Friederike Fröb disputerte i dag med avhandlingen ”Climate controlled mechanisms of subpolar North Atlantic carbon uptake”. I den viser hun at opptaket av CO2 i Nord-Atlanteren avhenger både av været og av sirkulasjonen i Atlanterhavet. Arbeidet er utført ved Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen, og Bjerknessenteret.
Nord-Atlanteren er blant de havområdene i verden som tar opp mest CO2 fra atmosfæren. I perioder kan naturlige variasjoner i havstrømmene i området maskere opptaket av menneskeskapt CO2.
Vind og kulde blander vannet
Når CO2-konsentrasjonen i luften øker, vil deler av den ekstra CO2-mengden tas opp av havet. Det er ren kjemi – det strebes hele tiden etter balanse. Men når likevekt er oppnådd, skjer det ikke mer, med mindre overflatevannet skiftes ut.
I april 2015 var Friederike Fröb og kollegene på tokt i Irmingerhavet, mellom Grønland og Island. Den vinteren var det kaldt i deler av Nord-Atlanteren og, og vinden rundt sørspissen av Grønland var eksepsjonelt sterk. Når overflatevannet blir avkjølt, synker det. Data fra toktet viser at overflatevannet i Irmingerhavet ble blandet helt ned til 1400 meter under overflaten.
Dermed ble også CO2 brakt nedover i dypet, friskt vann ble brakt opp til overflaten, og mer CO2 kunne tas opp fra luften.
Havstrømmer påvirker opptaket
Friederike Fröbs doktorgrad viser også at variasjoner i Golfstrømmen påvirker hvor mye CO2 som tas opp i Nord-Atlanteren. Hvor sterk sirkulasjonen i Nord-Atlanteren er, kan variere fra tiår til tiår.
Strømmen nordover i Atlanterhavet frakter salt vann nordover. I noen perioder kommer det mer saltvann enn ellers. Jo saltere havet er, jo mer CO2 kan det ta opp fra atmosfæren. En av grunnene til at havet kan ta opp så mye CO2, er at CO2 reagerer med andre stoffer i havvannet. Mindre salt vann inneholder også mindre av disse stoffene. Derfor tar ferskere vann opp mindre CO2 fra atmosfæren.
Siden 2005 har vannet i Islandshavet og Irmingerhavet vært ferskere enn i tiåret før, og det har bidratt til å gjøre CO2-opptaket i havoverflaten lavere enn det ellers ville vært.
Slike naturlige variasjoner på skalaer under et tiår kan maskere bidraget fra menneskeskapte utslipp av CO2. En av Friederike Fröbs viktigste oppgaver har vært å skille de naturlige variasjonene fra den menneskeskapte påvirkningen.
