Denne artikkelen ble publisert i 2016 utgaven av magasinet 2°C. Mer informasjon om årets utgave får du her.
På Meteorologisk institutt sitter Trond Iversen på et bittelite kontor. På tavlen tegner han en kjent graf, som viser temperaturutvikling versus år, basert på ulike utslippskurver. Som utviklingen har vært de siste årene følger verden den dystreste kurven, som anslår en global oppvarming på fire grader mer enn førindustrielt nivå, det vil si før 1870.
– Nå skal vi regne motsatt, i stedet for å ta utgangspunkt i ulike utslipp og se hvordan temperaturen blir, stiller vi klimamodellene inn på en temperatur og ser hvordan klima oppfører seg. Andre vil se på hva som må til av teknologi og samfunnsendringer for å holde den globale oppvarmingen under 1,5 grader. Det haster å redusere utslippene, og vi må etter hvert klare å fjerne mer drivhusgasser fra atmosfæren enn vi tilfører, sier Iversen.
Trond Iversen er professor i metorologi og leder det norske klimamodelleringsarbeidet for å få ferdig klimasimuleringer til Klimapanelets spesialrapport om 1,5 grader global oppvarming.
De nye klimasimuleringene skal nå spesielt undersøke tre ting:
- Hvilke tålegrenser klimasystemet har for rundt konsentrasjon av drivhusgasser og aerosoler.
- Studere regionale klimamønstre knyttet til forskjeller i ekstremvær.
- Den spesielle forsterkningen av menneskeskapt oppvarming og naturlige variasjoner i Arktis.
Tilfellet Arktis
I Arktis har temperaturstigningen på jorden vært nær dobbelt så høy som på resten av jorden. Når man snakker om togradersgrensen, er det et gjennomsnitt på kloden. Som en tommelfingerregel kan man regne med at temperaturstigningen i Arktis er omtrent det dobbelte av gjennomsnittet. Det vil si at to grader global oppvarming betyr nesten fire grader i Arktis. Og vi som bor i Norge vet at fire grader forskjell er mye når det er snakk om smelting av snø og is.
Trond Iversen peker på at nesten alt av variasjoner og trender i jordas bakketemperaturer har størst utslag i Arktis. ”Arctic Amplification” kaller forskerne det, eller arktisk forsterkning på norsk. Årsakene til dette er at flere prosesser trigger selvforsterkende effekter på oppvarmingen i Arktis. Et eksempel kan knyttes til snø og is på bakken. Når sjøis og snø smelter, blir jordoverflaten mørkere, mer solstråling tas opp og enda mer snø og is smelter. Andre prosesser som er knyttet til vertikal temperaturfordeling og demper oppvarmingen andre steder, bidrar til å forsterke oppvarmingen i Arktis. Arktis har også spesielle strålingsforhold med vinterens lange polarnatt og motsatt om sommeren.
Vil trolig gå over temperaturgrensen en stund
Mange er skeptiske til om vi faktisk kan klare begrense den globale oppvarmingen til maksimalt 1,5 eller to grader. Oppvarmingen følger konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren, og i år har verdiene for første gang ligget over 400 ppm. Det er en milepæl av det urovekkende slaget. Karbonbudsjettet for kloden vår tyder på at vi allerede har bidratt med om lag to tredjedeler av det vi kan slippe ut for at det skal være sannsynlig å holde oss under togradersgrense, og med den farten de globale utslippene har i dag, er det kun få år igjen før grensen krysses.
– Siden klimasystemet er tregt, er det mange som legger inn at vi kan overskride grensen for den globale oppvarmingen før vi igjen kommer under 1,5 grader. Men for Arktis, med den forsterkningen vi har der oppe, er jeg bekymret for om vi i løpet av den perioden der temperaturgrensen overstiges, kan krysse viktige terskler eller vippepunkter for en del prosesser, sier Trond Iversen.
Et eksempel på et slikt vippepunkt er permafrosten. Om den begynner å tine, kan det lekke ut metan, som er en veldig sterk drivhusgass. Også smelting av landbaserte isbreer representerer en slik terskel. Det tar mye lengre tid å bygge opp en isbre enn å tine deler av den. Spørsmålet er hva som temperaturgrensen for at viktige deler av isen raskt kan forsvinne.