Av: Tor Gammelsrød, UiB/UNIS, Ingunn Skjelvan, Bjerknessenteret, Svein Østerhus; Bjerknessenteret og Ann Kristin Østrem, Bjerknessenteret.
Lange tidsserier er det viktigste grunnlaget for all klimaforskning. Mens man i atmosfæren har noen tusen stasjoner som sender daglige observasjoner, er situasjonen mer skrøpelig når det gjelder klimaet i havet.
Etter andre verdenskrig ble det etablert 13 værskipstasjoner i Nord-Atlanteren. Stasjonene ble navngitt med bokstavene A til M. Stasjonen i Norskehavet fikk navnet værskipstasjon M og ble betjent med værskipene Polarfront I, II og dagens skip Polarfront. I alt var det 48 skip som betjente de 13 stasjonene. I tillegg til de meteorologiske observasjonene ble oseanografiske tidsserier målt fra flere av værskipene. Ett etter ett har imidlertid værskipene blitt nedlagt, og M/S Polarfront som måler fra en fast posisjon i Norskehavet (Stasjon M ved 66°N, 2°E) er nå det siste som sørger for å forlenge den eneste homogene, lange tidsserien fra verdens dyphav, se figur 1.
Stasjon M er strategisk plassert når det gjelder oseanografiske klimastudier. Varmt atlanterhavsvann strømmer inn i Norskehavet og videre mot polare strøk hvor det blir avkjølt, synker ned i dypet og returnerer til verdenshavene som en kald, tung bunnstrøm. Dette er en del av den globale termo¬haline sirkulasjonen som beskriver vannmassers storskala-bevegelse. Ved å overvåke denne sirkula¬sjonen vil man også ha muligheten til å observere eventuelle endringer som oppstår.
Stasjon M er plassert slik at M/S Polarfront kan overvåke både innstrømningen av atlanterhavsvannet og den kalde returstrømmen.
Les hele artikkelen i KLIMA her .