I løpet av Kenozoikum, de siste 65 millioner årene, har jordens klima utviklet seg fra et varmt "drivhus" til et kjøligere "ishus". Denne perioden med global avkjøling er et nøkkelintervall for å bedre forstå effekten av økt andel karbondioksid i atmosfæren på klimasystemet.
Den geokjemiske signaturen til karbonatmikrofossiler (foraminifera) avsatt i marine sedimenter er et verdifullt arkiv av tidligere klimaendringer. Leutert har i sine studier testet og brukt isotopklyngetermometri, en relativt ny teknikk, for å rekonstruere temperaturendringer i havet fra foraminifera av kenozoisk opprinnelse.
Disse nye dataene belyser de komplekse mekanismene som driver klimaendringer ved høye breddegrader og antyder en høy følsomhet av antarktiske isbreer for endringer i klima.
I den første del av avhandlingen fokuserer Leutert på å teste påliteligheten av isotopklyngetermometeret når man bruker denne teknikken på karbonatmateriale som er millioner av år gammelt. Leutert har utført dette ved å analysere foraminifera fra forskjellige steder i Atlanterhavet.
Resultatene viser at isotopklyngemetoden har potensial til å gi robuste estimat av havtemperaturer i mange avsetningsinnstillinger, og er således egnet for videre paleoklimatiske applikasjoner.
I den andre del av avhandlingen presenteres det nye temperaturrekonstruksjoner fra Sørishavet i perioden ca. 12-16 millioner år før nåtid. Denne perioden i Miocen er karakterisert av en dramatisk vekst av isbreene på Antarktis, muligens knyttet til synkende nivåer av atmosfærisk karbondioksid.
Leuterts funn viser at overflatevannet i Sørishavet avkjølte seg samtidig med isvekst på Antarktis. I tillegg har Leutert undersøkt dyphavstemperaturer i samme periode og funnet en stor avkjøling av dypvannet som skjedde før isveksten. Med disse resultatene bidrar Leutert til den pågående debatten om koblinger mellom klimaet i Sørishavet og isen på Antarktis.