Understanding climate
for the benefit of society

Undersøkelsene har også vist at bygget seg opp en lokal iskappe på fjellmassivet Ulvanosa i den kalde yngre dryas-perioden (12.900-11.700 år siden) i sluttfasen av istiden. Ulvanosi. (Foto: Tomasz Halszka, via Creative Commons Attribution ShareAlike 2.5)

Ny doktorgrad: På jakt etter istidens spor i det polare Ural og Skandinavia

For 20 000 år siden var de høyeste fjell i Hardanger dekket av is, og de polare Uralfjellene – kanskje overraskende – isfrie. Sedimentene herfra kan brukes til å forklare utviklingen på isen og koblingen med klimaendringene.

Body

Carl Regnéll disputerer 14.02.20 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen "Tracing the Eurasian Ice Sheet Complex - Studies from the Polar Ural Mountains and Scandinavia".

Carl Regnélls ph.d.-avhandling gir resultater fra feltbaserte kvartærgeologiske undersøkelser i Nord-Russland, Nord-Sverige og Vest-Norge. Formålet har vært å få bedre forståelse av utviklingshistorien, herunder dynamikken i det store Eurasiske is-komplekset og koblingen med klimaendringene.

Det er anvendt et bredt spektra av teknikker. Dette innbefatter analyser av seismiske profiler og borekjerner fra innsjøer samt geomorfologisk kartlegging. Kronologien bygger på radiokarbondateringer og eksponeringsdatering (10Be) av flyttblokker.

I de Polare Uralfjellene ble funnet en usedvanlig tykk sedimentær lagfølge (160 m) i en dyp innsjø. Lagfølgen er avsatt gjennom de siste 50-60.000 år og viser at det her har vært isfritt selv da istiden var på sitt kaldeste for 20.000 år siden, i skarp kontrast til Skandinavia som da var helt isdekket.

Regnéll har dokumentert at deler av sedimentsekvensen er bygget opp av årslag. Dette har gjort det mulig å studere utviklingsforløpet med usedvanlig høy tidsoppløsing gjennom de siste 24.000 år.

Studiene rundt Hardangerfjorden avslørte at selv de høyeste fjelltoppene var dekket av innlandsisen da denne var på sitt mektigste. Eksponeringsdatering av istransporterte flyttblokker på fjelltoppene viser at de smeltet frem for rundt 20.000 år siden. Undersøkelsene har også vist at bygget seg opp en lokal iskappe på fjellmassivet Ulvanosa i den kalde yngre dryas-perioden (12.900-11.700 år siden) i sluttfasen av istiden.

I Nord-Sverige er det ved hjelp av LIDAR-data (høyoppløste terrengmodeller) dokumenter langstrakte strandlinjer høyt oppe i fjellsidene. Disse ble dannet når store bresjøer var demmet mellom hovedvannskillet i vest og en ismargin i øst.

Utbredelsen av bresjøene viser at den siste resten av det skandinaviske isdekket smeltet vekk øst for fjellkjeden for 10.000 år siden, og ikke innenfor som en tidligere har trodd.