Bjerknessenterets mål er å forstå klima
til nytte for samfunnet.

#Climate Hazards

6 results

Forhistoriske megaflommer var mindre enn antatt

Forhistoriske megaflommer var mindre enn antatt Ellen Viste tir, 05/11/2021 - 09:13 Forhistoriske megaflommer var mindre enn antatt Svære flommer har skåret ut dype kløfter og elveløp på jorden. Ny forskning tilsier at det kan ha gått lettere enn man har trodd. Å innhente slike data kan derimot by på utfordringer.
Willem van der Bilt
Som fortidsklimaforsker finner Willem van der Bilt data i sedimentene på bunnen av innsjøer. Foto: Ellen Viste

– Flåten holdt på å klappe sammen som en østers, sier Willem van der Bilt.

Han husker en stille septemberdag nord på Island i 2018. Ute på det lille vannet Ástjörn sto han og en kollega på en flåte bygget av en metallplattform lagt over en gummibåt. En tredje kollega var sendt i land, mens de to forskerne fra Bjerknessenteret for klimaforskning og Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen strevde med å avslutte dagens jobb.

Under dem var et plastrør presset fem meter ned i bunnsedimentene, dypt nok til å skjære gjennom fem tusen års avsetninger av leire og sand. Dypt nok til å sitte fast.

Det var arbeid de hadde gjort mange ganger før. Sedimentprøver fra bunnen av hav og innsjøer er en av fortidsklimaforskernes viktigste datakilder. Lag over lag legger slam og råtne planter seg på bunnen, det eldste nederst og det yngste øverst, som et arkiv over alt vannet har rommet gjennom tusener av år.

Men denne gangen var bunnforholdene uvanlige. Røret satt fast i vulkansk aske, og metallflåten knirket og klaget.

– Vi presset mot røret med en biljekk, mens vi kikket mot bredden og lurte på om det ville være for langt å svømme, sier Willem van der Bilt.

Coring
Røret sitter fast! Jostein Bakke og Willem van der Bilt prøver å få det løs. Foto: Iestyn Barr

Fant spor etter storflommer

Med et rykk løsnet borekjernen fra bunnen. Flåten holdt, og innsatsen deres var ikke i forgjeves. Inne i røret fant de spor etter tre storflommer som har endret landskapet mer drastisk enn man skulle tro de hadde krefter til. De var store, men ikke store.

Funnet ble publisert i Communications Earth & Environment i dag. Willem van der Bilt og kollegene hans konkluderer med at dype kløfter og juv kan være dannet av mindre flommer enn man tidligere har trodd.

Det betyr også at strømmende vann kan gjøre mer skade enn antatt. Derfor har resultatene betydning langt utenfor et tynt befolket område nord på Island.

Vannet på utsiden av elven

Egentlig skulle de ikke til Ástjörn. Et sideprosjekt av et sideprosjekt, kaller Willem van der Bilt det. Forskerne var på feltarbeid nord på Island i forbindelse med et annet prosjekt. De var ferdige med det de skulle gjøre da de kom over dette lille vannet på kartet.

Når de uansett kjørte rundt med flere meter lange sedimentprøverør på taket av bilen, var det ingen grunn til ikke å dra dit.

Bil med utstyr
Lange rør er nødvendig når man skal hente opp sedimentkjerner fra bunnen av vann eller myrer. Å frakte dem dit man skal, kan også by på utfordringer. Foto: Willem van der Bilt

Ástjörn ligger nedenfor en av Europas mektigste fosser, Dettifoss, i elven Jökulsá á Fjöllum. Navnet betyr breelv fra fjellene. Gjennom dype kløfter leder den smeltevann fra nordsiden av Europas nest største isbre, Vatnajökull, nordover mot havet. Opp gjennom tidene har virvlende flomvann gravd ut juv som noen steder er nesten hundre meter dype.

Men Ástjörn er ikke en del av elven, og det var det som tiltrakk Willem van der Bilt. Sjøene de allerede hadde undersøkt, fôres jevnlig med smeltevann fra Vatnajökull. Ástjörn ligger på et platå ved siden av og over Jökulsá á Fjöllum, skilt fra elvesletten av en høy terskel.

– Det slo meg at hvis elven skulle flomme over, ville flomsedimenter samle seg i innsjøen, sier han. – Først senere oppdaget vi at dette er et betydningsfullt sted for forskning på megaflommer.

Terskelen inn i Ástjörn ligger 30 meter over elvesletten. Så høyt når selv ikke de største vårflommene. Det må vulkaner, dambrudd og styrtende brevann til. En tusenårsflom krever et jökulhlaup.

Vatnajökull
Jökulsá á Fjöllum leder smeltevann fra Vatnajökull mot havet. Figur: Willem van der Bilt

Styrtflommer fra isen

Om det hadde vært mennesker på Island for 3500 år siden, ville noen kanskje lagt merke til en hvit røyk over Vatnajökull. Vanndamp steg og ble til skyer av små dråper. Noen dager eller uker senere var røyken blitt grå, og store klumper av aske la seg rundt et søkk i isflaten.

Isbreer ligger ikke stille, og under Vatnajökull gjør heller ikke grunnen det. Breen ligger på aktive vulkaner. Under vulkanutbrudd, smelter isen i varmen, og det bygger seg opp store sjøer, demmet opp av breen. Vannet stiger, og når isdemningen til slutt brister, fosser det ned gjennom elvene. Det kalles jökulhlaup, en flom som om det skulle være selve breen som styrtet utfor.

Strømmen av vann kan vare i noen timer eller i noen dager. Det skjedde for tre og et halvt tusen år siden og flere ganger før og senere – til sammen nok til å grave ut kløften som skjærer gjennom landskapet rundt Jökulsá á Fjöllum.

Hvis flommen er stor nok, renner vannet også inn over terskelen på nordsiden av Ástjörn.

Som sement

Tilbake på laboratoriet i Bergen åpnet Willem van der Bilt sedimentkjernen og delte den på langs. Tre grå lag markerte seg tydelig mellom silt, sand og planterester.

– Det minnet om sement, sier han. – Vi kunne med en gang se at det var flomsedimenter.

Flomsedimentene er finkornet pussestøv fra det vulkanske fjellet under Vatnajökull. Resultatene viste at de havnet i Ástjörn under flommer for omtrent 1350 år siden, 1500 år siden og 3500 år siden.

Sedimentkjerne
En bit av en sedimentkjerne fra Ástjörn. Lagene forteller om hendelser i fortiden. Foto: Willem van der Bilt

Ofte bruker fortidsforskerene karbon når de skal datere gammelt materiale. På Island er det vanskelig. Vulkanene spyr ut CO2, og fordi omgivelsene tar opp karbon fra denne gassen, forstyrres tidsregningen. Men vulkanutbrudd kan i seg selv brukes som klokke.

I sedimentene i Ástjörn fantes det ørsmå glasspartikler som kunne spores til konkrete, dokumenterte vulkanutbrudd på Island. At elven hadde flommet over disse tre gangene, var allerede kjent, men vulkanpartiklene gjorde det mulig å angi tidspunktene mer nøyaktig enn før.

Tretti ganger Glomma

Fordi de fant sedimenter fra disse storflommene akkurat der de fant dem – i avsondrede Ástjörn – kunne de også beregne hvor mye flomvann som hadde styrtet nedover og gravd ut kløften rundt Jökulsá á Fjöllum. Det var langt mindre enn tidligere antatt.

Selv om Ástjörn og området rundt var nytt for Willem van der Bilt, oppdaget han raskt at flommene og kløftene i Jökulsá á Fjöllum har vært gjenstand for mye forskning. Det fantes hydrologiske simuleringer av flomnivåer i elven, og man visste hvor gamle ulike partier av de dype kløftene var. Under de mest ekstreme flommene er elveløpet blitt gravd ut så mye at Dettifoss har rykket langt oppover i elven. Slike endringer er det mulig å datere.

Flomsimuleringer de fikk tilgang til, viste at vann vil renne inn i Ástjörn når vannføringen i elven når 20 000 kubikkmeter per sekund, omtrent som i Mississippi eller Brahmaputra og tretti ganger så mye som i Glomma. Det var slike flommer de hadde funnet rester av – flommer store nok til at vannet strømmer over terskelen på nordsiden av innsjøen.

Hvis vannføringen når 130 000 kubikkmeter per sekund, kan vannet også strømme inn i Ástjörn fra sørsiden. En stor foss vil spyle bort det meste av sedimentene som er der fra før. Tegn til at dette har skjedd, fant de ikke i de fem tusen årene borekjernen dekket.

Astjörn
Når vannføringen i elven blir stor nok, kan vann renne inn i Ástjörn fra nordsiden. Blir den seks-sju ganger større enn dette, kan vann også renne inn over landområdet på sørsiden. Foto: Willem van der Bilt

Dermed kunne Willem van der Bilt og kollegene slå fast at de tre flommene, i sine mest voldsomme sekunder, har spylt mellom 20 000 og 130 000 kubikkmeter vann ned gjennom kløftene i Jökulsá á Fjöllum.

Det er under en tredel av det man har trodd måtte til for å grave ut disse kløftene. Vannet har opplagt skurt mer effektivt.

Slipepapir i vannet

Når innsjøene under Vatnajökull bryter gjennom isdemningen, flommer ikke bare vann, men også mengder av sand og leire nedover i elveløpet.

– Elven blir som sandpapir, forklarer Willem van der Bilt.

Derfor kan flomvannet slipe bort mer stein enn om det bare hadde vært rent vann.

Hva slags stein vannet strømmer over, spiller også en rolle. Rundt Jökulsá á Fjöllum har lava størknet og dannet søyler av basalt. Når store mengder vann strømmer rundt og over søylene, brekker de, velter og trekkes nedover elven med strømmen. På den måten graves store kløfter ut fortere enn hvis grunnfjellet skal slipes ned korn for korn.

Willem van der Bilts resultater bekrefter det datamodeller har vist i de senere årene. Det trengs ikke like mye vann som man tidligere trodde for å sette dype spor i landskapet. Også i mindre sesongflommer er dette observert. Men det er første gang noen har brukt fortidsdata til å dokumentere at det også gjelder for megaflommer som bare forekommer en gang hvert tusende år.

Som en annen planet

– Uten planter ville Island lignet på Mars, sier Willem van der Bilt.

Rundt Ástjörn er det dyrket mark, bjørk og selje, men under det grønne er det mye som minner om naboplaneten vår. Også på Mars vitner kløfter og juv om en fortid med megaflommer, hendelser vi må sammenligne med jordens elver for å ane omfanget av.

– Jeg skulle gjerne dratt til Mars på feltarbeid, men ser ikke for meg at det blir med det første, ler Willem van der Bilt.

Island kan nås på noen timer. Få steder i verden kan geologene komme så nært de virkelig store naturkreftene. Flommer av det omfanget de her har studert, forekommer tross alt så ofte som hvert tusende år. Mellom de mindre jökulhlaupene fra Vatnajökull går det ikke mange tiår, og i 1996 oppsto en relativt stor flom. Men skjønt det var nære på i 1725, har flomvannet i historisk tid aldri nådd Ástjörn.

Willem van der Bilts megaflommer er streker i en sedimentkjerne og tall fra en datamodell. Tørre levninger av vann som en gang rant. Å se en virkelig megaflom fra et helikopter ville være noe annet. Så om det skulle inntreffe igjen?

– Jeg ville dratt, sier han. – Ingen flomsimuleringer kan måle seg mot noe slikt. Så fremt jeg visste at folk på bakken var trygge, ville jeg virkelig gjerne fått se det fra luften. Jeg ville absolutt dratt.

Referanse

Bilt W.G.M., Barr I.D., Berben S.M.P., Hennekam R., Lane T., Adamsom K., Bakke J. (2021): Late Holocene canyon-carving floods in northern Iceland were smaller than previously reported. Commuications Earth and Environment, 2021. https://doi.org/10.1038/s43247-021-00152-4

Havnivåstigning fra smeltevann kan begrenses til det halve

Havnivåstigning fra smeltevann kan begrenses til det halve Ellen Viste tir, 05/04/2021 - 13:30 Havnivåstigning fra smeltevann kan begrenses til det halve Begrenses global oppvarming til 1,5 grader, halveres landisens bidrag til havnivå i dette århundret.

I en studie publisert i tidsskriftet Nature i dag utforskes landisens bidrag til havnivåstigning i det 21. århundret. Smelting fra verdens breer samt innlandsisene på Grønland og i Antarktis er tatt med.

En internasjonal forskergruppe har beregnet at havnivåstigningen fra issmelting kan halveres dette århundret hvis vi oppfyller Parisavtalens mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Til sammenligning vil de utslippene landene har forpliktet seg til nå, kunne gi en oppvarming på 2,8 grader.

– Vi har samlet bidraget fra breer og innlandsis i ulike deler av verden, sier Heiko Goelzer, som er forsker ved Bjerknessenteret og NORCE. – Tidligere er disse kildene studert hver for seg.

Heiko Goelzer har hatt ansvar for fremskrivningene av smeltevann fra Grønlandsisen i tidligere studier og i denne. Arbeidet ble ledet av Tamsin Edwards ved King’s College i London.

Studien kombinerer en rekke datamodeller med statistiske teknikker til å lage projeksjoner for de nyeste sosioøkonomiske scenarioene. Dette er de samme scenarioene som vil bli brukt i FNs klimapanels sjette hovedrapport, som skal komme senere i år.

Reduserer istap alle steder

Forskningen tilsier at å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, vil redusere istapet fra Grønlandsisen med 70 prosent og fra verdens breer med 50 prosent, sammenlignet med de utslippsreduksjonene verdens land har forpliktet seg til så langt.

Forskjellen tilsvarer en reduksjon i havnivåstigning fra 25 til 13 centimeter.

For Antarktis tilsvarer fremskrivningene av istap fire centimeters global havnivåstigning, uavhengig av utslippsscenario. Det skyldes at det foreløpig er uklart om mer snø i det kalde innlandet vil veie opp for mer smelting ved kysten. Men i et pessimistisk scenario med mer smelting enn snø, vil istapet i Antarktis kunne bli fem ganger så stort.

Krever ambisiøse forpliktelser

I en pressemelding fra King’s College sier Tamsin Edwards:

«Foran COP26 i november vil mange land oppdatere sine løfter om å redusere drivhusgassutslipp under Parisavtalen. Det globale havnivået vil fortsette å stige, selv om vi skulle stoppe alle utslipp nå, men vår forskning indikerer at vi kan begrense skaden. Hvis løftene var langt mer ambisiøse, kunne prediksjonene for havnivåstigning fra smeltende is reduseres fra 25 til 13 centimeter i 2100, med 95 prosent sjanse for å være mindre enn 28 centimeter, heller enn den nåværende øvre grensen på 40 centimeter. Det ville bety en mindre alvorlig økning i kystoversvømmelser.»

Breer og innlandsis står nå for omtrent halvparten av den globale havnivåstigningen. Resten skyldes i hovedsak at vannet utvider seg når det blir varmere.

Tamsin Edwards fortsetter:

«Vi brukte et større og mer sofistikert sett av klima- og ismodeller enn tidligere. Ved hjelp av statistiske teknikker kombinerte vi 900 simuleringer fra 38 internasjonale grupper for å forbedre vår forståelse av usikkerheten knyttet til fremtidsscenarioene. Antarktis er jokeren: uforutsigbar og kritisk for den øvre grensen av fremskrivningene. I et pessimistisk scenario finner vi at det er fem prosent sannsynlig at landisens bidrag til havnivået overskrider 56 centimeter i 2100, selv om vi begrenser oppvarmingen til 1,5 grader. Derfor må beredskapen overfor kystoversvømmelser være fleksibel nok til å kunne fungere for et større spenn i fremtidig havnivåstigning, til nye observasjoner og modeller kan gjøre Antarktis’ fremtid klarere.»

Referanse

Tamsin L. Edwards, Sophie Nowicki, Ben Marzeion, Regine Hock, Heiko Goelzer, Hélene Seroussi, Nicolas C. Jourdain, Donald A. Slater, Fiona Turner, Christopher J. Smith, Christine M. McKenna, Erika Simon, Ayako Abe-Ouchi, Jonathan M. Gregory, Eric Larour, William H. Lipscomb, Antony J. Payne, Andrew Shepherd et al. (2021): Projected land ice contributions to twenty-first-century sea level rise. Nature, 2021

Havnivået henger sammen med jetstrømmen

Havnivået henger sammen med jetstrømmen Anonymous (ikke bekreftet) tir, 04/06/2021 - 14:16 Havnivået henger sammen med jetstrømmen Variasjoner i havnivået i Nord-Europa påvirkes av vinden høyt over Atlanterhavet, viser en ny studie. I den vestlige delen av Nordsjøen har vindretningen mer å si enn hvor sterk vinden er.

Skrevet av Henrike Wilborn, kommunikasjonsleder ved Nansen senter for miljø og fjernmåling, der artikkelen først ble publisert.

Fabio Mangini
I doktorgraden sin ser Fabio Mangini på hva som forårsaker variasjoner i havnivået ved kysten av Nord-Europa. Den nye studien er utført i samarbeid med Léon Chafik ved Stockholms universitet, Erica Madonna og Camille Li ved UiB, Laurent Bertino ved Nansensenteret og Jan Even Øie Nilsen ved Havforskningsinstituttet – de fleste også tilknyttet Bjerknessenteret. Foto: Privat

Fabio Mangini, en ph.d.-kandidat ved Nansensenteret, UiB og Bjerknessenteret publiserte nettopp sin første vitenskapelige artikkel.

Sammen med en gruppe forskere fra Bergen og Stockholm undersøkte han hvordan havnivået i Nordsjøen henger sammen med jetstrømmen. 

Du vet sikkert at havnivået over hele kloden varierer med tidevannet, drevet av tyngdekraften fra månen. Kanskje vet du også at uvær kan påvirke havnivået. Men visste du at spesielle vindmønstre har en sterk effekt på hvor høyt havnivået blir?

Variasjoner i havnivået betegnes som havnivåvariabilitet.

Vind og endringer i atmosfæren over Nord-Atlanteren skaper variasjoner i havnivået

Om vinteren er det hovedsakelig vinden som forårsaker variasjoner i havnivået utenfor kysten av Nord-Europa. Vinden reguleres av forholdene i atmosfæren over Nord-Europa. 

Deler av endringene kan knyttes til et værfenomen som kalles den nordatlantiske oscillasjonen (NAO). Men NAO gir et for lite detaljert bilde av alle endringene i atmosfæren over Nord-Atlanteren. 

Hva foregår ellers i atmosfæren over Nord-Atlanteren? 

Mangini og medforfatterne hans undersøkte om jetstrømmen over Nord-Atlanteren kunne være en kilde til endringer. De fant at den påvirker havnivåvariabiliteten utenfor kysten av Nord-Europa. 

Men vent, hva er denne jetstrømmen over Nord-Atlanteren?

Jetstrømmen er et smalt bånd av sterk vind i atmosfæren, og den blåser alltid fra vest mot øst. Vindstyrken øker med høyden, til tropopausen, omtrent en mil over bakken. Den er sterkest om vinteren, fordi den oppstår på grunn av temperaturforskjellen mellom Arktis og tropene.

Jetstrømmen bukter seg – noen ganger lengre sør, noen ganger lengre nord – over Nord-Atlanteren og danner et mønster i atmosfæren. Slike mønstre er interessante å studere i sammenheng med variasjoner i havnivået.

Hvorfor er jetstrømmen interessant?

Når jetstrømmen blåser innover kystområdene utenfor Nord-Europa om vinteren, skjer det vanligvis på én av fire måter. Mønstrene svarer til jetstrømmens plassering. Hvert mønster er unikt og oppstår noenlunde jevnlig. Hvor jetstrømmen ligger påvirker været over Atlanterhavet og Europa om vinteren. Men det er ikke bare været som påvirkes, oppdaget Mangini og kollegene hans. 

De fire jetstrømmønstrene kan kobles til fire ulike endringer i havnivå, som vist på kartene under. Dette er ganske spennende, fordi det forklarer havnivåvariabiliteten utenfor Nord-Europa i mer detalj enn tidligere studier har gjort. 

Jet stream configurations
Kart som viser avvik i det daglige havnivået og i vinden 10 meter over bakken for hvert av de fire jetstrømmønstrene. N står for en nordlig jetstrøm, S for en sørlig, C for en sentralt plassert og M for en blandet. Den grå streken viser hvor kontinentalskråningen ligger. De svarte prikkene markerer regioner der resultatene er statistisk signifikante. Du kan lese mer om dette her.  

Referanse

Mangini, F, Chafik, L, Madonna, E, Li, C, Bertino, L & JEØ Nilsen. The relationship between the eddy-driven jet stream and northern European sea level variability. Tellus A: Dynamic Meteorology and Oceanography 2021. 73(1), 1-15 https://doi.org/10.1080/16000870.2021.1886419 

Da Jorden ble avkjølt, livnet det til i havets skumringssone

Da Jorden ble avkjølt, livnet det til i havets skumringssone Anonymous (ikke bekreftet) tir, 03/09/2021 - 14:37 Da Jorden ble avkjølt, livnet det til i havets skumringssone I en ny studie publisert i Science blir den historiske utviklingen av skapninger i havets skumringssone knyttet til globale klimaendringer. Forskerne i studien har undersøkt hvordan livet i skyggesonen utviklet seg da Jordens klima ble sakte avkjølt over millioner av år.

Basert på pressemelding fra Cardiff University

Havets skumringssone finner vi mellom 200 til 1000 meters dybde. Denne sonen rommer et av Jordens største og minst forståtte habitat. I studien som nå er publisert i Science har har forskere for første gang fulgt utviklingen av livet i denne delen av havet. Her lever et stort spekter mer eller mindre mystiske og merkelige skapninger, fra plankton til maneter, krill, blekkspruter og fisk. 

Flavia Bosco-Galazzo
Forsker og postdoktor Flavia Boscolo-Galazzo ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret. 

 

Forsker og postdoktor Flavia Boscolo-Galazzo ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret er paleontolog, læren om forhistoriske dyr. Hun har nylig flyttet til Bergen, studien ledet hun ved Cardiff University.

I studien viser hun og kollegaene hvordan livet i skumringssonen under avkjølingsperioden ble etablert og variert. 

– I studiet har vi sett at arter har migrert fra overflaten og gradvis til dypere regioner av havet over en tidsperiode på 15 millioner år, sier Flavia Boscolo-Galazzo, postdoktor ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret. 

Hun er førsteforfatter på studien som ble utført ved Cardiff University. Hennes kollega dr. Katherine Crichton ved Cardiff University peker på at det er temperatur som har vist seg å drive utviklingen. Crichton utviklet en modellframstilling av hvordan den marine karbonsyklusen har utviklet seg over tid. 

Temperatur er en nøkkelfaktor

I den undersøkte tidsperioden har vannmassene blitt betydelig avkjølt. Det gir en kjøleskapseffekt i betydning av at marin snø blir bevart lengre og synker dypere, og dermed gir næring lengre ned i dypet. Marin snø, som er rester av organisk materiale som synker ned i dypet, er et viktig livsgrunnlag for livet i skumringssonen. 

– Avkjølingen av dyphavet gav livet i skumringssonen en boost og lot det blomstre og videreutvikles, sier Boscolo-Galazzo. 

I studiet har forskerne undersøkt bittesmå fossile skjell hentet fra sedimenter på havbunnen for å undersøke hvordan skapningene i dypet har endret seg og utviklet seg til nye arter over tid. 

Foraminifera – poredyr – sine habitat i den eufotiske sonen gjennom de siste 15 millioner år.
Foraminifera – poredyr – sine habitat i den eufotiske sonen gjennom de siste 15 millioner år. (Illustrasjon: Richard Bizley (bizleyart.com) med vitenskaplig veiledning fra Paul Pearson og Flavia Boscolo-Galazzo)

Havets næringskjede

Forskerteamet har undersøkt sedimentkjerner fra dypet av alle verdens hav, som er innhentet av det internasjonale programmet for havoppdagelser, IODP (International Ocean Discovery Program). Forskningsprogrammet skal bygge opp en historie over ulike planktonsamfunn som strekker seg over millioner av år.  

I sedimentene finnes fossilt plankton som forskergruppen analyserte for å ikke bare finne dybden til skapningene levde på, men også hvor aktivt den marine snøen sank rundt dem. Disse funnene fra fortiden viste svært tydelig hvordan avhengig livet i dypet er av havtemperaturen og hvordan den utviklet seg. 

Biomassen man finner i skumringssonen er fremdeles en ukjent skatt, som samtidig er regnet for å være viktig for havets næringskjede, og dermed en viktig brikke for helsetilstand. Skapningene i dypet er en stor del av matressursene for hval, delfin og dyptdykkende arter. 

Derfor er forskerteamet bak studien nå bekymret for havets fremtid, ettersom havet nå er under oppvarming som følge av globale klimaendringer. 
 

Referanse

Boscolo-Galazzo, B., Chrichon, K., Ridgwell, A., Mawbey, E., Wade, B., Pearson, P. Temperature controls carbon cycling and biological evolution in the ocean twilight zone, Science. DOI: http://doi.org/10.1126/science.abb6643