Den umiddelbare temperaturutviklingen som følger av økning i klimapådriv (utslipp), kalles transient klimarespons (TCR). På grunn av de tregere elementene i klimasystemet som hav og landis, vil temperaturen fortsette å stige inntil den er i likevekt med pådrivet. Denne justeringen vil ta flere hundre år, og temperaturendringen som da kommer frem, kalles likevekstfølsomhet (ECS).
Vanligvis oppgis dette som global temperaturendring ca. 100 år etter at atmosfærens CO2 innhold er blitt fordoblet fra førindustrielt nivå. Det har vært et kronisk forskningsproblem å bestemme både TCR (transient klimarespons) og ECS (likevektsfølsomhet). Selv i den siste rapporten fra IPCC er det ikke gitt noen mer presise beregninger enn før, fordi det er mye sprik i litteraturen, noe som gir et stort usikkerhetsintervall for disse beregningene. Det kan heller ikke gis noen foretrukne verdier.
Det er flere metoder i bruk der man enten ser på dette ved å studere klimaendringene i fortiden, eller ved å observere de instrumentelle observasjonsdata frem til nå, gjerne i kombinasjon med enkle klimamodeller, eller ved å bruke de store globale klimamodellene.
For ECS er middelverdien i klimamodellene like over tre grader, med et usikkerhetsintervall mellom 1,5 og 4,5 grader. Den norske klimamodellen NorESM ligger litt lavere enn gjennomsnittet og beregner ECS til ca. 2,9 grader og TCR til 1,4 grader (Iversen et al. 2013).
Beregninger basert på rekonstruksjon av fortidsklima (paleoklima) har en middelverdi som er ganske nært klimamodellenes gjennomsnitt. Gjennomsnittet av beregninger basert på målte temperaturdata eller kombinasjon av observasjoner og modeller har de siste årene hatt en tendens til å trekke estimatene av ECS noe nedover. Disse beregningene er påvirket av den svakere temperaturstigningen i perioden 1999-2014. Den har skjedd samtidig med sterk økning i utslippene, slik at mange forskere i tiden etter fremleggelsen av den første delrapporten i IPCCs femte hovedrapport (AR5) har ment at ECS ligger mellom to og tre grader. Samtidig er disse resultatene kritisert fordi den reduserte temperaturendringen kan være en midlertidig hendelse, og rekordhøye temperaturer i 2015 og til nå i 2016 vil kunne gi andre og høyere svar. Det er også strid om hva som er den beste metodikken, og flere artikler konkluderer også med at den reelle ECS ligger nært modellmiddelverdien på i ca tre grader.
I forhold til togradersmålet er det imidlertid TCR som er den mest interessante størrelsen fordi målet er noe man skal oppnå innenfor dette århundret. IPCCs femte hovedrapport konkluderer med at den trolig ligger mellom 1 og 2,6 grader. Dette er den temperaturøkningen modellene beregner at vi får innenfor noen tiår etter at CO2-innholdet er fordoblet sammenliknet med førindustrielt nivå (dvs 560 ppm). Så godt som alle nyere estimat i litteraturen som har kommet etter at rapportens grunnlagspublikasjoner var publisert, ligger innenfor denne rammen, også de som er gjort av forskere som kan regnes som å være ”klimaskeptikere”. Det er også en betydelig faglig uenighet om hva som er den beste metodikken for å beregne TCR.
Middelverdien for TCR i klimamodellene er 1,8 grader. Et lavt anslag i den seneste litteraturen er på 1,3 grader. En lav klimafølsomhet skaper noe bedre tid til å nå de utslippsreduksjoner som skal til for å nå temperaturmålet. Forskningen etter IPCC AR5 i 2013 har ikke bidratt til noen nærmere avklaring på hva som er den rette verdien. Usikkerheten, sammen med førevar prinsippet, vil innebære at en bør ta utgangspunkt i den midlere følsomheten, og være klar over at det her er usikkerhet i begge retninger og at dette er undergitt pågående forskning. En føre-var betraktning eller risikobasert vurdering gjør det derfor vanskelig å ta utgangspunkt i den lavere følsomheten.
Det er viktig å være klar over at jordens karbonbudsjett er tregt. Det naturlige opptaket av CO2 som på lang sikt nøytraliserer utslippenes klimavirkning skjer gjennom opptak i havet og kjemiske reaksjoner (forvitring) av bergarter på land. Dette kretsløpet tar lang tid, og ca. 20% av utslippene av CO2 forblir i atmosfæren om ca 1000 år. Mulige metoder for å øke opptaket slik at det skjer raskere, og kan skape negative utslipp der opptaket overstiger utslippene er skissert i IPCC AR5, men slik teknologi er ikke utprøvd utover småskala laboratorieforsøk, og de økonomiske, miljømessige sidene ved slik teknologi er ukjent.
Konklusjon nr. 9:
En må regne at utslipp som skjer nå blir værende i atmosfæren i mange hundre år og vil påvirke klimaet minst 1000 år frem i tid. En eventuell innfasing av teknologi for negative utslipp som fremtidige generasjoner ser seg nødsaget til å implementere for å reparere og forebygge skadevirkninger, vil utsette disse generasjonene for omfattende økonomiske og andre kostnader for å minimere effekten av utslipp fra den generasjonen som lever nå.
