Variasjoner i forholdet mellom to karbonisotoper, karbon-13 og karbon-12, forteller oss om ulike forhold i havet, som havets sirkulasjon og ventilering. Disse variasjonene blir bevart i sedimentene, og ved å studere sedimentkjerner kan man dermed få informasjon om hvordan havsirkulasjonen og ventileringen var i fortiden. Karbonisotopene har derfor blitt brukt som havets historieforteller i nærmere 40 år. For å tolke disse variasjonene bruker man det observerte karbon-13 til karbon-12 forholdet i dagens hav. Men som følge av økende CO2–utslipp siden den industrielle revolusjon har forholdet mellom karbonisotopene endret seg, og man kan ikke lengre bruke det observerte karbonisotopforholdet som et pålitelig verktøy innen paleoseanografien.
I avhandlingen sin har Marie Eide estimert den totale endringen i forholdet mellom karbonisotopene, og utarbeidet en global oversikt over isotopforholdet i verdenshavene i før-industriell tid, som blant annet kan brukes for å validere klimamodeller og for å gi en mer robust tolkning av fortidsdata. Videre kan estimatet av den totale endringen i isotopforholdet brukes til å estimere havets opptak av CO2 fra fossile brennstoff.
For å estimere endringen mellom karbon-13 og karbon-12, bruker Eide den observerte endringen i konsentrasjonen av klorfluorkarboner, KFK-gass. Klorfluorkarboner finnes ikke naturlig i naturen, og utslippene av gassen er godt kjent. Siden karbon-13 til karbon-12 forholdet og klorfluorkarboner har endret seg relativt likt de siste tiårene, kan konsentrasjonen av klorfluorkarboner i havet brukes til å estimere hvor sterk endringen i karbonisotopforholdet har vært.
Dette er første gang man har estimert den totale endringen i forholdet mellom karbon-13 og karbon-12 basert på observerte data, og resultatene i avhandlingen bidrar til å øke forståelsen av de naturlige prosessene som påvirker dette isotopforholdet i havet i dag.
Les også: Retter opp i sporstoffer
