Innlegg av Tor Eldevik, publisert i Dagens Næringsliv 4. juni 2020
Det er tre ting vi vet om isen i Barentshavet. Vi vet hvor isen er i dag. Vi vet at det blir mindre av den i fremtiden. Og vi vet at hastigheten på istapet avtar når verden beveger seg i retning av Parisavtalen. Regjeringens foreslåtte iskant treffer dårlig på alle tre. Den er hverken et balansert kompromiss mellom faglige alternativ eller en grense egnet til å beskytte iskantsonens sårbare økosystem i den fremtiden forvaltningsplanen setter rammene for.
Her er fire forutsetninger de folkevalgte bør legge til grunn når forvaltningsplanens iskant skal vedtas av Stortinget 18. juni.
1. Det Erna sa.
Det er vanskelig å holde seg med geografiske grenser basert på naturgitte forhold når de naturgitte forholdene endrer seg. Dette var regjeringens utfordring i 2015. Det er regjeringen og Stortingets utfordring i dag.
Hvis en ser bort fra det faktum at nettopp menneskeskapte klimaendringer flytter isen, er statsminister Erna Solbergs oppsummering fra 2015 god: «Vi har ikke flyttet iskanten. Den har flyttet seg selv». Men forståelsen av et isdekke i systematisk tilbakegang synes nå fraværende. Vi har en politisk debatt om hvorvidt et fåtall av dagens utvinningstillatelser berøres av en revidert iskant per dags dato. Hvor denne iskanten vil befinne seg i forvaltningens nødvendige fremtidsperspektiv, kan få gjøre rede for.
2. Dagens lisenser er snart ute av isen.
Hvis Stortinget ønsker å sette en fast geografisk grense for fortsatt utvinning av olje og gass, så bør Stortinget absolutt gjøre det. Men et bevegelig mål som iskanten er fullstendig uegnet til dette. Den vil trekke nordover med isens generelle tilbaketrekning når forvaltningsplanen jevnlig oppdateres med tiden og isens gang.
Dagens lisenser vil uansett gå klar av en iskant basert på de observerte forhold i løpet av relativt få år. Jo lavere isfrekvens, dess lengre tid vil det ta, men utfallet er gitt.
Det uforståelige – for ikke å si meningsløse – i det hele understrekes av at Arbeiderpartiet nå har besluttet å støtte regjeringens iskant som en nordlig grense for petroleumsvirksomhet, men samtidig ønsker en mer sydlig grense for det «særlig verdifulle og sårbare området» denne iskanten per definisjon skal avgrense.
3. Femten er ikke midt mellom trett og aldri.
Forvaltningens «Faglig forum» er delt i sitt syn på iskanten; enten stå ved nåværende praksis på 30 prosent isfrekvens, en linje som i dag går ved Bjørnøya og nordøstover, eller redusere drastisk til 0,5 prosent som setter grensen mye lenger sør, i praksis til isfritt hav.
Ved første øyekast kan det virke som om regjeringen – ved å lansere 15 prosent isfrekvens som forvaltningens iskant – har sikret en rimelig balanse mellom både regjeringspartienes ulike preferanser og Faglig forums sprikende råd. Men femten er ikke midt mellom tredve og aldri. Selv om femten prosent forekomst er halvparten av tredve, er det uendelig mye vanligere enn null sannsynlighet.
Regjeringens forslag er følgelig ikke en grense midt mellom Faglig forums to alternativ. I det spennet av sannsynligheter, eller risiko om man vil, er regjeringens forslag som å forbli ved dagens iskant.
Et balansert kompromiss i denne sammenhengen er en iskant satt ved fire prosent isfrekvens: 30 prosent forekomst er åtte ganger så ofte som fire prosent, og fire prosent er åtte ganger så ofte som 0,5 prosent.
4. Forvaltning handler grunnleggende om fremtiden.
Så til den vanskelige fremtiden. Som antydet av statsministerens spissformulering ovenfor, jo raskere isen trekker seg tilbake, dess mer blir iskanten hengende etter de faktiske forhold for en gitt isfrekvens. Og, motsatt, jo saktere tilbaketrekning, dess tettere kommer iskanten på det «særlig verdifulle og sårbare området» forvaltningen er ment å beskytte.
Således femdobles risikoen for at det virkelige isdekket går utover forvaltningsplanens iskant når en beveger seg fra dagens klimaendringer til en fremtid mer i tråd med Parisavtalen.
Det er dette risikonivået forvaltningsplanen må ta høyde for – som igjen understreker at Stortinget må sette en betydelig mer restriktiv grense enn regjeringens forslag.
