Nansenpris til John-Inge Svendsen

Svendsen er en av de få med vitenskapelig kompetanse i både geologi og arkeologi. Han er nå professor ved Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret.

Vi vil først fremheve en rekke artikler (for eksempel Tveranger et al., 1998; Astakhov et al., 1999; Gataullin et al., 2001; Mangerud et al., 2001; Siegert et al., 2001; Krinner et al., 2004; Svendsen et al., 2004b; Murray et al., 2007) om siste istids breer over Barentshavet – Karahavet med omliggende øyer og fastland, særlig den banebrytende syntesen i Svendsen et al. (2004a), med sin forløper i Svendsen et al. (1999). Dette er en syntese fra et stort europeisk prosjekt. En rekke medforfattere bidro til denne syntesen, men det var Svendsen og medarbeidere i hans PECHORA-prosjekt som først oppdaget de nye trekk omtalt under, og det var Svendsen som ledet og skrev det aller meste av synteseartiklene.

I disse vises det at den østlige flanken av Barents-Kara-breen var liten under siste istids globale maksimum (LGM), da for eksempel Den skandinaviske innlandsisen var på sitt største. Dette var et meget overraskende resultat og det representerer den største forandring på mange tiår i de globale rekonstruksjoner av isdekkene under LGM.

Resultatet er allerede tatt inn i den globale modellen (ICE5) som alle numeriske klimamodeller benytter. Den begrensete LGM-isutbredelsen i øst muliggjør også at planter og dyr kunne leve helt nord til Barentshavkysten under LGM og derved ha mye kortere innvandringsveier til N-Norge og Svalbard etter istiden. Dette gjelder også mennesker, som omtalt under. Svendsen et al. viste også at Barents-Kara-isdekket tidlig i siste istid var mye større og gikk langt innover land i Nord-Russland, igjen et helt annet forløp enn i Skandinavia og N-Amerika og med store implikasjoner for tolkninger av jordens klimautvikling.

Mer sensasjonelt, i alle fall for aviser og TV, men også for arkeologer, var det at Svendsen og medarbeidere (Pavlov et al., 2001; Svendsen and Pavlov, 2003) viste at det har vært mennesker nord for Polarsirkelen i Russland for nesten 40 000 år siden, mens Skandinavia lå under innlandisen og det var iskald steppe i N-Russland. Dette ser ut til å ha vært moderne mennesker, og de har følgelig vært like tidlig i N-Russland som for eksempel i Frankrike og Spania.

Dette enestående funnet kom som et resultat av en systematisk undersøkelse av lokaliteter hvor bein var funnet i elveskjæringer og som derfor potensielt kunne være boplasser – etter at Svendsen og medarbeidere hadde vist at dette området ikke var dekket av innlandsisen slik mange forskere mente før. Flere lokaliteter er undersøkt og vil bli beskrevet, og en syntese som setter de i et større perspektiv er publisert (Pavlov et al., 2004). Det kan jo her bemerkes at Svendsen med medarbeidere har publisert artikler fra hans PECHORA-prosjekt i Nature om både arkeologi og kvartærgeologi/paleoklima (Pavlov et al., 2001; Krinner et al., 2004).

Før han startet i Arktisk Russland hadde Svendsen allerede gjort en rekke viktige arbeider på Svalbard, som i seg selv burde kvalifisere for prisen. I et pionérarbeid beregnet han og medarbeidere sedimentvolumene i Linnévatnet og viste at denudasjonsratene på Svalbard er utrolig lave, hvis det ikke er breer i nedslagsfeltet (Svendsen et al., 1989). De viste videre at mange breer på V-Spitsbergen var helt borte under den holocene varmetid, og konstruerte den første glasiasjonskurven for holocen på Svalbard (Svendsen and Mangerud, 1992; 1997). Det var også Svendsen et al. (1992) som først dokumenterte at breen hadde gått utover sokkelen vest for Svalbard under LGM, noe som senere er bekreftet av en rekke forskere. De viste videre at det hadde vært et breframstøt under isavsmeltingen, og daterte avsmeltingen (Svendsen et al., 1996).

La oss kort nevne at Svendsen også har gjort spennende arbeider lenger sør. Det var for eksempel han som oppdaget at Storeggaskredet utløste en tsunami som skyllet innover Norge i steinalderen, og han har konstruert det best daterte strandlinje-diagram i Norge.

Svendsen er internasjonalt høyt anerkjent i sitt felt. Han har holdt inviterte gjesteforelesninger på flere universiteter og key-note-foredrag på en rekke internasjonale vitenskapelige møter. Han har vært i dr. komiteer i England, Nederland, Danmark og Sverige, foruten i Norge, og er mye brukt som en meget kritisk fag-gransker i internasjonale tidsskrift.