The Cryosphere, 7, 419–431.
  • Demhardt, I.J. (2003): German contributions to the cartography of Southwest and East Africa from mid 19th century to World War I. Proceedings of the 21st International Cartographic Conference, Durban, South Africa.
  • Kaser, Georg; D.R. Hardy; T. Mölg; R.S. Bradley; T.M. Hyera (2004): Modern glacier retreat on Kilimanjaro as evidence of climate change: observations and facts. International Journal of Climatology, 24.
  • Kvisvik, Bjørn Christian; Ø. Paasche; S.O. Dahl (2015): Holocene cirque glacier activity in Rondane, southern Norway. Geomorphology, Vol. 246.
  • Marzeion, Ben; J. G. Cogley; K. Richter; D. Parkes (2014): Attribution of global glacier mass loss to anthropogenic and natural causes. Science, Vol. 345, 6199.
  • Thompson, Lonnie G; E. Mosley-Thompson; M.E. Davis; K.A. Henderson; H.H. Brecher; V.S. Zagorodnov; T.A. Mashiotta; P-N, Lin; V.N. Mikhalenko; D.R. Hardy; J. Beer (2002): Kilimanjaro Ice Core Records: Evidence of Holocene Climate Change in Tropical Africa. Science, Vol. 298, 5593.