Av Øyvind Paasche (seniorrådgiver og prosjektleder ved Bjerknessenteret for klimaforskning), Are Olsen (professor ved Geofysisk institutt ved UiB og Bjerknessenteret for klimaforskning) og Robbie Andrew (seniorforsker ved Cicero senter for klimaforskning). Kronikken sto på trykk i Morgenbladet 12. juli 2019.
At forskerstanden har en plikt til å bringe ny innsikt til torgs er en viktig del av samfunnspakten mellom akademia og samfunnet for øvrig. Denne brede dialogen er viktig fordi vi lever i en tid hvor kunnskapsgrunnlaget bør og som oftest kan være solid når avgjørelser av stor betydning skal fattes. Om dette enes alle. Hva så når kunnskap står steilt mot kunnskap?
Siden 1971 har det globale forbruket av energi økt med 150 prosent. Om lag 80 prosent av energien kommer fra forbrenning av olje, gass og kull. Vår verden forbruker stadig mere fossil energi. Sant. På den andre siden: verden endres faretruende på grunn av våre CO2-utslipp og konsekvensene av bruk av fossil energi blir stadig tydeligere. Sant. To sannheter. Begge står de støtt på kunnskap, men konsekvensene av de to er ikke forenelig.
Det er i spennet mellom disse to sannhetene den store CO2-kampen har tatt form. En debatt som tidvis har blitt tåkelagt av tvilsomme argumenter, udokumenterte påstander og vikarierende interesser. Til tross for dette er nye, tydelige tiltak etablert, inkludert en egen klimalov som utelukkende omhandler våre utslipp.
Ny lov
Det er nå lovfestet at vi skal redusere Norges samlede CO2-utslipp. Innen 2030 skal vi ned minst 40 prosent sammenlignet med 1990, og innen 2050 skal vi ha redusert utslippene med 85 prosent eller mer – et såkalt karbonnøytralt Norge. Til tross for lovfestingen, går det dårlig med måloppnåelsen. I motsetning til Sverige og Danmark som har redusert CO2-utslippene med mellom 30-40 prosent fra 1990 til i dag, har våre utslipp i samme periode økt fra 35,3 til 43,8 millioner tonn. Og selv om målene forblir det samme, vil veien til et karbonnøytralt Norge i 2050 bli tyngre for hvert år som går.
En alliert
Olje, gass og kull er global oppvarmings viktigste allierte. Det spiller ingen rolle hvem som kjører bilen, hvem som tanker, hvem som sitter i flyene som tegner striper på himmelen eller hvem som eier de massive tankskipene som krysser verdenshavene. Forbrenning av olje, gass og kull kjenner like lite på tollsatser eller landegrenser som vinden som frakter drivhusgassene med seg. Går forbruket opp vil utslippene gå opp, og nivået i atmosfæren og temperaturen på jorda stige. Lovmessigheten er et juridisk fakultet verdig.
Dette vet vi. Dette har blitt forsket på i mange tiår. Det er observert med forstemmende nøyaktighet. Det er få, om noen, annen vitenskapelig innsikt det norske demokratiet forvalter med tilsvarende sikkerhet - og samtidig passivitet. For, verden trenger energi. I dag som i morgen. Og vi har den ‘reneste’ oljen i verden. Og den er ‘bra for klima’. Slik blir det sagt. Gang på gang. Det trengs nye perspektiv for å løse opp i denne forslitte politiske floken. Her er et forsøk på å demonstrere vårt sanne klimatiske fotavtrykk.
Nytt perspektiv
Hvis den samlede effekten av CO2-utslippene forbundet med produksjon, salg og forbruk av norsk olje og gass var eksklusivt lokalisert over norsk territorium så hadde kanskje politikerne tenkt seg om to ganger før de hadde lagt ut nye lisenser på norsk sokkel. For fotavtrykket vårt er sjokkerende stort, mye større enn det vi vanligvis tar kredit for.
I 2018 ble det sluppet ut 43,9 millioner tonn CO2 fra norsk territorium. Utslippene av CO2 fra forbrenning av norsk olje og gass var mer enn 10 ganger større! 455 millioner tonn CO2. Siden 1970, starten på det norske oljeeventyret, har forbrenningen av norsk olje og gass ført til utslipp av 15 tusen millioner tonn CO2. Dette er vårt produsentansvar.
Om alt dette hadde blitt værende på norsk territorium hadde vi hatt en CO2-konsentrasjon på rundt 2500 ppm over oss. Om vi tenker oss at hav og skog hadde hjulpet til og tatt opp omtrent halvparten av disse utslippene – som er det forholdstallet som for tiden gjelder globalt – så hadde den atmosfæriske konsentrasjonen vært 1250 ppm. Dagens konsentrasjon er til sammenligning rundt 410 ppm – den høyeste på minst 2 millioner år.
Hvilke klimaendringer hadde vi ikke da stått ovenfor? 1250 ppm er omtrent det som forventes i det verste av alle scenariene som er utarbeidet av FNs klimapanel, med en oppvarming på drøyt 4 grader fra nå av – 5 grader totalt altså – en havnivåstigning på en halv til en meter, og omfattende havforsuring som ville true våre marine økosystem. Det er det som forventes globalt ved slutten av dette århundret om verden ikke drastisk oppskalerer innsatsen for å begrense uønskede klimaendringene. Og tenk, der ville vi ha vært allerede nå, om utslippene fra vår gass og vår olje hadde blitt værende her i Norge.
Vårt sanne ansvar for de klimatiske forverringer som nå rir verden som en mare er følgelig langt større en den snevre rammen vi vanligvis forholder oss til. For har vi ikke også et ansvar for det vi produserer?
Den aller største faren
I World Economic Forums «Global Risk Report» av 2019 rangeres to risikoer høyere enn samtlige andre (minus bruk av masseødeleggelsesvåpen, men her er sannsynligheten antatt å være svært lav): 1) ekstreme klimafarer og 2) mangelfull klimatilpasning.
Sannsynligheten er stor for at de inntreffer, og de negative konsekvensene blir omfattende. I 2019 er klima suverent på faretoppen. Alt ligger til rette for at det vil være på topp i mange år fremover. Det er stor grad av enigheten om dette ikke minst fordi de negative konsekvensene stadig blir tydeligere, også kostnadene forbundet med dem.
I et utall av offentlig og private rapporter trumfer kunnskap om klima posisjonen til fossilt brensel som redder av verdens umettelige energibehov, men for ofte kun i teori signert på glanset papir, ikke i praksis.
For det er bare en ny politisk praksis som vil få de norske CO2-utslippene ned slik at vi kan nå målene nedfelt i klimaloven. Det nasjonale ansvaret vårt er imidlertid ikke begrenset til nasjonale utslipp. Vi har også et produsentansvar det ikke så ofte snakkes om. Setter vi dette ansvaret opp mot de tallene vi her har presentert er det lett å tenke at vi løper fra regningen.