– Folgefonna kommer på andreplass.
Fanny Ekblom Johanssons første kjærlighet var Storglaciären. Den svenske isbreen har verdens lengste måleserie for massebalanse, påbegynt like etter krigen. Det var den første breen hun så og den første hun gikk på. Nå har hun nettopp levert inn doktorgradsavhandlingen sin, om Folgefonna.
Platå uten platå
Hun ville vite hvordan det ser ut under breen. Sammen med kolleger ved Bjerknessenteret og Institutt for geovitenskap ved UiB har hun kjørt snøscooter med radar over Folgefonna. Radarsignalene går gjennom breen, reflekteres av fjellet under den og sendes tilbake opp igjen. Hvor lang tid det tar, avhenger av hvor tykk isen er.
Isklatten over de bratte fjellsidene ved Hardangerfjorden er flat på toppen. Derfor betegnes Folgefonna som en platåbre. Studier av terrenget under den mindre breen Nordfonna hadde gitt forskerne grunn til å mistenke at heller ikke fjellet under Folgefonna kunne være jevnt flatt og ubrutt. Radarbildene overrasket dem like fullt.
– Det er ikke noe platå under breen, sier Fanny Ekblom Johansson. – Det er et virvar av et landskap.
Radarbildene viste spisser og dype hakk – fjelltopper og daler under is som på det tykkeste er 570 meter. Fra sør til nord går det to store daler, og uten breen ville det ligge mer enn tretti innsjøer der.
Is blir til vann
Forskerne har brukt en klimamodell til å beregne hvor raskt Folgefonna kan smelte bort når det blir varmere.
Den sørlige, største delen av breen ser ut til å være mer motstandsdyktig enn de trodde. Hvis den globale oppvarmingen begrenses til 1,5 grader, vil den overleve. Så mye mer vil den på sikt ikke tåle, og den mindre, nordlige delen forsvinner i takt med de andre breene i sørvestlige deler av Norge.
– I fremtiden, når alt er borte, kan det bli ganske fint, sier Fanny Ekblom Johansson. – Landskapet vil fremdeles egne seg for vannkraft og turisme.
Hun ser for seg båter og kajakker på innsjøene. Et vannlandskap som ellers på Vestlandet, som ellers i Hardanger – mindre nedslitt, mindre tilgrodd, men likere og likere omgivelsene etterhvert som tiden går.
Uproblematisk er en slik fremtid ikke. Hun understreker at det vil være fare for ras om breen trekker seg for fort tilbake og at rennende vann kan ta nye veier.
– Det kan ta tid å venne seg til, sier Fanny Ekblom Johansson om det som kan bli barnebarnas virkelighet. – Det hadde vært kult å leve lenge nok til å se om klimamodellene treffer og hvordan verden blir.
For den som forsker på langsiktig endring, vil det alltid være noe ubesvart å undre seg over. På kort sikt vil hun helst fortsette å jobbe med is.
– Det er noe kraftig i is, noe forheksende, enten det er flommende smeltevann eller isen selv. I morenene kan man se hvordan isen har flyttet hele steinblokker. Selv om det er døde ting, er det levende.