Kronikk først publisert i Klassekampen 11. juli 2017
De norske universitetene er i ferd med å bli mindre norske, og vår kollektive evne til å forstå det norske svekkes derfor. Denne prosessen må reverseres. Det er slik vi leser professor Øyvind Østeruds offentlige bekymringer over den økende graden av internasjonalisering i norsk akademia (Klassekampen 26. juni). Østerud får følge av sin kollega professor John Peter Collett (3. juli) som frykter for hvem som skal ta ansvaret for norsk historie hvis vi nedprioriterer det til fordel for internasjonalisering.
Collett sier at vi ikke kan forvente at utlendinger skal kunne gå inn rollen som «norske forskere» og at de skal innta en rolle som en offentlig intellektuell! Og forklaringen på hvorfor de kommer er, ifølge professor Vigdis Ystad (6. juli), «fordi de ikke får jobb i hjemlandet». Collett frykter også at det kan bli større avstand mellom eliten (oss på universitetet) og resten av samfunnet om ikke de norske forskerne er på plass i fronten. Han spør retorisk: For hvem skal ellers ta ansvaret for samfunnet?
Disse bekymringene er ikke bare grunnløse, de gir også uttrykk for en banal forståelse av hvor viktig internasjonalisering har vært og fortsatt vil være for den videre utviklingen av norsk forskning. Ved å invitere inn utenlandske toppforskere er vi med på å løfte vår egen utdanning og forskning.
I motsetning til Østerud, Colletts og Ystads fremskredne pessimisme er vi optimister når det kommer til økt internasjonalisering. Det bygger på egne erfaringer fra studier og forskningsopphold i utlandet, et utstrakt internasjonalt samarbeid og fra vår tid på Bjerknessenteret for klimaforskning, hvor 78 prosent av postdoktorene, 70 prosent av stipendiatene og 62 prosent av forskerne er utlendinger.
Vi skaper også våre egne arenaer for internasjonalisering. I nesten ti år har vi arrangert en høyt anerkjent årlig sommerskole i avansert klimadynamikk ved hjelp av finansiering fra Senter for internasjonalisering av utdanning og Forskningsrådet har vi bygget opp ett verdifullt nettverk som kobler oss til verdensledende forskningsinstitusjoner i USA som MIT, Harvard, Woods Hole Oceanographic Institution, University of Washington og University of Texas.
Med et nytt overordnet tema hvert år, siler vi ut de beste av de beste søkerne, med opprinnelse fra land verden over, som vi sammen med toppforelesere underviser to uker i strekk. Ph.d.- og postdokene som er med på dette kurset er begavet utover normalen, hvilket er med på å forklare hvorfor mange av dem blir værende i akademia, om enn ikke nødvendigvis i sin utdanningsinstitusjon. De drar verden rundt, og med seg har de en kobling til vårt nettverk og god kjennskap til ledende forskningsmiljø her hjemme i Norge.
Dette har vært en viktig faktor i å gjøre klimamiljøet i Bergen til et troverdig sted som utlendinger med verdifull kompetanse er villige til å satse på, reise til og etablere seg. Kunnskap er grenseløs, men ikke nødvendigvis for den enkelte forsker. Vi må starte tidlig i karrieren og tilby muligheter for utdanning, nettverksbygging og forskningssamarbeid på tvers av landegrenser.
Det minste landet i verden er ikke Norge, men vi er ikke så langt unna. Og for små land med begrenset tilsig av egne talenter er åpne kanaler til utlandet særs viktig. Her har vi mye til felles med andre små land. Også de må ofte konkurrere om de beste hodene. Den kunnskapen og erfaringen norske og andre studenter og forskere tar med til Norge er uvurderlig og har hatt stor betydning for å sette norsk forskning og innovasjon på verdenskartet.
Det er ikke primært fordi de ikke får jobb i hjemlandet de kommer til Norge. Mange japanere, kinesere, tyskere og amerikanere velger blant annet Bergen for å studere og forske innen meteorologi, klima, og musikk! Ikke bare fører dette til kreativ og banebrytende forskning i verdensklasse, dette løfter også vår kulturarv og bidrar til engasjement rundt viktige norske samfunnsspørsmål så vel som en bedre forståelse av den globale konteksten.
Ideen om at man trenger å være norsk forsker for å forske på særegne norske fenomen er en kortslutning. Mange utlendinger som kommer til Norge blir værende. Mange av dem engasjerer seg og bidrar forbilledlig til samfunnet og debatten utenfor universitetene.
Selv om vi ikke sitter på tall som bekrefter det, kan det virke som om mange fag og institutter i Norge bærer preg av innavl. Om det overhodet er noen tabu i det offentlige ordskiftet om akademia, så er det vel det. Veiledere rekrutterer sine studenter som igjen rekrutterer sine studenter. Fra master, via ph.d. og kanskje en postdok på samme institusjon før de entrer professorscenen. De kan være aldeles glimrende forskere, men det fører sjeldent faget videre. Det beste kjente botemiddelet mot innavl og tueryttere er rekruttering av talenter utenfra, uten en institusjonell arv å dra på, og med nye friske perspektiver og impulser.
Vitenskap er et organisert forsøk på å bedre forstå verden, oss selv og det som er utenfor. I den konteksten er internasjonalisering nødvendig fordi den sikrer en bedre forståelse av det som bør, kan, og trengs å bli forstått.