Bjerknessenteret for klimaforskning er et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, NORCE, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet. 

Forskeren skriver

13 results

Vi har dratt nytte av amerikansk klimaforskning så lenge vi kan huske. Nå er tiden inne for å støtte opp om hardt pressede amerikanske kollegaer og ideer verdt å forsvare. 

Det globale karbonbudsjettet slippes i dag. Det gir grunn til optimisme, og det er utslippsgiganten Kina som leder an.

Å dra til sjøs for å finne, hente ut og lese havets fortid. Tre forskere i ice2ice-prosjektet skriver om sin jobb med sedimentkjerner. 

En ny studie har utsatt tidspunktet betraktelig, skriver Reidar Müller og Atle Nesje i Aftenposten

"De jobber fem år lange skift og dykker ned til 2000 meters dyp. Argo-robotene er gull verdt for å varsle El Niño, monsuner og annet ekstremvær", skriver Kjell Arne Mork i Bergens Tidende.

"Året var 1988, det var tørt i Sahel, og NRK sendte norske barn ut i skogen for å plukke kongler", skriver Ellen Viste i Aftenposten.

Sterkere vestavind over Nord-Atlanteren og høyere globale temperaturer kan forklare nedbørsrekorder i Bergen, skriver Svetlana Sorokina i Bergensavisen

Tenk om vi ikke hadde værvarsling

Tenk om vi ikke hadde værvarsling gudrun tor, 11/05/2015 - 14:12 Tenk om vi ikke hadde værvarsling - I dag er vi helt avhengige av værvarselet, skriver Helene Langehaug. Hva om vi også kan varsle havet for flere sesonger framover? 

Først publisert i Bergensavisen 4. november 2015

For 100 år siden hadde vi ikke værvarsel som vi har i dag. Det ble isteden brukt forskjellige værtegn. Man så for eksempel på mengden rognebær for å kunne si noe om vinterens snøfall, eller man så etter om sauene beveget seg ned fra fjellet - da kunne et lavtrykk være i anmarsj. Men i dag er vi nordmenn helt avhengige av værvarselet. Og på samme måte som italienerne snakker om mat, så snakker vi ustoppelig om dagens vær, morgendagens vær, og neste helgs værutsikter. 

Helene Langehaug Foto: Bjerknessenteret
Helene Langehaug, forsker på Nansensenteret og Bjerknessenteret

Men hva med havet? Kan man varsle endringer i havet? Ville det ikke vært fantastisk om en krøllet værmelder (eller som på TV2; flott ung dame eller mann) kunne stått på skjermen og sagt: om fem år vil Norskehavet på vinterstid bli 1 grad varmere enn nå. Hva ville dette havvarselet betydd for oss nordmenn? Kunne vi planlagt en båttur om fem år med stort håp om å fange mer tropisk-lignende fiskearter i Norskehavet?

I dag jobber vi forskere med å forstå hvordan vi kan produsere havvarsel noen år frem i tid, for eksempel fem år frem i tid. Vi synes det veldig spennende å følge med på utviklingen og se hvor langt vi kan nå. Om man kunne varslet havtemperaturen i Norskehavet ville fiskenæringen, energisektoren på kysten og langs kontinentalsokkel, og ellers annen industri som er avhengig av havet, fått et unikt forsprang til å forberede seg på fremtidige endringer i havet. Et havvarsel noen år frem i tid gjør samfunnet bedre rustet til å takle eventuelle klimaendringer ved for eksempel å varsle en geografisk forflytning av bestemte fiskearter som følge av temperaturendringer i havet.

Dette vil være av stor betydning og gi økonomisk gevinst for fiskenæringen langs Norgeskysten. 

Å varsle endringer i havtemperaturen utenfor Norge noen år fremover i tid er ikke umulig (!) At dette i det hele tatt er mulig kan virke utrolig med tanke på at dagens værvarsel kun strekker seg en knapp uke frem i tid. Grunnen er ikke så komplisert. Været fra dag til dag sitter i atmosfæren, som er kaotisk og har hukommelse som en gullfisk. Havet, derimot, bærer på det store minnet i klimaet vårt. Havet "husker" for eksempel at noe spesielt skjedde i atmosfæren for mange år tilbake.

Dette er grunnen til at forskere ser for seg at havet eller Golfstrømmen kan bringe med seg "et minne" fra tropene og nordover til våre havområder. Minnet kan for eksempel være uvanlig varme eller kalde vannmasser. 

I forskningen har man tidligere observert uvanlige varme og kalde temperaturer i havområdet utenfor Irland, og videre har man sett at disse signalene har flyttet seg nordover - i samme retning som forlengelsen av Golfstrømmen inn i våre havområder.

I løpet av en tre års periode kan vi se signalet igjen aller lengst nord i Norskehavet eller i Framstredet utenfor Svalbard. Hvis denne forflyttingen av varme eller kalde vannmasser langs Norskekysten skjer igjen og igjen, så gir det gode muligheter for å kunne forutsi endringer i havtemperaturen langs kysten hvis man vet hva som skjedde lenger sør. Vi forskere snakker om at denne forflyttingen er en kilde til prediktabilitet, eller forutsigbarhet. 
 

For 100 år siden visste vi ikke at vi værvarselet som vi er i dag. Kanskje det samme gjelder for havvarsling - om 10 år så vet vi gjerne ikke hva vi skulle gjort uten havvarselet?

Dagens versjon av klimamodeller gir et hint om at det er mulig å kunne varsle havtemperaturen noen år frem i tid. Og det er akkurat dette jeg, sammen med fire andre forskere, har studert nærmere i tre ulike klimamodeller. 

For å sjekke om modellene kan varsle havtemperaturen noen år frem i tid, så er vi nødt til å gå tilbake i tid. Vi må sammenligne hva modellene varsler med hva som faktisk har blitt observert.

La oss si at modellene starter å simulere klimaet fra 1980 og deretter 10 år fremover i tid. Helt essensielt her er at modellene må starte fra et så korrekt klima som mulig. Med det menes at havtemperaturen i modellene må være den samme som den faktiske observerte havtemperaturen i 1980, som for eksempel uvanlig varme vannmasser utenfor Irland. Vi finner at en av modellene klarer til en viss grad å gjenskape svingningene, om det blir kaldere eller varmere, i havtemperaturen langs store deler Norgeskysten noen år etter at simuleringen startet. De to andre modellene hinter mot det samme, men bare for deler av kysten. 

 

Klimamodeller forsøker å simulere klimaet vårt ved matematiske og fysiske formler, som løses på såkalte superdatamaskiner. Klimaet som modellene simulerer består hovedsakelig av atmosfæren (hvor vårt hurtigendrende vær utspiller seg), havet (hvor de langsomme endringene finner sted), kryosfæren (den frosne delen av jorden overflate, som havis, snø og de store iskappene på Grønland og Sørpolen) og vegetasjon (planteliv på jord).

Klimamodellene er meget ulike i sin oppbygning, selv om alle har det samme ønsket om å simulere det faktiske klimaet så riktig som mulig. De er utviklet på ulike måter ved ulike forskningsinstitutt rundt om i verden, og oppdateres kontinuerlig for å bedre simulere klimaet vårt. 

 

Det er fortsatt et godt stykke igjen for å komme helt i mål med havvarsling. Et nødvendig spørsmål å stille seg er: er modellene riktige av riktige årsaker eller gale årsaker? Den ene av de to modellene har nemlig et klima som er langt kaldere enn dagens klima, med et sjøisdekke så vidstrakt over våre havområder som vi aldri har sett tidligere.

Så igjen, ja, mulighetene er der, og modellene viser indikasjoner på dette, men så langt er modellene sprikende i sine svar om fremtiden for Norskehavet. Så i forskningen er det fortsatt mye å gjøre for å fullt ut forstå hvordan klimamodellene våre på best mulig måte kan skape brukbare havvarsel. 

For 100 år siden visste vi ikke at vi ville bli så avhengige av værvarselet som vi er i dag. Kanskje det samme gjelder for havvarsling - om 100 år så vet vi gjerne ikke hva vi skulle gjort uten havvarselet? 

 

 

Kunnskapsmiljøene svikter i klimadebatten

Kunnskapsmiljøene svikter i klimadebatten Oda Eiken søn, 10/18/2015 - 22:10 Kunnskapsmiljøene svikter i klimadebatten "Utfordringene kan løses hvis vi vil", skriver Helge Drange og Peter M. Haugan i Aftenposten.

Kronikken er først publisert i Aftenposten 13. oktober 2015

For å unngå omfattende og uopprettelige klimaendringer, må kull, olje og gass fases ut og erstattes av fornybare energikilder. I tillegg må vi få til smart energibruk, og vi må bo og leve klokere. Dette er velkjent. Utfordringen er å gå fra tanke til handling.

Gledelig nok er det flere eksempler på virkningsfull og vellykket omlegging til en ikke-fossil fremtid.

Samtidig hemmes utviklingen av motkrefter og aktiv desinformasjon som forstyrrer det offentlige ordskiftet og muliggjør tvilsomme politiske vedtak.

Betenkelig å vente

Helge Drange. Foto: UiB
Helge Drange, professor ved Geofysisk institutt og Bjerknessenteret. Foto: UiB

Enhver bruk av fossile brensler endrer jordens klima, ikke bare nå og noen år frem i tid, men i betydelig grad over de neste tusen år.

Jo lenger tid det tar før vi reduserer våre klimagassutslipp, og da i særlig grad våre CO2-utslipp, jo større klimaendring påfører vi kommende generasjoner, og desto større må fremtidige utslippskutt være for å nå et gitt klimamål.

Å vente med utslippsreduserende tiltak, er derfor en betenkelig strategi.

Norges CO2-utslipp har økt med 25 prosent siden 1990. I det nylig fremlagte statsbudsjettet varsler Regjeringen ytterligere økte utslipp frem til 2020 og bare en svak reduksjon frem mot 2030.

Peter M. Haugan
Peter M. Haugan, professor ved Geofysisk institutt og Bjerknessenteret. Foto: UiB

Hensynet til nålevende og kommende generasjoner er med dette særdeles dårlig ivaretatt. Til sammenligning har Tysklands CO2-utslipp falt med rundt 25 prosent siden 1990.

Økonomisk lønnsomt

Klimaendringens omfang og alvor gjør at vi hverken har tid eller råd til en vente-og-se-holdning eller enda verre, til å sette i gang tiltak som ikke virker. Debatt og tiltak må være kunnskapsbaserte. Det er mye som kan gjøres og som ikke bare gir klima- og miljøgevinst, men også vil være direkte økonomisk lønnsomt.

Norge kan bygge videre på elbil-suksessen og bli pionér på utslippsfri transport. Mesteparten av fossildrevne biler og tungtransport kan fjernes fra trafikken i løpet av noen tiår. Det krever bare noen få prosent av vår rikelige tilgang på vannkraft. Dette gir også betydelig forbedret luftkvalitet som resultat.

Transporten til sjøs kan også elektrifiseres i betydelig grad, noe de nye batteriferjene som krysser Sognefjorden viser. Med elektrisk transport til lands og til vanns kan Norge innta tilsvarende pionérrolle som Danmark har tatt når det gjelder vindenergi og Tyskland når det gjelder solceller. Vi kan om vi vil!

Oljefondet kan brukes

Norge kan også gjøre en forskjell med målrettet bruk av Oljefondet.

Når fondet trekker seg ut av de verste kullprodusentene, sender dette et signal til verden. Forurensende virksomheter ligger uansett an til å bli tapsprosjekter i overgangen til et bærekraftig samfunn. Men Oljefondet kan også vris mot fornybar energi som sol og vind og utbygging av nødvendig infrastruktur.

Dersom Oljefondet og andre langsiktige investorer gikk inn i fornybar infrastruktur med lave forrentningskrav (anslagsvis 2–3 prosent rente pr. år og tilbakebetaling over 25 år), ville energi fra slike anlegg bli billigere enn fossil energi mange steder i verden.

Særlig ville dette gjøre en forskjell i utviklingsland der finansieringskostnader normalt er høye.

Dermed kunne Norge - gjennom Oljefondet - være med på å redusere verdens energiulikhet.

Uvillig Vitenskapsakademi

Gitt de store energi- og miljøutfordringene vi står overfor, ville en forvente at universiteter og Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA) var i forkant av utviklingen.

Det sørgelige faktum er at dette ikke er tilfellet.

Særlig Vitenskapsakademiet har vært uvillig til å ta en debatt om forskningens rolle når vi nå står på terskelen til en ny tid.

Akademiet fortsetter et nært samarbeid med oljeindustrien under dekke av at pengestrømmene går til generell grunnforskning og at forholdene legges til rette for kompetanseoverføring fra petroleum.

Å hevde at forskningen er uavhengig av hvilke finansieringskilder som står bak, er i beste fall naivt. I realiteten er det uansvarlig å ikke legge opp til en profil klart rettet mot rask energiomstilling.

Regjeringen utreder nå en norsk klimalov. Under forutsetning av at dette blir en forpliktende lov som igangsettes raskt, kan det være positivt.

Som første land i verden innførte Storbritannia en klimalov i 2008. Togradersmålet var et av utgangspunktene. Loven fastslår prinsippet om at i fremtiden skal alle mennesker på jorden ha samme rettigheter og plikter med hensyn til klimagassutslipp.

For Storbritannias del, sier loven, betyr dette minst 80 prosent reduksjon av innenlands klimagassutslipp i 2050 i forhold til 1990-nivå.

Storbritannias eksempel

For å følge opp klimaloven, har Storbritannia nedsatt en komité bestående av åtte uavhengige forskere.

Komiteen overvåker de nasjonale klimagassutslippene for de ulike sektorene. Den gir også årlige råd om hvilke utslippskutt som er nødvendig for de påfølgende 5–10 år for å nå klimalovens mål. I tillegg igangsetter og administrerer komiteen uavhengig forskning og analyse, den vurderer hvordan klimaendringene påvirker natur og samfunn, og den informerer om kunnskapsstatus.

Og viktigst av alt: Myndighetene må svare på de årlige rapportene som komiteen utgir.

Klimakomiteen – Committee on Climate Change – er altså en del av klimaloven.

En norsk klimalov bør, som i Storbritannia, inkludere opprettelse av en komité av uavhengige fagpersoner oppgave å gi kunnskapsbaserte innspill til regjering, storting og det offentlige ordskiftet.

Det nylig nedsatte klimarådet til klima og miljøminister Tine Sundtoft, med ministeren selv som leder, tilfredsstiller på ingen måte kravene til et slikt råd.

Pinlig svakt

Om det ble oppnevnt en uavhengig klimakomite i Norge, ville vi ikke bli mye forundret om noe av det første de ville se på var den påståtte klimagevinsten av skogplanting i Norge og påstanden om at eksport av norsk olje og gass hjelper utviklingsland.

Det er pinlig at kunnskapsmiljøene har vært så svake i den norske offentlige debatten.

Nå må det tas et krafttak hvis Norge skal komme ut av den globale energiomstillingen med fremtidsrettet virksomhet i eget land.

Bare slik kan vi se fremtidige generasjoner i øynene og sammen konkludere med at vi brukte oljeformuen på et anstendig vis.

Det lagdelte havet

Det lagdelte havet gudrun søn, 09/20/2015 - 22:44 Det lagdelte havet Hva har denne fargerike drinken med havet å gjøre? Mer enn du kanskje tror. 

Først publisert i Bergens Tidende søndag 13. september

Det nærmer seg midten av september og Forskningsdagene står for døren. Rundt omkring på laboratorier og institutt i Bergen sprudler kreativiteten: Hva skal vi finne på i år? Hvordan skal vi forklare barn og ungdom hva vi driver med? Hvordan skal vi gjøre fagfeltet vårt spennende og interessant?

Vi står hjemme på kjøkkenet og forbereder bidraget vårt til forskningstorget. Ingrediensene står på rekke og rad på kjøkkenbenken foran oss: Flytende honning, solbærsaft, Zalo, melk, rapsolje og en flaske med babyolje. En etter en heller vi dem forsiktig ned i det høye glasset foran oss. De legger seg pent og pyntelig, lag etter lag oppå hverandre i glasset. Honningen som er tyngst, ligger nederst. Den lette babyoljen flyter øverst.

Varmt og salt, kaldt og ferskt

Det samme skjer i havet. Selvfølgelig handler det ikke der om væsker med forskjellig smak og farge, men om det som vi oseanografer kaller vannmasser: Vann med forskjellig opphav, med ulikt saltinnhold og temperatur. Vi snakker for eksempel om atlanterhavsvann som er varmt og salt, om arktisk overflatevann som er kaldt og ferskt, eller om arktisk shelfvann som er kaldt og salt.

Vannmasser kan bestemmes utfra konsentrasjonen av oksygen eller næringssalter, men vi bruker oftest temperatur og saltinnhold siden disse egenskapene bestemmer vannets tetthet eller tyngde. Kaldt vann er tyngre enn varmt, ferskt vann er lettere enn salt. Vannmasser med forskjellig tetthet legger seg, akkurat som væskene i glasset, pent i lag på lag. Men i motsetning til væskene i glasset er havet stadig i bevegelse. Strømmer, bølger og tidevann lager turbulens som blander vannmassene og gjør at grensen mellom lagene viskes ut. De er sjelden så tydelige som i vår «drink», men de finnes der.

Ilustrasjon: Amandine Tisserand
Illustrasjon: Amandine Tisserand, Uni Research Klima og Bjerknessenteret

Innholdsrike Atlanterhavet

I store deler av Atlanterhavet finner vi det antarktiske bunnvannet nederst. Dette vannet dannes langs den grunne kontinentalsokkelen rundt Antarktis (Sydpolen), der det blir salt og kaldt, og derfor tungt. Vannet synker ned til bunnen og sprer seg nordover.

I Nord-Atlanterhavet dannes det også kaldt og salt vann, men dette vannet er noe lettere enn bunnvannet fra Antarktis, og legger seg derfor oppå det antarktiske bunnvannet. Over der igjen finner vi det lettere mellomvannet som dannes i Sørishavet, og øverst i overflatelaget er det som oftest mye varmere og noe saltere vann.

I det øvre laget finner vi den nordatlantiske strømmen og det som vi kaller Atlanterhavsvann. Den nordatlantiske strømmen er i mangt og mye enden på visen for det som vi kjenner som Golfstrømmen. Den fører med seg Atlanterhavsvann og store mengder varme opp langs den norske kysten, forbi Svalbard og inn i Arktis. Det salte og varme atlanterhavsvannet er tyngre enn det kalde og relativt ferske vannet vi finner i Arktis. Når de to vannmassene møtes nord for Svalbard, så synker atlanterhavsvannet ned under det arktiske. På denne måten isoleres sjøisen i Arktis fra den atlantiske varmen.

Høye hastigheter

Det finnes fjellkjeder også under havoverflaten. En av dem går fra Grønland og helt over til Skottland og Europa. Den grunne ryggen deler Nord-Atlanteren fra Norskehavet og «stenger inne» det tunge vannet som fyller de dype (3000–4000 meter) havbassengene i nord. Det er bare i de dype «dalsøkkene» (som vi vanligvis kaller stred eller kanaler) på tvers av ryggen at det tunge vannet kan strømme over og renne ned i Nord-Atlanteren. Her danner det tunge vannet undersjøiske «elver» som fosser frem langs bunnen langt nede i dypet. «Elvene» kan være flere hundre meter tykke og flere titalls kilometer brede, og de strømmer avgårde med hastigheter på over én meter pr. sekund. Da er det tungt for en torsk, som kan svømme drøyt to m/s, å svømme mot strømmen!

Den dypeste forbindelsen mellom nord og sør er den 840 meter dype Færøybankkanalen. Der strømmer to millioner kubikkmeter med tungt, kaldt vann sørover – hvert sekund! 

Det er 17 ganger så mye som i Amazonaselven.

Hvordan dannes vannmasse?

Det er hovedsakelig atmosfæren som styrer dannelsen av vannmassene. Der det er varmt, varmes havet opp. Der det er kaldt, kjøles havet ned. Saltinnholdet styres av fordamping, tilsig av ferskvann og isdannelse. I områder hvor det er mye fordamping (for eksempel i Middelhavet), blir vannet som er igjen svært salt. I områder hvor det regner mye og hvor det er mange, store elver som munner ut (for eksempel i Østersjøen), blir vannet ferskt.

Når det dannes is om vinteren, er det vannmolekylene som fryser. Det meste av saltet i sjøvannet blir da skilt ut, og saltinnholdet i vannet under isen øker. I grunne områder hvor det dannes mye is, kan saltinnholdet bli svært høyt og dermed blir vannet veldig tungt. Når isen så smelter om våren, dannes et ferskt, lett lag oppå det salte, tunge vintervannet.

Kanskje vi skal ta isen med oss tilbake til «drinken» på kjøkkenbenken, og som kronen på verket putte i noen isbiter og se hva som skjer.