Kronikk av forkser Anne E. Bjune, Bjerknessenteret for Klimaforskning og prof. Mikael Ohlson, Universitetet for miljø- og biovitenskap. Også publisert i Nationen 20.10.08.
Debatten om utslipp og lagring av karbondioksid CO2 er stadig tilbakevendende. Det har vært hevdet som en kjensgjerning at gammel skog gir fra seg minst like mye CO2 til atmosfæren som den tar opp fra den samme. Men, i september kunne vi lese i det anerkjente tidsskriftet Nature at skog fortsetter å ta opp CO2 også når den er meget gammel og at gammel skog er undervurdert som lagringsplass for karbon.
I Norge er det fortsatt planer om å erstatte gammelskogen med unge, hurtigvoksende trær som formodentlig spiser CO2. Det er og planer om å plante skog i det åpne kystlandskap. Formålet er å oppfylle Norges ansvar i henhold til internasjonale CO2 forpliktelser. Men vil det hjelpe? Kan plantingen berge Norges CO2-regnskap og rettferdiggjøre en fossilbrenseldreven livsstil? Er det slik at vi kan plante trær, og vips så er mengder av CO2 borte?
Regnestykker som viser at trær som vokser vil redusere drivhuseffekten gjennom å ta opp CO2 fra atmosfæren er blitt svært populære i nyere tid. Fotosyntese, som gjør det mulig for trærne å ta opp CO2, er basisen i regnestykkene. Dessverre er disse som regel naive og kortsiktige. De ser bort fra at trær er levende vesener som vil dø og brytes ned til sine bestanddeler gjennom en rekke biologiske prosesser, som i sin tur vil frigi den CO2 som det levende treet har tatt opp. Dette er et naturlig kretsløp som sørger for at kloden vår ikke fylles opp av døde skapninger.
I et litt lenger tidsperspektiv er biologiske nedbrytningsprosesser like viktige som opptaket av CO2 gjennom fotosyntese.
Mye av karbonet i trærne er lagret i røttene under bakken. Omtrent halvparten av tørrstoffet i røttene består av karbon. Når trærne hogges eller dør blir karbonet i røttene igjen i jorden. Dette er en begjærlig energikilde for mengder av mikroorganismer og den biologiske aktiviteten øker. Den påfølgende nedbrytningen frigir CO2.
Den tradisjonelle kunnskapen sier at det underjordiske karbonet kommer fra dødt plantemateriale. Ny og meget interessant forskning har vist at en oppsiktsvekkende stor andel av karbonet jordbunnsamfunnene bruker som energikilde kommer direkte fra trærnes fotosyntese. Treet og dets røtter fungerer således som en effektiv transportør av karbon fra atmosfæren og ned i jorden.
Koblingen mellom opptaket av karbon fra atmosfæren og jordbunnsamfunnets biologiske aktivitet, som leder til frigivelse av CO2, er altså mye tettere enn hva vi trodde for kort tid siden. Hva vil så skje med karbonlagret i skogsjorden om vi planter en tett og vital skog som pøser ned masse karbon til jordbunnsamfunnet? Vil dette kunne initiere økt biologisk aktivitet og i sin tur vil resultere i utslipp av store mengder CO2 fra jordens store karbonlager? Mangelen på kunnskap om dette er alvorlig.
Vår, vinter og høst er skog en karbonkilde på våre breddegrader. Da har trærne ingen fotosyntese mens andre biologiske prosesser som frigir CO2 fortsatt foregår. Høst og vår, spesielt når det er mildt, går nedbrytningen unna som bare det – og det vi tror er et CO2-lager er faktisk en stor CO2-kilde. Først når trærnes fotosyntese starter igjen begynner skogen å lagre CO2. Med et varmere klima forventes lengre somre og dermed en lengre vekstsesong, men også nedbrytningen av dødt materiale vil øke, og med det skogens utslipp av CO2.
Forskning fra Finland, basert på årlige målinger av det reelle CO2-utbyttet mellom skogøkosystem og atmosfæren, viser at det tar omkring 12 år etter en flatehogst før plantet furuskog igjen blir et område som så vidt lagrer CO2. Mye dødt materiale som ligger igjen etter hogsten må brytes ned før regnestykket kommer på pluss-siden. Forskningen viser videre at skog med en alder på ca. 100 år binder omtrent like mye CO2 som skog på 45 år. Da rykende fersk forskning dessuten viser at skikkelig gammelskog lagrer store mengder karbon over lang tid står det klart at hogst og ungskog taper i henhold til CO2 lagring.
Sitkagran, som er en fremmed art i norsk natur, sies å kunne binde mye mer CO2 enn våre naturlige treslag. Dermed er det fristende å plante sitkagran. Spesielt i åpne kystlandskap der den vokser så det knaker. Men, hva skjer når granen dør? Jo, det naturlige kretsløpet trer i kraft og frigir CO2. Dessuten resulterer innførsel av fremmende arter som regel i økologisk fiasko. Planting av skog i åpne landskap vil også få store konsekvenser for landskapet i seg selv og for dets biologiske mangfold.
Hva vi bruker trevirket til har stor betydning for om skog vil virke som CO2 lager. Produktene vi lager av virket må vare lenge. Men all maling og impregnering som brukes vil trekke ned CO2 regnskapet. Det samme gjelder for den energi som trengs for å produsere, plante, hogge, transportere og foredle skogråvaren. Velger vi å bruke skogen som biobrensel vil den i hvert fall ikke fungere som CO2 lager.
Hvordan slike regnestykker ender opp på lang sikt vites ikke. Men vi vet at det hele handler om biologi, spesielt fotosyntese og nedbrytningsprosesser. Mye taler for at det i det lange løp er best å la naturlig skog få stå i fred – som karbonlager – samtidig som den har store biologiske, rekreasjonsmessige og estetiske verdier.