Mens temperaturoptimumet under tidlig til midt-holosen (6000 år før nåtid) er et velkjent fenomen i en rekke landbaserte paleoklimatiske arkiver fra den nordlige halvkulen, er tilsvarende trender fra havet ikke like konsistente (se figur 1).For å forklare denne motsetningen sammenligner Andersson med flere rekonstruerte data og modellresultater med fokus på midt-holosen. De rekonstruerte overflatetemperaturene er basert på planteplankton og dyreplankton fra Norskehavet og det nordlige Atlanterhavet.
Temperturkonstruksjoner varierer med planktontype
Overflatetemperaturer basert på planteplankton (alkenoner og diatoméer) gjenspeiler generelt et tidlig- til midt-holosent temperaturoptimum. Rekonstruksjoner basert på dyreplankton (foraminiferer og radiolarer) viser i kontrast en kjølig temperaturanomali i midt-holosen og en trend mot varmere temperaturer i sen-holosen.
Varme og kalde vannmasser
Modellresultatene indikerer at mens sommeroppvarmingen var sterk nær havoverflaten under midt-holosen, skjedde det samtidig en nedkjøling av vannmassene like under. Disse resultatene viser også at oppvarmingen var begrenset til de øvre 30-75 meterne. Denne hydrografiske situasjonen (Figur 2) kan forklare avviket i de holosene temperaturtrendene basert på henholdsvis planteplankton og dyreplankton. Mens planteplankton trives i det varme overflatelaget, lever dyreplankton (foraminiferer) i kjøligere vannmasser like under det varme overflatelaget på sommerstid (juli, august og september). De relativt kjølige midt-holosene temperaturrekonstruksjonene basert på dyreplankton kan derfor forklares med tilstedeværelsen av kjølige vannmasser like under et varmt overflatelag om sommeren.
 |
| Figur 2. Modellerte pre-industrielle og midt-holosene (6000 år før nåtid) som gjenspeiler temperaturprofiler med dyp ved marine lokaliteter i det nordlige Atlanterhavet og det østlige Norskehavet. |