Et sted i det fjerne eksploderte en stjerne. Støvet fra den ble slynget ut i verdensrommet. I det som skulle bli vårt lille hjørne begynte tyngdekreftene å trekke i støvpartiklene. I midten, der kreftene var sterkest, tok sola form. Rundt den trakk kreftene støvet sammen til små korn, som langsomt kolliderte. Over millioner av år vokste planetene seg større, én centimeter i året.
I vår avstand fra sola var det varmt. Små molekyler som vann fordampet og ble borte, mens de tyngre stoffene som danner bergarter ble igjen. Slik fikk jorda masse av de grunnstoffene som ellers er svært sjeldne i universet.
For omtrent 4 milliarder år siden, altså 4 millioner årtusener, da var jorda blitt kaldere. Vanndamp hadde kondensert og dannet hav. Denne unge jorda var arrete av kratre fra meteorer som stadig traff den. Sammen med aktive vulkaner og kosmisk stråling gjorde de overflaten ulevelig.
Sammenlignet med landjorda var havet en beskyttet oase. Der fantes byggesteinene for liv: aminosyrer som danner proteiner, og nitrogenbasene som er i DNA. Men det var en stille oase: energien manglet for at molekylene ville reagere med hverandre. Du kan si at legoklossene fikk ligge i fred i esken, det var ingen som ville bygge.
Men noen steder, dypt nede på havets bunn, blir vannet pressa ned i grunnfjellet. Jordvarmen koker det og spruter varmtvann ut i det som vi kaller hydrotermale skorsteiner. Antagelig var det her, mellom kaldt sjøvann og en varm mineralsuppe, at energien og kjemien fantes til at de første molekylene som kunne kopiere seg selv oppsto. Det var ett, så ble det to, fire, åtte. De om kopierte seg raskest og varte lengst ble det mange av, og slik var evolusjonen av livet i gang.
I en milliard år sto livet nesten stille. Oksygen manglet. Livet var like raskt som i en hermetikkboks. Men så begynte blågrønnalger å produsere energi fra sollys, og biproduktet oksygen førte til at havene rusta og felte ut store mengder mineraler. Oksygennivået nådde noen få prosent av hva det er i dag. Livet gikk fra å stå stille til å være langsomt. Dyrene var bløte, stillesittende klumper av slim og gruff.
Så, for 600 millioner år siden, steg oksygenet til dagens nivå og det var som livet fikk en bensinmotor med turbo. Det var energi nok til bevegelse, og det dukka opp rovdyr som fulgte etter byttet sitt. Byttedyrene fikk sanseorganer for å holde utkikk, pigger og skjold for å unngå å bli spist.
Oksygenet ga oss også ozonlaget, jordas beskyttende solbriller. Planter og dyr kunne frigjøre seg fra havet. Først koloniserte plantene landjorda. Så krøp en fisk etter opp på en strand. Den brukte svømmeblæra som en enkel lunge. Blodårene som frakta oksygen til og fra gjellene ble overflødige. En av dem har blitt til aorta, hovedpulsåren din.
Og når fiskeforfedrene våre ikke lenger trengte å pumpe vann var det mange små bein til overs i gjellelokkene. Tre av dem har blitt til hammeren, ambolten og stigbøylen i mellomøret og gjør at du kan nyte konserten her i kveld.
Hav er opphav. Fra hav er du kommet.