Norge har gjennom Parisavtalen sluttet seg til målet om to grader eller lavere temperaturstigning (ned mot 1.5 grader), og har gjennom de innmeldte forpliktelsene (INDC) som i tråd med EUs forpliktelser tilsier en reduksjon av klimagass utslipp på 40% i 2030 forhold til 1990 nivå, påtatt seg store forpliktelser om å bidra til å stabilisere jordens klima.
FNs klimaforhandlinger skjer på bakgrunn av klimakonvensjonen (UNFCCC) og har som mål å unngå ”farlige klimaendringer”. Togradersmålet ble lansert i en konsultasjon mellom forskere og politikere under Tony Blairs periode som statsminister i Storbritannia, der forskerne ble bedt om å antyde et nivå for global oppvarming som ikke dramatisk øker sjansene for kollaps av isdekkene på Grønland og i Vest-Antarktis med påfølgende langsiktig havstigning eller sjansene for overskridelse av ”vippepunkter” i klimasystemet som gir betydelig økt risiko for skadeeffekter på jordens økosystemer gjennom irreversible og vesentlige endringer. Målet er definert som global gjennomsnittstemperatur over pre-industriell temperatur, dvs global temperatur ved midten av 1800-tallet. Togradersmålet er ikke definert som det ønskede maksimumsnivået for global oppvarming av forskerne eller IPCC, men er tatt inn i UNFCCC-prosessen som et politisk definert mål.Togradersmålet ble tatt inn i avtalen etter COP15 i København i 2009, og har fått tilslutning fra de aller fleste land som er tilsluttet UNFCCC. Senere møter i UNFCCC har beholdt dette målet, som nå er nedfelt i Parisavtalen fra 2015.
Om en slik grense er tilstrekkelig for å unngå farlige klimaendringer er omstridt. Mange, både forskere og representanter fra særlig sårbare nasjoner (f.eks. de lavtliggende øystatene), har påpekt at to grader bl.a. gir en betydelig risiko for flere meters havstigning over tid som vil kunne utradere hele nasjoner av lavtliggende øystater. I Parisavtalen ble togradersmålet gjentatt, men det ble i tillegg tatt inn en passus som setter det ønskede målet for temperaturendringene ned mot 1.5 grader for å imøtekomme disse bekymringene.
Kunnskapsgrunnlaget for klimaforhandlingene er IPCCs rapporter. IPCC-prosessen skjer slik at de faglige rapportene utarbeides av forskerteam etter flere høringsrunder, der både fagfolk og regjeringsrepresentanter kan komme med innspill og kritikk. I forskerteamet samles ledende eksperter fra alle verdensdeler, og disse suppleres av innhentet ekspertise der det er nødvendig for å sammenfatte spesielle fagområder. Rapportene skal gi et helhetlig bilde av kunnskapsstatus slik den foreligger i fagfellevurdert vitenskapelig litteratur. Rapportene forholder seg utelukkende til vitenskapelig litteratur, og vurderingene av sikkerhet og usikkerhet er gitt i et kalibrert språk som gjenspeiler omfanget av publisert forskning på feltet og den innbyrdes enigheten mellom forskjellige forskningsrapporter.
For hver delrapport i hovedrapporten og synteserapporten er det et felles plenum mellom de sentrale forfatterne (forskerne) og myndighetsrepresentanter fra IPCCs medlemsland, herunder Norge. I dette møtet legger forskerne frem et forslag til Sammendrag for Politikere (Summary for Policymakers (SPM). Dette blir så gjennomgått i plenum i dialog mellom forskerne og myndighetsrepresentantene, slik at en kommer frem til felles aksepterte formuleringer av hovedpunktene i rapporten. Dette skjer linje for linje, slik at alle formuleringer blir vedtatt, og til slutt vedtas både sammendraget og den underliggende tekniske rapporten. Den samme prosedyren brukes også for IPCCs tematiske spesialrapporter, for eksempel rapporten om ekstremhendelser. Således har regjeringene et felles kunnskapsgrunnlag når det forhandles om klima-avtalen. Norge representeres i disse plenumsmøtene med representanter fra miljøforvaltningen (Miljødirektoratet og Klima-og Miljødepartementet).
Konklusjon nr. 1:
Norge, representert ved Regjeringen og øvrige statlige myndigheter, har som aktivt medlem i IPCC og som deltakere på IPCCs plenum vedtatt IPCC-rapportene som den etablerte kunnskapen som basis for politikkutforming i klimaspørsmål. Myndighetene må forutsettes å være kjent både med de konkrete klimaendringene som pågår og som kan skje som følge av klimagassutslipp, de risiko og effekter dette forventes å få for natur og samfunn, og tiltak som kan bidra til å unngå uønskede klimaendringer slik det er nedfelt i FNs Klimakonvensjon.