Fra preses i Norge til president i Europa

– I en tid med økende usikkerhet, spredning av feilinformasjon og svekket tillit til vitenskapen er det avgjørende at beslutningstakere får tilgang til den beste kunnskapen vi har til enhver tid, forteller Øvreås.

EASAC (European Academies’ Science Advisory Council) samler de nasjonale vitenskapsakademiene i EU- medlemslandene i tillegg til Norge, Sveits og Storbritannia for å gi uavhengige forskningsbaserte råd til europeiske beslutningstakere. Gjennom sine tre programmer innen biovitenskap, folkehelse, energi og miljø, formidler EASAC rapporter utarbeidet av uavhengige eksperter.

- At Lise er valgt som leder for dette viktige arbeidet er flott, og vil gi muligheter til å være en sentral del av vitenskapelig rådgivning i Europa, sier Eystein Jansen, en av grunnleggerne av Bjerknessenteret og visepresident i Det europeiske forskningsrådet (ERC).

Vitenskapelige allianser i Europa

Men for Øvreås selv var det ingen naturlig vei som førte henne til politikken. Til daglig jobber hun som professor og forsker i geomikrobiologi ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret.

– Jeg er jo ikke politiker i utgangspunktet. Veien har blitt til mens jeg har gått, forteller Øvreås.
– Det var ikke et mål for meg å ta et slikt verv, men det er utrolig spennende å se hvor viktig vitenskapen er for politiske beslutninger. Når man jobber med denne type allianser får man en stemme som blir hørt og kan målbære.

Øvreås har vært tilknyttet EASAC i seks år, og har ledet miljøprogrammet siden 2024. Hun beskriver det som en beundringsverdig institusjon hun har lært å kjenne godt. Hun ser stor verdi i å bygge allianser på tvers av Europa.

– Når vi informerer beslutningstakere om utfallet av EASAC rapportene, må forskningen holde høyest mulig kvalitet. Det handler om tilliten til forskerne og forskningen, og det er utrolig viktig at vi bygger opp om den, sier Øvreås og viser til koronapandemien som eksempel.

– Vi så under pandemien at vi måtte arbeide mer tverrfaglig, vi kunne ikke bare fokusere på naturvitenskapen, og det samme ser vi nå også. Den teknologiske utviklingen går fort, og samfunnet er i stadig endring. Når vi lager status på forskning som skal brukes i politikkutforming trenger vi å se det store bildet. Det er derfor viktig at vanlige folk har tillit til vitenskapelige resultater. Vi står i dag overfor mange store og globale utfordringer som klimaendringer, miljøproblemer og helserisiko, der beslutninger må tas under usikkerhet og med risiko for store konsekvenser.

Aktivist eller forsker?

Da WWF (World Wildlife Fund) saksøkte den norske stat for å åpne for gruvedrift på havbunnen ble Lise Øvreås hentet inn som ekspertvitne, og fikk spørsmål fra dommeren om hun så på seg selv som forsker eller aktivist.

– Jeg ble litt satt ut, forteller Øvreås. Jeg har brukt mye av min tid som forsker på å observere havbunnen gjennom kamera koblet til undervannsroboter, områder som ingen har sett før. Det innebærer hundrevis av timer på båt hvor man observerer, registrerer og henter opp prøver, hundrevis av timer på lab hvor jeg analyserer prøver og henter fram data, og så beskrive funnene våre. Hvis man kommuniserer den kompetansen man har på et område, er det aktivisme?

Det er et tema som er relevant for mange forskere. Vitenskap og forskning blir stadig mer politisert, noe som særlig gjelder klimaforskning.

– Mange som mener noe om dyphavet har jo ikke de timene med arbeid bak seg. Sånn sett vil jeg bruke min kompetanse som forsker på å kommunisere og formidle. Så er det opp til mottakerne å ta sine egne valg, men de skal i hvert fall vite om tilgjengelige forskningsresultater, forteller hun.

– Vi legger kunnskapen på bordet, så er det politikerne sitt ansvar å bruke disse på en god måte når de tar sine beslutninger. EASACs hovedoppdrag er å gi nasjonale og EU-beslutningstakere forskningsbasert informasjon, slik at politikerne kan ta informerte valg, sier Øvreås.

Et hjerte for hav og Arktis 

Som forsker med bakgrunn i geomikrobiologi og mangeårig arbeid med hav og klima, bringer Øvreås med seg et unikt perspektiv inn i rollen som president. I sin fartstid i EASAC har hun blant annet arbeidet for å løfte tema som Atlanterhavet, dyphavsmineraler og Arktis opp på dagsorden.

– Det er ikke til å legge skjul på at mange land på det europeiske kontinentet har andre utfordringer og perspektiver enn land langt mot nord. Men Arktis er en svært viktig del av Europa. Klimaendringene er dramatiske, og temperaturen øker fire ganger mer enn gjennomsnittet på planeten. Det er også en region som er rik på naturressurser, mat, energi og mineraler som er av høy internasjonal interesse. I tillegg ser vi nå en økt global politisk interesse i Nordområdene.

– Selv om hav og Arktis er mine hjertesaker skal EASAC selvsagt fortsette å jobbe bredt gjennom alle de tre panelene. Samtidig ønsker jeg å løfte fram de områdene som er underrepresenterte og hvor det er relevante kunnskapshull som er viktig å jobbe videre med.