Sjøisen i Arktis dekker et område tilsvarende Europa og skiller et forholdsvis varmt Arktis hav fra en kald atmosfære. Den har sin maksimale utbredelse i mars måned og et minimum i september. Gjennomsnittlig tykkelse var circa tre meter før 1980, men har nå sunket til under to meter.

Sjøis dannes ved at sjøvann fryser ved omkring –1,9 ˚C. Isen kan smelte både fra oversiden og undersiden ved kontakt med varm luft eller varme havstrømmer.

Sjøisens hastighet kan endres ved at enten vindens drag på oversiden eller havstrømmenes drag på undersiden forandrer seg. Dette fører til regionale forskjeller i isdekket, og store år til år svingninger.

Det er en gjennomsnittlig drift av sjøisen fra Beringstredet mellom Alaska og Sibir mot Grønland og Svalbard, dette kalles den transpolare drift. Dette ble første gang dokumentert da Fridtjof Nansen navigerte Fram over Polhavet i årene 1893–1896.

Historisk bunnrekord

Ved hjelp av satellittmålinger har man gode observasjoner av isutbredelsen fra 1979 og fram til i dag, mens informasjon lenger tilbake i tid er mer usikker. Det er nå mulig å følge utbredelsen av is daglig med disse målingene. Variasjonen gjennom året er formidabel: 15 millioner km² på vinteren til 7 millioner km² på sommeren. Den årlige smeltingen og isveksten  dekker altså et område like stort som Australia.

September 2012 nådde isutbredelsen i Arktis sitt laveste nivå siden satellittmålingene startet i 1979. Sammenliknet med gjennomsnittet for september i perioden 1979–2000 var isdekket nesten halvert. Sommeren 2007 hadde nest minst is, og alle somrene etter har hatt mindre is enn før dette året. I 2009 var Nordøstpassasjen åpen i flere uker, og både Nordvest og Nordøstpassasjen har vært tidvis åpen etter dette. Også om vinteren har isdekket minket, med rekordlavt årlig maksimum i 2015. Det meste av reduksjonen skyldes varmere vann og varmere luft i Arktis, men også større transport av is ut av Arktis mellom Svalbard og Grønland kan ha bidratt.

Hva skjer hvis isen smelter?

Snø og is spiller en viktig rolle i jordas klimasystem. En reduksjon av sjøisen får konsekvenser for jordens evne til å reflektere solstråling. Siden sjøis reflekterer omkring 75 % av all solinnstråling, mens åpent hav bare reflekterer omkring 15 % vil en reduksjonen i sjøis utgjøre en såkalt positiv tilbakekoblingsmekanisme på klimaet: Økt temperatur og mindre sjøis fører til at mer varme tas opp av havet, noe som igjen gir en temperaturøkning og enda mer issmelting. Man tror at denne effekten er en av grunnene til at Arktis de siste 50 år har opplevd en oppvarming som er dobbelt så stor som den gjennomsnittlige globale oppvarmingen.

I år 2100 ventes det at Arktis vil ha en vesentlig høyere gjennomsnittstemperatur enn i dag. Hvor mye varmere det blir, avhenger av hvor mye CO2 som slippes ut frem til dette, men det mest optimistiske anslaget fra FNs klimapanel er cirka 2–3 °C varmere i gjennomsnitt. Det mest pessimistiske anslår at det blir 9–11 °C varmere enn i dag. Sannsynligvis vil det være nærmest isfritt i Arktis i september, mens det fortsatt vil være kaldt nok til at havet fryser om vinteren. 

Referanser

Spesialrapport fra FNs klimapanel om hav og is i et klima i endring: IPCC Special Report on the Ocean and Cryosphere in a Changing Climate (SROCC) (2018)

Dörr, J., M. Årthun, T. Eldevik, and E. Madonna, 2021: Mechanisms of regional winter sea-ice variability in a warming Arctic. J. Climate, early online release

Årthun, M., I.H. Onarheim, J. Dörr, and T. Eldevik, 2021: The seasonal and regional transition to an ice‐free Arctic. Geophys. Res. Lett., 48, e2020GL090825.

Onarheim, I.H., T. Eldevik, L.H. Smedsrud, and J.C. Stroeve, 2018: Seasonal and regional manifestation of Arctic sea ice loss. J. Climate, 31, 4917–4932.

Onarheim, I.H., T. Eldevik, M. Årthun, R.B. Ingvaldsen, and L.H. Smedsrud, 2015: Skillful prediction of Barents Sea ice cover. Geophys. Res. Lett., 42, 5364–5371.

Smedsrud, L.H. m.fl. (2008), Recent and future changes of the Arctic sea-ice cover, Geophysical Research Letters.

Spreen, G., m.fl. (2007), Sea ice remote sensing using AMSR-E 89 GHz channels, J. Geophys. Res.,

Stocker, T.F., m.fl. / IPCC, 2013: Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change

Bentsen, M. et al., 2012. The Norwegian Earth System Model, NorESM1-M. Part 1: Description and basic evaluation. Geosci. Model Dev. Discuss. 5, 2843–2931.
 

Hva er tropiske sykloner?

Tropiske sykloner, orkaner og stormer og er lavtrykk som dannes i tropiske havområder. For at man skal kunne kalle uværet en tropisk orkan, må vindhastigheten være som i en hver orkan, altså minst 32,7 meter per sekund. 

Mens lavtrykkene i vår del av verden dannes på grunn av store temperaturforskjeller ved polarfronten, får tropiske sykloner energi fra vanndamp.

Forutsetninger for at tropiske sykloner skal kunne dannes:

• Havoverflaten må være varmere enn cirka 26 grader.
  Fordampningen fra havet må være høy.
• Det må være lite vind både ved overflaten og lengre oppe.
• Området må ligge minst 5 grader fra ekvator. 
  Som i lavtrykkene utenfor tropene, dreier vinden i de tropiske lavtrykkene mot klokken på den nordlige halvkule og med klokke på den sørlige. Det er en konsekvens av jordrotasjonen. I områdene nær ekvator har jordrotasjonen minimal effekt på vinden. Tropiske sykloner kan derfor ikke oppstå nærmere ekvator enn omtrent fem grader.

Tropiske sykloner dør ut når de mister tilgangen til drivstoff – vanndamp. Det kan skje fordi de kommer innover land eller fordi de kommer innover kaldere hav.

Hvilke deler av verden er mest utsatt?

Kartet over viser banene til alle tropiske sykloner registrert i perioden 1985–2005. Slike lavtrykk dannes i tropene, men vi kan se at de også beveger seg nordover i Stillehavet og Atlanterhavet og sørover i Stillehavet og i Indiahavet. Når de kommer langt utenfor tropene, mister de imidlertid den strukturen som kjennetegner tropiske sykloner.

I tropene beveger værsystemene seg vanligvis vestover. Derfor har sykloner i de to klyngene på kartet – i det vestlige og østlige Stillehavet – svært ulike konsekvenser. Syklonene som dannes øst i Stillehavet driver utover i havet og treffer ganske sjelden land. De som dannes vest i Stillehavet treffer kysten, inkludert Japan, Kina, Vietnam og særlig Filippinene.

I Bengalbukten er det ikke like mange tropiske sykloner, men de kan gjøre uforholdsmessig stor skade. For det første bor det svært mange mennesker i dette området. For det andre ligger landområdene innerst i bukten, i elvedeltaet til Ganges og Brahmaputra, svært lavt. Dermed kan stormbølger oversvømme store områder, særlig i Bangladesh.  

Hva skiller tropiske sykloner fra lavtrykk i vår del av verden?

Man skiller mellom tropiske sykloner og ekstratropiske sykloner. Tropiske sykloner dannes i tropene og kommer sjelden langt utenfor tropene før de dør ut. Ekstratropiske sykloner er lavtrykk som dannes utenfor tropene, altså de vandrende lavtrykkene vi forbinder med uvær i Norge.  

• Mens lavtrykkene i vår del av verden dannes på grunn av store temperaturforskjeller, får tropiske sykloner energi fra vanndamp. 
• Lavtrykkene som treffer Norge har typisk en utstrekning på hundre mil. De tropiske orkanene er mye mindre.
• Vinden i de tropiske orkanene kan bli mye sterkere.
  Fordi de tropiske orkanene er mindre, varierer trykkforskjellen mye mer over en kort avstand. Det medfører sterkere vind.

Hva er forskjellen på tropiske orkaner, tyfoner, sykloner og hurricanes?

Fysisk sett er tyfoner, indiske og australske sykloner og det som på engelsk heter hurricanes det samme – tropiske orkaner. Navnet bestemmes av hvor i verden de befinner seg. Tropiske orkaner kalles hurricanes i Atlanterhavet og i Stillehavet øst for datolinjen, tyfoner i Stillehavet vest for datolinjen og sykloner i Indiahavet. 

En syklon er egentlig bare et lavtrykk, hvor enn i verden det befinner seg. 

Hvorfor gjør tropiske sykloner så stor skade?

Det er tre kjennetegn ved tropiske orkaner som skaper problemer og ødeleggelser:

• Sterk vind. 
• Stormbølger og stormflo.
  I og med at de tropiske syklonene kommer fra havet og inn mot kysten, følger det stormbølger med. Vinden skyver vannet foran seg og setter opp bølger, og i tillegg kan det lave lufttrykket føre til at havet står høyere enn det ellers ville gjort. Hvor store bølgene blir når de treffer land, og hvor langt innover de når, avhenger av bunnforholdene og terrenget. 
• Kraftig regnvær.
  Da en syklon plasserte La Réunion i Sør-Indiahavet i januar 1966, falt det 1825 millimeter nedbør i løpet av 24 timer. Et stykke innenfor kysten, der stormbølgene ikke når, er store nedbørmengder det største problemet. Fjell kan forsterke regnværet, og resultatet kan bli flom og ras. Spesielt store kan problemene bli hvis lavtrykkene beveger seg sakte, slik at det regner i det samme området i flere dager. 

Kan vi få tropiske orkaner i Norge?

Nei. Noen ganger beveger imidlertid restene av tropiske orkaner seg fra Karibia og områdene utenfor østkysten av USA og i vår retning. På veien endrer de karakter og blir mer like de lavtrykkene vi er vant til i vår del av verden.

Disse lavtrykkene kan bringe med seg store mengder vanndamp, og noen av de mest ekstreme nedbørhendelsene vi har hatt i Norge, har vært når vi er blitt truffet av slike stormer. Likevel er ikke disse uværene i nærheten av å være like ødeleggende som en tropisk syklon kan være. 

Hvordan påvirker klimaendringer tropiske sykloner?

Hvor stor skade tropiske sykloner vil gjøre i fremtiden, avhenger ikke bare av hvordan klimaendringer påvirker syklonene, men også av om andre forhold vil forsterke eller dempe effekten av dem, og av hvor godt forberedt vi kommer til å være når de kommer. 

Høyere havnivå gjør allerede nå at stormbølger og stormflo når lengre innover land, og etter hvert som havet stiger, vil dette problemet bli større. 

Hvor godt forberedt samfunnet er, handler både om hvor gode syklonvarsler vi klarer å lage, av beredskap og evakueringsrutiner, og av mer permanente forhold som hvor vi plasserer bebyggelse og hvor godt vi beskytter infrastrukturen i utsatte områder. 

Effekten av klimaendringer på syklonene:

• Mer regn.
  Tropiske sykloner får energien sin fra vanndamp som fordamper fra havområder der overflatemperaturen er mer enn cirka 26 grader. I et varmere klima vil det fordampe mer vann fra havet, og det vil være mer vann tilgjengelig når det regner. 
• Det kan bli flere av de sterkeste orkanene. 
  Klimamodellens fremskrivninger tilsier at det vil bli flere av de sterkeste tropiske orkanene i fremtiden altså dem med høyest vindstyrke. Det har å gjøre med at det blir mer energi tilgjengelig i luften når det dannes mer skyer og regn. 
• Antall sykloner endres lite. 
  I en varmere verden vil det sannsynligvis være like mange eller litt færre tropiske sykloner. Selv om områdene med høy nok havtemperatur blir større, er det andre faktorer som begrenser dannelsen av slike lavtrykk. Blant annet må vinden være rolig både ved havoverflaten og lengre oppe, og luften må være svært ustabil. Det finnes også forskning som tyder på at den geografiske variasjonen i havtemperatur har betydning, ikke bare selve temperaturen.

Dette kan du lese mer om i FNs klimapanels spesialrapport om ekstremvær.

Har klimaendringer påvirket tropiske sykloner så langt?

Det var først på 1970-tallet man fikk satellittdata som gjorde det mulig å ha oversikt over alle verdens tropiske sykloner. Siden den tid har antall tropiske stormer og orkaner på verdensbasis holdt seg stabilt. 

Orkanvarsler

Ekstremværvarsler for hele kloden fra Verdens meteorologiorganisasjon, WMO.

Amerikanske varsler av tropiske orkaner for Indiahavet og Stillehavet vest for datolinjen. 

Amerikanske varsler av tropiske orkaner for Atlanterhavet, Mexicogolfen og sentrale og østlige deler av Stillehavet.

Varsler av tropiske orkaner for hele verden fra det europeiske værvarslingssenteret ECMWF.

Lenker til mer informasjon

Tropiske orkaner får navn etter kriterier som avhenger av hvilket område de oppstår i. Her finner du navnelister. 

FNs spesialrapport om ekstremvær

Artikler om tropiske orkaner skrevet av Bjerknes-forskere:
Hva er orkaner
Vi kan ikke stoppe stormene, men vi kan flytte folkene

Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) har laget et atlas over tap av menneskeliv og økonomiske tap ved vær- og klimahendelser i 1970–2012. Listen over de dyreste katastrofene toppes av tropiske orkaner som har truffet USA – Katrina (2005), Sandy (2012) og Andrew (1992). På de sju første plassene på listen over tap av menneskeliv, står tørke i afrikanske land og tropiske orkaner i Asia.

Hvert år slipper vi ut omtrent 40 gigatonn (Gt) karbondioksid (CO₂) i atmosfæren, ved forbrenning av fossile brennstoff og endringer i arealbruk. Dette er kjent som antropogent eller menneskeskapt CO₂. Omtrent 23 prosent eller 9 Gt CO₂ blir tatt opp i havet. I tiden etter den industrielle revolusjon har havet absorbert CO₂ tilsvarende 27 prosent (620 Gt) av våre samlede utslipp. 

På denne måten har havet dempet klimaendringene. Om ikke havet hadde tatt opp antropogent CO₂, ville karbondioksidnivået i atmosfæren nå vært 480 ppm (milliondeler), og den globale gjennomsnittstemperaturen ville ha økt mer enn to grader siden førindustriell tid. Da ville vi allerede ha vært langt over togradersmålet, som verdens land i Paris-avtalen ble enige om at representerer en grense for «akseptabel klimaendring».

Havets tjenester kommer likevel med en kostnad. Når CO₂-konsentrasjonen i havet stiger, skjer det en kjemisk reaksjon som reduserer vannets pH og gjør det surere. Dette er kjent som havforsuring og vil sannsynligvis ha alvorlige konsekvenser for de marine økosystemene.

Hvorfor er dette viktig?

Havforsuring er et globalt problem som kan ha alvorlige konsekvenser for marine organismer og økosystemer. Hvis vi fortsetter å slippe ut CO₂ i samme hastighet som nå, vil havforsuringen sannsynligvis føre til tap av biodiversitet og en reduksjon i ressurser som kan høstes, inkludert dem vi tenker på som mat for mennesker. Den eneste måten å stoppe havforsuring på er å stagge utslippene av CO₂.

Hva er havforsuring?

Havvannet inneholder karbonat. Disse ionene kan reagere kjemisk med CO₂. 

Du finner flere detaljer om den kjemiske reaksjonen her (pdf).

Omtrent 95 prosent av all antropogent CO₂ som tas opp i havet reagerer med oppløste karbonationer i vannet. Derfor minker nå konsentrasjonen av karbonat i havet, mens konsentrasjonen av bikarbonat øker. Forbi bikarbonat er surere enn karbonat, gjør dette havet surere, med lavere pH.

I tillegg er de 5 prosentene CO₂ som forblir uoppløst i vannet en syre, og det senker pH-verdien enda mer. Derfor blir havet surere jo mer CO₂ det tar opp fra atmosfæren. Dette er havforsuringens natur.  

Hva er pH?

Enheten pH er et mål for hvor surt noe er. Skalaen regnes normalt fra 0 til 14, men høyere og lavere verdier kan forekomme. Rent praktisk definerer den konsentrasjonen av hydrogenioner i en væske. 

En væske med pH-verdi på sju vil være nøytral. Syrer har pH under sju og baser høyere enn sju. 

Hva har forskerne funnet?

Observasjoner av havets karbonopptak og forsuring

De siste tiårene har forskere verden over gjort systematiske målinger av de kjemiske forholdene i havet. Dataene viser klart at CO₂-nivåene har steget og pH-verdiene sunket. CO₂-konsentrasjonen i havoverflaten stiger like raskt som i atmosfæren, og pH-verdien følger etter.

Den totale mengden menneskeskapt CO₂ i havet er nå omtrent 620 gigatonn CO₂, tilsvarende 27 prosent av de totale utslippene til atmosfæren fra 1800 til 2016. pH-verdien i overflatevannet har sunket fra 8,2 til 8,1 i gjennomsnitt. Det høres ikke mye ut, men fordi pH-skalaen er logaritmisk, tilsvarer det en økning i surhet på 25 prosent. 

Verken menneskeskapt CO₂ eller havforsuring er jevnt fordelt i havet. Mest antropogent CO₂ finnes i Nord-Atlanteren og Sørishavet. I disse områdene synker vannet, og CO₂ transporteres fra overflaten og helt til bunns. Nedsynkningen er med på å drive sløyfen som frakter vann rundt i verdenshavene – havets transportbånd.

Menneskeskapt CO₂ som har fulgt det synkende vannet nedover, transporteres videre gjennom verdenshavene og kan til slutt påvirke alle deler av verden. Dette er med på å drive havets CO₂-opptak. CO₂-rikt vann fraktes bort fra overflaten, mens CO₂-fattig vann kommer opp andre steder. 

Fremtiden

Jordsystemmodeller er klimamodeller som i tillegg til det fysiske klimasystemet inneholder kjemiske og biologiske sykluser. Disse modellene beregner fremtidens klima og havets CO₂-opptak basert på ulike scenarioer for hvor mye CO₂ menneskene vil slippe ut. Forskningsinstitutt og universiteter verden over driver flere jordsystemmodeller. Alle viser at havets opptak av CO₂ og havforsuring først og fremst vil avgjøres av hvor mye CO₂ menneskene vil slippe ut i atmosfæren. Derfor er det helt sikkert at CO₂-utslippene må reduseres om vi skal unngå mer havforsuring. 

Jordsystemmodellene viser også at Sørishavet og Nord-Atlanteren vil fortsette å være viktige områder for havets CO₂-opptak. I begge regionene vil opptaket avhenge av havsirkulasjonen og den biologiske produksjonen. Alle modellene viser at klimaendringer vil redusere havets opptak av CO₂ noe. Det vil føre til at en større andel av den CO₂-mengden vi slipper ut vil forbli i atmosfæren. Dermed bidrar det til raskere klimaendring. 

Havforsuring påvirker økosystemer

Flere arter har vist seg å ta skade av havforsuring. Eksempler på dette er koraller, pteropoder og muslinger. Både korallrev og skjell er laget av mineraler som inneholder karbonat. Siden konsentrasjonen av oppløste karbonationer er lavere når vannet er surere, vil det bli vanskeligere for disse organismene å få avsatt mineralene de trenger.

Når vannet blir undermettet på karbonat, vil slike organismer begynne å gå i oppløsning. Hvis CO₂-utslippene fortsetter å øke med dagens hastighet, er jordysstemmodellene enige om at havforsuring vil føre til undermetning av aragonitt – en form for karbonatmineral – i Arktis og Sørishavet innen utgangen av dette århundret. Dette kan ha skadelige virkninger på pteropoder og kaldtvannskoraller i disse områdene, fordi skallene og revstrukturene er laget av aragonitt. 

En studie av Guinotte og kolleger publisert i 2003 viste at varmtvannskorallrev ikke forekommer i havvann der aragonittmetningen er lavere enn tre. Grensen mellom vann med aragonittmetning over og under tre kan derfor skille egnede habitater. Figur 4 viser hvordan slike områder i løpet av de siste 200 årene er blitt redusert på grunn av havforsuring som skyldes havets CO2-opptak. Fremskrivninger gjort med jordsystemmodeller viser at dersom CO₂-utslippene fortsetter langs den banen de nå holder (RCP 8.5), vil alle disse habitatene være tapt innen år 2100. 

Noen studier viser at også høyere nivåer i næringskjeden kan bli påvirket. For eksempel reagerer noen fiskearter i mindre grad på truende predatorer fordi havforsuring kan påvirke nevrologiske prosesser i fisk. Andre fiskearter viser ingen slik respons. Mange voksne fisker har sannsynligvis høy toleranse for havforsuring i seg selv, men effektene på plankton og korallrev kan påvirke fiskens mattilgang eller habitat negativt.  

Havforsuring vil virke i kombinasjon med andre stressfaktorer på de marine økosystemene. Klimaendring fører til varmere hav og deoksygenering. Et varmere hav vil være mer lagdelt og stabilt, slik at dypere vann i mindre grad blandes opp. Derfor venter man lavere nivåer av næringsstoffer i de øvre vannmassene. Dette vil forverre effektene av havforsuring. For eksempel vil det å opprettholde karbonatskall kreve mer energi når vannet er surere, og med mindre næringsstoffer vil denne energien vil være vanskeligere tilgjengelig.  

Å bestemme den samlede effekten av slike stressfaktorer på marine økosystem er en av våre store vitenskapelige utfordringer. Det er vanskelig å utforme og opprettholde eksperimenter over lang tid. I tillegg er marine økosystemer og marine organismer av natur svært forskjellige, og siden de fleste studiene til nå har vært utført på en enkel art eller underart, vil det ikke være klart hvordan hele økosystemer vil reagere på havforsuring. Den totale effekten av sammensatte stressfaktorer vet man enda mindre om. Til tross for dette ventes havforsuring å ha store og mest sannsynlig negative konsekvenser for økosystemene. 

Marine matressurser og havforsuring

Områder med høy marin produktivitet, som regioner med oppvelling, er ofte en hovedkilde til proteinrik mat i kystsamfunn. Fremskrivninger tyder på at mange av disse områdene er svært sårbare for havforsuring i dette århundret. Fordi verdens befolkning øker, er det sannsynlig at også behovet for mat fra havet vil øke. Havforsuring utgjør en ny trussel for fiskestammer som i mange områder allerede er truet overfiske og klimaendringer. 

Fordi havforsuring kan hemme veksten av skall og fysiologi, er marine virvelløse dyr, som muslinger, hummer og reker, den mest sårbare gruppen i akvakultursektoren. Fisk, reker og akvakultur er av stor betydning for nåværende og fremtidig matsikkerhet. Disse industriene er nå under risiko, fordi havforsuring påvirker organismene både direkte og indirekte gjennom næringskjeden og habitatene de er avhengige av.

Havforsuring ved Norskekysten

Havforsuring i norske farvann er målt siden 1990-tallet, og overvåkning i statlig regi startet i 2013.

Å dokumentere trender i forsuring av kyst- og fjordvann er vanskeligere enn ute i det åpne havet. Forholdene varierer både fra sted til sted og over tid. Data fra fjordene sør for Bergen viser at pH-verdien kan variere like mye gjennom et døgn som den kan gjøre fra måned til måned eller fra år til år. 

Vingesneglen i Norskehavet og Barentshavet vil være spesielt utsatt for havforsuring. Dypvannskorallrevene langs store deler av Norskekysten er også i faresonen. 

Hva er blitt gjort?

Den eneste måten å stoppe havforsuring på er å begrense utslippene av CO₂ til atmosfæren, i og med at et hvert utslipp dit vil føre til opptak i havet og dermed til forsuring. De siste årene har mange aktiviteter for å oppnå dette blitt satt i gang. Den viktigste er Paris-avtalen fra 2015. Der forpliktet verdens land seg til å redusere karbonutslippene slik at global oppvarming ikke ville overstige to grader. 

Det er etablert flere nettverk for å overvåke og tallfeste havets opptak av karbon og havforsuring. Noen eksempler på dette er Global Ocean Acidification Observation Network med sine regionale nettverk, Ocean Acidification International Reference User Group of the European Project on Ocean Acidification, og International Alliance to Combat Ocean Acidification. Et annet viktig nettverk er Integrated Carbon Observatory System. Dette er en europeisk infrastruktur som overvåker og kvantifiserer karbonflukser fra atmosfæren, havet og landjorden. 

Datasett som GLODAP og SOCAT er tilgjengelige for alle.

Hva må vi gjøre?

Selv om vi skulle slutte å slippe ut CO₂, vil ikke havet være i fullgod stand igjen med en gang. CO₂ vi har sluppet ut i atmosfæren de siste 200 årene finnes der fremdeles og vil bli tatt opp havet i årene fremover. Havforsuring nøytraliseres bare ved at vulkanske bergarter forvitres og ved at sedimenter frigjør karbonationer til havet. Dette er prosesser som går veldig sakte, og det vil ta tusener av år før havet vil bli mindre surt igjen. Likevel er det å redusere utslipp av CO₂ til atmosfæren den meste effektive måten å stoppe havforsuring på. 

Det er blitt foreslått tiltak som kan dempe temperaturstigningen selv omCO₂-konsentrasjonen i atmosfæren øker. Slike tiltak vil ikke forhindre havforsuring. Så lenge det CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren stiger, vil også havet ta opp mer CO₂ og bli surere. 

På samme tid er havforsuring bare én av flere stressfaktorer for økosystemene i havet. Andre er oppvarming, deoksygenering, tap av næringsstoffer i de øverste vannmassene, fiske og plastforurensning. På liten skala kan det hjelpe å redusere CO₂-innhold og havforsuring ved å plante tang, sjøgress og andre alger. Men det vil bli vanskelig å opprettholde dette over lengre tid. Å redusere drivhusgassutslippene vil ikke bare redusere havforsuringen globalt, men også redusere oppvarmingen og mange av de andre stressfaktorene. Koraller er spesielt sårbare overfor stigende temperatur. Episoder med korallbleking i de senere årene er et resultat av høy sjøtemperatur. 

Mens de biologiske konsekvensene av havforsuring forblir usikre, er de mest sannsynlig negative, særlig i kombinasjon med andre stressfaktorer. For å sikre en sunn planet, bør vi følge føre var-prinsippet og stoppe utslipp av CO₂ til atmosfæren nå. 

Referanser

Beniash E, Ivanina A, Lieb NS, Kurochkin I, Sokolova IM (2010) Elevated level of carbon dioxide affects metabolism and shell formation in oysters Crassostrea virginica. Mar Ecol Prog Ser 419:95–108.

Bignami S, Sponaugle S, Cowen RK (2014) Effects of ocean acidification on the larvae of a highvalue pelagic fisheries species, mahi-mahi Coryphaena hippurus. Aquat Biol., 21: 249–260. https://doi.org/10. 3354/ab00598.

Flato, G., et al. 2013. Evaluation of climate models, in Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the IPCC AR5, pp. 741–882, Cambridge Univ. Press, Cambridge, UK, and New York.

Forsgren E, Dupont S, Jutfelt F, Amundsen T. (2013) Elevated CO2 affects embryonic development and larval phototaxis in a temperate marine fish. Ecol Evol.; 3: 3637–3646. https://doi. org/10.1002/ece3.709 PMID: 24198929 20.

Frommel AY, Maneja R, Lowe D, Malzahn AM, Geffen AJ, Folkvord A, et al. (2011) Severe tissue damage in Atlantic cod larvae under increasing ocean acidification. Nat Clim Chang. Nature Publishing Group; 2: 42–46. https://doi.org/10.1038/nclimate1324 19.

Guinotte, J. M., Buddemeier, R. W., & Kleypas, J. A. (2003). Future coral reef habitat marginality: temporal and spatial effects of climate change in the Pacific basin. Coral Reefs, 22(4), 551-558. doi:10.1007/s00338-003-0331-4

Goris et al. (2018) Constraining Projection-Based Estimates of the Future North Atlantic Carbon Uptake. J. Climate, 31, 3959–3978, https://doi.org/10.1175/JCLI-D-17-0564.1

Hoeg-Guldberg O et al. (2007) Coral reefs under rapid climate change and ocean acidification. Science 318.

IPCC AR5 WG1 (2013), Stocker, T.F.; et al., eds., Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Working Group 1 (WG1) Contribution to the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) 5th Assessment Report (AR5), Cambridge University Press

Kessler, A. and Tjiputra, J.: The Southern Ocean as a constraint to reduce uncertainty in future ocean carbon sinks, Earth Syst. Dynam., 7, 295-312, https://doi.org/10.5194/esd-7-295-2016, 2016

Kleypas JA, Langdon C (2006), Coral reefs and changing seawater carbonate chemistry. In: Phinney JT, Hoegh-Guldberg O, Kleypas J, Skirving W, Strong A (eds) Coral reefs and climate change: science and management. AGU Monograph Series, Coast Estuar Stud 61:73–110

Le Quéré, C. et al. (2017), Global Carbon Budget 2017, Earth System Science Data, 10, 405-448.

Olsen, A. et al. (2016), The Global Ocean Data Analysis Project version 2 (GLODAPv2) - an internally consistent data product for the world ocean, Earth System Science Data, 8, 297-323.

Parker LM, Ross PM, O’Connor WA, Pörtner HO, Scanes E, Wright JM (2013) Predicting the response of molluscs to the impact of ocean acidification. Biol 2:651–692.

Pimentel MS, Faleiro F, Dionı ´sio G, Repolho T, Pousão P, Machado J, et al. (2014) Defective skeletogenesis and oversized otoliths in fish early stages in a changing ocean. J Exp Biol.; https://doi.org/10. 1242/jeb.092635.

Schade FM, Clemmesen C, Wegner MK. Within- and transgenerational effects of ocean acidification on life history of marine three-spined stickleback (Gasterosteus aculeatus (2014) Mar Biol.; https://doi.org/ 10.1007/s00227-014-2450-6.

Scott A and Dixson DL (2016) Reef fishes can recognize bleached habitat during settlement: sea anemone bleaching alters anemonefish host selection. Proc. R. Soc. B 283, doi: 10.1098/ rspb.2015.2694.

Skjelvan, I., M. Chierici, K. Sørensen, K. Jackson, T. Kutti, H.H. Lødemel, A. King, E. Reggiani, M. Norli, R. Bellerby, E. Yakushev, A. Omar, 2016. Havforsuring i vestlandsfjorder og CO₂-variabilitet i Lofoten, Rapport, Miljødirektoratet, M-642, 2016.

Stiasny MH, Mittermayer FH, Sswat M, Voss R, Jutfelt F, Chierici M, et al. (2016) Ocean acidification effects on Atlantic cod larval survival and recruitment to the fished population. PLoS One.; 11: 1–11. https:// doi.org/10.1371/journal.

UNEP 2010. UNEP Emerging Issues: Environmental Consequences of Ocean Acidification: A Threat to Food Security. http://wedocs.unep.org/handle/20.500.11822/25399

Wang X, Song L, Chen Y, Ran H, Song, J (2017) Impact of ocean acidification on the early development and escape behavior of marine medaka (Oryzias melastigma). Mar Envir Res.131; https://doi.org/10.1016/j.marenvres.2017.09.001.