Skal man legge prinsippet om kapasitet til grunn, bør Norge ta ansvar for et utslippskutt mellom 66 og 318 millioner tonn tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dersom man legger prinsippet om historisk ansvar til grunn, bør utslippskuttene være på mellom 24 og 37 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2030, kommer det fram av den nye rapporten.
Les hele rapporten her.
Gruppen konkluderer med at det er et stort spenn i hva som kan hevdes å være Norges ansvar. ”Alle beregningene kommer likevel fram til at Norge bør ta et betydelig større utslippskutt enn det blir gjort i dag. Det mest beskjedne estimatet er 24 millioner tonn, noe som tilsvarer utslippskutt på nesten 50 prosent innen 2030 i forhold til Norges utslipp i 1990”, konkluderes det med i rapporten.
– Det er en ambisiøs, men også edruelig rapport. Det viktigste i rapporten er at utfra alle vanlige måter å se byrdefordeling og ansvar, bør norske utslippskutt og ambisjoner være betydelig større enn de som nå gjelder, og at utslippskutt på 50 prosent eller mer må finne sted innen 2030 for at norsk politikk skal være i takt med togradersmålet, sier Eystein Jansen, professor ved UiB og Bjerknessenteret.
Han er en av de seks forskerne som ble har utført en analyse etter forespøsel fra SVs stortingsgruppe i august i år. Mandatet var å utarbeide et forslag, basert på publisert forskning, til hva Norge bør påta seg av forpliktelser for utslippskutt i den nye avtalen som skal framforhandles i Paris i 2015.
Byrdefordeling
Rapporten analyserer ulike prinsipp for ansvarsfordeling i klimaforhandlingene. Også klimatiltak i Norge versus tiltak i utlandet blir analysert, og gjennomgangen av kostnadseffektivitet.
De seks forskerne bak rapporten har utredet mål for norske utslippskutt for 2030, som er i tråd med ulike rettferdighetsprinsipper for fordeling av den globale innsatsen. I klimaforhandlingene er det de to rettferdighetsprinsippene historisk ansvar og betalingskapasitet som får tilslutning fra flest land.
– Under noen byrdefordelingsprinsipper, der vi også tar hensyn til landenes kapasitet og økonomiske muligheter, må Norge ta ansvar for utslippskutt som er betydelig større enn våre egne utslipp. Dette betyr at det er vanskelig å unngå at store utslippskutt må skje innenlands i tillegg til utenlands, sier Jansen.
Effekten av to graders temperaturøkning
Rapporten minner om at målet med å begrense den globale oppvarmingen til to grader ble framforhandlet under i FNs klimakonvensjon. Grunnen var at dette ble ansett som en terskel når det gjelder farlige klimaendringer.
“Det betyr imidlertid ikke at to grader oppvarming er uproblematisk. Også ved to grader kan vi forvente irreversible og uventede brå klimaendringer. (…) men det vil være enda større mulighet for slike om temperaturen stiger videre fra to grader”, sies det i rapporten.
Også hvor fort temperaturen stiger er av betydning for hvordan økosystem og samfunn kan klare tilpasningen til et fremtidig klima. Derfor legger Jansen vekt på at utslippstiltakene bør komme fort og være massive fra nå av.