Artikkelen ble opprinnelig skrevet for geoforskning.no av Jan Mangerud, John Inge Svendsen og Rolf Sørensen. Mangerud og Svendsen er tilknyttet Institutt for geovitenskap ved UiB og Bjerknessenteret.
Det er vel kjent at den opptil 3 000 m tykke isbreen som dekket Norge for 20 000 år siden smeltet vekk for 9-15 000 år siden, men hvis en arkeolog spør oss geologer om når ei bygd i Norge ble isfri så mennesker kunne vandre inn, så står vi oftest uten svar.
Men nå har vi i alle fall datert nøyaktig når brefronten trakk seg tilbake fra nordre del av Mjøsa og vi har et rimelig godt bilde av sørlige del av Østlandet.
Breene bestemte mye av vårt bosettingsmønster
Det er på mange måter overraskende at isavsmeltingen ikke er bedre datert rundt om i hele landet, for denne perioden har hatt en enorm innflytelse på vår natur. Praktisk talt all dyrkbar jord i Norge, unntatt myrjord, er dannet i løpet av noen få tusen år på slutten av istiden.
Den tilbaketrekkende brefronten fordelte morenene, sand og leir utover landet og bestemte derved mye av bosettingsmønsteret i Norge. Også den sand og grus som vi bruker til betong og veier ble dannet ved brefronten av kjempemessige, buldrende elver med smeltevann.
Vi kan regne med at det smeltet omkring 10 meter is hver sommer. Hvis vi som meteorologene bruker mm, så tilsvarer det 10 000 mm nedbør (!) i løpet av noen sommermåneder.
Ikke rart det ble store avsetninger med sand og grus – og leire lenger ut i sjøen som den gang sto mye høyere fordi landet ennå var nedtrykt av isbreen.
Isbreen var også i tusener av år et uoverstigelig hinder for planter, dyr og mennesker og derfor ble det tiden og mønsteret for breens tilbaketrekking som bestemte hvor og, ikke minst, når de kunne innvandre.
En overrasket bonde varslet geologer
Jan Tore Hemma grov grøfter for nydyrking på gården sin i Ringsaker og fant torv under grove skredavsetninger. Dette syntes han var overraskende og varslet fagfolk.
Skredet har vi omtalt i geoforskning.no tidligere, men det var noen godbiter også under torva.
Her fant vi sedimenter, vesentlig sand og silt (silt er mellom sand og leire i partikkelstørrelse) som var avsatt i en innsjø helt inntil innlandsisen. Det var ganske tynne lag, til sammen bare 7 - 8 cm under torva.
Vi trenger organisk materiale til C-14 dateringer, men det var det lite av. Vi ser på fotografiet at torva er brun av planterester mens sand- og siltlagene under er grå.
Likevel greide en botaniker å plukke ut noen milligram med planterester fra hvert lag og disse daterte vi.
Aldrene er skrevet på fotografiet (se under) og vi ser de nederste er mellom 10 410 og 10 450 år. Breen smeltet altså bort her like før dette, vi bruker alderen 10 500 år, og her er alderen oppgitt i kalenderår, ikke såkalte C-14 år som noen vil kjenne til.
De første mennesker var kommet
Vi vet at det hadde bodd mennesker ved Oslofjorden i minst 500 år da isen forsvant ved Hemma og en kan undre seg om noen nysgjerrige ungdommer dro innover landet og så den hvite isen reise seg til over 1 000 meters høyde nordover.
Dessverre er våre rekonstruksjoner av breen for denne perioden svært usikre. Vår nye datering gir strengt tatt bare alderen for når isen forsvant fra Hemma, og vi må helt sørover til Gardemoen for å finne neste gode datering og nordover mot Dovre og Rondane er det ingen.
Inntil det kommer nye resultater regner vi derfor med at vår datering er representativ for en, riktignok utydelig, israndlinje som går fra Moelv over Brumunddal til Elverum (se kartet øverst).
Men vestover mot Valdres og Hallingdalen er det ingen dateringer og en må rundt hele Sør-Norge til Hordaland for å finne neste sted med god datering av iskanten for 10 500 år siden – og denne perioden er jo så viktig for å forstå innvandringen til Norge.
Isavsmeltingen fra Oslofjorden til Mjøsa
Oslo er vårt eldste universitet og områdene omkring er undersøkt i mer enn 100 år.
Men nye metoder og nye krav til presisjon i rekonstruksjoner gjør at det er mange spørsmål også på Østlandet, selv om det er den best undersøkte del av landet. Men hovedtrekkene er kjent og vist på kartet øverst.
De store Ra-morenene gjennom Østfold og Vestfold ble dannet for ca. 12 500 år siden, og den fruktbare leira ble altså avsatt videre utover det som den gang var sjøbunn.
Dette var midt i en periode vi kaller yngre dryas, som var den siste virkelig kalde perioden i siste istid. Brefronten trakk seg så tilbake til Ås- og Skitrinnene som ble avsatt helt i slutten av yngre dryas, for ca. 11 600 år siden.
Så følger flere morener som viser hvordan isfronten smeltet tilbake forbi Oslo og oppover Romerike. Bergertrinnet har forsynt Oslo med sand og grus i et par menneskealdre, mens isrand-deltaet på Hauersetertrinnet er blitt Gardermoen flyplass.
Hvis vi ser på tilbaketrekkingen av isfronten fra Oslo til Moelv så tok det 600 år, noe som gir en gjennomsnittlig tilbaketrekking på 220 meter pr. år.
Nå er det klart at breen måtte stoppe opp en betydelig periode for å avsette så store masser som det er ved for eksempel Hauerseter og Minnesund, og da har altså tilbaketrekkingen vært enda raskere i de andre periodene. Det var i sannhet en dramatisk tid!
Artikkelen bygger på en artikkel som nettopp utkom i Norwegian Journal of Geology: Jan Mangerud, Hilary H. Birks, Lene S. Halvorsen, Anna L. C. Hughes, Ole Nashoug, Johan Petter Nystuen, Aage Paus, Rolf Sørensen, John Inge Svendsen: The timing of deglaciation and the sequence of pioneer vegetation at Ringsaker, eastern Norway – and an earthquake-triggered landslide.