Bjerknessenterets mål er å forstå klima
til nytte for samfunnet.

Utsnitt av overflatetemperatur på bygninger i Tromsø. Rødt er varmest, blått kaldest. Kart/data: Landsat, Open Street Maps.

Grønne flekker i Arktis

Mens tinende permafrost gjør tundraen blass, blir de arktiske byene grønnere.

Body

– Trær vokser raskere i byene, sier Victoria Miles.

Miles, fra Nansen Senter for Miljø og Fjernmåling og Bjerknessenteret for klimaforskning, forsker på hvordan byer i Arktis skiller seg fra områdene utenfor.

Byene på tundraen har mer felles med storbyer som Los Angeles og Mumbai enn man skulle tro.

Storbyene i sør er øyer av varme, med asfaltgater der innbyggerne må slite med høyere temperatur enn i områdene rundt. Først de siste par tiårene er det blitt kjent at også Arktis har sine varmeøyer – at byer som Kiruna, Tromsø og Norilsk er tre-fire grader varmere enn områdene rundt.

– I motsetning til lengre sør, er effekten sterkest om vinteren, sier Victoria Miles.

I går presenterte hun forskningen sin på konferansen Arctic Frontiers i Tromsø.

Grønne veier

Satellittbilde av veier og terreng
Satellittbilde fra Nord-Finland. De rette, grønne strekene er veier. Foto: Google Maps

Temperaturen i Arktisk har steget mye de siste tiårene, og varmen har fått permafrosten til å tine. I ødelagte myrer har plantene fått dårligere kår. Men i byene viser satellittdata og årringer i trær det motsatte.

Arktiske byer er ikke bare blitt varmere, men også grønnere, enn terrenget utenfor.

At det vokser mer i og rundt byene, skyldes både den ekstra varmen og at bebyggelsen har endret jordsmonnet. Byggearbeid roter opp overflaten, og jorden tar til seg mer varme.

I permafrostområder tiner det øverste laget om sommeren. Grunnen blir bevegelig, og for å unngå at veier og hus ødelegges, legges de høyt, på store mengder grus og sand. Sanden gjør bakken mindre våt, og tørrere forhold gir mer vokseplass både til nye arter og til arter som finnes der fra før.

Satellittbilder viser grønne striper i terrenget – ikke uberørt natur, men veiskråninger.

Varme tak

Med detaljerte satellittbilder kan Victoria Miles og kollegene studere varmefordelingen helt ned på bygningsnivå.

Hun påpeker at varmeøyeffekten også kan være en fordel for innbyggerne i det kalde Arktis. Færre kuldegrader gjør det mer fristende å tilbringe tid utendørs, og om sommeren er det mer vegetasjon.

Kartene deres avslører detaljer som at temperaturen er mye høyere på et stort, flatt hustak enn i parken på den andre siden av gaten. Slik kan de også vurdere hvor langt menneskene som bor i huset må dra for å kjøle seg ned.

Fremover vil Victoria Miles og samarbeidspartnerne se mer på hvordan innbyggerne i arktiske byer forholder seg til grøntarealer, både urbefolkningen og de mange innflytterne.