Isbreer er svært følsomme for endringer i temperatur og nedbør, og blir derfor regnet av FNs klimapanel som en av de viktigste indikatorene på hvordan klimaet utvikler seg.

Siden siste istid for 11 700 år siden har breene variert i størrelse som en respons på forandringer i klimaet. I hovedsak er det forholdet mellom sommertemperatur og vinternedbør som bestemmer om breen vil vokse frem eller gå tilbake.

Under middelalderen førte varmere somre og lite vinternedbør til at mange breer i Norge var mindre enn i dag.

Denne perioden ble etterfulgt av et kjøligere klima fra om lag 1350 og vi fikk en kraftig vekst av breene, kjent som den lille istiden. På midten av 1700-tallet hadde de fleste breene i Vest-Norge nådd sin største utbredelse siden slutten av siste istid. Årsaken til breveksten under den lille istid en var en kombinasjon av kalde somre og nedbørsrike vintre.

I dagens situasjon venter vi å få mer nedbør, men det snør ikke nok til å kompensere for høyere sommertemperatur. Effekten på de norske breene er likevel mindre enn ellers i verden.

Trekker seg tilbake overalt

Isbreer over hele verden smelter i et tempo som aldri før er registrert. Nye analyser fra GlaMBIE‑prosjektet viser at verdens breer har bidratt til rundt 18 millimeter havnivåstigning de siste 25 årene. Forskningen viser også at issmeltingen har økt med 36 prosent de siste årene, og 2023 står som det mest dramatiske året som noen gang er målt. Alaska, Karktis og breene rundt Grønland er blant de største bidragsyterne til smelting globalt, men alle verdens 19 breregioner viser en klar negativ trend. 

I noen områder, som Alpene og Kaukasus, har breene allerede mistet mellom 20 og 40 prosent av ismengden siden 2000. Også i Norge går utviklingen raskt. Skandinaviske breer hadde et gjennomsnittlig massetap på –1,7 gigatonn per år i perioden 2000–2023, tilsvarende –0,58 meter vannekvivalent årlig. Dette gjør norske breer til noen av Europas raskest minkende. 

Kombinasjonen av høyere temperaturer, mer regn og mindre vintersnø fører til at mange norske breer trekker seg tilbake i rekordfart. Dersom utviklingen fortsetter, kan mer enn 90 prosent av norske isbreer være borte innen år 2100. Breene er en av våre viktigste klimaindikatorer – og de viser nå tydelig hvor raskt klimaet er i endring.

Hva er en isbre?

Ifølge den svenske glasiologen Hans Wilhelmsson Ahlmann kan en isbre defineres som en masse av snø og is som i hovedsak ligger på land, og som er, eller har vært, i bevegelse. Isbreer er altså mer eller mindre permanente ansamlinger av is og hard snø som har en tilstrekkelig tykkelse og tyngde til å bevege seg på grunn av sin egen vekt.

Snø må vanligvis ligge i 10–15 år før den omdannes til breis og senere til en isbre.

Breers volumendring og frontvariasjoner

Breers volum kan sees på som et regnskap der inntekten (nedbør i form av snø) og utgiften (smelting på grunn av høy sommertemperatur) bestemmer massebalansen fra år til år, det vil si om breen øker eller minker i volum og masse.

I år med positiv massebalanse akkumulerer breen mer snø, som så omsettes til is, enn volumet som smelter bort om sommeren. Er nedsmeltingen om sommeren større enn tilveksten om vinteren, blir årsbalansen negativ. Når brefronten flytter seg, skyldes det endringer i breens massebalanse.

Det finnes i hovedsak to typer bredata

1. Massebalansedata som er basert på målinger.
2. Frontendringer som fastsettes på bakgrunn av historiske hendelser, morenerygger, kartlav og direkte målinger.

Breers reaksjonstid

Brefronten har en forsinket reaksjon i forhold til klima. Tidsforskjellen gjenspeiler tiden det tar fra effektene av en økning eller minking i breens årlige balanse når breens front. Reaksjonstiden er derfor lengre for større enn for mindre breer, og lengre for polare breer enn temperte breer. Breefrontens reaksjonstid påvirkes blant annet av breunderlagets helning, istykkelse og istemperatur.

Ikke rester av istiden

Forskere ved Bjerknessenteret har studert isbreer i mer enn 30 år og kommet frem til at de fleste isbreene i Norge har vært bortsmeltet minst én gang etter siste istid. Denne perioden var for cirka 8000–6000 år siden. Forskerne har hovedsakelig brukt sedimentkjerner fra innsjøer i nærheten av breene til å rekonstruere brevariasjoner. Breforskning kan hjelpe til å forstå og teste ut klimamodeller.

Konsekvenser av smelting på Folgefonna og Jostedalsbreen

Smeltingen av Folgefonna skjer raskt og får betydelige følger for både natur og samfunn. Undersøkelser med isradar viser at avsmeltingen endrer dreneringsmønstrene rundt Sørfonna, med langt mer vann som i fremtiden vil renne sørover enn i dag. Dette påvirker vannkraftproduksjonen, siden flere av dagens dreneringsfelt etter hvert mister tilførselen når breene trekker seg tilbake. Den kompliserte topografien under isen gjør også at nye innsjøer vil dannes, og enkelte av dem kan utgjøre risiko for framtidige jøkulhlaup (GLOFs). Turismen vil merke store endringer når kjente brefronter som Bondhusbreen og Buerbreen forsvinner, og ustabile forhold i terrenget kan øke faren for flom og steinsprang i perioden etter at breen har trukket seg tilbake. 

Også Jostedalsbreen, Norges største isbre, er inne i en rask tilbaketrekning. Nye målinger viser at store deler av isen tynnes, og enkelte smale forbindelser mellom brearmene er i ferd med å brytes opp. Dette gjør breen mer sårbar for videre fragmentering i tre separate iskapper, og den vil dermed ikke lenger være Norges største bre. Under isen ligger dype daler og overfordypninger som, når isen smelter bort, kan danne nye store innsjøer og endre hydrologien i hele regionen. Dette får konsekvenser for både vannkraft, landbruk og reiseliv, som er tett knyttet til brelandskapet.