Kunnskapsmiljøene svikter i klimadebatten

Kronikken er først publisert i Aftenposten 13. oktober 2015

For å unngå omfattende og uopprettelige klimaendringer, må kull, olje og gass fases ut og erstattes av fornybare energikilder. I tillegg må vi få til smart energibruk, og vi må bo og leve klokere. Dette er velkjent. Utfordringen er å gå fra tanke til handling.

Gledelig nok er det flere eksempler på virkningsfull og vellykket omlegging til en ikke-fossil fremtid.

Samtidig hemmes utviklingen av motkrefter og aktiv desinformasjon som forstyrrer det offentlige ordskiftet og muliggjør tvilsomme politiske vedtak.

Betenkelig å vente

Enhver bruk av fossile brensler endrer jordens klima, ikke bare nå og noen år frem i tid, men i betydelig grad over de neste tusen år.

Jo lenger tid det tar før vi reduserer våre klimagassutslipp, og da i særlig grad våre CO₂-utslipp, jo større klimaendring påfører vi kommende generasjoner, og desto større må fremtidige utslippskutt være for å nå et gitt klimamål.

Å vente med utslippsreduserende tiltak, er derfor en betenkelig strategi.

Norges CO₂-utslipp har økt med 25 prosent siden 1990. I det nylig fremlagte statsbudsjettet varsler Regjeringen ytterligere økte utslipp frem til 2020 og bare en svak reduksjon frem mot 2030.

Hensynet til nålevende og kommende generasjoner er med dette særdeles dårlig ivaretatt. Til sammenligning har Tysklands CO₂-utslipp falt med rundt 25 prosent siden 1990.

Økonomisk lønnsomt

Klimaendringens omfang og alvor gjør at vi hverken har tid eller råd til en vente-og-se-holdning eller enda verre, til å sette i gang tiltak som ikke virker. Debatt og tiltak må være kunnskapsbaserte. Det er mye som kan gjøres og som ikke bare gir klima- og miljøgevinst, men også vil være direkte økonomisk lønnsomt.

Norge kan bygge videre på elbil-suksessen og bli pionér på utslippsfri transport. Mesteparten av fossildrevne biler og tungtransport kan fjernes fra trafikken i løpet av noen tiår. Det krever bare noen få prosent av vår rikelige tilgang på vannkraft. Dette gir også betydelig forbedret luftkvalitet som resultat.

Transporten til sjøs kan også elektrifiseres i betydelig grad, noe de nye batteriferjene som krysser Sognefjorden viser. Med elektrisk transport til lands og til vanns kan Norge innta tilsvarende pionérrolle som Danmark har tatt når det gjelder vindenergi og Tyskland når det gjelder solceller. Vi kan om vi vil!

Oljefondet kan brukes

Norge kan også gjøre en forskjell med målrettet bruk av Oljefondet.

Når fondet trekker seg ut av de verste kullprodusentene, sender dette et signal til verden. Forurensende virksomheter ligger uansett an til å bli tapsprosjekter i overgangen til et bærekraftig samfunn. Men Oljefondet kan også vris mot fornybar energi som sol og vind og utbygging av nødvendig infrastruktur.

Dersom Oljefondet og andre langsiktige investorer gikk inn i fornybar infrastruktur med lave forrentningskrav (anslagsvis 2–3 prosent rente pr. år og tilbakebetaling over 25 år), ville energi fra slike anlegg bli billigere enn fossil energi mange steder i verden.

Særlig ville dette gjøre en forskjell i utviklingsland der finansieringskostnader normalt er høye.

Dermed kunne Norge - gjennom Oljefondet - være med på å redusere verdens energiulikhet.

Uvillig Vitenskapsakademi

Gitt de store energi- og miljøutfordringene vi står overfor, ville en forvente at universiteter og Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA) var i forkant av utviklingen.

Det sørgelige faktum er at dette ikke er tilfellet.

Særlig Vitenskapsakademiet har vært uvillig til å ta en debatt om forskningens rolle når vi nå står på terskelen til en ny tid.

Akademiet fortsetter et nært samarbeid med oljeindustrien under dekke av at pengestrømmene går til generell grunnforskning og at forholdene legges til rette for kompetanseoverføring fra petroleum.

Å hevde at forskningen er uavhengig av hvilke finansieringskilder som står bak, er i beste fall naivt. I realiteten er det uansvarlig å ikke legge opp til en profil klart rettet mot rask energiomstilling.

Regjeringen utreder nå en norsk klimalov. Under forutsetning av at dette blir en forpliktende lov som igangsettes raskt, kan det være positivt.

Som første land i verden innførte Storbritannia en klimalov i 2008. Togradersmålet var et av utgangspunktene. Loven fastslår prinsippet om at i fremtiden skal alle mennesker på jorden ha samme rettigheter og plikter med hensyn til klimagassutslipp.

For Storbritannias del, sier loven, betyr dette minst 80 prosent reduksjon av innenlands klimagassutslipp i 2050 i forhold til 1990-nivå.

Storbritannias eksempel

For å følge opp klimaloven, har Storbritannia nedsatt en komité bestående av åtte uavhengige forskere.

Komiteen overvåker de nasjonale klimagassutslippene for de ulike sektorene. Den gir også årlige råd om hvilke utslippskutt som er nødvendig for de påfølgende 5–10 år for å nå klimalovens mål. I tillegg igangsetter og administrerer komiteen uavhengig forskning og analyse, den vurderer hvordan klimaendringene påvirker natur og samfunn, og den informerer om kunnskapsstatus.

Og viktigst av alt: Myndighetene må svare på de årlige rapportene som komiteen utgir.

Klimakomiteen – Committee on Climate Change – er altså en del av klimaloven.

En norsk klimalov bør, som i Storbritannia, inkludere opprettelse av en komité av uavhengige fagpersoner oppgave å gi kunnskapsbaserte innspill til regjering, storting og det offentlige ordskiftet.

Det nylig nedsatte klimarådet til klima og miljøminister Tine Sundtoft, med ministeren selv som leder, tilfredsstiller på ingen måte kravene til et slikt råd.

Pinlig svakt

Om det ble oppnevnt en uavhengig klimakomite i Norge, ville vi ikke bli mye forundret om noe av det første de ville se på var den påståtte klimagevinsten av skogplanting i Norge og påstanden om at eksport av norsk olje og gass hjelper utviklingsland.

Det er pinlig at kunnskapsmiljøene har vært så svake i den norske offentlige debatten.

Nå må det tas et krafttak hvis Norge skal komme ut av den globale energiomstillingen med fremtidsrettet virksomhet i eget land.

Bare slik kan vi se fremtidige generasjoner i øynene og sammen konkludere med at vi brukte oljeformuen på et anstendig vis.