Svalbard blir grønnere. Men når luften blir varmere, og tundraen får mer å by på, fristes også fugler til å trekke lenger nordover. Flokker av gjess gasser seg i dalene, med en bordskikk som både forsterker og motvirker forgrønnelsen.
– Tundraen ser ut som om en masse folk har gått tur med staver, sier Lise Øvreås og beskriver dalbunner gjennomhullet av gåsenebb.
Professoren ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret leder et forskningsprosjekt om fugler og permafrost.
Målet er å finne ut hvordan gressende gjess påvirker den tinende bakken og det som lever i den.
– Mose, sier hun. – Mose er viktig. Mosen holder jorden kald, våt og stabil.
Når store gåseflokker leter etter mat, hakker de i stykker mosen, isolasjonslaget som skjermer jorden mot sol og lunken sommerluft.
Varmere vær er opplagt den viktigste årsaken til at permafrost tiner. Men hva skjer når tusener av nebb grafser i mosen?
Hvor mye ugagn kan en gås gjøre?
Lot som om de var fugler
I dalene rundt Longyearbyen har biologiprofessor Øvreås og kolleger fra Universitetet i Bergen og Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) markert avgrensede jordlapper på omtrent én kvadratmeter.
Hver lapp representerer bestemte egenskaper ved tundraen, med og uten arter som reinrose og polarvier, med og uten is om vinteren og ikke minst: med og uten pikkende nebb.
– Vi har latt som om vi var gjess og gått og gnidd og plukket av mose.
Lise Øvreås former et gåsenebb med fingrene og hakker i luften for å illustrere forskere og fugler.
Tinende permafrost forbindes med sammenramlede hus og synkehull. Men endringene får konsekvenser også på mindre skala, for planter og mikrober i jorden. Når tælen ikke lenger blokkerer, trenger bakterier og andre mikrober lenger ned.
Mikrobene påvirkes også fra annet hold. Gjess gjør mer enn å blottlegge frossen grunn.
Gåsegjødsel gjør dalen grønn
– De skiter noe så sykt.
De siste årene har Lise Øvreås sett tundraen bli grønnere der gjessene holder til. Ikke bare skiter fuglene, de skiter i sitt eget matfat – med stor suksess – de gjødsler bakken med nitrogen, som Svalbard-planter ellers har begrenset tilgang til.
For å finne ut hvor mye ekstra tilførsel av nitrogen kan ha å si, samlet forskerne inn et kilo gåseskitt som de tørket og fordelte utover jordlappene.
Gjødslingen ville gjort begrenset nytte hvis det ikke hadde vært for mikrobene under jordoverflaten. Planter kan ikke ta opp alle former for nitrogen fra jorden, og slett ikke fra luften. De er avhengige av et samspill med bakterier.
I gåsegjødsel finnes nitrogen i form av ammoniakk, som plantene i motsetning til nitrogengass kan ta opp direkte. Men opptaket går lettere når mikrober først har omdannet ammoniakk til nitrat.
Fordelaktige samboerskap
Røttene til erteplanter og bringebær har knoller med rhizobier – knollbakterier eller belgplantebakterier. Rhizobiene kan fiksere nitrogen direkte fra luften og videreføre det til planten.
På fastlandet, der det er flust av planter og trær, er denne symbiosen mellom planter og knollbakterier viktig. Også den skrinne vegetasjonen på Svalbard har vist seg å være rikere på rhizobier enn tidligere antatt.
– Cyanobakterier, sier Lise Øvreås. – Store, grønne gugger med gummiaktige flak du kan ta opp. Disse finner vi mye av på Svalbard, og de driver også med nitrogenfiksering.
Feltmikroskopet hun alltid har med, er tilstrekkelig for å se de glassaktige cellene flakene består av, celler som tar opp nitrogen fra luften og gjør stoffet tilgjengelig for planter.
Planter kan få mindre nitrogen
Tradisjonelt har slike cyanobakterier, tidligere kalt blågrønnbakterier, vært sett på som viktige for å skaffe tundraplantene nitrogen. Spørsmålet nå er om det vil fortsette å være slik.
– Ny forskning tyder på at biologisk nitrogenfiksering er optimalisert for lave temperaturer, og at klimaendringene vi nå ser i Arktis kan føre til en reduksjon, sier Lise Øvreås.
Etter to år med målinger har forskerne pakket sammen utstyret. Nå gjenstår analyser av alle dataene de har samlet inn, av nitrogen, karbon, temperatur, fuktighet, ishinner og ikke minst:
– Mose, sier Lise Øvreås. – Gasser har vært låst i permafrosten i tusenvis av år. Nå slippes de fri.
Gjessene har flydd sørover, men de kommer igjen.