Bjerknessenterets mål er å forstå klima
til nytte for samfunnet.

#Globalt klima

22 results

Havet i en varmere verden

Havet i en varmere verden andreas tor, 11/30/2023 - 08:59 Havet i en varmere verden Anna Hauge Braaten disputerer 6.12.2023 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen "Paleoceanographic reconstructions across the Plio-Pleistocene from clumped isotope thermometry".

Vår evne til å forutse kommende klimaendringer som følge av menneskeskapte utslipp avhenger av en forståelse for hvordan klimasystemet har oppført seg under liknende forhold i fortiden. Den geologiske epoken Pliocen (5.3-2.6 millioner år siden) representerer det siste intervallet i jordens historie hvor globale temperaturer og atmosfæriske CO2 nivåer var sammenlignbare med det vi forventer å oppleve i kommende tiår, og utgjør derfor et nøkkelinterval for å forstå effekten av økt andel CO2 i atmosfæren på klimasystemet.

Den geokjemiske sammensetningen til karbonatmikrofossiler (foraminifera) avsatt i havbunnssedimenter utgjør verdifulle arkiv av fortidens klimaendringer. I avhandlingen benyttes to ulike analysemetoder for å estimere havtemperaturer fra flere intervaller over de siste fem millioner årene, med særlig fokus på varmeperioden i pliocen og overgangen til istidsperioder i den påfølgende epoken pleistocen. Samlet sett gir de tre artiklene i avhandlingen ny innsikt i utviklingen og variabiliteten i klima i plio-pleistocen, og fremhever at kombinasjonen av de to ulike analysemetodene målt på foraminiferer gir robuste estimater av havtemperaturer.

Anna Hauge Braaten. Foto: Øyvind Røyneberg
Øyvind Røyneberg

Avhandlingen viser at en stor temperaturgradient eksisterte mellom dypvannsmassene i Stillehavet og Atlanterhavet gjennom store deler av pliocen, der det dype Atlanterhavet var betraktelig varmere og saltere enn i dag. Resultatene antyder en fundamentalt annerledes dyphavssirkulasjon enn i det moderne havet. Videre bidrar avhandlingen med ny innsikt om den gåtefulle nedkjølingsperioden i isotoptrinn (MIS) M2 (3.3 millioner år siden). I motsetning til tidligere forskning antyder resultatene at MIS M2 trolig ikke representerer en istid på den nordlige halvkule.

Personalia

Anna Hauge Braaten (f. 1990) er født og oppvokst i Stavanger og fullførte en mastergrad i maringeologi ved Universitetet i Bergen (UiB) i 2018. Doktorgradsprosjektet ble gjennomført ved Institutt for geovitenskap og Bjerknessenteret for klimaforskning, UiB, under veiledning fra Professor Nele Meckler og Dr. Eirik Vinje Galaasen.

Stormflo styres av klokken

Stormflo styres av klokken Ellen Viste ons, 06/14/2023 - 13:58 Stormflo styres av klokken Uvær som falt sammen med høyt tidevann, har sendt sjøen innover norske byer de siste tiårene. Hvis de samme lavtrykkene hadde passert til andre tidspunkt, kunne vannet stått enda høyere i gatene.

Flo og fjære styres av månen og solen. Ved fullmåne og nymåne står jorden, solen og månen på linje, og det blir springflo. På toppen av det astronomiske tidevannet kommer været. Sterk vind kan stuve sjøen inn mot land, og når lufttrykket er lavt, står vannet høyere.

En ny studie tar for seg hendelsene med høyest flo 21 steder ved norskekysten de siste tretti årene. I de fleste tilfellene oppsto høyvannet mens det var ekstrem springflo og uvær som bidro moderat, eller motsatt, under moderat høyt tidevann kombinert med ekstreme bidrag fra lavtrykk og vind.

Kun i et fåtall av tilfellene skyldtes den høye vannstanden både ekstrem springflo og ekstrem oppstuving fra lavtrykk og vind.

– Dette åpner for en mulighet for høyere vannstand, sier Stephen Outten, forsker ved Bjerknessenteret for klimaforskning og Nansen Senter for Miljø og Fjernmåling.

Hvis tidevannstoppen ved springflo sammenfaller med ekstremt vær, vil sjøen kunne stige høyere enn den har gjort. Outten understreker at resultatene er basert på observasjoner av tidevannet til nå. Forskerne har ikke vurdert om trange sund eller andre lokale forhold ville hindre vannet i å strømme inn i fjorder og bukter.

Tusenårsflo to ganger

I Bergen har sjøen to ganger i løpet av disse tre tiårene stått høyere enn det statistisk sett vil gjøre én gang hvert tusenår. Dette skjedde 11. februar 2020 samt 27. februar 1990, med den høyeste vannstanden noensinne registrert i Bergen.

– Tusenårsnivået ble riktignok bare overskredet med henholdsvis én og to centimeter, presiserer Tobias Wolf, som ledet denne forskningen mens han var ansatt ved Bjerknessenteret for klimaforskning og Nansen Senter for Miljø og Fjernmåling.

Grensen for plassering av sykehus, skoler og andre viktige bygg er satt ved en vannstand som i gjennomsnitt ventes å opptre en gang hvert tusende år. Da er også havstigning knyttet til klimaendringer tatt med i beregningen.

Referanse

Wolf T, Outten S, Mangini F, Chen L and Nilsen JEØ (2023), Analysis of storm surge events along the Norwegian coast. Front. Earth Sci. 11:1037826. doi: 10.3389/feart.2023.1037826

Er det sammenheng mellom lite sjøis i Arktis og kuldebølger over det eurasiske kontinentet? Debatten har gått i vitenskapen i over et tiår. Nå lanserer Bjerknesforskere et rammeverk som kan bygge bro mellom de ulike standpunktene.

Skjell skal holde klimamodeller i tømmene

Skjell skal holde klimamodeller i tømmene Ellen Viste tor, 01/19/2023 - 13:01 Skjell skal holde klimamodeller i tømmene Nord-Atlanteren pendler mellom varme og kalde tiår. Et hundreår er for kort til å vise hvorfor. Klimamodeller og gamle skjell skal strekke måleserien tilbake til vikingtiden.

De siste 120 årene har overflatetemperaturen i Nord-Atlanteren svingt opp og ned i perioder på noen tiår. Havet var varmere i 1930–1965 og etter 1995, kaldere i 1900–1930 og 1965–1995. Tilsvarende skift kan spores i været i landene rundt Atlanterhavet.

At temperaturen har gått opp og ned flere ganger, antyder at det finnes naturlige mekanismer som får Atlanterhavet til å svinge. Men fort går det ikke.

Atlantic Meridional Variability
I den perioden det finnes måledata for, har overflatetemperaturen i Nord-Atlanteren svingt opp og ned i perioder på noen tiår. Den tynne kurven viser variasjonene i vintertemperatur fra år til år, mens den tykke viser svingningene, basert på samme data. Ill.: Nour-Eddine Omrani / Ellen Viste

Måledataene tilsier at det går seksti til åtti år fra en varmeperiode til den neste. Derfor er måleserien for kort til å avkrefte at det dreier seg om tilfeldige sammenfall eller til å finne årsaken til at temperaturen svinger.

– Skyldes det vulkaner, spør François Counillon. – Solen? Variasjoner i havsirkulasjonen eller bare tilfeldigheter? Vi trenger en lengre periode med data for å skjønne hva som foregår.

Som forsker ved Nansen senter for miljø og fjernmåling, leder Counillon Bjerknessenterets nye satsning på modellering av fortidens klima. Sammen med kolleger vil han bruke en klimamodell til å simulere klimaet på jorden, ikke fremover, men for det siste tusenåret. Tusen år er lenge nok til at man kan utforske svingninger som den i Nord-Atlanteren.

Francois Counillon
Ved å simulere det siste tusenåret, håper François Counillon å få svar på hvorfor klimaet i Nord-Atlanteren svinger. Foto: Ellen Viste

Lange simuleringer av fortidsklimaet finnes fra før. Også materialer fra havbunnen har gitt innsikt i hvordan klimaet har variert. Det nye er at begge typer data skal kobles. Bjerknes-forskerne vil la gamle skjell og koraller styre en klimamodell.

Modeller gir deg hele verden

En klimamodell er en forenklet fremstilling av virkeligheten, en digital klode der geografien og klimaet er mest mulig likt jordens. Man kan sette modellen i gang og se hvordan hav, luft, isbreer og regnskog utvikler seg under gitte forutsetninger.

Sammenlignet med observasjoner, har modeller den fordelen at de gir deg hele verden, også forhold det ikke finnes målinger av. Fysikken i vind og havstrømmer er som i virkeligheten. Derfor kan modellen gi informasjon om havstrømmer i Atlanterhavet for tusen år siden – uten at vikingene senket et eneste måleinstrument i sjøen.

Ulempen med modeller er at de kan komme skjevt ut. Modellen trenger ikke å gjøre noe galt, men små avvik kan vri utviklingen i en annen retning. Historiens gang – også i vær og havstrømmer – var bare ett av flere mulige utfall.

Får ikke trave av gårde

Oftest begynner en klimasimulering bra, med et modellklima som er som i virkeligheten. Men etter å ha kjørt en stund, kan modellen ta en annen retning, som en hest som får gå fritt over et jorde. Det er ingenting i veien med hesten, men innimellom må rytteren sørge for at de kommer frem til rett sted.

– Det er som i et kryss der man kan ta til høyre eller venstre, sier François Counillon. – Vi vil forsikre oss om at modellen alltid velger riktig retning. Historiske data skal fungere som et kompass.

Fordelen med simuleringer av fortiden er at vi vet hva som skjedde. Observasjoner fra gammel tid skal lede modellen inn på rett avkjørsel. Også det er gjort før, men i den nye tusenårssimuleringen skal François Counillon og kollegene stramme tømmene.

Klimamodellen skal aldri få galoppere vilt. Virkelighetens klima skal få den på riktig kurs før den kommer langt.

Metoden kalles dataassimilering og innebærer å samle all tilgjengelig informasjon om klimaet til enhver tid. Det fullstendige bildet brukes til å korrigere modellen før man kjører videre. Slik sikrer man et virkelighetsnært klima gjennom hele det tusenåret simuleringen skal dekke.

Skjell og koraller tøyler modellen

Måledata finnes kun for et hundreår eller to. Fortidens havtemperatur må rekonstrueres. Til dette kan fortidsklimaforskerne bruke stoffer i skjell, i koraller og i fossiler i sedimentene på havbunnen.

Dette er indirekte klimaindikatorer eller såkalte stedfortrederdata – ikke direkte målinger av klimaet, men av egenskaper som ble påvirket av klimaet da organismene levde. Ved å måle dem, kan man utlede om det har vært varmt eller kaldt, tørt eller vått.

Utvalget er begrenset sammenlignet med moderne måledata, men slår man sammen all tilgjengelig informasjon, er grunnlaget godt nok til å holde modellen i tømmene.

Carin Andersson
Alt som vokser, påvirkes av klimaet det lever i. Derfor er organismer med årlig tilvekst viktige arkiver for tidligere tiders klima. Bildet viser Carin Andersson fra NORCE, som leder denne delen av arbeidet, under innsamling av kalkalger på Svalbard. Foto: Carin Andersson

En fortid nærmere den virkelige historien

Selv om temperatursvingningen i Nord-Atlanteren bare er observert i et drøyt hundreår, kommer den tydelig frem i simuleringer som allerede er gjort. I klimamodellene knyttes den til variasjoner i den store omveltningssirkulasjonen som Golfstrømmen er en del av.

I den nye tusenårssimuleringen, der skjell og koraller binder modellen til virkeligheten, vil fremstillingen av Nord-Atlanterens klima være mer realistisk enn i tidligere simuleringer.

François Counillon og kollegene vil finne ut om temperaturen i Nord-Atlanteren på lang sikt påvirkes av vulkanutbrudd, av variasjoner i havstrømmer og av hvor mye solstråling jorden og havet mottar. I tillegg vil de utforske hvordan temperatur og havstrømmer i Atlanterhavet samvirker med fenomener som El niño i Stillehavet.

– Med en bedre forståelse av hva som driver variasjonene i havet, håper vi å kunne forbedre klimavarslene for fremtiden, sier François Counillon.

Les mer om fortidsklima.

Investerer i det sørlige Atlanterhavet

Investerer i det sørlige Atlanterhavet Ellen Viste man, 10/24/2022 - 10:55 Investerer i det sørlige Atlanterhavet Skal man kunne forutsi fremtidens fiskeressurser, må man vite hvilke forhold fisken lever under nå. Et internasjonalt samarbeidsprosjekt prøver å rette opp ubalansen mellom nord og sør.

I det nordlige Atlanterhavet er data samlet inn gjennom lang tid. Velstående land i Europa og Nord-Amerika har lagt ned ressurser i kunnskap om klimaet og økosystemene i sin egen region.

– Mye mindre er blitt investert i det tropiske og sørlige Atlanterhavet, sier Noel Keenlyside, professor ved Bjerknessenteret for klimaforskning og Universitetet i Bergen.

Keenlyside leder en multinasjonal forskergruppe som prøver å rette opp denne ubalansen. Finansiert av EU, tar prosjektet TRIATLAS for seg klimaet og de marine økosystemene i det tropiske og sørlige Atlanterhavet.

Noel Keenlyside
Noel Keenlyside leder arbeidet med å utforske samspillet mellom klima og økosystemer i det tropiske og sørlige Atlanterhavet. Foto: Ellen Viste

I Recife i Brasil tidligere denne måneden møtte oseanografer og marinbiologer kolleger som undersøker forholdet mellom fiskere og beslutningstagere. Sammen jobber de med å kartlegge klimaet og økosystemene i det tropiske og sørlige Atlanterhavet i dag, i tillegg til å vurdere hvordan forholdene vil utvikle seg i fremtiden.

I tillegg til press fra fiske og andre næringsaktiviteter, påvirkes livet i disse havområdene sterkt av klimaendringer.

Fisken utfordres fra flere hold

– Å få nok kunnskap om hvordan miljøendringer i oppstrømningsområdene eller endringer i næringsstoffer vil påvirke økosystemet, er en stor utfordring, sier Noel Keenlyside.

Selv om man kan beregne effekten på primærproduksjon, kjenner man ikke effekten høyere oppe i næringskjeden – på fisk.

Noel Keenlyside understreker betydningen av å observere havet, ikke bare for å kartlegge dagens tilstand, men for å kunne forbedre klimamodellene.

Dagens klimamodeller lykkes dårlig i å fremstille forhold som har stor betydning i Sør-Atlanteren. Blant disse er oppvellingen utenfor sørvestkysten av Afrika, viktig for fisket. I denne regionen, kjent for et svært produktivt økosystem, varierer temperaturen mye. De færreste av klimamodellene klarer å gjenskape disse variasjonene.

– Organismer har sine nisjer der de lever. Hvis havet i modellen er fire grader for varmt, er det vanskelig å studere effekten på økosystemet, sier Noel Keenlyside.

Han understreker betydningen av å observere havet, ikke bare for å kartlegge dagens tilstand, men for å kunne forbedre klimamodellenes fremstilling av det tropiske og sørlige Atlanterhavet. Bare slik vil modellene kunne gi varsler som er relevante for fiskeriene utenfor Sør-Amerika og Afrika.

TRIATLAS researchers
Forskere fra ulike land og fagområder møttes i Brasil denne måneden. Fra venstre: David Rivas (UiB og Bjerknessenteret), Tarkeshwar Singh (Nansensenteret og Bjerknessenteret), Latifa Pelage (Universidade Federal Rural de Pernambuco), Elena Calvo Miguélez (Universidad Complutense Madrid), Juliano Ramanantsoa (NORCE og Bjerknessenteret) og Jerry Tjiputra (NORCE og Bjerknessenteret). Foto: Ellen Viste

 

Av og til er én millimeter for mye

Av og til er én millimeter for mye Ellen Viste tir, 05/31/2022 - 13:20 Av og til er én millimeter for mye Betyr fem centimeter fra eller til noe hvis havet stiger en meter? Det kommer an på hvor du er. Derfor vil klimaforskere utvikle metoder for å beregne havstigning i Nord-Europa mer presist.

– Hvis kysten er bratt og steinete, kan havet stige en meter uten at det gjør noe, sier Kristin Richter.

Forskeren fra NORCE og Bjerknessenteret deltar i Bjerknessenterets nye satsning på havnivåberegninger.

Hvis verdens kontinenter var avgrenset av høye klipper, ville centimeter vært en enhet uten betydning. I realiteten gjør hver millimeter havstigning en forskjell et eller annet sted i verden. 

Målet med den nye satsningen er mer detaljerte scenarioer for hvor høyt vannet vil stå langs kysten av Nord-Europa og i Arktis. Da må man ta hensyn både til vann og til land.

Havnivå er mer enn hav

Siden begynnelsen av 1990-tallet har det globale havnivået steget mer enn tre centimeter per tiår. Smeltevann fra breer har gitt verdenshavene påfyll, men en stor del av stigningen skyldes at havet er blitt varmere. Varmere vann tar større plass.

Når vannet i dyphavet varmes opp, stiger overflaten av det åpne havet, og vann renner mot verdens kontinenter. Men nøyaktig hvordan endringene i dypet vil forplante seg innover mot land, vet man ennå ikke.

– Havet kan komme til å stige mer når det kommer inn over sokkelen, sier Antonio Bonaduce, forsker ved Nansensenteret og Bjerknessenteret. – Effekten av havbunnen er foreløpig for lite utforsket.

Kyststrømmer og bunnforhold styrer vannet når det nærmer seg kysten. Til sammen kan slike effekter slå ut i ulik retning på ulike steder. Konsekvensene kan også variere over tid.

Antonio Bonaduce, Roshin Raj og Kristin Richter
Antonio Bonaduce, Roshin Raj og Kristin Richter leder Bjerknessenterets nye satsning på havnivåforskning. Foto: Ellen Viste

Kysten ligger ikke fast

Havet stiger ikke jevnt langs verdens kystlinjer. Når breis smelter på Grønland, havner mer smeltevann i tropiske hav enn i nord. Det skyldes at istapet gjør Grønland mindre og lettere, med svakere gravitasjonskraft. At vannet utvider seg mest der sjøen varmes mest opp, skaper også forskjeller. Slike effekter tar klimamodellene allerede hensyn til.

Men selve kysten har man så langt ikke tatt med i betraktningen. Med den nye satsningen vil forskerne inkludere både vann og land.

Klimamodeller med mer detaljerte bunnforhold og kystlandskap er blant verktøyene forskerne vil bruke for å beregne havstigning mer nøyaktig. I tillegg skal geologer vurdere grunnforholdene der vannet treffer land.

– Også kysten kan endre seg, sier Antonio Bonaduce.

Land stiger eller synker. Sedimenter vaskes ut. En vinterstorm kan rive med seg en sandstrand. Kystlinjen er i evig forandring, og hvor langt innover land vannet vil nå, avhenger både av hvor mye havet stiger og av endringer på land.

– På steder der det er flatt på land, bør fem centimeter fra eller til bry oss, sier Kristin Richter.

Følger vannets flytur

Følger vannets flytur Ellen Viste tir, 03/22/2022 - 13:13 Følger vannets flytur I en storstilt flykampanje skal forskere for første gang følge vannmolekyler fra de letter fra havet til de lander som regn eller snø.

I en hangar i Kiruna står tre fly klare til å ta av. Rundt 140 forskere, flygere og teknikere har kommet til byen for å håndtere dem. Fra Ny-Ålesund på Svalbard skal fjernstyrte ballonger drive sørover over Norskehavet, der forskningsskipet Helmer Hanssen er på vei mot Øst-Grønland.

På Jan Mayen, Bjørnøya, Andenes og helt sør til Ålesund står folk klare til å ta vannprøver hvis det skulle begynne å snø eller regne akkurat der. Slik skal de holde på i tre og en halv uke.

Alt dette for noen dråper vann. Og ja, det er helt vanlig vann.

Uvanlig innsamling

Det uvanlige ligger i rollen vannet er tiltenkt. Måledata fra vannets ferd skal vise hva som har mest å si for hvor mye det regner og snør. Da vil man også få vite hvordan værvarslingsmodeller bør programmeres for å gi de best mulige varslene av skyer og nedbør.

– Nå er nesten alt på plass, sier Harald Sodemann, professor ved Bjerknessenteret og Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen.

Han leder én av tre forskergrupper som skal være i Kiruna, med ansvar for det ene flyet. At alle tre skal dit samtidig, skyldes tilfeldigheter, men med et felles mål om å utforske atmosfæren kan de hjelpe hverandre.

Fire dager før avreise har han det fremdeles travelt med pakking og organisering, men han har fått tid til å begynne å tenke på været.

Harald Sodemann
Harald Sodemann leder kampanjen og håper på vær som kan gi dem de dataene de trenger. Foto: Ellen Viste

Ønsker seg passe dårlig vær

– Drømmeværet er et kaldluftsutbrudd, sier Harald Sodemann. – Og det får vi.

Han ser fornøyd på et værkart på dataskjermen sin. Kartet viser et lavtrykk ved iskanten sørvest for Svalbard den første uken.

Under slike forhold krysser kald luft fra det isdekte Polhavet iskanten og strømmer sørover over åpne områder av Grønlands- og Norskehavet – et utbrudd av kald luft fra isen og utover havet. Polarluften er tørr, og når den kommer ut over åpent hav, tar den opp mengder av fuktighet fra sjøvannet. Sterk vind skaper ekstra stor fordampning, og den fuktige luften driver videre mot norskekysten.

Satellittbilde av et kaldsluftsutbrudd
Kaldluftsutbrudd fra iskanten nord for Svalbard 17. mars 2016. Skyene viser hvordan luften strømmet sørover mot norskekysten. Foto: Jeff Schmaltz ved LANCE/EOSDIS Rapid Response, NASA.

Når luften fra nord og nordvest treffer land og stiger mot fjellene, kan det oppstå kraftige snøbyger. Slikt vær forbindes med mengder av snø i kystområdene i Nord-Norge og med ising på skip. I ekstreme tilfeller kan det gjøre stor skade – i seg selv en god grunn til å forske på slikt vær.

I dette tilfellet er det en annen grunn til at akkurat dette været er valgt.

At luften som strømmer fra isen er kald, er ikke i seg selv så viktig. Det som betyr noe for Harald Sodemann og de andre forskerne, er at denne luften inneholder så lite vann.

– Fordi luften er tørr så lenge den strømmer over isen, vet vi at alt vannet som senere faller ned over Norge, kommer fra havet, sier han.

Ved et kaldluftsutbrudd kan forskerne følge de samme vannmolekylene hele veien – fra de fordamper fra havet, mens de kondenserer til vanndråper og fryser til is i skyene og til de lander i nedbørmålere eller legger seg som snø på bakken.

De må bare klare å fange dem.

Et fly med nese for skyer

– Vi skal reise dit vannet fordamper og følge dette vannet videre, sier Harald Sodemann. – Da må vi ha et flygende laboratorium.

Flyet som skal følge vannets reise, tilhører Frankrikes nasjonale forskningssenter, CNRS. Det er spesielt godt egnet til å fly inne i skyer og er utstyrt med instrumenter som registrerer ørsmå detaljer i skyene. Blant annet kan de telle skydråper, skille mellom is og vann og fryse ut vanndamp fra luften.

Tre personer skal til enhver tid følge med på værvarslene. Flyet skal sendes til havområder der det varsles høy fordampning. Med spesielle modeller skal forskerne beregne hvor luften og vanndampen så vil bevege seg.

– Hvis vann fordamper ved iskanten og 24 timer senere skal være ved Bjørnøya, sender vi flyet til Bjørnøya, sier Harald Sodemann. – Etter 48 timer er vannet et annet sted, og da sender vi flyet dit.

Slik skal de følge vannet.

Observatører i Longyearbyen, på Bjørnøya, på Jan Mayen, på Andenes, i Abisko, i Kiruna og så langt sør som i Ålesund står klare til å fange opp vannet når det lander. Hvis værvarslene tilsier at akkurat dette vannet vil regne eller snø ned et sted mellom Andøya og Kiruna, setter forskerne seg i bilen og kjører dit.

Mens fly tar av og lander i Kiruna, skal seks ballonger sendes opp fra forskningsstasjonen i Ny-Ålesund på Svalbard. Ballongene vil bevege seg opp og ned i de nederste tre kilometerne over havet, fjernstyrt fra USA. På vei sørover vil de samle inn data som viser hvordan fuktig luft fra havet blander seg med tørrere luft lengre oppe, også det viktig for å vite hva som har skjedd med skyvannet som når norskekysten.

Kart som viser fly- og skipsruter
Flyet, ballongen og forskningsskipet vil kunne være i det samme området samtidig. Illustrasjon: ISLAS.

Vil forbedre værvarslene

Ved å studere hvordan vann sirkulerer i naturen, håper Harald Sodemann å kunne forbedre måten dette fremstilles på i værvarslingsmodeller. Da skal modellene kunne beregne nedbør mer nøyaktig.

– Ofte oppstår værsituasjoner der vi ikke helt skjønner hvordan en modell kommer frem til et bestemt resultat, sier han.

En viss mengde regn kan skyldes at en viss mengde vann har fordampet fra havet. Men hvis overgangen fra vanndamp til vanndråper har vært mer effektiv, kan den samme nedbørmengden ha krevd mindre vanndamp. Med bare vanlige værobservasjoner er det umulig å vite hva som er den egentlige årsaken.

For å finne ut det, trenger de prøver av selve vannet og av vanndampen i luften. Vanlig vann inneholder flere isotoper – ulike varianter av vannmolekyler – som tungtvann og flere former for halvtungt vann, i tillegg til det vi må kunne kalle helt vanlig vann.

Alle disse isotopene forekommer naturlig i en vanndråpe. Men hvor mye vann av hver variant en vanndråpe inneholder, avhenger av hva vannet har gått gjennom.

Derfor kan Harald Sodemann og forskerne hans bruke vannprøver til å si noe om forholdene i havet der vannet fordampet, og om hva som har skjedd med vannet i luften og i skyene. Slik kan de skille virkningen av ulike forhold på regnet eller snøen som faller.

Viktig også for annet regnvær

Forbedringene de håper å kunne gjøre i modellene, vil ikke være begrenset til kaldluftsutbrudd. Hovedgrunnen til å velge slikt vær for målekampanjen, er at hele reisen fra vannet fordamper til det igjen når bakken, er unnagjort på to-tre dager.

Om de skulle gjort noe tilsvarende for lavtrykkene som kommer sørfra mot Norge over Atlanterhavet, ville de måtte overvåke luften over et mye større område i minst en uke.

– Da ville vi trengt mange flere fly, sier Harald Sodemann.

Ber påsketurister om assistanse

Når fly og forskere forlater Kiruna like før påske, gjenstår fremdeles noe målearbeid. Det skal påsketurister i Nord-Norge få ta seg av. Forskerne vil be skifolk om å hjelpe dem med å samle inn snø de kan ta prøver av.

Skal du på påsketur? Les mer om hvordan du kan bli med på denne folkeforskningen her.

Værkart over Europa
Det er ikke første gang bergensmeteorologene har styrt internasjonale luftkampanjer. I 1935 koordinerte Jacob Bjerknes en europeisk ballongkampanje fra Geofysisk institutt i Bergen. Mens et lavtrykk kom inn over Skandinavia, ble 120 værballonger sendt opp på 18 steder fra Nord-Sverige til Italia og fra Storbritannia til Moskva. Værkart fra Bjerknes & Palmén, 1937. 

 

Undersøker det pustende havet

Undersøker det pustende havet Ellen Viste tir, 03/01/2022 - 08:58 Undersøker det pustende havet Havets oksygennivå har sunket, og fiskens leveområder begrenses. Ny forskning skal gjøre det mulig å forutsi utviklingen av fremtidens oksygenforhold mer nøyaktig.
Nadine Goris
Nadine Goris leder et nytt prosjekt som skal sikre bedre estimater av fremtidens oksygennivå i havet. Foto: Louise Simpson

Oksygennivået i havet faller. På verdensbasis inneholder sjøvannet to prosent mindre oksygengass enn i 1960. Lokalt er nedgangen mye større. Oksygenmangel skaper problemer for livet i havet, særlig for fisk og større dyr. Områdene med gode levevilkår skrumper inn.

Tunfisken, en svært viktig fiskeriressurs, er blant de artene som påvirkes mest. Også torsken får mindre areal å bevege seg i. Hvor mye mindre det vil være i fremtiden, er ennå usikkert.

– I dag vet vi lite om hvor alvorlig oksygenmangelen vil bli, sier Nadine Goris, forsker ved Bjerknessenteret for klimaforskning og NORCE.

Hun leder Bjerknessenterets nye satsning O2Ocean som skal sikre troverdige beregninger av hvordan oksygennivået i havet vil kunne utvikle seg utover i dette århundret. Med seg har hun forskere fra partnerinstitusjonene NORCE, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet.

Både klimaendringer og utslipp i havet reduserer oksygen

De siste 50 årene er omfanget av "døde" soner der det er for lite oksygen til at fisk og andre større organismer kan leve, firdoblet. 

Ifølge en oppsummering laget av Den internasjonale naturvernunionen (IUCN), har reduksjonen av oksygen vært størst mellom 100 og 300 meters dyp i det tropiske Stillehavet, Sørishavet, Polhavet og det sørlige Atlanterhavet.

Størstedelen av oksygentapet – tre fjerdedeler – har likevel funnet sted på dyp som er større enn 1200 meter, påpeker Nadine Goris.

Nedgangen skyldes hovedsakelig temperaturstigning og i kystområdene også utslipp av næringsstoffer fra land. Næringsstoffer fra landbruk, kloakk og industri gjør forholdene spesielt ille enkelte steder. Mye næring i vannet kan føre til oppblomstring av alger som bruker opp oksygenet. I det åpne havet har klimaendringer størst betydning.

Varmere vann kan løse opp mindre oksygengass og tar dermed opp mindre oksygen fra atmosfæren. I de øverste tusen metrene skyldes nesten halvparten av oksygenreduksjonen at overflatevannet løser opp mindre oksygen. Totalt sett spiller oppløsning i overflaten likevel en mindre rolle, siden den største reduksjonen har funnet sted i dypet.

Når overflatevannet blir varmere, blir det også lettere. Dermed blir vannsøylen mer stabil, og sirkulasjonen i vannet blir dårligere. Oksygenrikt vann blandes ikke like lett nedover i vannmassene.

Ved å endre forholdene for organismene i vannet, påvirker vanntemperaturen og sirkulasjonen oksygeninnholdet også indirekte. Særlig spiller algeoppblomstring og døde alger som synker, en stor rolle.

– Det er vanskelig å skille ut hvilke av disse fysiske og biologiske faktorene som har størst betydning, sier Nadine Goris

Klimamodellene underestimerer tapet

Så langt har klimamodellene underestimert det globale oksygentapet. Mens observasjoner viser 2 prosent lavere oksygennivå nå enn rundt 1960, er oksygenmengden i modellene bare redusert med 0,7 prosent i den samme perioden. Modellene klarer heller ikke å gjenskape dagens forhold.

Nadine Goris mener det gir grunn til å tro at også klimamodellenes fremtidsestimater av oksygen er for optimistiske. Også den geografiske fordelingen kan være gal. Usikkerheten rundt dette gjør det vanskelig å gi politikerne og forvaltningsapparatet tilstrekkelig informasjon om utviklingen fremover.

Modellene må forbedres hvis man skal kunne si noe sikkert om hvordan forholdene vil utvikle seg i fremtiden, og det er dette Nadine Goris og de andre forskerne som deltar i samarbeidet nå vil ta tak i.

Skal forutsi utviklingen i Nord-Atlanteren bedre

Ved hjelp av klimamodeller som fanger opp detaljer i den regionale havsirkulasjonen bedre enn i de globale modellene, skal forskergruppen forbedre simuleringene av oksygennivået i de nordiske hav og nordlige deler av Nord-Atlanteren.

I arbeidet vil de også ta i bruk nye observasjoner fra det verdensomspennende BGO-ARGO-nettverket, som består av bøyer som beveger seg opp og ned gjennom vannmassene mens de registrerer egenskaper ved vannet. Observasjonene skal bidra til å avdekke hva modellene ikke mestrer i dag, og i tillegg gjøre dem bedre i stand til å fremstille de biologiske forholdene.

– Sikrere anslag av fremtidens oksygennivå er absolutt nødvendig for en målrettet klimapolitikk, sier Nadine Goris. – Målet vårt er å hjelpe til med å få det til.

Det er mindre sjøis enn normalt i Arktis nå i september. De siste tiårene har lite is om høsten vært forbundet med kalde vintre. En ny studie viser at vi likevel kan vente med å forberede oss på frostnetter og skiføre.

Å sprøyte partikler opp i atmosfæren ville bremse temperaturstigningen. Men for verdens økosystemer er det ikke noe fullgodt alternativ til andre klimatiltak. 

Havet har fraktet mer varme inn i de nordlige havområdene etter 2001, viser en ny studie. Strømmen av vann inn i de nordiske hav er blitt både varmere og sterkere.

Værfenomenet El Niño forbinder mange med intens varme, men nå er dens kaldere lillesøster La Niña her. Hva betyr det?

Frå hausten neste år, tar Kerim Nisancioglu sitt klima- og bærekraftkurs til ein heilt ny campus: ombord på Statsraad Lehmkuhl i Karibia. Men før skipet legg av stad, skal Meike Becker installere måleinstrument for å hente inn data frå havoverflata jorda rundt.