Gå til hovedinnhold

Bjerknessenteret for klimaforskning er et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, Uni Research, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet. 

Photo: Fineas Anton / Creative Commons

Politikk: Den glemte klimadriveren

Når vi beskriver mulige fremtidsscenarier for klimaet på jorden, er dette basert på modeller som forutsetter bestemte konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren. Det disse modellene ikke tar høyde for, er endringer i politikken.

Også publisert i energiogklima.no/to-grader

Jordsystemmodeller er de beste verktøyene vi har for å studere klimaet, og hvordan alt henger sammen her på jorden. Disse kombinerer modeller for atmosfæren med modeller for havmassene, fastland og isdekte områder, og hjelper oss å forstå klimaet i fortiden, nåtiden, og viktigst av alt: Fremtiden. Disse modellene tar for seg karbonsyklusen, vannsyklusen, tilvekst og reduksjon av skog, algeoppblomstring, nedbør og avsetning av sedimenter. Gjennom alt dette kan vi forhåpentlig forstå mer av hva konsekvensene blir av å pumpe opp millioner av tonn med karbon fra grunnfjellet og pøse det ut i atmosfæren som CO2. Men dette puslespillet mangler én viktig brikke: Politikk.

Obama på klimatoppmøtet 2009
USAs tidligere president Barack Obama sammen med et knippe tidligere og nåværende europeiske statsledere under klimatoppmøtet i København i 2009. Dette møtet beredet grunnen for Paris-avtalen, som Obamas etterfølger har annonsert at USA trekker seg fra. Internasjonale avtaler og praktisk klimapolitikk har avgjørende betydning for klimautviklingen i all overskuelig fremtid. Slike politiske avtaler tas det ikke høyde for i jordsystemmodellene, og det kan være en svakhet ved dem, ifølge artikkelforfatteren. (Foto: Pete Souza/obamawhitehouse.archives.gov)

Politiske beslutninger blir ikke simulert i jordsystemmodellene. Noe av det kommer riktignok med indirekte: Modellene baserer seg på bestemte konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren, som kan være resultater av politikk. Effekten av endringer i politikken, derimot, har vi ikke funnet noen effektiv metode for å bygge inn i modellene. USAs tidligere president Barack Obama forsøkte for eksempel å treffe tiltak for å begrense klimaendringene. Da Trump tok over, fikk vi en president i USA som systematisk reverserte mange av disse tiltakene, og som siden har annonsert at USA vil trekke seg fra Paris-avtalen. Hva skjer med klimaet hvis vi først reduserer utslippene våre og begrenser klimaendringene i 10 år, og deretter øker utslippene og reverserer tendensen i de neste 10 årene?

En annen glemt klimadriver: Habitater

Et annet aspekt som vi ikke har tatt med i modellene er menneskelige habitater. Modellene tar hensyn til hvor de fleste utslippene oppstår, noe som er relatert til hvor vi bor. Men mange andre konsekvenser av vår tilstedeværelse blir ikke inkludert. For eksempel blir det lokale klimaet påvirket i et område om det står store skyskrapere der i stedet for trær. Temperaturforskjellene mellom dag og natt endres når det er asfalt heller enn jord på bakken. Slike lokale effekter på klimaet har en betydelig effekt sammenlagt når en hel kystlinje er urbanisert. Europa ville hatt et annet klima dersom det ikke var så tett befolket.

En grunn til at det er viktig å inkludere menneskelige habitater, er at noen av de mest folkerike områdene i verden er de store elvedeltaene i Asia. Disse områdene er også noen av dem som vil bli hardest rammet av klimaendringene. Der vil vi merke effekten av stigende hav. Der vil ferskvannskildene bli fortrengt av brakkvann. Der vil stormflo komme regelmessig. Kanskje vil områder som Shanghai og Gangesdeltaet bli permanent oversvømmet. Slike forhold kan føre til massemigrasjon som heller ikke er inkludert i jordsystemmodellene. Hvor millioner av mennesker som vil bli klimaflyktninger vil bosette seg, er et spørsmål om politikk som vil påvirke klimaet vårt. Om flyktningene møter en mur a la Trump, eller blir spredt rundt i de mindre hardt rammete landene, vil være avgjørende.

Hører ikke også dette hjemme i klimamodellene våre?