Opprinnelig publisert i forkortet versjon 18. mai 2018.
En ny type virkelighet er ferd med å avtegnes i Norge og verden for øvrig. Stikkordene er klimaendringer, sårbarhet og tilpasning. Mennesker har dødd. Infrastruktur er lagt i grus. Gjenoppbygging vil ta år.
Orkanen Harvey traff Houston i august i fjor. Minst hundre mennesker omkom og kostnadene har blitt estimert til ufattelige 125 milliarder dollar. Florida ble rammet av orkanen Irma, og Puerto Rico av orkanen Maria, med kostnader på henholdsvis mellom 50 og 100 milliarder dollar hver. Harvey, Irma og Maria kom deisende inn fra havet i løpet av kun tre uker.
Tropiske orkaner er et glimrende eksempel på en sammensatt klimafare. De bringer ikke med seg bare sterk vind, flom og stormflo, men alle disse tre på en gang. Andre sammensatte hendelser truer også.
Australia blir jevnlig rammet av brann. Om de kommer etter lengre perioder med tørke, blir den totale konsekvensen spesielt stor. I februar 2009 spredte en brann seg lynhurtig og etterlot seg 450 000 hektar brent jord. Nærmere 200 mennesker omkom, og kostnader er beregnet til mer enn fire milliarder dollar. I samme måned ble Queensland rammet av flom, og året etter kom en ny storflom som tok 35 liv og kostet mer enn to milliarder dollar.
Sammensatte hendelser består av fenomener som rammer samtidig eller nært i tid. De setter samfunn under et særlig stress, og kostnadene kan fort bli disproporsjonale fordi sårbarheten etter den første hendelsen er stor.
Å koble underliggende klimaendringer til endringer i hyppighet, størrelse og tidfesting av klimafarer er en krevende øvelse. Noen enkle eksempler er det likevel mulig å gi. Det første kobler økt havnivå til orkaner og stormer.
Siden begynnelsen av 1993 har det gjennomsnittlige globale havnivået steget med omlag tre millimeter i året, en trend som vil vedvare. Når stormer og orkaner nærmer seg land, skyver den sterke vinden havoverflaten opp foran seg og det lave lufttrykket tillater at havoverflaten stiger. Poenget: selv om stormer og orkaner ikke nødvendigvis blir sterkere, så vil det høyere havnivået likevel gjøre at mer vann blir skylt opp på land.
Eksemplene med stormer og tørke viser hvordan klimaendringene driver fram økt hyppighet av sammensatte værhendelser. Om to eller flere hendelser inntreffer hyppigere, enten de er relatert eller ei, vil sannsynligheten for at de tilfeldigvis skjer samtidig øke. Summen er uansett økt klimafare.
Selv om Norge ikke er blant de som er hardest rammet av klimaendringene, kommer vi ikke utenom økte klimafarer. Stormflo som nå forekommer en gang i århundret på Vestlandet vil inntreffe hvert år i overskuelig framtid fordi havet stiger.
I lavlandet vil varmere sommertemperaturer gi økt sjanse for styrtregn i forbindelse med tordenstormer. Tenk bare på flommene i Oslo i august 2016 og i Utvik i juli 2017. Det verste er om styrtregn kommer etter tørkeperioder med et porøst og utarmet jordsmonn.
Klimaendringene spøker i bakgrunnen. Penger som kommuner, stat og næringsliv må bruke på gjenoppbygging skulle gjerne vært brukt på noe annet. Den finansielle stabiliteten kan bli utfordret og investeringer kan utebli.
Med den snikende etableringen av en ny klimavirkelighet endres risikobildet. Noen hendelser blir mer sannsynlige mens andre avtar. Høstflommer på Vestlandet vil tilta i hyppighet og alvorlighet ettersom nedbøren øker, mens mildere vintre og mindre snø i fjellet gjør at snøsmelteflommer på Østlandet avtar i hyppighet. Behovet for en dypere forståelse av dynamikken bak endringene i klimafarer vil være avgjørende for hvordan vi kan tilpasse oss. Her er tre relevante poeng.
For det første må vi forstå hva vi faktisk kan forvente av endringer. Hyppigheten og størrelsen på flommer har, for eksempel, variert betydelig over de siste 2000 årene. Ved å koble denne innsikten til avanserte klimamodeller kan vi også si noe om sannsynligheten for at de samme klimatiske betingelsene kan forventes å gjøre comeback i fremtiden.
Klimavarsler for kommende årstid kan bli et viktig verktøy. Det er det andre poenget. Sesongvarsler kan kjøpe innbyggere, stat og næringsliv nødvendig tid til å gjøre enkle, men smarte tilpasninger.
Det tredje og siste momentet er dialog. Vi må korte ned avstanden mellom forskningsfronten og næringsliv. Snakker vi godt med forsikringsselskapene, vil de snakke med sine kunder, enten det er familier eller bedriftsledere.
Norge er et værrikt land. Om risikoen for og skadeomfanget av den «perfekte katastrofen» skal reduseres, må også vi tilpasse oss på kløktig vis.