Skreien har fulgt termometeret

I mer enn tusen år har nordmenn fisket skrei, først ved kysten om våren og fra 1960-årene med havgående trålere året rundt.

Skreien som gyter i Lofoten, tilbringer det meste av livet i Barentshavet. Dit driver torskelarvene etter gyting, der vokser torsken opp og der blir de voksne individene værende, bare avbrutt av korte turer til kysten for å gyte.

Derfor er forholdene i Barentshavet så viktige for norske fiskerier. 

Allerede i 1909 så havforskerne Bjørn Helland-Hansen og Fridtjof Nansen for seg at det skulle være mulig å bruke sjøtemperaturen i Norskehavet til å varsle utviklingen i fiskestammer lenger nord. Nyere forskning har bekreftet at teorien deres hadde noe for seg.

Torsken trives i varmere vann

Varmt og næringsrikt vann fra Golfstrømmen krysser Atlanterhavet og strømmer nordover langs norskekysten. Varmen fra dette vannet bidrar til å holde sørlige deler av Barentshavet isfritt gjennom vinteren.

Uten is får plankton og andre organismer mer lys og bedre vekstforhold. Dette er noe av det som gjør Barentshavet til et produktivt fiskeområde.

I en nylig publisert studie har forskere i Bergen sammenlignet utviklingen i torskebestanden i Barentshavet de siste tiårene med variasjoner i sjøtemperaturen, isdekket og saltinnholdet i vannet. I tillegg tok de hensyn til mengden dyreplankton, som er mat for torskelarver og for småfisken større torsk spiser.

Resultatene viser at variasjoner i temperatur og plankton er nok til å forklare de grove trekkene i torskebestandens utvikling.

Mer mat

Fra tidlig på 2000-tallet til 2014 steg temperaturen i Barentshavet. Samtidig ble det mer skrei.

– Mer sjøis smeltet, det ble mer åpent vann, og torsken fikk masse mat, forklarer Mariko Koseki.

Oseanografen har ledet den nye studien gjennom arbeid ved Bjerknessenteret, Havforskningsinstituttet og Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen.

Etter 2014 er Barentshavet blitt kaldere igjen, og torskebestanden har gått tilbake.

Fremtidens fiske avhenger av mer enn temperatur

Mariko Koseki og kollegene hennes fant en statistisk sammenheng mellom sjøtemperatur, dyreplankton og torsk de siste tiårene. 

Etterpå brukte de denne sammenhengen til å beregne hvordan torskebestanden kan ventes å utvikle seg ved ulike grader av CO₂-utslipp og temperaturstigning utover i århundret. Disse fremtidssscenarioene ble hentet fra klimamodeller. 

Slik laget forskerne varsler – fremskrivninger – av torskebestanden i Barentshavet, både de nærmeste tiårene og mot slutten av århundret.

Isolert sett tilsier høyere sjøtemperatur at torsken vil få bedre vilkår. Derfor er klimascenarioer med høye utslipp av CO₂ forbundet med mer torsk i Barentshavet.

Men temperaturen virker ikke alene. 

– Utviklingen i torskebestanden påvirkes også av menneskets fiskevirksomhet, sier Mariko Koseki. – Og av fisken selv. Den spiser ikke bare dyreplankton.

Torsken spiser det den kommer over – små hoppekreps når den er på larvestadiet, deretter større hoppekreps og senere fisk og bunndyr. Utviklingen i loddebestanden har stor betydning for torskebestanden.

– En begynnelse

Anne Britt Sandø er forsker ved Havforskningsinstituttet og Bjerknessenteret og har også bidratt til studien. Hun understreker at varslene av fremtidens torskestamme er svært usikre.

– Viktige spørsmål er om det vil være tilstrekkelig med mat for larver og fisk, og om gyteområdene forskyves nordover, der larvene kan drive inn i mer utsatte områder, sier hun.

Fiskekvotene deles i hovedsak mellom Norge og Russland. Hvert år fordeles kvoter etter et prinsipp om at man kan ta ut tretti prosent av den torsken som er minst tre år gammel.

Så langt har forskerne beregnet den totale massen av torsk i Barentshavet, ikke fordelingen av fisk etter størrelse og årskull. Sandø bemerker at mengden torsk målt i kilo kan utvikle seg annerledes enn antall fisk som er store nok til å kunne fiskes.

Mariko Koseki ser for seg at varsler av torskebestanden i fremtiden vil kunne ta hensyn til faktorer som menneskets fiskevirksomhet.

– Beregningene våre er en begynnelse, sier hun.