På jakt etter farbar led og bedre isvarsler

Lange dønninger vugger Grønlandshavet. Klokken nærmer seg midnatt, og isbryteren «Kronprins Haakon» har stoppet. Under en kran på dekk henger en kurv med to menn. Kranen svinger kurven over rekken, ut over teppet av is og svarte råker. 

Sakte senkes kurven mot et isflak ved skipssiden. I kurven setter Anton Korosov seg på huk, strekker seg fremover og planter en boks i snøen. Han skrur boksen fast i isen og skufler snø rundt sidene. Så heves kurven, og de to heises om bord.

Isflaket glir bort fra skipets lyskastere, forsvinner i natten, slik det skal.

Boksen Anton Korosov og kollega Artem Moiseev har satt ut, er en drivbøye som skal følge isen med strømmen sørover. Under ferden skal den sende data hjem til de to forskerne ved Bjerknessenteret og Nansen Senter for Miljø og Fjernmåling.

Sammen med sju andre drivbøyer de har satt ut den siste uken, skal denne bøyen være med på å avhjelpe en utfordring sjøfolk har hatt i mange hundre år: å finne den beste ruten gjennom drivis.

Amundsen skulle nordover

Roald Amundsen ville bli førstemann på Nordpolen, og i 1909 var forberedelsene i gang.

På midten av 1890-tallet hadde Fridtjof Nansen latt ishavsskuten «Fram» fryse inn i pakkisen nord for Sibir, slik at skipet kunne drive med isen over Polhavet. Skipet hadde tålt innfrysingen godt, og nå hadde Nansen og staten latt Amundsen få låne det til en lignende ekspedisjon.

Fra Beringstredet skulle «Fram» styre nordover, fryse fast og følge isen til den kom ut gjennom Framstredet. 

Ekspedisjonen ville ta tre til fem år, lenge både for mennene om bord og for familiene som ventet hjemme i Norge. Om «Fram»s menn klarte å finne en råk som ledet langt nok nord før isgrepet strammet rundt skroget, kunne bety et år fra eller til.

Man må høyt for å se langt. Fra utkikkstønnen øverst i stormasten på «Fram» kunne en observatør speide etter råker som ikke kunne skjelnes fra dekk. Men selv i klarvær var utsikten begrenset til en drøy mil. 

Ville det være mulig å komme enda høyere? Å se skipet og isen ovenfra?

Satellittenes forløper

Fly var for dyre, «Fram» for liten. Heller ikke en ballong, som en tysk ekspedisjon hadde brukt, var det plass til om bord. 

Under ferden skulle Amundsens menn ikke bare nå nye breddegrader, men utforske Polhavet og erobre vitenskapelig territorium. Både kongeparet og Stortinget støttet dem økonomisk. Likefullt var ressursene begrenset.

Våren 1909 tilbød luftfartspioneren Einar Sem-Jacobsen seg å konstruere noe rimelig og lett.

Drager. Ikke én – et spann.

Fem hundre meter over Vealøs i Horten svevde en mann i en seilduksgondol. Over ham var en liten styredrage, fire mellomstore bæredrager og en stor løftedrage på tjue kvadratmeter, et dragespann med en felles line som eneste binding til jorden. Laber bris var alt dragene trengte for å heve en mann. Økte vinden til frisk bris, kunne to menn løftes like høyt. 

Dragespannene ble testet i storm, regn og bygevær. «Om en drage var litt ustyrlig holdt de andre igjen», skriver Sem-Jacobsen i boken Til veirs på norske vinger. Ingen uforutsigbare kast, ingen brå stup.

I september ble dragene pakket for å lastes om bord i «Fram». Med en ismåkes overblikk skulle Amundsens menn kunne se isflak og åpne råker vidt rundt seg, kanskje langt nok til å lede dem over Nordpolen.

Satellittbilder viser vei

– Er det press i isen, er du fanget som i et knipetak, sier Hallgeir M. Johansen, kaptein på «Kronprins Haakon».

Han smiler fra førersetet og forteller at vi forleden kveld brukte én time på en halv nautisk mil, drøyt ni hundre meter.

– Så kom førstestyrmannen på vakt. Det gikk et kvarter, så var det som om alt åpnet seg.

Hele æren vil kapteinen likevel ikke tillegge vaktskiftet. Strømmen var sterk, isen drev fort, og med strøm på tvers setter selv en isbryter seg lett fast. Hvis strømmen, tidevannet eller vinden snur, kan isen slippe taket av seg selv.

– Når du ligger i isen, er det som om alt er stille, men det er jo ikke det, sier kapteinen.

På en skjerm bak ham viser det nyeste satellittbildet hvordan strøm og store virvler har stuet isen sammen i noen områder, mens sjøen andre steder er farbar mellom flakene. Sammen med kart over iskonsentrasjon, gir bildene fra verdensrommet en oversikt Roald Amundsens menn aldri kunne håpe på.

Ikke noe mål å unngå is

Kaptein Johansens mål er ikke å unngå is, men å finne vei gjennom den. «Kronprins Haakon» er på et forskningstokt i Grønlandshavet og Islandshavet. Fra Framstredet og sørover mot Island krysser isbryteren frem og tilbake gjennom Østgrønlandsstrømmen, inn i drivisen og ut igjen i åpent hav, tilbake til isen, ut igjen i havet.

Det kan gå et par dager mellom hvert satellittbilde, og bildene viser bare hvordan forholdene var akkurat da satellitten passerte. Utviklingen siden forrige gang må mannskapet på broen selv beregne. Isen kan følge baner som ligner grisehaler, og her og nå må de nøye seg med skipets isradar og sine egne øyne. 

– Det blir som å seile i et papirkart når du ikke har GPS, sier kaptein Johansen. – Du må estimere hvor du er i forhold til isen.

Aller helst ville han ønsket seg hyppigere satellittbilder. I fremtiden kan datamodeller forhåpentligvis gjøre det lettere å finne en farbar led mellom skrugardene.

Varsler isdekket

Anton Korosov og Artem Moiseev er ute av kurven og i gang med å analysere data. Bøyen som ble sendt ut i mørket, skal bidra til utviklingen av Nansensenterets datamodell av sjøis. 

Hjemme i Bergen brukes modellsimuleringer ikke bare til å utforske hvordan is dannes, sprekker og flyter, men til å varsle isdekkets utvikling de neste dagene – som et værvarsel, bare for is.

Sammen med satellittbaserte radardata skal drivbøyene brukes til å kontrollere om sjøismodellens isdekke er som i virkeligheten. Slik informasjon er nødvendig for å kunne videreutvikle modellen og forbedre isvarslene.

Ismodellen tar hensyn til hvordan is fryser og smelter, hvordan vind og strøm trekker i den, hvor isen sprekker, hvor den stues opp og hvor den havner.

– Så snart vi har dette på plass i operasjonelle varsler, kan det komme sjøfolk til gode, enten de befinner seg på isbrytere eller på fartøy som prøver å holde seg unna is, sier Anton Korosov.

Allerede nå leverer modellen isvarsler til EUs jordovervåkningsprogram Copernicus. Varslene er fritt tilgjengelige, og informasjon derfra brukes i utarbeidelsen av iskart for skip som trafikkerer nordområdene. Men kapteiner og styrmenn etterspør mer detaljerte varsler.

Mye kan gå galt

Oppsprukne isflak velter utover fra skipssidene mens «Kronprins Haakon» brøyter seg vei. Hvit snø synker i sjøen, og undersidens blankblå is snus opp. Tidligere i toktet svingte dønningene isdekket 150 kilometer innenfor iskanten. Bølger og uvær kan få isen over hele havområder til å bryte opp.

Hvor mye kan vel ikke gå galt med en liten boks på et isflak? Anton Korosov og Artem Moiseev ramser opp: 

– Dårlige batterier.

– Frossen elektronikk.

– Fuktighet og ising.

– Ødelegges av sel eller isbjørn – det har skjedd før.

– Dekkes av snø. 

– Smadres mellom isflak.

Håp kan det likevel være.

– Så lenge bøyene flyter, er de ikke tapt, sier Anton Korosov.

Kan følge isen i flere måneder

Da de to forskerne skulle sette ut den aller siste bøyen, var dønningene for høye til at de fikk lov til å gå ut med kurven. Uansett hvor avansert elektronikken i måleinstrumenter blir, krever virkeligheten nevenyttighet. Bøyeslipp fra kran ble forberedt i «Kronprins Haakon»s snekkerverksted.

– Vi tok et stykke av en europalle og lot skruer stikke ut på undersiden, forklarer Anton Korosov.

Bøyen fikk sin egen flåte, et treflak som skal drive den videre hvis den – til tross for ispiggene – skulle havne i en råk.

Batteriene varer i fire måneder. Med litt flaks er det lenge nok til at bøyen kan følges på is- eller treflak til sørspissen av Grønland, en rute som vil vise hvor og hvor fort is kan drive når den driver langt. 

Mens fremtidens kapteiner lettere vil finne farbar led, vil forskningsskip som «Kronprins Haakon» fortsatt styre mot pakkis, slik polarforskere og utforskere til alle tider har siktet mot fjerne mål.

Amundsen løy

Amundsen dro ikke til Nordpolen. Han lurte alle og styrte «Fram» mot Antarktis, der sjøisen er mindre krevende å navigere i. Fra basen Framheim i Rosshavet bar det mot Sydpolen med hundespann og ski.

Dragespannet fikk Amundsen aldri bruk for. En liten del av utstyret som skulle gjøre mennesker til måker, kom likevel til nytte da mer enn hundre grønlandshunder var brakt i land fra «Fram». Utenfor Framheim sto hunder bundet med en line som en gang var Amundsens eneste feste i jorden.