– Vi trodde vi hadde kontroll.
Professor Are Olsen trekker øyebrynene sammen, pannen opp og pusten inn.
– Men den har vi mistet.
Som så ofte snakker forskningslederen fra Bjerknessenteret og Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen om CO2. Men det som vekker hans bekymring denne gangen, er ikke ukontrollerte utslipp. Mismotet skyldes vår fåfengte overvåkning av CO2, en gass så flyktig som et spøkelse.
Vi-et er jordens befolkning, og vi har mistet oversikten over hvor CO2-en vi slipper ut, blir av.
Hav og skog tar opp CO2
Når vi slipper ut CO2 ved å brenne olje og kull, blir noe CO2 værende i luften, mens resten tas opp av havet og av trær og andre planter på land. Fordelingen er viktig å holde styr på.
– Kan vi ikke gjøre rede for hvor all CO2 blir av, kan vi ikke vite om utslippsreduksjoner hjelper, forklarer Are Olsen.
Vi kan heller ikke vite om noen jukser og rapporterer inn for lave utslipp.
Budsjettet er ute av balanse
Hver høst kommer det globale karbonbudsjettet. Strengt tatt er dette et regnskap med fire poster. Utslipp av drivhusgasser balanseres mot hvor mye drivhusgasser som tas opp av havet og av vegetasjonen på land, sammen med hvor mye som blir igjen i atmosfæren:
UTSLIPP = OPPTAK I HAV + OPPTAK I SKOG + ENDRING I LUFTEN
De siste tiårene har ingen kunnet sette noe likhetstegn. Vi har sluppet ut mer CO2 enn vi klarer å finne igjen.
UTSLIPP = OPPTAK I HAV + OPPTAK I SKOG + ENDRING I LUFTEN + NOE SPØKELSESAKTIG BORTGJEMT OG UNNSLUPPET
Som sunket i havet
Avviket tilsvarer 2,5–3 prosent av verdens totale utslipp. Ubetydelige småsummer?
– Nesten en milliard tonn.
Are Olsen slipper pannen ned igjen. En leteaksjon han har satt i gang, har tross alt gitt resultater.
Sammen med kolleger fra UiB, NORCE og Bjerknessenteret har han funnet igjen noen av de savnede tonnene. De ligger i Grønlandshavet, på 1500–2000 meters dyp.
Vann drar CO2 med seg i dypet
Til nå har havet tatt opp en fjerdedel av all CO2 vi mennesker har sluppet ut i atmosfæren. En grunn til at opptaket er så stort, er at vann synker.
Vann som er i kontakt med luften over, blir fort mettet og kan ikke ta opp mer CO2. Hvis vannet ikke hadde blitt ført bort fra overflaten, ville opptaket vært begrenset.
Slik nedsynkning foregår i Sørishavet og noen deler av Nord-Atlanteren, inkludert de nordiske hav. I disse områdene blir overflatevann avkjølt og synker mot bunnen. Med seg i dypet trekker vannet karbon, menneskeskapt som naturlig. Slik tar havet unna mer CO2 fra atmosfæren enn det ellers ville gjort.
Slik har det alltid vært, og dette opptaket kan man beregne. Men endringer skaper kluss i regnestykket. I Grønlandshavet har nedsynkningen de siste tiårene vært kraftigere enn før.
Fant forandringer på dypt vann
– Allerede i 2002 var Grønlandshavet annerledes, sier Are Olsen.
Sammen med kolleger var han på tokt med et forskningsskip og fulgte en linje langs 75 grader nord fra Bjørnøya til Grønland. Med jevne mellomrom firte de ned vannhentere og målte karbonmengden i prøvene de fikk opp, fra overflaten til bunnen, på det meste nesten fire tusen meter under dem.
I sjøen går gassen CO2 over i andre kjemiske forbindelser som inneholder karbon. Det som måles, er ikke gass, men den totale karbonmengden som er oppløst i vannet.
Måleserien fra 2002 dokumenterte en tydelig endring.
Omvendt av naturlig
Normalt er det mest karbon nær bunnen. Det skyldes at døde alger og andre skapninger brytes ned til karbon og synker. Jo «eldre» vannet er – jo lenger det er siden det var i kontakt med atmosfæren – jo mer karbon inneholder det.
Denne gangen fant forskerne karbon jevnt fordelt i hele vannsøylen.
Da de kom tilbake i 2016, var karbonfordelingen enda rarere. Det var mest karbon i det yngre vannet – ikke bare i overflaten, men helt ned til 1500–2000 meters dyp. Fordelingen var omvendt av det normale.
Funnet tydet på at Grønlandshavet tar opp mer CO2 fra luften enn før, og at karbon derfra fraktes mer effektivt nedover i dypet.
Tonnevis med CO2 var lokalisert. Likevel var ikke gjemmeleken over.
Karbon er ikke karbon
Karbon i sjøen kan stamme fra døde alger, tang, sel eller torsk. Hvordan kunne forskerne vite at karbonet de fant i Grønlandshavet, kom fra kull og olje – at dette var spøkelsestonnene de manglet for å få regnestykket til å gå opp?
Levende skapninger består av mer enn karbon. Også mengden nitrogen i vannet øker når biologisk materiale brytes ned, mens oksygennivået synker.
Hvis endringene hadde skyldtes mer nedbrytning, skulle det gitt utslag i nitrogen og oksygen. Det gjorde det ikke.
Derfor er Are Olsen sikker på at det ekstra karbonet stammer fra menneskeskapt CO2.
Menneskenes karbon når stadig dypere
Mer CO2 i luften gjør at overflatevannet tar opp mer CO2, og de siste tiårene har økt nedsynkning i Grønlandshavet fraktet både mer vann og mer karbon fra overflaten og nedover i dypet.
I 2002 hadde vannet på 1500 meters dyp ikke vært ved overflaten på mer enn femti år. Vannet som befant seg i samme dybde i 2016, hadde enkelte steder brukt under ti år på ferden.
– En milliard tonn CO2 gjemmer seg neppe i Grønlandshavet, sier Are Olsen. – Men det er langt fra utenkelig at resten finnes i verdenshavene.
Endringer i nedsynkning i andre havområder kan ha tatt unna tilsvarende mengder der.
Havet er et langtidslager
Tonnevis av menneskeskapt karbon er dumpet i havet. Ville vi ha noen sjanse til å suge dem opp? Røske Spøkelseskladden ut av Grønlandshavet og stenge ham inne på et sikkert sted?
– Nei. Are Olsen svarer kontant. – Det er det heller ingen vits i. Bare tull! I havet blir karbonet værende.
Dypvannet fra Grønlandshavet er så tungt at det faller til seks tusen meters dyp når det strømmer ut i Nord-Atlanteren. I vannet ligger karbon som stammer fra CO2-utslippene våre – ute av syne, ute av atmosfæren, uten noen drivhuseffekt.
Først om tusen år vil vann og karbon nå overflaten igjen. Innen den tid kan vi ha funnet en bedre løsning.
Referanse
Olsen, A., Rajasakaren, B., Jeansson, E., Lauvset, S. K., Omar, A. M., & Becker, M. (2024). In the wake of deeper convection: Nonsteady state anthropogenic carbon in the Greenland Sea. Journal of Geophysical Research: Oceans, 129, e2023JC020462. https://doi.org/10.1029/2023JC020462