Ved Gudrun Sylte/ pressemelding fra NASA 
 

På Grønland i nord og Antarktis, det sørlige kontinentet rundt Sydpolen, er iskappene flere tusen meter tykke. Dersom disse islagrene smelter, hvor mye ekstra vann i havene vil de bidra med?

Det var utgangspunktet for en ny undersøkelse ledet av NASA og publisert i en spesialutgave av den vitenskapelige journalen The Cryopshere i dag.

I prosjektet ISMIP6, der over 60 forskere innen is, hav og atmosfære fra ulike internasjonale institusjoner var samlet, har forskerne regnet seg fram til hvor mye isen på Grønland og Antarktis vil bidra med for det globale havnivået.

– En av de største usikkerhetene rundt havnivåøkning handler om hvor stort bidraget fra iskappene er. Hvor mye smeltevann iskappene bidrar med, er avhengig av klimautviklingen, sier prosjektleder og isforsker Sophie Nowicki, forsker ved University at Buffalo, tidligere ved NASA Goddard i en pressemelding fra NASA.

Svaret er at de to store iskappene til sammen vil bidra med mer enn 38 cm globalt havnivåøkning, dersom utslipp av drivhusgasser og den globale oppvarmingen fortsetter som i dag. De rundt 38 centimeterne kommer i tillegg til det nivået som allerede er satt i gang på grunn av global oppvarming.

I tråd med FNs klimapanel

Resultatene er i tråd med FNs klimapanels spesialrapport om hav og is som kom ut i fjor. Smeltevann fra iskapper bidrar med rundt en tredjeldel av det totale økningen av havnivå på kloden. Hav- og israpporten fra i fjor anslår at smeltevann fra Grønland vil bidra med mellom 8 og 27 cm global økning i dette århundret, mens Antarktis bidrar med mellom 3 og 28 cm i samme periode.

De nye resultatene er publisert denne uken i en spesialutgave av den vitenskaplige journalen The Cryosphere. Studien er en av flere undersøkelser der forskerne undersøker årsaker og konsekvenser av global oppvarming på iskappene på jorden, og sporer havnivåøkning.

­

– Det nye med denne undersøkelsen, er at vi nå klarer å fange flere usikkerheter, sier

Heiko Goelzer, forsker ved NORCE og Bjerknessenteret.

Han har ledet Grønlandsdelen av modelleringsprosjektet, ISMIP6.

­– Styrken ved ISMIP6 er at vi setter sammen mange av verdens modelleringsmiljøer rundt iskapper, og igjen kobler dem med hav- og atmosfæremodeller. På denne måten får vi en større forståelse av hva som kan skje med iskappene, sier Goelzer. Under ISMIP6-arbeidet var han forsker ved Universitetet i Utrecht i Nederland.

Iskappen på Grønland er en viktig bidragsyter til havnivåøkning. Varmere luft smelter isen i overflaten, og stadig varmere vannmasser får de grønlandske isbreer til å trekke seg tilbake der det grenser mot havet.

Antarktis er vanskeligere

I Antarktis er smeltende is vanskeligere å framskrive. I vest tærer varme havstrømmer på mot bunnen av de store flytende isbremmene på kontinentet rundt Sydpolen. Samtidig kan økende lufttemperaturer gi mer nedbør, selv om det fremdeles er minusgrader. I Øst-Amtarktis er det derfor mulig at isdekket kan vokse mye, på grunn av mer snøfall. Resultatet er større spekter av mulige utfall når kloden varmes opp. Det kan både føre til nedgang av havnivå med 7,8 cm og en økning på 30 cm innen dette århundret, en variasjon basert på ulike klimascenarioer og hvordan modellen rigges.

Undersøkelsen viser to spesifikke områder i Antarktis som er spesielt utsatt for varmere vannmasser og endring i havstrømmer, som vil bidra til tap av store mengder is. Med de nye resultatene vet forskerne nå i større grad hvilke problemområder de må jobbe videre med for endra sikrere framskrivninger.

– Det tok over seks år med workshops, telekonferanser med spesialister på modellering av is, hav og atmosfære, spredd over hele verden, for å bygge et miljø som hadde mulighet til å forbedre framskrivningen av det globale havnivået, sier prosjektleder Nowicki i pressemeldingen fra NASA.
 

– En årsak til at dette fungerte er fordi det polare forskningsmiljøet er lite, og at vi alle ønsker å få løst dette problemet. Dette er et tall vi trenger å vite.  

Resultatene fra ISMIP6 vil bidra til den sjette hovedrapporten fra FNs klimapanel, som er ventet i 2022.

Økning av havnivå gjør at vi kan vente oss flere flomhendelser. Animasjonen under er fra 2015 og viser hvordan flomhendelser øker i takt med økende vannstand.   

Referanse:

https://doi.org/10.5194/tc-14-3071-2020

Forurensning fra India og nabolandene legger seg på breene i Tibet og gjør at snø og is smelter lettere. En ny studie avdekker en mulig mekanisme som gjør at variasjoner i sjøisdekket i Arktis om vinteren kan påvirke transporten av forurenset luft innover Tibet. 

Arbeidet ble nylig publisert i tidsskriftet Nature Climate Change.

Til nå er det blitt forsket lite på forurensningen som blåser innover Tibetplatået, delvis fordi det finnes lite data fra området. Den nye studien er utført av Fei Li ved Bjerknessenteret og Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen, i samarbeid med kolleger fra Tibet, Kina, Nansensenteret og NILU. 

Gjennom statistiske analyser har forskerne avdekket en kjedereaksjon fra vinterisen i den nordatlantiske delen av Arktis til vinden innover Tibet i april. Dette er den måneden da luften er mest forurenset.

I perioden 1979–2018 har år med lite sjøis i februar falt sammen med en svakere polar jetstrøm. Jetstrømmen er et bånd av sterk vind omtrent en mil over bakken. Den styrer også lavtrykkene, og når den er svakere, transporteres det ikke like mye mild og fuktig luft fra havet innover det eurasiske kontinentet. Mindre fuktighet gir mindre snø i Uralfjellene. Dette har forsterket høytrykksryggen som normalt ligger over Ural og et lavtrykk over Øst-Asia. 

Samtidig har jetstrømmen høyt oppe på sørsiden av Tibetplatået vært sterkere enn normalt. Det har bidratt til å forsterke vinden oppover fjellsidene mot den sørlige kanten av platået. Dermed har mer forurenset luft drevet innover platået i år med lite sjøis. 

Referanse

Li, F., Wan, X., Wang, H. et al. Arctic sea-ice loss intensifies aerosol transport to the Tibetan Plateau. Nat. Clim. Change (2020).

– I dag påverkar vi i stadig aukande grad alle marine system med karbondioksid, utslepp, forureining eller fysisk infrastruktur, og overforbruk av biomasse på ulike nivå i økosystemet.

Slik opnar ein nyleg artikkel i PNAS frå ei rekkje havforskarar i fleire nordiske institusjonar.

– Havet har begrensa kapasitet for å tilpasse seg til desse stressfaktorane, med farlege og mogleg ugjenkallelege implikasjonar for menneska på både kort og lang sikt. Å tilpasse seg desse endringane, og oppnå FN sine bærekraftsmål, krever data og kunnskap om dei mangefasetterte menneskeskapte påverknadane på havet.

I artikkelen hevdar dei at verdssamfunnet kan lære mykje frå Norden når det gjeld slike samarbeid for bærekraft. For korleis skal forskarar snakke med samfunnet rundt seg?

Forskarane trekk fram tre hovudpunkt som har vore viktige for dei nordiske landa:

1. Dei lange linjene: Omfattande langsiktige observasjonar av havets fysiske og biologiske prosessar gjer at vi er mindre utsatt for feil i styringspolitikken rundt havet.
2. Fleire veletablerte vitskapsorganisasjonar gjer kompetansen mangfaldig, og mindre avhengig av eit fåtal rådgivande personar.
3. Tillit mellom beslutningstakarar og forskingsmiljøa fører til mindre vilkårlege avgjerder, og færre uforutsette og negative utfall.

Likevel er det viktig at forskarar i større grad tek innover seg viktigheita av å samarbeide på tvers av fag og disiplinar, meiner forfattarane. Dei håper at FN sitt havforskingstiår (Decade of Ocean Science) som startar i 2021 – med Erna Solberg som leiar for høgnivåpanelet for hav – kan vere ein arena for auka tverrfagleg samarbeid.

– Vi meiner at størrelsesordenen for dei pågåande utfordringane krever at forskarar tek større ansvar og engasjerar seg meir i samfunnet, både med beslutningstakarar og næringsliv.

• Les «Attuning to a changing ocean» her

Ailin Brakstad og Kjetil Våge ved UiB, og Øyvind Paasche ved UiB og NORCE er alle tilknytta Bjerknessenteret for klimaforskning. I tillegg er Dorothy J. Dankel (UiB) og Anders Goksøyr (UiB og Havforskningsinstituttet) tilknytt våre partnerinstitusjonar.

Referanse

Attuning to a changing ocean, Nils Chr. Stenseth, Mark R. Payne, Erik Bonsdorff, Dorothy J. Dankel, Joël M. Durant, Leif G. Anderson, Claire W. Armstrong, Thorsten Blenckner, Ailin Brakstad, Sam Dupont, Anne M. Eikeset, Anders Goksøyr, Steingrímur Jónsson, Anna Kuparinen, Kjetil Våge, Henrik Österblom, Øyvind Paasche. Proceedings of the National Academy of Sciences Aug 2020, 201915352; DOI: https://doi.org/10.1073/pnas.1915352117

Under forrige istid ble den langvarige kulden i nord mer enn tjue ganger avbrutt av brå oppvarming. I løpet av noen tiår steg temperaturen på Grønland opp til 10–15 grader før det sakte ble kaldere igjen. 

En studie publisert i Nature Climate Change i dag viser at nåtidens oppvarming i Arktis har vært tilnærmet like rask. I løpet av de siste førti årene har temperaturen steget fire grader i store deler av området, og langt mer over Barentshavet og på Svalbard. 

– Dette et er et varsel om at vi er inne i det vi må betegne som brå endringer, sier Eystein Jansen, professor ved Bjerknessenteret, Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen og NORCE. 

Han har ledet arbeidet med studien, der også forskere fra Niels Bohr Institutet ved Københavns Universitet, Danmarks Meteorologiske Institut og Senter for jordens utvikling og dynamikk ved Universitetet i Oslo har deltatt. 

Forskerne konkluderer med at den observerte oppvarmingen – mer enn én grad per tiår – kan sammenlignes med de ekstreme hendelsene under istiden. Klimamodellene underestimerer hvor fort Arktis nå endrer seg. 

Brå oppvarming under istiden

Under den forrige istiden, for 120 000 til 11 000 år siden, oppsto mer enn tjue såkalte Dansgaard-Oeschger-hendelser. På Grønland steg temperaturen brått i noen tiår, og det er i iskjerner derfra man finner de tydeligste og sterkeste signalene. Mindre endringer i klimaet kan spores globalt.

Sammen med selve avslutningen av istiden er Dansgaard-Oeschger-hendelsene de eneste kjente periodene da temperaturen har steget mer enn én grad per tiår, slik den har gjort i Arktis de siste førti årene. 

I noen av istidshendelsene steg temperaturen enda raskere, opp til 2,5 grader per tiår, og sannsynligvis var endringene i kystnære strøk større enn i dataene fra Grønlandsisen. Forskerne bak den nye studien mener like fullt sammenligningen gir dem grunnlag for å betegne dagens oppvarming som en brå klimaendring. 

Istidsbildet er flyttet nordover

Den samme forskergruppen har tidligere vist at periodene med brå temperaturstigning på Grønland ble innledet med at sjøisen i de nordiske hav og Labradorhavet minket. Teorien er at enorme mengder varme fra det åpne havet varmet opp atmosfæren over. 

– Det ligger en lignende mekanisme i Polhavet nå, sier Eystein Jansen. 

I en tid med global oppvarming kan sammenligningen med istiden virke underlig, men den er høyst relevant. Sjøisen har for lengst trukket seg tilbake fra de nordiske hav, men i Polhavet ligger det fremdeles is. Rammen er forskjøvet nordover. 

Siden det ikke lenger er i de nordiske hav isen forsvinner, er det heller ikke på Grønland temperaturen har steget mest. Is har forsvunnet fra Barentshavet og Polhavet nord for Svalbard, og det er i disse områdene oppvarmingen har vært størst. At isdekket er redusert mest akkurat der, skyldes blant annet at mer varme har strømmet nordover fra Atlanterhavet. 

Klimamodellene holder ikke tritt med naturen

– Havisen i Arktis kan forsvinne langt fortere enn klimamodellene hittil har pekt på, sier Jens Hesselbjerg Christensen.

Professoren ved Niels Bohr Institutet ved Københavns Universitet, Danmarks Meteorologiske Institut og NORCE poengterer at klimamodellene underestimerer nåtidens oppvarming i nord. Virkelighetens temperatur har steget tidligere og i et større område enn modellberegningene skulle tilsi.

Da forskergruppen gjenskapte istidens klima i en klimamodell, kunne de lett finne igjen hendelsene med brå temperaturstigning på Grønland. I modellsimuleringer av temperaturen i Arktis fra 1979 til 2018 fant de ikke tilsvarende samsvar. 

Det forskerne gjorde, var å sammenligne den virkelige oppvarmingen med temperaturendringen i alle klimamodellene brukt av FNs klimapanel. For årene frem til 2005 ble klimamodellene kjørt med observerte CO₂-utslipp, og etter den tid ble beregningene utført for tre av klimapanelets utslippsscenarioer – det laveste, et middels høyt og det høyeste. 

Alle modellene viste at det ble varmere i Arktis, men kun ved de høyeste utslippene steg temperaturen like bratt som i virkeligheten. Selv da var det bare halvparten av modellene som gjenskapte de observerte endringene. 

– Klimamodellene reagerer for tregt når sjøisen smelter, sier Eystein Jansen. Modellene gir svakere respons enn naturen. 

For å teste om klimamodellenes respons bare var forsinket, lette forskerne etter perioder med høy oppvarming i klimamodellenes fremskrivninger for resten av århundret. Der fant de lite. Selv mot slutten av århundret er områdene med brå oppvarming mindre i modellene enn det som er observert de siste tiårene, og det høyeste utslippsscenarioet er en forutsetning for en like rask endring. 

– Det tyder på at det fremdeles er mye vi ikke vet om samspillet mellom Polhavet, sjøisen og atmosfæren, sier Jens Hesselbjerg Christensen.

Havsirkulasjonen endret seg

Da sjøisen forsvant fra de nordiske hav under istiden, endret hele sirkulasjonen i disse havområdene seg. Det åpne vannet ble mer ustabilt, og forholdsvis varmt vann vellet opp til overflaten. Det gjorde oppvarmingen av atmosfæren ekstra stor. 

– Man kan spekulere i om «atlantifiseringen» av Polhavet nå kan få lignende konsekvenser som endringene under Dansgaard-Oeschger-hendelsene, sier Eystein Jansen. 

Noe tilsvarende som oppvellingen under Dansgaard-Oeschger-hendelsene er ikke observert så langt, og klimamodellenes simuleringer tyder heller ikke på at det vil skje i løpet av dette århundret. Lett ferskvann fra nedbør og issmelting gjør havet mer stabilt i østlige deler av Arktis. Samtidig gjør det varme vannet havet mindre stabilt ved Svalbard. Det er der det vil kunne utløses en omveltning av hav- og isforholdene, advarer forskerne i artikkelen. 

Om havet skulle bli ustabilt og oppføre seg mer som under istidens Dansgaard-Oeschger-hendelser, vil atmosfæren i Arktis trolig bli langt varmere enn modellresultatene tilsier.

Selv om parallellene er tydelige, understreker Eystein Jansen at dagens sjøis i Polhavet ikke er fortidens sjøis i de nordiske hav. Geografien skiller disse områdene, og mekanismen bak oppvarmingen nå og da er heller ikke den samme. Mens tapet av sjøis under istiden skyldtes naturlige og tilfeldige variasjoner, gir høyere drivhuseffekt nå klimasystemet ekstra energi.

Referanse

Jansen E., Christensen J.H., Dokken T., Nisancioglu K.H., Vinter B.M., Capron E., Guo C., Jensen M.F., Langen P.L., Pedersen R.A., Yang S., Bentsen M., Kjær H.A., Sadatzki H., Sessford E., Stendel M. (2020): Past perspectives on the present era of abrupt Arctic climate change. Nature Climate Change. https://doi.org/10.1038/s41558-020-0860-7

Av Henrike Wilborn, Nansen senter for miljø og fjernmåling

Hvordan vil jordens overflatetemperatur og andre klimaforhold endre seg i løpet av de kommende fem årene? Den første rapporten om klimaet for de nærmeste årene utgitt av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) ble lansert i dag. 

Rapporten inneholder klimaprediksjoner for 2020 og den nærmeste fremtiden, og forskere fra Bjerknessenteret, Nansensenteret og Universitetet i Bergen har bidratt. Bergen har alltid vært en viktig del av miljøet som forsker på meteorologi og klima, og slik er det fremdeles.

Dobbelt så mye varmere i Arktis

Resultatene i WMO-rapporten er urovekkende, men ikke uventede. Sammenlignet med den nære fortiden, definert som gjennomsnittet fra 1981 til 2010, vil temperaturen over store landområder i den nordlige hemisfære trolig være 0,8 grader høyere. 

Samtidig vil oppvarmingen i Arktis være dobbelt så høy som det globale gjennomsnittet. Dette så vi allerede i vår, med en rekordsterk hetebølge i Sibir.
I perioden 2020–2024 er det varslet at temperaturen vil være høyere enn i nær fortid nesten over alt på jorden. I tillegg slås det i rapporten fast at den globale temperaturen hvert år vil være minst én grad høyere enn før den industrielle revolusjon på 1800-tallet.

Trykk og nedbør er andre forhold som diskuteres i rapporten, som kan leses her.

Bygger på klimamodeller og observasjoner

Det blir unektelig varmere. Men hvordan har forskerne som bidrar til denne rapporten funnet ut dette? Hvordan fungerer klimavarsling på så kort tidsskala?

Ti forskningssentre har bidratt med data til et sammenhengende sett med klimavarsler for året 2020 og perioden 2020–2024. Hvert av dem har brukt sin egen klimamodell for å lage prediksjoner for den nærmeste fremtiden. Resultater fra de ulike modellene ble sammenlignet og kombinert.

Slike klimaprediksjoner skiller seg fra mer langsiktige klimaprojeksjoner, som kun tar eksterne endringer som økende CO₂ med i betraktningen. Klimaprediksjoner tar i tillegg hensyn til at klimaet på kort tidsskala også varierer naturlig. Noen av disse variasjonene er godt nok kjent til at de kan inkluderes når man skal lage klimavarsler. 

Gjennom klimavarslingsenheten, Bjerknes Climate Prediction Unit (BCPU) er Bjerknessenteret et av de ti forskningssentrene som har bidratt til rapporten. Forskerne i BCPU har utviklet og brukt modellen Norwegian Climate Prediction Model (NorCPM), kombinert med observasjoner. Gjennom de siste tiårene har Nansensenteret utviklet en metode som har gjort det mulig å forbedre havmodeller ved å inkludere observasjoner. Denne ekspertisen ble nå brukt til å optimalisere klimaprediksjonene.

–  Modelloppsettet vårt gjør det mulig å redusere usikkerheten i varsler av klimaendringer i nær fremtid, sier François Counillon fra Nansensenteret og Bjerknessenteret.

Counillon er en av forskerne som har bidratt til rapporten. 

– På denne måten kan vi bedre varsle komponenter i klimasystemet som endrer seg sakte. Det er et nytt forskningsfelt med et enormt potensial, sier han. 

En ung vitenskap

Klimaprediksjon er en ung klimavitenskap og utvikler seg raskt. Nøyaktigheten i klimaprediksjonene vil bli bedre i fremtiden – ikke ulikt utviklingen av værvarsler i de foregående tiårene. I dag er samfunnet ekstremt avhengig av presise værvarsler. I fremtiden kan klimaprediksjoner på kort tidsskala, som år og tiår, bli like viktige som værvarsler for hver og en av oss.

Klimaprediksjoner kan bli en bro mellom værvarsler og langsiktige klimaprojeksjoner. Et annet bergensbasert initiativ som jobber parallelt med BCPU, er Climate Futures, ledet av NORCE. Slik brobygging er et mål for Climate Futures, som tidligere i sommer fikk støtte fra Norges forskningsråd for å bli et Senter for fremragende innovasjon.

Klimaprediksjoner møter større og større interesse i offentligheten, og WMO-rapporten som nettopp er publisert er av uvurderlig betydning, ikke bare for forskerne. 

– Denne første rapporten er viktig fordi den markerer at WMO anerkjenner betydningen av slike varsler for samfunnet, oppsummerer BCPU-leder Noel Keenlyside fra Universitetet i Bergen, Nansensenteret og Bjerknessenteret. 

– Slike varsler vil være helt nødvendige for avgjørelser i et vidt spenn av offentlig og privat virksomhet og vil bidra til en bærekraftig samfunnsutvikling.

Det er en spennende tid for utviklingen av kortsiktige, modellbaserte klimavarsler, og det er oppmuntrende å vite at bergensforskere fortsetter å jobbe på grensen mot det ukjent, akkurat som fortidspionerer som Bjerknes og Nansen. 

WMOs omtale av rapporten kan du lese her. 

– Botnvatnet frå Haugsværfjorden luktar rotne egg, seier Elin Darelius, førsteamanuensis ved Geofysisk institutt, UiB og forskar ved Bjerknessenteret.

Haugsværfjorden er den eine av dei to fjordarmane inst i Masfjorden. Oksygenet i vatnet er brukt opp, det er mange år sidan vatnet nedst i fjordbassenget inne er skifta ut.

I dei djupe fjordane langs Vestlandet, vert vatnet på botn av fjordbassenga innestengt av fjordterskelen lengst ute mot kysten. Om ikkje vatnet vert skifta ut, vil oksygenet i vatnet over tid bli brukt opp, og vasskvaliteten vert dårlegare.

Kor ofte vatnet i fjordbassenget vert skifta ut, varierer frå fjord til fjord. Nokre stader går det berre eit par veker, andre stader fleire år. Masfjorden nord for Bergen, er ein fjord i den siste kategorien.

– Kor ofte ein får ei utskifting, handlar både om kor effektivt lett vatn blandast ned i fjordbassenget, i tillegg til kor stor variasjon det er på tettleiken i vatnet langs kysten, fortel Darelius.

Stilleståande vatn

Elin Darelius har undersøkt data frå åtte hydrografiske stasjonar langs Norskekysten, tilbake til 1930. Tettleiken vatnet har på eit gitt djup, varierer frå måling til måling. Det heng saman til dømes med kva retning vinden bles frå. Om kystvatn som er tyngre enn vatnet i fjordbassenget, kjem opp til nivået der fjordterskelen er, kan det renne over og inn i fjordbassenget. Då får ein ei utskifting i fjorden.  

Men observasjonane frå seks av dei sørlegaste stasjonane viser at vatnet ved terskelnivå ikkje like ofte før får like høg tettleik, det er ikkje tungt nok til å renne over fjordterskelen. Etter 1990 er det ein synkande trend – og det er dårleg nytt for vasskvaliteten i mange fjordar.

Darelius har satt observasjonane inn i ein statistisk modell, som no er publisert i tidsskriftet Estuarine, Coastal and Shelf Science.

Elin Darelius skriv sjølv om forskninga på bloggen (engelsk)

Det er fleire element som påverkar tettleiken i vatnet. Varmare vatn er lettare, og når vatnet i havstraumane nordover langs Norskekysten vert varmare, vert det også lettare. Eit anna element er vindretning ved kysten. Nordavinden dreg overflatevatnet vekk frå kysten og tyngre vatn frå djupet, vert løfta opp.

Først når ein har rette forhold i vassmassane på kvar side av fjordterskelen, vert vatnet inne i fjordbassenget skifta ut.

Tilfellet Masfjorden

For Masfjorden viser resultatet at det i gjennomsnitt går to år lengre mellom kvar utskiftning av botnvatn i Masfjorden, og at det no er seks gongar større sjanse for at vatnet blir meir enn ti år i fjorden no, enn før 1990.  

Sist botnvatnet i Masfjorden vart skifta ut, var i 2011. 

– Data frå tokt no tidleg i juni, viser at det ikkje har vore utskifting i fjorden så langt i år. Oksygenkonsentrasjonen er i dei djupaste delane av fjorden på det lågaste nivået som er målt sidan 1975. I Haugsværfjorden er det ikkje oksygen i botnvatnet det heile, seier Darelius.

I Masfjorden har ein i ei årrekke hatt tokt for biologistudentar, og i dei seinare åra for oseanografistudentar. Det gjer at ein har ei lang dataserie over vasskvalitet i fjorden. Oksygenkonsentrasjonen i dei djupaste delane av fjorden er heilt nede på 2,3 ml/l. Mellom 1975 og 1990 ligg konsentrasjonen i snitt mellom 4 og 5 ml/l.

Terskelen inn til Masfjorden er 70 meter djup. Inne i fjorden er djupet på 300 meter, og på 200 meters djup byrjar oksygennivået å synke drastisk. Darelius påpeiker at dei øvre vasslaga oftare vert skifta ut.

I Haugsværfjorden inst i Masfjorden, er terskelen ikkje djupare enn 10-20 meter. Fjorden er 120 meter djup her inne, og allereie på 60-70 meters djup er det slutt på oksygen.

Ei gruppe biologar ved UiB har også sett på problem for levande liv i fjordar der oksygennivået går ned. Her finn du artikkelen (engelsk)

Referanse

Darelius, E.: On the effect of climate trends in coastal density on deep water renewal frequency in sill fjords—A statistical approach. Estuar. Coast. Shelf Sci. 243 (2020), doi:10.1016/j.ecss.2020.106904.