Pressemelding av Henrike Wilborn ved Nansensenteret

Forskarar frå Bjerknessenterets klimavarslingsenhet (Bjerknes CPU), ved Nansensenteret, Bjerknessenteret for klimaforsking, og Universitetet i Bergen har bidrege til ein artikkel i Nature. Resultata visar at det er mogleg å forutsjå korleis den atmosfæriske sirkulasjonen over Nord-Atlanteren vil utvikle seg det komande tiåret. Dette er viktig for å betre kunne varsle vintrane i Noreg og rundt Nord-Atlanteren.

For å kunne forklare framtida er det nyttig å sjå på fortida. Dette er sant i mange tilfeller, og forskarane bak studiet, leia av det britiske meteorologiske instituttet (UK Met Office) brukte dette prinsippet. Dei brukte klimamodellar på dei føregåande seksti åra, for å undersøke kor nøyaktig klima kan bli varsla i eit tiårsperspektiv.

Lufttrykkmønster over Nord-Atlanteren påverkar norske vintrar

Over Nord-Atlanteren endrar det atmosfæriske trykket seg i eit mønster som kallast den nordatlantiske oscillasjon (NAO). Denne påverkar vindar og stormar over området, som igjen påverkar vintervêret her i Noreg, samt i Europa og austlege Nord-Amerika. To ekstreme variantar er moglege for vintrane i desse områda: stormfull, varmt og vått eller roleg, kaldt og tørt. Ifølgje studien er det no lettare å varsle kva av desse ekstremane ein kjem nærast på gjennom eit tiår.

Forskarane undersøkte den nordatlantiske oscillasjonen ved å produsere tilbakeskuande klimavarsel (såkalla hindcasts), og samanlikne dei med observasjonar gjort i fortida. Slik kan dei tallfeste kor nøyaktige modellvarsla er.

Ein av dei viktigaste varslingane for Europa, og Noreg især, grunna vannkrafta vår, er mengda nedbør. Samanlikninga mellom dei tilbakeskuande varsla produsert av modellane (figur f, raud strek) og observasjonane (figur f, svart strek) visar at nedbøren over Nord-Europa kan varslast med høg grad av sikkerheit. Modellvarsla liknar i stor grad på dei tidlegare observasjonane.

Bidrag frå Bjerknessenterets Klimavarslingsenhet

Mange slike «hindcasts» vart produsert av ulike forskingsgrupper verda over. Dei ulike klimamodellane frå denne gruppa er del av Coupled Model Intercomparison Project (CMIP) for den komande rapporten frå FNs klimapanel (IPCC). Bergensforkarar tilknytta studien er Noel Keenlyside (UiB/NERSC), François Counillon (NERSC), Ingo Bethke (UiB), og Yiguo Wang (NERSC). 

Dei fire er ein del av Bjerknes Climate Prediction Unit ved Bjerknessenteret. Dei brukte den lokale klimamodellen, Norwegian Climate Prediction Model (NorCPM), som er ein del av CMIP6, til denne studien.

Ved sidan av den forbetra forutsigbarheiten i det nordatlantiske klimaet blir det også tydeleg at dei noverande klimamodellane undervurderar mengda nedbør (Figur e). Forskarane har funne mangelen og visar at klimamodellar kan bli gjort betre (figur f) for å forutsjå endringane over Nord-Atlanteren, og dei framtidige vintrane her til lands. 

Å varsle vintrane for dei komande åra i Noreg er no ein realitet, men klimamodellane treng stadig forbetring.

Studiens betydning: Klimaet kan bli betre varsla på kortare tidsskalaer

– Dette er eit stort gjennombrot for klimaforskinga, og for utviklinga av klimatenester i vår region. No har vi tydelege bevis på at vi kan gi informasjon om framtidas vintrar som vil vere til nytte for våre interessentar, som BKK og Agder Energi. Det vil også lede til betre modellar for langtids-projeksjonar av klimaendringane, seier professor Noel Keenlyside, leiar for Bjerknes CPU.

Erik Kolstad ved NORCE og Bjerknessenteret, som skal lede Climate Futures, et nytt SFI-senter for forskning på klimarisiko, sier: 

– Desse resultata viser at modellane no kan varsle klima på eit nivå som gjer det verdifullt for planlegging innan ei rekke sektorar, blant anna fornybar energi, landbruk og finans/forsikring. Med slike varsel kan både næringsliv og offentlig sektor bli betre rusta for ekstremvêr og potensielt utnytte periodar med gunstig vêr og klima.

Tarjei Breiteig, leiar for hydrologi og meteorologi i Agder Energi representerar ein av interessentane som studien vil påverke direkte:

– I denne studien viser forskarane at det framleis finst mykje uutnytta potensial i det å seie noko om mogleg vêr og klima det neste tiåret. For å kunne spare vannkraft i år med lite etterspørsel, og ha nok fornybar vannkraft på lager også åra etterspurnaden blir høg, er det heilt essensielt for oss å ha tilstrekkeleg informasjon om kva svingningar som kan forventast det neste tiåret. Klimaforskingsmiljøet i Bergen viser her at dei tek denne problemstillinga på alvor, og at dei ligg langt framme når det gjeld å tolke og bruke klimamodellar i praksis.

Referanse

Smith, D.M., Scaife, A.A., Eade, R. et al. North Atlantic climate far more predictable than models imply. Nature 583, 796–800 (2020). https://doi.org/10.1038/s41586-020-2525-0

Av Henrike Wilborn, Nansen senter for miljø og fjernmåling

Hvordan vil jordens overflatetemperatur og andre klimaforhold endre seg i løpet av de kommende fem årene? Den første rapporten om klimaet for de nærmeste årene utgitt av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) ble lansert i dag. 

Rapporten inneholder klimaprediksjoner for 2020 og den nærmeste fremtiden, og forskere fra Bjerknessenteret, Nansensenteret og Universitetet i Bergen har bidratt. Bergen har alltid vært en viktig del av miljøet som forsker på meteorologi og klima, og slik er det fremdeles.

Dobbelt så mye varmere i Arktis

Resultatene i WMO-rapporten er urovekkende, men ikke uventede. Sammenlignet med den nære fortiden, definert som gjennomsnittet fra 1981 til 2010, vil temperaturen over store landområder i den nordlige hemisfære trolig være 0,8 grader høyere. 

Samtidig vil oppvarmingen i Arktis være dobbelt så høy som det globale gjennomsnittet. Dette så vi allerede i vår, med en rekordsterk hetebølge i Sibir.
I perioden 2020–2024 er det varslet at temperaturen vil være høyere enn i nær fortid nesten over alt på jorden. I tillegg slås det i rapporten fast at den globale temperaturen hvert år vil være minst én grad høyere enn før den industrielle revolusjon på 1800-tallet.

Trykk og nedbør er andre forhold som diskuteres i rapporten, som kan leses her.

Bygger på klimamodeller og observasjoner

Det blir unektelig varmere. Men hvordan har forskerne som bidrar til denne rapporten funnet ut dette? Hvordan fungerer klimavarsling på så kort tidsskala?

Ti forskningssentre har bidratt med data til et sammenhengende sett med klimavarsler for året 2020 og perioden 2020–2024. Hvert av dem har brukt sin egen klimamodell for å lage prediksjoner for den nærmeste fremtiden. Resultater fra de ulike modellene ble sammenlignet og kombinert.

Slike klimaprediksjoner skiller seg fra mer langsiktige klimaprojeksjoner, som kun tar eksterne endringer som økende CO₂ med i betraktningen. Klimaprediksjoner tar i tillegg hensyn til at klimaet på kort tidsskala også varierer naturlig. Noen av disse variasjonene er godt nok kjent til at de kan inkluderes når man skal lage klimavarsler. 

Gjennom klimavarslingsenheten, Bjerknes Climate Prediction Unit (BCPU) er Bjerknessenteret et av de ti forskningssentrene som har bidratt til rapporten. Forskerne i BCPU har utviklet og brukt modellen Norwegian Climate Prediction Model (NorCPM), kombinert med observasjoner. Gjennom de siste tiårene har Nansensenteret utviklet en metode som har gjort det mulig å forbedre havmodeller ved å inkludere observasjoner. Denne ekspertisen ble nå brukt til å optimalisere klimaprediksjonene.

–  Modelloppsettet vårt gjør det mulig å redusere usikkerheten i varsler av klimaendringer i nær fremtid, sier François Counillon fra Nansensenteret og Bjerknessenteret.

Counillon er en av forskerne som har bidratt til rapporten. 

– På denne måten kan vi bedre varsle komponenter i klimasystemet som endrer seg sakte. Det er et nytt forskningsfelt med et enormt potensial, sier han. 

En ung vitenskap

Klimaprediksjon er en ung klimavitenskap og utvikler seg raskt. Nøyaktigheten i klimaprediksjonene vil bli bedre i fremtiden – ikke ulikt utviklingen av værvarsler i de foregående tiårene. I dag er samfunnet ekstremt avhengig av presise værvarsler. I fremtiden kan klimaprediksjoner på kort tidsskala, som år og tiår, bli like viktige som værvarsler for hver og en av oss.

Klimaprediksjoner kan bli en bro mellom værvarsler og langsiktige klimaprojeksjoner. Et annet bergensbasert initiativ som jobber parallelt med BCPU, er Climate Futures, ledet av NORCE. Slik brobygging er et mål for Climate Futures, som tidligere i sommer fikk støtte fra Norges forskningsråd for å bli et Senter for fremragende innovasjon.

Klimaprediksjoner møter større og større interesse i offentligheten, og WMO-rapporten som nettopp er publisert er av uvurderlig betydning, ikke bare for forskerne. 

– Denne første rapporten er viktig fordi den markerer at WMO anerkjenner betydningen av slike varsler for samfunnet, oppsummerer BCPU-leder Noel Keenlyside fra Universitetet i Bergen, Nansensenteret og Bjerknessenteret. 

– Slike varsler vil være helt nødvendige for avgjørelser i et vidt spenn av offentlig og privat virksomhet og vil bidra til en bærekraftig samfunnsutvikling.

Det er en spennende tid for utviklingen av kortsiktige, modellbaserte klimavarsler, og det er oppmuntrende å vite at bergensforskere fortsetter å jobbe på grensen mot det ukjent, akkurat som fortidspionerer som Bjerknes og Nansen. 

WMOs omtale av rapporten kan du lese her. 

Innlegg av Tor Eldevik, publisert i Dagens Næringsliv 4. juni 2020

Det er tre ting vi vet om isen i Barentshavet. Vi vet hvor isen er i dag. Vi vet at det blir mindre av den i fremtiden. Og vi vet at hastigheten på istapet avtar når verden beveger seg i retning av Parisavtalen. Regjeringens foreslåtte iskant treffer dårlig på alle tre. Den er hverken et balansert kompromiss mellom faglige alternativ eller en grense egnet til å beskytte iskantsonens sårbare økosystem i den fremtiden forvaltningsplanen setter rammene for.

Her er fire forutsetninger de folkevalgte bør legge til grunn når forvaltningsplanens iskant skal vedtas av Stortinget 18. juni.

1. Det Erna sa.

Det er vanskelig å holde seg med geografiske grenser basert på naturgitte forhold når de naturgitte forholdene endrer seg. Dette var regjeringens utfordring i 2015. Det er regjeringen og Stortingets utfordring i dag.

Hvis en ser bort fra det faktum at nettopp menneskeskapte klimaendringer flytter isen, er statsminister Erna Solbergs oppsummering fra 2015 god: «Vi har ikke flyttet iskanten. Den har flyttet seg selv». Men forståelsen av et isdekke i systematisk tilbakegang synes nå fraværende. Vi har en politisk debatt om hvorvidt et fåtall av dagens utvinningstillatelser berøres av en revidert iskant per dags dato. Hvor denne iskanten vil befinne seg i forvaltningens nødvendige fremtidsperspektiv, kan få gjøre rede for.

2. Dagens lisenser er snart ute av isen.

Hvis Stortinget ønsker å sette en fast geografisk grense for fortsatt utvinning av olje og gass, så bør Stortinget absolutt gjøre det. Men et bevegelig mål som iskanten er fullstendig uegnet til dette. Den vil trekke nordover med isens generelle tilbaketrekning når forvaltningsplanen jevnlig oppdateres med tiden og isens gang.

Dagens lisenser vil uansett gå klar av en iskant basert på de observerte forhold i løpet av relativt få år. Jo lavere isfrekvens, dess lengre tid vil det ta, men utfallet er gitt.

Det uforståelige – for ikke å si meningsløse – i det hele understrekes av at Arbeiderpartiet nå har besluttet å støtte regjeringens iskant som en nordlig grense for petroleumsvirksomhet, men samtidig ønsker en mer sydlig grense for det «særlig verdifulle og sårbare området» denne iskanten per definisjon skal avgrense.

3. Femten er ikke midt mellom trett og aldri.

Forvaltningens «Faglig forum» er delt i sitt syn på iskanten; enten stå ved nåværende praksis på 30 prosent isfrekvens, en linje som i dag går ved Bjørnøya og nordøstover, eller redusere drastisk til 0,5 prosent som setter grensen mye lenger sør, i praksis til isfritt hav.

Ved første øyekast kan det virke som om regjeringen – ved å lansere 15 prosent isfrekvens som forvaltningens iskant – har sikret en rimelig balanse mellom både regjeringspartienes ulike preferanser og Faglig forums sprikende råd. Men femten er ikke midt mellom tredve og aldri. Selv om femten prosent forekomst er halvparten av tredve, er det uendelig mye vanligere enn null sannsynlighet.

Regjeringens forslag er følgelig ikke en grense midt mellom Faglig forums to alternativ. I det spennet av sannsynligheter, eller risiko om man vil, er regjeringens forslag som å forbli ved dagens iskant.

Et balansert kompromiss i denne sammenhengen er en iskant satt ved fire prosent isfrekvens: 30 prosent forekomst er åtte ganger så ofte som fire prosent, og fire prosent er åtte ganger så ofte som 0,5 prosent.

4. Forvaltning handler grunnleggende om fremtiden.

Så til den vanskelige fremtiden. Som antydet av statsministerens spissformulering ovenfor, jo raskere isen trekker seg tilbake, dess mer blir iskanten hengende etter de faktiske forhold for en gitt isfrekvens. Og, motsatt, jo saktere tilbaketrekning, dess tettere kommer iskanten på det «særlig verdifulle og sårbare området» forvaltningen er ment å beskytte.

Således femdobles risikoen for at det virkelige isdekket går utover forvaltningsplanens iskant når en beveger seg fra dagens klimaendringer til en fremtid mer i tråd med Parisavtalen.

Det er dette risikonivået forvaltningsplanen må ta høyde for – som igjen understreker at Stortinget må sette en betydelig mer restriktiv grense enn regjeringens forslag.