Flo og fjære styres av månen og solen. Ved fullmåne og nymåne står jorden, solen og månen på linje, og det blir springflo. På toppen av det astronomiske tidevannet kommer været. Sterk vind kan stuve sjøen inn mot land, og når lufttrykket er lavt, står vannet høyere.
En ny studie tar for seg hendelsene med høyest flo 21 steder ved norskekysten de siste tretti årene. I de fleste tilfellene oppsto høyvannet mens det var ekstrem springflo og uvær som bidro moderat, eller motsatt, under moderat høyt tidevann kombinert med ekstreme bidrag fra lavtrykk og vind.
Kun i et fåtall av tilfellene skyldtes den høye vannstanden både ekstrem springflo og ekstrem oppstuving fra lavtrykk og vind.
– Dette åpner for en mulighet for høyere vannstand, sier Stephen Outten, forsker ved Bjerknessenteret for klimaforskning og Nansen Senter for Miljø og Fjernmåling.
Hvis tidevannstoppen ved springflo sammenfaller med ekstremt vær, vil sjøen kunne stige høyere enn den har gjort. Outten understreker at resultatene er basert på observasjoner av tidevannet til nå. Forskerne har ikke vurdert om trange sund eller andre lokale forhold ville hindre vannet i å strømme inn i fjorder og bukter.
Tusenårsflo to ganger
I Bergen har sjøen to ganger i løpet av disse tre tiårene stått høyere enn det statistisk sett vil gjøre én gang hvert tusenår. Dette skjedde 11. februar 2020 samt 27. februar 1990, med den høyeste vannstanden noensinne registrert i Bergen.
– Tusenårsnivået ble riktignok bare overskredet med henholdsvis én og to centimeter, presiserer Tobias Wolf, som ledet denne forskningen mens han var ansatt ved Bjerknessenteret for klimaforskning og Nansen Senter for Miljø og Fjernmåling.
Grensen for plassering av sykehus, skoler og andre viktige bygg er satt ved en vannstand som i gjennomsnitt ventes å opptre en gang hvert tusende år. Da er også havstigning knyttet til klimaendringer tatt med i beregningen.
Referanse
Wolf T, Outten S, Mangini F, Chen L and Nilsen JEØ (2023), Analysis of storm surge events along the Norwegian coast. Front. Earth Sci. 11:1037826. doi: 10.3389/feart.2023.1037826